Jul og trolldom

I dag forbinder vi jula med fred og ro, varme og lys, gaver og kirke. Slik var det ikke for 400 år siden. Da ble julaften og trolldom koblet sammen. Og midt i det hele figurerte Den Onde selv.

Julaften 1617 blåste det opp til sterk storm på kysten av Øst-Finnmark. Ti båter gikk ned ved Vardø og Kiberg, og 40 mennesker omkom. Denne tragedien førte til at en kjede av rettssaker i 1620-1621. Da ble 12 kvinner fra Vardø, Kiberg, Vadsø, Lille Ekkerøy og Omgang ført for retten, anklaget for å ha utøvd trolldom og manet fram den voldsomme stormen. Alle disse kvinnene ble dømt til ild og bål.

Tre knuter
Vi kan lese om denne stormen i gamle rettsprotokoller. Kvinnene tilstod at de hadde vært forsamlet på en mark som het Ballvollen i Vardø. En av dem, Elsebe Knudsdatter, fortalte at da de skulle framkalle uværet, tok de et stykke snøre og bandt tre knuter på det. Så spyttet hun på snøret og leste over det, og de andre måtte straks gjøre det samme. Da hun løste opp knutene, røk havet som aske, og folkene om bord på båtene omkom.

Den onde makten
De angivelige trollkvinnene ble presset til en tilståelse. Etter tortur tilstod de at makten til å utføre trolldom, hadde de fått fra djevelen. De hadde lovet ham tjeneste, og som tegn på pakten, avsatte han sitt merke. Kari Olufsdatter fra Vardø hadde et slikt djevlemerke på en av fingrene på sin høyre hånd. I sakene som berører stormen på julaften i 1617, er idéen om djevlepakt kommet på agendaen til rettens myndigheter i Finnmark. Et ekko av lærd europeisk tankegods om farlige trollfolk høres for første gang i 1620 i Europas høyeste nord.

Lyderhorn
Det var ikke bare på Ballvollen trollkvinnene tilstod at de hadde hatt samlinger på julaften. De hadde også deltatt på trolldomssamling på fjellet Lyderhorn ved Bergen, omskapt som ravner, hunder og katter. Dit hadde de flydd gjennom luften anført av Siri Knudsdatter fra Vardø. På Lyderhorn danset og drakk de. Så reiste de tilbake til Finnmark og holdt samling der. Alt dette rakk de på julaften.

Julefest i Kiberg
Utover 1600-tallet fortsatte trolldomssakene, og sammenkomster på julaften dukker opp i flere tilståelser. Den siste kjeden av trolldomssaker foregikk i 1662–1663, fra høst til vår. Flere anklagede satt fengslet på Vardøhus i jula, blant annet ei jente som het Ingeborg Iversdatter. I januar 1663 tilstod hun at hun hadde vært i Kiberg siste julaften. Hun dro dit sammen med en voksen kvinne, Solve Nilsdatter, som også satt fengslet. Begge hadde kommet seg ut fra Vardøhus ved å skape seg om til katter og smette under porten. Så fór de av sted til Kiberg, båret av djevelen. Utenfor kjelleren ventet de på Sigri Olsdatter fra Kiberg og småjenta Maren fra Vadsø. Så gikk de inn og drakk øl, og djevelen forlystet dem ved å blåse flammer fra et horn han hadde i siden.

Dovre
De angivelige trollkvinnene i Finnmark fartet viden om. Solve Nilsdatter tilstod i 1663 at hun var med på en samling på Dovrefjell julenatt, med djevelen som midtpunkt. Han var i skikkelse av en stor, sort, lang hund, og skjenket sine trollkvinner øl og vin av en skål. Så var det dans, og den gikk så lystig for seg at en av deltakerne, Margrette Jonsdatter, mistet sin ene sko. Men hun fikk straks en ny igjen av Fanden.

Dyrene kunne snakke
I mine oppvekst på et småbruk i Bø i Vesterålen var det alltid noe overnaturlig som fulgte med jula. Jeg kan huske følgende historie, som var en advarsel mot å gå i fjøset på julaften. Da kunne dyrene snakke, og det skulle mennesker ikke høre på: Det var en gang ei taus, som hadde hørt at dyrene kunne snakke på julaften. Dette ville hun høre, og hun gikk derfor i fjøset seint på julekvelden. Da hørte hun at stor-oksen sa: «Der sett’ ei taus på grind». Bjøll-kua svarte: «I morra sett’ ho blind». Og da husfolket neste morgen kom ut på tunet, fant de tausa virrende omkring uten mål og mening. I løpet av natta var hun blitt blind; hun hadde kommet det overnaturlige for nær.

Julekaker til nissen
Jeg kan også fra min barndom erindre at ikke all magi på julaften var forbundet med det nifse. De snille nissene var til stede uten at vi så dem, og de måtte sørges for. På julekvelden ble det satt et fat med småkaker på kjøkkenbordet – alle sju slaga. Dessuten satte vi ut et fat med småkaker på låven. Da tenkte jeg før jeg sovnet at nå sitter han nissefar og ho nissemor og koser seg med julekakene våre.

Merkedag
Hva er det med julaften som gjør at dagen kan dukke opp i mange av de gamle forestillingene om trolldom? Julaften er en av merkedagene i året, de dagene da hinnen mellom vår jordiske verden og den andre verden er mulig å passere. Det er en eldgammel dag for feiring og ofring. Trolldom og overnaturlige hendelser av mange slag kan skje. Det kan gi seg utslag i både mørke og lyse hendelser, og minne oss om det mangslungne ved å overtrede farlige grenser.

Sårbarhet og tillit: om å forstå livet til migranter i Afrika

Det hevdes at Tromsø vokser fort. Byen Ngaoundéré, i Kamerun, der jeg har drevet forskning siden slutten av 1990-tallet, var like stor som Tromsø rundt 1960. Tromsø har nå passert 70 000. Ngaoundéré har passert en million.

De virkelig store folkeforflyttingene i dagens verden skjer innad på det Afrikanske kontinentet. Smugling av våpen og narkotika av kriminelle og islamistiske grupperinger i svake stater, har ført til at store områder sør for Sahara er utrygge. Klimaendringene merkes på avlingene og tvinger nomadene til å søke nye ruter. Disse og andre negative utviklingstrekk er noen av årsakene til at byene fylles. FN regner med at de største byene i verden vil ligge i Vest-Afrika før 2050 og at de vil kunne være arnested for framtidens konflikter.

Jeg har vært opptatt av å forstå hvordan livet til noen av de tusenvis av migranter som kommer til Ngaoundéré i Kamerun fra konfliktområder i Den Sentralafrikanske republikk leves. De er fattige, har lite skolegang og mange kommer inn til byen uten å ha noe sosialt nettverk å støtte seg på. Hvordan er det å leve med en slik usikkerhet og hvordan håndterer de all uforutsigbarheten? Og ikke minst, hvordan kan jeg som er vokst opp i trygge Tromsø klare å forstå og ikke minst videreformidle denne type erfaring?

Film i forskning
Ved UiT har vi lenge jobbet med bruk av film som metode i samfunnsforskning. Den overordnede ambisjonen har vært å få til kryss-kulturell dialog, både i forskning og formidling. Vi antropologer forsker ved å delta og observere i hverdagslivssituasjoner, fordi vi ønsker å komme nær folkelige erfaringer og oppfatninger. I omgang med foreldreløse ungdommer som har flyktet fra konflikt og som aldri har hatt råd til en tannbørste, strekker sjeldent min forestillingsevne og språk til for å stille spørsmål som gir en god samtale. Mange har intervjusituasjonene vært der jeg tenker at her får jeg høflige svar som bare bekrefter mine egne stereotype forestillinger. Med videokamera endres relasjonene. Når forskningen går fra at jeg som forsker har makt til å bestemme hva slags spørsmål som skal stilles, til at vi sammen skal lage en film, så får prosjektet ny energi. Informanter blir til tillitsfulle og engasjerte partnere, som har meninger om hva som er viktig og hva vi skal gjøre. I det subjektive engasjementet ligger min og mitt publikums mulighet for å forstå.

Å trille vann
I filmen ’Les Mairuuwas – Vannets mestre’ følger jeg fire menn som lever av å trille vann i et muslimsk boligområde i Ngaoundéré. Først møter vi den livlige Koko, som kom til byen som 13 åring. Koko har jobbet flittig i flere år og nå er han klar til flytte inn fra gata. Uncle har fått kallenavnet sitt fordi han er eldst. Han har slitt seg ut i gull-gruvene og nå sliter han med å tjene penger til å kunne ta seg av sønnen sin. Uncle har ingen som stoler på han nok til å leie han ei håndvogn. Abel, har vært 20 år i byen. Gjennom den tillit lokalbefolkninga har til han, får han tilbud om småjobber, som han kan gi videre til andre han stoler på. Men selv kommer han ikke videre. Han klarer ikke tjene nok til å kunne gifte seg. Hele miljøet skakes når en av dem, Bashirou, blir satt i fengsel etter en slåsskamp om ei strømregning (på 13 kroner). Da blir sårbarheten tydelig. Lokalbefolkningen, som de er avhengige av, kommer med beskyldinger. De kunne ha stoppet slåsskampen. De kunne fått Bashirou til å oppføre seg. Bashirou kan bli sittende lenge i varetekt uten hjelp. Vennene har ikke penger til å betale han fri og de er redde for politiet fordi de ikke har identitetspapirer. Tillit er den eneste kapital disse guttene har. Uten tillit er de sårbare .

Filmen
Gjennom arbeidet med filmen har jeg ønsket å komme nært disse mennenes erfaringer, for at jeg selv skal kunne forstå, men også for å kunne gi publikum innsikt i dette fargerike og røffe livet. Levende bilder formidler innsikt om personer og hendelser direkte og konkret, og dermed kan engasjement, sinne, sorg, glede og usikkerhet nå til publikum, om det er i Kamerun eller Norge.

En seer av ’Les Mairuuwa’ sa at filmen opplevdes som et knyttneveslag. Filmfortellingen gjør at seeren kommer innpå og gjenkjenner disse guttene og deres liv. Når filmen etter hvert viser hvor galt det går, oppleves det som smertefullt.

Filmer laget i et engasjert samarbeid med karakterene i filmen, har potensiale i seg til å krysse kulturelle grenser og få publikum til å kjenne på den veldige sårbarheten som leves ut i migrantmiljøer i urbane Afrika. Det er en viktig erkjennelse for kunnskap om migrasjon.

Lykkens politikk

Da han gikk på skolen, fortelles det, ble John Lennon spurt om hva han ville bli her i livet. «Lykkelig», svarte han. «Da har du ikke forstått spørsmålet», svarte læreren. «Og du har ikke forstått livet», repliserte Lennon. Historien er nok ikke sann—men den er klok. For alle ønsker å leve gode liv, men det er ikke så lett å forstå hva det betyr.

Forstår ikke livet
Mange ting er vanskelige å forstå. Det er ikke lett å fatte universets storhet, hva planeter er, hva livet er, hva lykken er. Det tok flere tusen år med systematisk tenkning og grundige observasjoner å innse at jorda går i bane rundt sola, og ikke omvendt. Og det tok den katolske kirke ytterligere 359 år å fullt ut akseptere Galileos innsikter, de stred så fundamentalt mot dens overbevisning.

Likeledes tok det lang tid å fatte at vår fysiske helse ikke bare er et forhold mellom en pasient og en lege, men at helse påvirkes av samfunnsforhold. Først måtte vi forstå hva hygiene er, hva smitte er, osv. Deretter kunne vi se at politikk og helse henger tett sammen. Men det tok tid, blant annet fordi koplingen mellom stat og helse stred mot folks overbevisning.

Det gode livs politikk
Slik sett er det ikke så rart at det tar tid å akseptere at lykken, det vi også kaller for livskvalitet, er et politisk spørsmål. Men slik er det. En politikk kan aldri bli god hvis den ikke gir folk mulighet til å utvikle livsprosjekter som både er moralsk akseptable og personlig meningsfulle. De rette omgivelsene kan gi oss—det vil si alle—rom til å gjøre ting vi kan mestre og som skaper rike opplevelser. Et godt samfunn bygger dessuten samhold. Et dårlig gjør det ikke. Det er politikken som legger til rette for hvor mye omsorg vi kan gi hverandre. Tenk litt på det. Politiske beslutninger avgjør om vi blir inkludert i et felleskap der alle mennesker behandles som frie og med samme menneskeverd. En forutsetning for å kunne leve gode liv på egne premisser.

Ord. Er. Viktige.
Forskning viser at ytre omstendigheter påvirker måten vi tenker om oss selv og handler overfor andre. Studenter ble for eksempel invitert til å delta i et spill, der man enten kunne samarbeide eller konkurrere for å nå et mål. En gruppe ble fortalt at de skulle være med på «børsspillet». Her samarbeidet bare 1/3 av deltakerne. En annen gruppe deltok i nøyaktig det samme spillet, men nå het det «fellesskapspillet». Da var det 2/3 som samarbeidet. Ett ord var altså nok til å forandre flertallets ønske om å konkurrere til å ville samarbeide. De som jobbet sammen fikk de beste resultatene og de beste opplevelsene. Vinn-vinn, med andre ord. Betraktet fra vårt subjektive perspektiv som et individ tar det imidlertid lang tid å forstå at vi er så ekstremt sosiale og avhengige av hverandre. Og—gitt de riktige omstendighetene—at vi er så samarbeidsvillige. Det strider mot manges ideologiske overbevisning.

Jeg = Vi
Samarbeid er den største suksessfaktoren i vår historie. Menneskelig samspill er bare mulig fordi vi har utviklet en evne til å oppleve felleskap. Et «Jeg» blir til et «Vi». Ikke alltid selvsagt, men i våre fineste stunder. Og det er poenget her; at vi har det best når vi gjør ting i likhetsbaserte fellesskap. Likheten er viktig. Den sørger for at vi kan utfolde oss på egne premisser og samtidig oppføre oss moralsk ansvarlig. Våre dypeste og mest meningsfulle opplevelser skapes oftest når vi samføler: deler aktiviteter og opplevelser. At opplevelsene er felles, kan faktisk måles helt ned på cellenivå i hjernen. Og det er nettopp gjenkjennelsen av andres følelser i oss selv som er grunnlaget for moral, og senere for menneskerettighetene og dermed ideen om en sivilisasjon. Igjen snakker vi om betydningen av forståelse: den opplevde forståelsen av at andre er som oss.

Det gode livets fiender
Politisk populisme handler om å dele verden inn i «oss» mot «dem», der «de» ikke tilhører det samme moralske fellesskap som «oss». Så fort dette moralske skillet er etablert, later det ikke til å være noen grenser for hvor mye lidelse og død «vi» kan tillate «oss» å påføre «dem». Politikere som bidrar til å lage slike skiller er farlige. De begriper ikke hva et samfunn er og de begriper ikke hva et menneske er. En opplyst og demokratisk verden ville ha stilt populistene til ansvar for all den lidelsen og all den tapte godheten de forårsaker. At vi ikke klarer dette, sier noe hvilken pris som betales når hverken medier eller fagfolk lykkes med å få fram den viktigste av all kunnskap: å forstå hva et godt liv er.

Vannprøver avslører hvilke fiskeslag som lever i et aktuelt område

DNAet i blodet ditt kan røpe hvordan du lever

I det øyeblikket du unnfanges så blir du en unik kombinasjon av din mor og din far. Akkurat da har du cirka halvparten av ditt arvestoff fra mor og halvparten fra far. Akkurat da begynner også cellen å deles og videre dannes organer og cellenes liv blir til fosteret. Kroppen vår blir bestående av mange ulike typer av celler og det som er så stilig er at hver celle har samme arvestoff i seg, men at det kommer til uttrykk ulikt i ulike celler. Etter hvert som fosteret utvikles styres nemlig arvestoffets uttrykk slik at cellene blir ulike. Denne utviklingen styres av hvordan DNAet vårt er pakket inn og kveilet opp inne i hver enkelt celle. Innpakningen og kveilingen av DNA kalles epigenetikk og den kan styre mengdene protein som produseres ved å «skru på» gener som celler får behov for.

Mens du ligger i mors liv er fosterlivet programmert til å vare i cirka ni måneder og epigenetikken dirigerer utviklingen. Fra livets begynnelse er den i stor grad arvet fra mor og far, men din epigenetikk kan påvirkes av miljøet i mors liv, for eksempel av om din mor røyker. Fra du så fødes inn i denne verden fortsetter din epigenetikk å styre hvordan gener kommer til uttrykk som en del av cellenes daglige drift. Og epigenetikken fortsetter å bli påvirket av miljøet rundt deg.

Den genetiske koden i vårt DNA ble kartlagt for 15 år siden, men det er fremdeles mye spennende som ikke er forstått i balansen mellom hvordan arv og miljø styrer kroppens egenskaper. Faktisk har det vist seg at livsstil og miljø er skyld i den største andelen av sykdommer selv om mange sykdommer har en genetisk komponent. Mye forskning prøver nå å øke vår innsikt i hvordan miljøet og livsstilen vår kan påvirke hvordan vår DNA kommer til uttrykk og hvordan dette kan være koblet til sykdom.

Hvor spennende er det ikke at maten du spiser, f.eks. grønn salat, riktig inntak av folat, eller økt fysisk aktivitet kan legge igjen små flagg i DNA koden din og at disse er gunstige for deg? Motsatt kan også mengden slike små flagg være påvirket ved røyking, økt alkoholinntak, vektøkning, eksponering av luftforurensninger, men også opplevd stress på kroppen, som økt stressnivå eller nattarbeid. Dette betyr at forskning per i dag har funnet noen signaler av livsstil i epigenetikken, men hva disse signalene har å si for kroppens funksjoner i den store helheten er enda mye ukjent.

Nettopp hvordan røyking endrer en type epigenetikk er viktig for et prosjekt jeg og flere arbeider på ved UiT - Norges arktiske universitet. Vi sammenligner epigenetikk i blodprøver fra kvinner som har vært ulikt utsatt for sigarettrøyk i sitt voksne liv. Disse og andre signaler prøver vi å koble til risiko for lungekreft. Lungekreft er den kreftformen som forårsaker flest kreftdødsfall i dag og skyldes i stor grad at kreften blir påvist for sent. Kreftregisteret opplyser at 1465 kvinner og 1615 menn fikk denne diagnosen i 2016 i Norge. Jakten på gode markører som røper noe om når og hvordan kreftsykdommen utvikler seg i kroppen er sentral i vår forskning. Slik kunnskap kan bidra til at vi kan påvise sykdommen tidligere, mer persontilpasset behandling og dermed gi økt overlevelse blant de som får lungekreft.

Og vi jakter i blodet. I blodet sirkulerer immuncellene våre og det er signaler fra disse vi i stor grad plukker opp. Nyere forskning har vist at immunsystemet har en betydelig rolle i utviklingen og behandlingen av kreftsykdom. Å finne slike markører i blodet vårt kan hjelpe til at vi forstår mer av det som foregår og finner vi tidlige signaler kan det være tenkelig at man en dag kan ta en enkel blodprøve for å se på fremtidig risiko for lungekreft. Men det at vår jakt er spennende gjør også jakten vanskelig. Vi er på jo jakt etter små signaler i blod som skal røpe at det er noe som er under utvikling i lungene.

Vi bruker blodprøver gitt til oss gjennom Kvinner-og-kreft-studien der vi har fått informasjon fra spørreskjema hos 170000 kvinner og blodprøver fra 50000 kvinner. Det at vi kan hente opp blodprøver fra gullgruvene våre (les: frysere i kjelleren) for å prøve å forstå hvordan epigenetikken påvirkes av miljøfaktorer er noe vi er dypt takknemlig for. Det er muliggjort ved at kvinner har tatt seg tid til å krysse av i skjemaer og gitt en blodprøve. Så takk!

Vi tror vi kan finne signaler i epigenetikken som kan røpe noe om påvirkninger vi har hatt opp gjennom livet og at disse kanskje kan hjelpe oss å forstå kroppens sunne og syke prosesser eller forutsi sykdom bedre. Jakten fortsetter!

Slaget om Narvik i Battlefield V. Hvilke krigshistorier kan dataspill vise?

Blant fjellene i Narvik, omgitt av nordlys, spiller du en kvinnelig motstandssoldat under andre verdenskrig. Det er noe av settingen i det store blockbusterdataspillet Battlefield V. Du kjemper mot den tyske okkupasjonsmakten som har bortført moren din. Gjennom dette krigsscenarioet får spillere verden over et innblikk i norsk geografi og språk. Det er en pop-kulturell versjon av den tyske okkupasjonen av Nord-Norge. Det vil si at dataspill som Battlefield V lar millioner av spillere verden over leke med nordnorsk krigshistorie og dens skjebner!

Selv om spill som Battlefield V «bare» er populærkultur, så har de stor betydning for en generell oppfatning av fortiden. De færreste går på biblioteket for å lese seg opp om historien. Istedenfor å lese et tungt verk om Kong Haakons flukt i 1940, går vi heller på kino og ser Kongens Nei. Og det er akkurat her, gjennom populærkulturen, at vi danner et følelsesmessig forhold eller generelt inntrykk av historien.

Det betyr at vi må ta populærkulturelle uttrykk som dataspill på alvor. Selv om populærkulturen heller ligner masseproduserte popcorn og ikke gir noen presist bilde av den faktiske virkeligheten, så har den innvirkning på vår felles forståelse av historien og samfunnet. Som medieforskeren Stuart Hall sier er det nettopp i massekulturen at kampen om mening og historie foregår. Filmen 22. juli eller det norske dataspillet My Child Lebensborn handler om hvordan vi tilpasser oss et historisk trauma. Det er eksempler på en kollektiv avgrensning av det felleskapet blir enige om bør synliggjøres, og hva som bør inkluderes i vår felles diskurs om en meget sensitiv hendelse i vår fortid. Etiske refleksjoner og estetiske normer for hva som kan og ikke kan vises, er de samme uansett om mediet er kinofilm eller dataspill. I de siste fire tiårene har dataspill vokst frem som en svært betydningsfull del av vår kulturindustri. Både med hensyn til økonomi, bidrag til BNP, eller innvirkning på generelle historiske forståelser og diskurser. Nettopp derfor krever denne nye kulturformen og dens mulige innflytelse, økt oppfølging gjennom kritisk forskning. Det er en nødvendig fellessatsing som enn så lenge ikke avspeiler seg i fordeling av forskningsmidler eller kulturpolitisk oppmerksomhet.

Dataspill ble opprinnelig utviklet av det amerikanske militæret, men snart ble det tydelig at teknologien hadde et stort økonomisk potensiale som en del av underholdningsbransjen. Mens de første dataspillene fra 70 og 80-årene var enkle og abstrakte, er nåtidens versjoner blitt svært avanserte med imponerende fotorealistiske verdener. Denne økende «realismen» koster! Utviklingen av et fotorealistisk 3-D krigsspill som Battlefield V koster opp imot en milliard norske kroner, fordi hundrevis av ansatte er involvert over flere år. Slik sett ligner store spillprosjekter i dag på det store Hollywood-produksjoner er i filmindustrien. Alt skal bygges opp fra bunnen av, så selv de minste detaljer i spillverdenen må utvikles, designes, animeres osv. Det betyr at de mange ansatte på prosjektet verden over jobber hardt i 5-6 år. De betydelige kostnadene betyr til gjengjeld også at utgiverne helst vil se avkastning på store investeringer. Derfor prøver de å «minimere» risikoen ved å følge antakelsen om hvem som kommer til å kjøpe spillet, hvilke genrer som er mest suksessrike, og hvilke perspektiver man absolutt bør inkludere (og hvilke man bør ekskludere). Derfor ser vi for eksempel vanligvis at de fleste store produksjoner har amerikanske hvite menn som hovedkarakterer, mens resten av verdens folk forsvinner i bakgrunnen eller utviskes totalt – såsom Nord-Norge. Det som anses som kilde til økt risiko for investeringene ekskluderes – det treffer typisk kvinnelige, svarte og brune, ikke-amerikanske karakterer. Samtidig er store dataspillsbilder fra fortiden vanligvis fokusert på vold og ødeleggelse.

Derfor er Battlefield V interessant. Her vises det med tydelighet at man kan se lenger enn amerikanske hvite perspektiver på historien. Her kan man altså spille en nordnorsk kvinne eller senegalesiske tirailleurs. Dermed rettes oppmerksomhet mot noen elementer som ellers ofte blir skjøvet under teppet i populærkulturelle fremstillinger av andre verdenskrig. Likevel er Battlefield V også et vanlig dataspill, der den eneste måten du kan leke med historien på er gjennom bruk av våpen og eksplosiver. Det er ikke bare viktig at vår måte å delta i fortiden på går lenger enn det vanlige, det såkalte «hegemoniske» verdensbildet, og at populærkulturelle minner om fortiden har andre formål enn ren profittmaksimering.

Kritisk forskning på dataspill er derfor et viktig og fruktbart felt som kan øke vår forståelse. Det gjelder både hvordan vi forholder oss til fortiden, hvordan vi lærer om den og hvor de bildene og følelsene vi forbinder med visse epoker og hendelser egentlig kommer fra. Her blir også spørsmål om mulige sammenhenger mellom økonomisk makt og historisk representasjon et viktig perspektiv. Så, hva betyr det egentlig at vi spiller en kvinnelig motstandssoldat i Nord-Norge i et internasjonalt-produsert dataspill - til en prislapp på flere hundre millioner kroner?

Du kan lese mer om WARGAME-prosjektet her: wargame-uit.wikidot.com

Terapihund hjelper pasienter til bedre munnhelse

Mange mennesker er engstelige når de skal til tannklinikken. Noen gruer seg så mye at de ikke engang klarer å bestille en time hos tannlegen. Kan en spesialutdannet terapihund bidra til at pasientene får den hjelpen de behøver for å gjennomføre et tannlegebesøk?

Terapihunden Barley er sammen med meg, tannlege Anne M. Gussgard godkjent som terapihundsteam for å berolige pasienter som skal til tannlegen. Vi arbeider med et unikt forskningsprosjekt hvor hensikten er å se om nærvær av en spesialtrenet terapihund kan ha en beroligende og positiv effekt på pasienter med tannbehandlingsvegring.

En terapihund kan fungere som en døråpner for engstelige pasienter. For noen pasienter kan det å bli møtt av en logrende, vennligsinnet hund gjøre det mindre truende å oppsøke tannlegen. Det kan være beroligende å ha en hund på fanget når man sitter i tannlegestolen, og noen synes det er lettere å snakke med tannhelsepersonalet mens man klapper på en hund. Mange opplever skam over å ikke ha tatt vare på tannhelsen sin. Hunden dømmer ingen og vil ta imot alle pasienter med et ukritisk blikk.

Det er krevende å være på jobb som terapihundsteam. Hundefører må ha en tannhelsefaglig bakgrunn og kunne forutse hva som skal skje under tannbehandlingen. I tillegg må hundeføreren ha en svært god relasjon til sin terapihund og kunne lese hundens språk. En terapihund i tannklinikken skal ikke bare være tilstede som en kosebamse. Sikkerheten til både hund, pasient og tannhelsepersonell er viktig, og derfor må både hund og hundefører være spesialtrent til oppgaven. Behandlende tannlege må også ha et klart mål for behandlingen. Hva er hensikten med at hunden skal være tilstede ved dagens tannlegetime?

Et tannlegebesøk med terapihund kan forløpe slik:

Terapihunden Barley er på jobb i Tannbygget på UiT Norges arktiske universitet. Barley har fått på seg terapihund-vest og antiskli sokker, og han går ivrig til venterommet. På venteværelset hilser Barley på pasienten, mens halen går fra side til side. Pasienten klapper hunden. En smilende pasient får båndet til Barley, og Barley trekker pasienten forsiktig inn i behandlingsrommet.

Inne i tannklinikken vet Barley hva han skal. Barley har hele tiden fokus på pasienten, og han utstråler ro og trygghet. Pasienten blir bedt om å sette seg i tannlegestolen og kan velge om Barley skal ligge i fanget, på gulvet eller på et eget løftebord ved siden av tannlegestolen. Dagens pasient ønsker at Barley skal ligge i fanget.

Barley er på plass i tannlegestolen og «tar» blikket til pasienten. Pasienten ser tilbake på Barley og smiler mens hun klapper hunden på hodet og labbene. Etter noen minutter legger Barley hodet forsiktig ned, over pasientens arm. Slik blir pasient og Barley værende mens tannlegen undersøker pasienten. Ingen bevegelser, bare rolig pust fra både hund og pasient. Barley følger med, men han rører ikke på seg. Hunden og pasienten er helt avslappet. Atmosfæren i rommet er behagelig. Rommet er fylt av fred og harmoni.

Pasienten er ferdig behandlet, og Barley løfter hodet og ser på pasienten. Pasienten gir Barley en skikkelig bamseklem; «Tusen takk, Barley og ha det bra!» Barley ligger like stille og logrer tilbake.

Min fantastiske hund gjør en strålende jobb, og han tar selv mye av regien. Jeg er selvfølgelig med og styrer det hele, men Barley leser pasienten, og han tilpasser sin adferd etter hva som behøves for hvert enkelt individ han møter. Dermed blir det alltid en unik opplevelse for den pasienten som får møte terapihunden.

«Ja, dette var da en rørende historie», tenker du kanskje? «Ikke noe bevis på at hunde-assistert terapi virker.» Du har helt rett, historien over er bare en situasjonsrapport, og nettopp derfor holder vi på med en vitenskapelig pilotstudie. Kan vi måle effekten av terapihund i tannklinikken?

Pasientene som deltar i pilotstudien møter to ganger til en undersøkelse på tannklinikken. Ett besøk med terapihund og ett besøk uten hund. Begge gangene møter pasientene på venteværelset hvor de fyller ut spørreskjemaer og avgir spyttprøver før og etter besøket i tannlegekontoret. Inne på tannlegekontoret koples et måleapparat på pasienten, for å måle tegn på stress. Når terapihunden er med, kan pasienten bestemme om hunden skal sitte eller ligge ved siden av seg i tannlegestolen eller på hundens eget løftebord. Hunden kan også bare være på gulvet ved siden av tannlegestolen. Vi er to tannleger tilstede. Den ene tannlegen undersøker pasienten mens den andre tannlegen (jeg) er hundefører ved siden av hunden.

Resultatene fra pilotstudien er ikke klare ennå, men vi ser en klar tendens til at terapihund virker beroligende på pasientene. Hunde-assistert terapi skal ikke benyttes ukritisk, men brukt på riktig måte, i riktige situasjoner, tror jeg at en terapihund kan føre til bedre munnhelse for enkelte pasienter. God munnhelse gir bedre livskvalitet. Glade, takknemlige pasienter motiverer meg til å jobbe videre med terapihunden min og med forskningen.

Er problemene med skjerming i psykiatrien løst?

Psykisk helsevernloven tillater «skjerming». Skjerming kan være glattcellelignende isolat, nærværende behandling eller en mellomting. I min doktorgrad påpekte jeg at lovverket rundt skjerming i psykiatrien ikke var godt nok. Helseminister Bent Høie forsvarte seg mot kritikken på Dagsrevyen. Han sa: «Det har jeg nå gjort noe med, og fra 1. september trer en ny lov i kraft… Med lovendringen som trer i kraft vil rettssikkerheten bli bedre.» I utgangspunktet burde dette være gode nyheter; en forsker kritiserer og loven endres.

Før vi går videre vil jeg kort oppsummere kritikken. Skjermingslovgivningen kom fordi en ville ha en lovbestemmelse som passet på sykehusenes praksis. Lovgivningen kom altså ikke fordi Stortinget mente skjerming var en god praksis. Lovgivningen kom ikke for å tilfredsstille ulike krav fra menneskerettighetene som at skjerming må være nødvendig, forholdsmessig, siste utvei, vare så kort tid som mulig og kun iverksettes der pasientskade vil oppstå uten skjerming. Psykehusene må dokumentere slike krav om skjermingsvedtak kommer for domstolene. Jeg kritiserte at kravene ikke er gitt noen realitet for pasientene.

Da kritikken ble offentliggjort hadde Stortinget allerede vedtatt en lovendring. Kunne Høie ha gjort noe med kritikken, uten å kjenne innholdet? En konspirasjonsteori er at Høies folk hadde tilsneket seg et tidlig utkast av doktorgraden. Konspirasjonsteorier om juridisk forskningsspionasje er mindre troverdige enn at jorden er flat. Resultatet av flere års arbeid er mer utførlig og mer faglig fundert enn det som får plass i en aviskronikk i agurksesongen. Det har derfor presumsjonen mot seg at Høie skulle ha gjort noe med kritikken før den ble offentlig. Fordi blinde høner også finner korn, kunne Høie ha rett i sin påstand. Jeg bestemte meg for å undersøke Høies påstand.

I boken «Rettsvitenskap under nordlys og midnattssol» skrev jeg et kapittel der jeg undersøkte om lovendringen besvarte kritikken jeg reiste. I bokkapitlet sammenholdt jeg kritikken mot ny og gammel lov. Jeg konkluderte da med at det ikke gjort noen substansielle endringer i skjermingsreguleringen som er egnet til å imøtekomme den reiste kritikken. Videre pekte jeg på at lovendringen er uegnet til å bringe praksis rundt skjerming i tråd med menneskerettighetene.

I følge Høie var det nye at en nå «må spørre pasienten i forkant av skjerming». Loven sier at en nå må spørre pasienten før «vedtak» om skjerming. «Vedtak» fattes vanligvis først etter 12/24 timer. Dette innebærer at pasienten kan bli plassert i noe som ligner isolat i ett døgn før loven gir pasienten noen rett til å uttrykke sin mening om tiltaket. Forstå meg rett, det er bra at en nå må notere seg pasientens mening etter ett døgn på isolat. Dette er imidlertid noe annet enn at en må spørre pasienten i forkant av skjerming. Høie beskrev altså en bedre lovendringen enn det som ble innført. Charles de Gaulle skal ha sagt at «i politikk teller ikke hensiktene, bare resultatene.» Det interessante er ikke hva Høie sa på Dagsrevyen, men hva slags lov han laget.

Det stemmer altså ikke at Høie har gjort noe med kritikken mot skjerming. Likevel tror jeg ikke Høie med hensikt gav en utilstrekkelig lovendring, snarere tvert imot. Jeg kjenner Høie som minister med integritet og troverdighet som oppriktig ønsker å redusere tvang. Det kreves kunnskap for å redusere tvang. Kunnskapen om de rettslige rammene for skjerming var for liten før lovendringen. At lovendringen ikke traff er derfor ikke kritikkverdig. Det problematiske var at ministeren forsvarte seg med en utilstrekkelig lovendring. Jeg frykter at lovendringen har blitt en hvilepute.

Bildet er imidlertid ikke helt svart. Høie uttalte at med «lovendringen som trer i kraft vil rettssikkerheten bli bedre». I 2015 ble det fattet registrert i overkant av 5000 skjerminger. I tillegg ble det gjennomført et stort antall skjerminger som ikke ble registrert. Lovendringen vil fange opp flere av de uregistrerte skjermingene. Antallet skjermingsvedtak vil derfor øke. Dette utløser i sin tur rettssikkerhetsgarantier som etterprøvbarhet og klagerett. Lovendringen vil derfor bedre rettssikkerheten.

Bestemmelsen om skjerming er forbedret, men langt fra tilstrekkelig. Skjerming praktisert etter gjeldende lovverk vil fortsatt kunne være i strid med menneskerettighetene. Problemene med skjerming i psykiatrien er derfor langt fra løst. Spørsmålet er hvem som først gjør noe med det utilstrekkelige regelverket; psykehusene, Stortinget eller domstolene.

Vitenskapelig renovasjonsarbeid

Vitenskapen er ofte uforutsigbar. For 40 år siden bestemte en ung japansk student seg for å jobbe med noe som på den tiden var av mindre vitenskapelig interesse. Han var lite begeistret for konkurranse, og han foretrakk derfor et forskningsfelt som lot han jobbe i ro og mak. Om han på den tiden så for seg at hans arbeid skulle ende med en Nobelpris er uvisst, men vi våger å tro at det ikke var drivkraften. I 2016 ble Nobelprisen i medisin tildelt Yoshinori Ohsumi for hans arbeid med en prosess i cellene våre som kalles autofagi, eller «selvspising» på godt norsk.

Du og jeg, og alle andre mennesker i verden er konstruert nokså likt, i alle fall biologisk. Foruten 70 prosent med vann består vi primært av fire typer biomolekyler: Proteiner, fett, sukker og nukleinsyrer (DNA). Disse fire komponentene får vi gjennom maten vi spiser. Når maten er fordøyd og biomolekylene er brutt ned, blir de sendt til blodet, hvor de transporteres videre til cellene i kroppen. Her blir de brukt til å lage energi, eller som byggesteiner for å fornye alle cellens komponenter. Enhver celle har også muligheten til selv å bryte ned disse cellekomponentene. Det er denne prosessen vi kaller selvspising. Denne selvspisingen er ekstremt viktig for alle cellene i kroppen, ettersom den bryter ned gamle eller ødelagte byggverk. På samme måte som vi gjenvinner avfall eller brenner søppel for energi, kan cella bruke de resirkulerte biomolekylene til nye byggverk eller som energikilde.

Forskning knyttet til cellenes liv og funksjon har foregått lenge. Nå står vi imidlertid midt i en revolusjon som kombinerer stadig mer avanserte analysemetoder med moderne datateknologi, og dette vil i årene som kommer utvilsomt føre til en langt dypere forståelse av de virkelig små detaljene i cellens indre liv. En vesentlig del vil være forskning på cellens selvspising (renovasjonssystem), og nødvendigheten av denne prosessen for cellens velbefinnende. Skulle det oppstå feil i dette renovasjonssystemet, vil det hope seg opp søppel i cellen, noe som kan føre til sykdommer som blant annet Alzheimers og Parkinsons. Selvspisingen er også en viktig del av forsvaret mot bakterier som klarer å komme seg inn i cellene i kroppen vår.

Nobelprisvinner Ohsumi, som fortsatt er aktiv, brukte gjærsoppen i sitt arbeid for å karakterisere gener som er viktig for selvspising, og dette la grunnlaget for videre forskning på de samme genene i oss mennesker. Lenge antok man at denne selvspisingen var ganske tilfeldig. Det vil si at cellen kontinuerlig og ukritisk sendte deler av seg selv til gjenvinning. I dag vet vi at veldig lite av en celles liv er styrt av tilfeldigheter, og dette gjelder også selvspisingen. Her i Tromsø jobber vi med en type selvspising som er selektiv, på fagspråket kalt «selektiv autofagi». En analogi som vi bruker mye er at autofagi kan sammenlignes med en renovasjonsbedrift, og de proteinene som arbeider med autofagi i cellen er som renovasjonsbedriftens ansatte. Disse sorterer søpla og bestemmer hva som skal sendes til renovasjon.

Dette skjer hele tiden i friske celler, men for sykdommen kreft fungerer selvspisingen litt som et tveegget sverd. Selvspising er en viktig komponent i kroppens forsvar mot kreft, men når en kreftsvulst har klart å etablere seg, så bruker den aktivt selvspising for å styrke sin egen vekst.

Vekst og overlevelse av en kreftsvulst er avhengig av det omkringliggende friske vevet. Kreftcellene sender ut signaler som blant annet aktiverer selvspising i de friske cellene. Dette fører til økt nedbryting av byggesteiner i det friske vevet, som så transporteres til kreftcellene og brukes som næring for at svulsten kan vokse. Kreftsvulsten opptrer nærmest som en gjøkunge i denne sammenhengen. Ofte er det en tilstand kalt kakeksi som til slutt tar livet av pasienten. Den kakektiske prosessen kjennetegnes av avmagring, hvor kroppen bryter ned egen muskelmasse og proteiner, uavhengig av næringsinntak. De siste årene har vi i min forskningsgruppe sett nærmere på hvordan redusert næringstilgang påvirker selvspising i cellene, og dette arbeidet ble nylig publisert i et meget anerkjent internasjonalt tidsskrift. Denne typen forskning er så grunnleggende at funnene som gjøres er svært ofte relevante for en rekke ulike sykdommer. Vi fant ut at når celler utsettes for sult, igangsettes en hittil ubeskrevet type selvspising som har som formål å øke cellens evne til å overleve når tilgangen på mat er lav. Denne forskningen vil kunne øke vår forståelse av hva som skjer med cellene i kroppen når man får kreft og dermed bidra til utviklingen av nye og bedre medisiner.

Hvem har rett til ressursene i Antarktis?

Spørsmålet om hvilke stater som kan hevde suverenitet over territorium i Antarktis er enda ikke avklart. Norge er en av syv signatarmakter som gjør krav på territorium i verdens siste villmark. Med den tiltagende issmeltingen på den antarktiske halvøya vil spørsmålet om retten til mineraler kunne komme på den internasjonale dagsorden med eksplosiv styrke. Men hvordan begrunner vi egentlig retten til ett av jordens mest sårbare naturmiljø når dette påvirkes av giftstoffer, plastavfall og menneskeskapte klimaendringer? Det merkelige er at nettopp under den epoken som bærer vårt navn – antropocen – synes mennesket ute av stand til å erkjenne at det former også sine naturlige omgivelser. Konsekvensen er at skylden for den globale oppvarmingen legges på politikere, grådige individer og selskaper, og naturlige variasjoner i atmosfærens temperatur. Allmenningens tragedie er årsaken til at vi ikke kjenner igjen vårt eget fotavtrykk i verden, og global oppvarming er det typiske eksempelet på tragedien. Filosofen Steven Vogel som besøkte UiT i mai illustrerer det slik: Han som legger ut på søndagstur med sin SUV vet at utslippene fra bilturen ikke fører til global oppvarming. MEN, det som fra hans (eller det multinasjonale oljeselskapets) perspektiv fremstår som en rimelig og fornuftig handling, fører til en situasjon ingen ønsker seg når alle bidrar til overforbruket av jordens ressurser, med miljøødeleggelser og farlige klimaendringer som konsekvens. Global oppvarming har nå også blitt det store miljøproblemet i Antarktis. Ifølge presidenten i Den vitenskapelige komiteen for antarktisk forskning, Steven Chown, er tiden i ferd med å renne ut for det hvite kontinentet. Å utøve kollektivt ansvar overfor våre globale fellesressurser krever politisk handling, og det viktigste politiske redskapet for det omtalte kontinent er Antarktis-traktaten, et politisk system bygget på vitenskapens autoritet.

Gitt størrelsen på problemet er det derfor på høy tid at traktaten realiserer sitt kosmopolitiske potensiale gjennom sterkere integrasjon i den globale politiske orden. Traktaten kunne danne utgangspunkt for en naturens konstitusjonelle orden, bygget på en internasjonal grunnlov for våre globale fellesressurser. Nettopp i Antarktis bør retten til å eie og bruke naturressurser balanseres mot kravshaverens forpliktelse til å ta ansvar for miljøet vårt – inkludert utvinning og salg av ressurser som driver den globale oppvarmingen. I denne forstand bør vi snakke om ressursforpliktelser snarere enn ressursrettigheter. Men hvordan får vi verdenssamfunnet til å ta større ansvar for naturmiljøet i Antarktis?

En svakhet med Antarktis-traktaten er at dens internasjonale legitimitet er mangelfull. Traktaten har utvilsomt vært en suksess i form av å fremme fred og vitenskap i det iskalde politiske klimaet fra dens tilblivelse i 1959 og fremover. Men all den tid et mindretall av verdens stater er medlemmer av en traktat som skal regulere en global fellesressurs av vital betydning for verdens økosystemer og klima, er det en konstant fare for at traktatens legitimitet undergraves. På tross av forbudet mot mineralutvinning på kontinentet er det i dag juridisk sett ingenting som kan hindre et selskap fra en stat utenfor traktaten i å starte med slik utvinning, ei heller i å sende fabrikktrålere til Sørishavet. En utvidet krets av medlemsland i traktaten vil sikre at et økende antall stater får en «andel» i kontinentet og dermed motiveres til å engasjere seg i Antarktis ut fra et globalt miljøperspektiv.

Den politiske legitimiteten til traktaten må styrkes for å motvirke allmenningens tragedie i Antarktis (og Sørishavet) i form av et kappløp for fiskeressurser og mineralutvinning ledet an av multinasjonale selskap registrert i de mange bekvemmelighetsstater utenfor traktaten. Som fremtidig grunnlov for jordens fellesressurser bør traktaten derfor gi en stemme også til tidens grønne protestbevegelser når disse reiser debatten om den statens suverene rett til å utvinne naturressurser som skader naturmiljøet – i den politiske offentligheten og ved domstolene. Kravet om en moralsk, om enda ikke juridisk, symmetri mellom rettigheter og ansvar m.h.p naturressurser setter Norges roller som oljeeksportør, signatarmakt og vokter av Antarktis på spissen.

Dypest sett er miljøkrisen et resultat av individer, selskaper og stater som overforbuker naturressurser, særlig atmosfærens kapasitet til å lagre CO2, ved å overlate miljøproblemene til markedet. De to viktigste oppgavene for Antarktis-traktaten er derfor å motvirke at verdens siste ressurskammer overlates til et uregulert marked for fiske, turisme, militarisering og mineralutvinning, og å motivere en utvidet krets av medlemmer til å oppfylle klimamålene i Paris-avtalen.

Bærekraftig reiseliv?

Turismen i Norge øker. I 2016 sto reiselivsnæringen i Norge for en verdiskaping på over 170 milliarder kroner. Dette tilsvarer en BNP-andel på 4,2%. Reiselivsnæringen er arbeidsintensiv og sysselsetter til sammen 162.400 årsverk. Nord-Norge hadde en økning i gjestedøgn på 4% fra 2016 til 2017. Dette fører til økt omsetning og lønnsomhet for de tradisjonelle reiselivsbransjene, så vel som for næringslivet generelt. Økt aktivitet bidrar likevel til utfordringer knyttet til ansvarlighet for å sikre en bærekraftig næring og landsdel. Oppslag i media om trengsel, forsøpling og lange fergekøer tilsier at noe må gjøres.

UNWTO (World Tourism Organization) peker på tre prinsipper for et bærekraftig reiseliv; 1) bevaring av natur, kultur og miljø, 2) styrking av sosiale verdier og 3) økonomisk levedyktige og konkurransedyktige reiselivsdestinasjoner gjennom lokal verdiskaping. Til tross for åpenbare fordeler av å imøtekomme de tre prinsippene, viser det seg vanskelig å sikre en omforent satsing på en bærekraftig næringsutvikling. Noe av utfordringene kan bunne i vår allmenne rett til naturen og vår måte å forvalte infrastrukturen på. Når det oppstår et misforhold mellom rettigheter og forpliktelser når det gjelder bruk av felles ressurser snakker vi om «allmenningens tragedie». Når fremtidig bruk av en ressurs reduseres fordi en selv eller andre har overforbrukt ressursen, er bruken ikke bærekraftig.

Reiselivsnæringen består av mange bransjer, så som transport, overnatting, bespisning og opplevelser, i tillegg til destinasjonsselskaper som organiserer, kommuniserer og selger opplevelser på ulike måter. Reiselivsnæringen tiltrekker besøkende som også bidrar til omsetning i andre bransjer. Vi har alle lagt merke til oppslag om turister som kjøper vintersportsklær i titusenkronersklassen. Det mangfoldet av bransjer og bedrifter som tjener på- men ikke klassifiserer inn under reiselivet, har medført at noen få får (tar) hovedansvaret for å sikre en bærekraftig næring, mens andre velger (kanskje ubevisst) å være «gratispassasjerer». En av årsakene til dette er at svært mange bransjer har flere typer kunder, eksempelvis så betjener hoteller, restauranter og transportselskap turister, forretningsreisende samt kurs og konferansegjester, i tillegg lokale gjester. Andre bransjer har kanskje mindre omsetning fra turismen, men denne er ofte et viktig bidrag til positive tall på bunnlinja. For å sikre en ansvarlig og bærekraftig utvikling av turismen må vi sørge for en helhetlig (reiselivs-) politikk der alle berørte parter inkluderes og tar ansvar.

Et tiltak for sikre en bærekraftig utvikling er å innføre et såkalt kurtakssystem for alle berørte bransjer. Dette innebærer at alle bedrifter som selger noe til turister, betaler en skatt til felles formål om å ivareta landsdelen på en best mulig måte. Tradisjonelt har en slik skatt vært rettet mot kjøp av overnatting, transport og bespisning. Det er ikke urimelig å tenke seg at alle bedrifter som tjener på turismen bør inngå i en slik ordning. En slik skatt bør i stadig større grad sikre en ansvarlig og bærekraftig turisme på lang sikt. God forvaltning av en slik skatt krever kunnskap om hvordan ulike tiltak virker på vår adferd når vi er hjemme og når vi reiser som turister.

Pris og etterspørsel
Valutakurser, lave priser på flyreiser og en dreining mot interesse for natur- og naturfenomener har bidratt til volumvekst. I et voksende marked, vil prisøkning normalt bidra til økt lønnsomhet samtidig som etterspørselen stabiliseres. Prispolitikken må likevel utføres med varsomhet, da uventede og plutselige effekter kan oppstå. På Island bidrar for eksempel en stor prisøkning til at lokalbefolkningen mer eller mindre frivillig flytter ut av bysentrum til fordel for Airbnb-utleie. Selv om lokalbefolkningen kan tjene økonomisk på en slik ordning, vil det være trist med et bysentrum uten lokalbefolkning. Pris må dermed sees i sammenheng med hvordan besøkende så vel som lokalbefolkningen agerer.

Kunnskapsmedarbeidere og lønnspolitikk
Til tross for økt omsetning og bedre resultater i næringen de senere årene, har lønnsveksten vært lav. Et argument i så måte kan være at reiselivsmedarbeidere i stor grad gjennomfører enklere oppgaver som ikke krever høy kompetanse. Utfordringene knyttet til bærekraft er likevel langt større enn å sikre godt servicenivå. Kunnskap og ferdigheter relatert til å involvere gjestene til deltakelse og produksjon av egne opplevelser, krever innsikt og kompetanse om motivasjon, kvalitetssikring og tilrettelegging for deltakelse. Her må reiselivsbransjene være bevisste i sine valg av medarbeidere og gi egnete betingelser for å sikre konkurransekraft.

Spredning av etterspørsel i tid og rom
Dersom volum bidrar til «overforbruk» av visse naturområder eller at lokalbefolkningen berøres på en negativ måte, er det hensiktsmessig å spre trafikken. Denne strategien bidrar til å redusere trykket på miljøet på enkelte områder, samtidig som flere aktører vil kunne bli mer lønnsomme. Dette er selvsagt ikke en enkel manøver. Turistene ønsker kanskje primært å oppholde seg på ett sted og næringsaktørene på stedet kan være uvillig til å gi slipp på noen av sine kunder. En sterkere og samlet reiselivsnæring i hele Nord-Norge vil imidlertid styrke konkurranseevnen for hele landsdelen på sikt. Økt konkurranseevne gir muligheter for en mer bærekraftig næring dersom en forvalter ressursene på en god måte.

Vår natur, vår infrastruktur, vårt ansvar
Lokalt næringsliv og lokalbefolkning må være med på «bærekraftsreisen». Turister besøker Nord-Norge fordi de oppfatter regionen og enkelte destinasjoner som attraktive. Når etterspørselen etter ulike former for natur- og kulturbaserte opplevelser øker, gir dette flere arbeidsplasser og tilbud også for lokalbefolkningen. For å sikre en god og ansvarlig utvikling, må lokalbefolkningen og flere bransjer inkluderes. Dette krever ressurser og vilje til samarbeid. Et systematisk analysearbeid knyttet til målrettede tiltak, vil bidra til at vi styrer fremtiden i en mer bærekraftig retning. Samarbeid, ansvarlighet og samskaping er nøkler til en ansvarlig og bærekraftig utvikling for mer enn de tradisjonelle reiselivsbransjene.

På jakt etter klimaskatter

Femmilsjøen, ligger helt nord på Spitsbergen, Svalbard. Fem – mil – sjøen. Smak litt på det. Jeg har tilbragt mange timer på kontoret med å se på denne gigantiske innsjøen på flybildetjenesten til Norsk Polarinstitutt (www.toposvalbard.no). Den er over syv km lang — fem nautiske mil. At den er en av de største innsjøene på Svalbard er spennende, men det er ikke bare derfor den er så interessant.

Det nordlige Svalbard en nøkkellokalitet for forståelse av klimaendringer i Arktis. Det er et ytterst sensitivt samspill der kaldt polhav mot nord møter den siste krampetrekning av varmt Atlantisk sjøvann i Golfstrømmen, som kommer opp langs vestkysten av Svalbard. Med de ulike kalde og varme vannmasser følger også tilhørende kalde og varme luftmasser. I et slikt sensitivt samspill kan selv små temperaturendringer ha store ringvirkninger, og medføre store endringer i utstrekningen av sjøis. Mengden sjøis påvirker igjen mengden sjøvann som fordamper, som igjen påvirker mengden nedbør på land og så videre. Det hele henger sammen i et komplisert system, som vi forsøker å bli klokere på ved å studere hva som skjer når temperaturen varierer.

Det er en periode for rundt 9000 år siden, som vi er spesielt interesserte i. Den perioden hadde det varmeste naturlige klimaet i nyere tid — et resultat av små endringer i jordens bane rundt solen og jordaksens helning. Ved å undersøke hvordan breene i det nordlige Svalbard oppførte seg i denne perioden og hvordan hele økosystemet reagerte på oppvarmningen, kan vi forberede oss bedre på det som kommer til å skje i nær fremtid grunnet den globale oppvarmingen vi nå observerer.

Som glasialgeologer jobber vi med å kartlegge klimaendringer tilbake i tid ved hjelp av klimaarkiver hvor alle variasjoner i luft og vannmasser på øygruppa blir fanget opp og lagret. Et velkjent type klimaarkiv er iskjerner som bores fra iskapper, men på Svalbard er ikke iskappene like tykke som f.eks. på Grønland og vi kan derfor ikke gå like langt tilbake i tid. Derfor er det nyttig med en annen type klimaarkiv – sedimentkjerner. En sedimentkjerne er et plastrør som bankes ned og fylles av gjørme fra hav/fjordbunnen eller bunnen av en innsjø.

Midt i juli, etter et halvt år med forberedelser, skriving av uante mengder søknader og forsendelse av utstyr fra Tromsø og andre oversjøiske steder, var endelig hele feltteamet (se bilde) samlet på Svalbard. Etter et par travle dager i Longyearbyen med pakking av 700 kg utstyr og mat, skytetrening, utallige nervøse blikk på værutsikten og nervepirrende venting på ekstra deler til helikopteret, fløy vi endelig av gårde til Femmilsjøen. Det var flott endelig å få se Femmilsjøen i virkeligheten. En båt, tre sekker ved, seks jerrykanner med bensin og fem tønner med A1 Jet Fuel til helikopteret stod klar og ventet på oss der oppe. Sysselmannen og deltakere på årets søppeltokt på Svalbard hadde plassert depotet for oss. Vi hadde fått låne en gammel fangsthytte ved navn Laksevågen fire km sør for Femmilsjøen.

Mange timer gikk med å kjøre frem og tilbake på Femmilsjøen i den lille blå båten og kartlegge bunnen. Dette for å se om vi kunne se spor etter isbrebevegelser. Vi følte oss som pionerer og til tider ganske små, da det ikke er forsket mye på den gigantiske innsjøen før. Vannet var fullt av bresedimenter og helt melkehvitt, så vi hadde ingen ide om vanndybden. På et tidspunkt midt i innsjøen ble kaptein Andreas litt nervøs for motoren, da ekkoloddet plutselig viste minkende vanndybder men det ble ikke mer kritisk enn ca. to meter. Ikke lenge etter, halvveis var dybdene rundt 110 meter, og da følte vi oss igjen ganske små.

På en regnfull morgen etter nesten to uker i felt, var det avtalt henting av helikopteret. Alle fem var slitne, ganske klare for å komme hjem og det var heller ikke store mengder mat igjen.

Med oss hjem fikk vi tre sedimentkjerner fra Femmilsjøen og tre fra en litt mindre innsjø rett sør for Femmilsjøen, mange ekkoloddlinjer og et datasett som stort sett viser vanndybden over hele Femmilsjøen. All nedbør som faller over øygruppa, og som ikke fanges opp av det veldig skrinne jordsmonnet på Svalbard, vil strømme mot innsjøer og fjorder. På sin veg om sommeren vil vannet ta med seg litt og litt fra landskapet det passerer: stein, grus, leire og planterester. Men på vinteren blir det satt lokk på systemet i form av havis i fjordene og is på innsjøene. Dermed vil det ikke komme nytt materiale inn, slik at de minste partiklene som er i vannet fra før kan bruke tiden på å synke til bunns. Derfor oppstår det variasjoner mellom sommer og vinter med tykkere, grovere lag som representerer vårsmelte og sommer, og tynnere finere lag som representerer vinter.

I Tromsø skal vinteren brukes til å analysere kjernene på labben, der de splittes i to og studeres i detalj: hvor mange lag det finnes, er det grovere lag og finnes det planterester, skjell eller andre ting, som kan hjelpe med å bestemme alderen til laget? I kaldere perioder der breene på land vokser, vil breene frakte mere grovt materiale til innsjøen/fjordene, mens i varmere perioder vil det være mindre input av grovt materiale. Sedimentkjernene fra Femmilsjøen skal sammenliknes med sedimentkjerner som ble tatt i fjorden rett utenfor Femmilsjøen i fjor sommer. Det blir spennende å se, om vi ser de samme klimaendringer samtidig i innsjøen og i fjorden, og hvor rask endringene forplanter seg i området.

(Prosjektet er støttet av Svalbard Miljøvernfond og Arctic Field Grant)

Ansvarlig stedsutvikling i ei overoppheita verd

Stedsutvikling er sentralt i næringsliv, kunst- og kulturliv, politikk, planlegging og forvalting. Vi lev i det Thomas Hylland Eriksen kallar ei overoppheita verd; med akselerande endring og vekst. Korleis drive ansvarlig stedsutvikling i ei tid kor globale kriser grip inn i lokal utvikling? Steder konkurrerer om innbyggarar, besøkande, arbeidsplassar og investe ringar. I strevet etter å gjere seg attraktive, står stedene i fare for å miste sin eigenart. Korleis sikre utviklingsprosessar som tar omsyn til lokale særtrekk, muligheiter og utfordringar? Og samstundes tar omsyn til globale utfordringar knytt til m.a. klimaendringar og auka mobilitet? Dette er store og viktige spørsmål, som står sentralt i mykje forsking og undervisning ved UiT Norges arktiske universitet.

Større mangfald
Eit tydelig teikn på ei overoppheita verd er auka mobilitet. Stadig fleire på flukt skaper nye politiske agendaer, men også nye kryss-kulturelle møte. Stedene våre blir meir mangfaldige, og dermed på mange måtar meir attraktive. Men auka innvandring skaper både solidaritet og spenningar. Ansvarlig stedsutvikling krev at vi finn måtar å leve med forskjellar, utan at sosial ulikheit aukar. Det krev arenaer for kryss-kulturell samhandling, og at mangfaldet av interesser på stedet blir ivaretatt i lokalt plan- og utviklingsarbeid. I forskingsprosjektet Cit-egration ser vi på innovasjon i integrering i byar i nord. Dei mange nye initiativa for å skape møteplassar på tvers av forskjellar, kan lære oss noko om korleis vi kan leve saman som forskjellige men likeverdige.

Kva gjer turismen med stedene våre?
Auka mobilitet viser seg også i form av turisme, som globalt har vokse over 400% på ein generasjon. Den enorme veksten i reiselivet i nord siste åra gir store muligheiter for ny næringsverksemd, men reiser også mange nye problemstillingar. Turisme inneber at steder blir produkt. Kommersialiseringa kan få fram det beste ved stedene våre, men gjer dei også sårbare. Turisme løftast fram som eit viktig alternativ mot ein meir oljeuavhengig økonomi. Det inneber paradoks som næringa, politikarar, planleggarar og kunnskapsmiljø må ta på alvor. Det krev at vi tar kloke val for å få den reiselivsutviklinga vi ønsker. Vi reiser meir, og forureinar meir. Skipsfart og flytrafikk er blant drivhusverstingane, og ei utfordring er å få trafikken over på alternative drivstofftypar og framdriftssystem. Men turismen ber også med seg andre fotavtrykk; miljømessige, sosiale og kulturelle. Stadig fleire stader, som i Barcelona, Venezia og Amsterdam, blir reisande møtt av lokal motstand og bodskapet «Tourists go home». Også i nord veks dei kritiske røystene mot det mange opplev som turistifisering av stedene våre, godt illustrert gjennom skilt utanfor kyrkjegardar med «No camping here». Slitasje på naturen av auka ferdsel, trengsel i boligmarknaden som følge av veksten i airbnb og suvernirbutikkar som tek over handelen i bygatene våre er andre døme.

Den globale samtalen
Dette er utfordringar reiselivsnæringa har tatt tak i. Destinasjonsselskap og reiselivsbedrifter arbeider med å utvikle berekraftige produkt og reisemål. Det arbeidast med å lage betre strategiar for besøksforvalting, inkludert utbygging av naudsynt infrastruktur. Mange steder har turismen nådd eit ‘tipping-point’, kor lokale samfunn eksisterer for turistane. Der er vi heldigvis ikkje i nord. Men vi er der kor vi er nøydd å sikre ei reiselivsutvikling som bidrar til god stedsutvikling; som tar omsyn til lokal utvikling – og tar eit globalt ansvar. Det krev strategiar som tar aktive val, kor talet på turistar ikkje er einaste målet på suksess. Vi må opne for ein diskusjon om kor stor og kva type vekst stedene våre tåler.

Reiselivsveksten er både årsak og resultat av ei overoppheita verd. Men, påpeiker Hylland Eriksen, det opnar også for den globale samtalen. Delte erfaringar gir muligheit for å snakke om dei store spørsmål på ein global skala. I forsking på turisme i nord har vi sett at mange av dei reisande kjem med eit ønske om å involvere seg i det landskapet dei reiser igjennom. Dei er opptatt av klimaendringar og livskår i nord. På sitt beste kan turismen bidra til å mobilisere sensitivitet for desse tema. Enn kor tilkortkomne og lite likeverdige slike samtalar måtte vere, er dei kanskje det mest lovande aspektet ved ei overoppheita verd?

Nye kunnskapsdialogar
Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet har lange tradisjonar med å følge kunnskapen ut i små og større nordnorske samfunn. Dette er ein arv vi bør forvalte, gjennom å stadig søke nye måtar å skape kunnskap saman med lokale utviklingsaktørar på – enten det er innan kunst og kultur, frivillig sektor, offentlig forvalting eller privat næringsliv. Det er mange spørsmål å ta fatt på: Korleis skape inkluderande steder, som møter mangfaldet av innbyggarane sine behov? Korleis legge til rette for omstilling til lågkarbonsamfunnet? Korleis sikre medverknadsprosessar og handtere ulike konfliktlinjer? Og korleis legge til rette for næringsutvikling, kreativitet og innovasjon lokalt, slik at steder kan ta grep om eiga utvikling? I haust startar eit nytt etter- og vidareutdanningstilbod i stedsutvikling, med Lofoten som studiested. Her vil ulike aktørar involvert i stedsutviklingsprosessar saman ta fatt på strategiar for ansvarlig stedsutvikling. Slike dialogar treng vi å ta på fleire arena og med mange deltakarar.

«Idrettsstjerner kan skape magi og bidra til både stolthet og holdningsendringer»

Idrett er identitet, identitet er politikk og idrett er definitivt identitetspolitikk, noe Sametingspresident Aili Keskitalos ord i overskriften viser. Begrepet identitetspolitikk er relativt nytt i det norske ordskiftet. Lars Akerhaug skriver i Minerva at begrepet først ble tatt i bruk på begynnelsen av 2000-tallet (www.minervanett.no). I et Retriver-søk finner Frank Rossavik i Aftenposten at bruken av begrepet først eksploderte i 2016 og 2017. Identitetspolitikk, som kan forstås som politisk mobilisering til fordel for en gruppe der medlemmene mener de har noe til felles, har for mange blitt noe samfunnsnedbrytende og farlig. Nettavisen Resett mener for eksempel at identitetspolitikken er «et angrep på den vestlige frihetstanke». Rossavik skriver at begrepet først og fremst har blitt et skjellsord i det offentlige ordskifte (www.aftenposten.no/meninger).

I en tid da verden tilsynelatende fragmenteres, er det mange som argumenterer mot identitetspolitikken som de mener akselererer splittelsen. Verden trenger heller en politikk med fokus på felles verdier på tvers av religion, kultur og etnisitet, et ordskifte med mindre føleri på vegne av seg selv og sine egne og flere «rasjonelle argumenter» argumenteres det med. Identitetspolitikken har gjort minoritetene lettkrenka og gjort at minoritetsgrupper gjennom å spille på sine såre følelser får definere den offentlige debatten. I dette emokratiet har minoritetene tilrevet seg makt de ikke burde hatt hevdes det. Frykten er at hvis alle skal ha rett til å definere sin egen identitet og få sin definisjon akseptert av storsamfunnet vil samfunnet smuldre opp. Samfunnslimet vil løsne og vi vil miste vår kollektive forståelse av oss selv; som norsk; som nordnorsk; som kvinne; som kristen. Kritikerne vil derfor ha mindre vekt på identitet, i alle fall på «de andres» identitet. For identitetspolitikk anses som noe de andre, minoritetene, driver med.

Et eksempel på dette ønsket om mindre identitet er reaksjonene som kom da Finn Hågen Krogh ble tatt ut i den norske OL-troppen i 2014. Flere sametingspolitikere var stolt av at en fra Sápmi var tatt ut. I Altaposten følte lokal- og regionalpolitikeren Ruth Olsen, da i Kystpartiet (Når i FrP), seg “støtt over å bli prakket på at man bor i Sameland”. Et annet eksempel er Tromsø Høyres Bodil Ridderseth Larsen som mener at samiske navn i Tromsø by vil endre byens identitet. Samene er jo nordmenn - de har jo norsk statsborgerskap har Ridderseth Larsen tidligere uttalt, så hvorfor dette maset om skilt på samisk? I følge Nordlys-redaktør Skjalg Fjellheim har Arbeiderpartiet i Tromsø gått seg vill i identitetspolitikken. Lokalpartiets «intense fokus på hudfarge, kjønn, seksualitet og etnisitet står i veien» for videre makt i byen (nordnorskdebatt.no). Det er ofte nettopp minoritetenes identitetskamp som ser ut til å være problemet. Kanskje fordi de rokker ved mange etablerte verdensbilder.

Debatten om identitetspolitikk og om de «såra» og «lettkrenka» minoritetene har også relevans for vår forståelse av idretten i landsdelen. Først og fremst fordi idretten er en identitetspolitisk kamparena. Det er ikke bare sametingspolitikere som ønsker å bruke idretten som markør. I vår landsdel har for eksempel fotballen blitt brukt politisk siden den slo rot på begynnelsen av 1900-tallet. I 1930-åra ble suksessen til Kirkenes IF i det nordnorske fotballmesterskapet brukt aktivt av finnmarkingene i kampen for å bli en del av landsdelen. Suksessen til Vardø AIL i det nordnorske arbeideridrettsmesterskapet i samme periode ble brukt i propagandaen for arbeiderbevegelsen. De siste 40 årene har Tromsø IL og Bodø Glimt spilt sentrale roller i dannelsen av nordnorsk identitet. En identitet som har markert avstand til både søringan og til hverandre. Slik nordnorsk regionalisme, identitetsdanning eller identitetspolitikk anses i de aller fleste tilfeller som ufarlig, kanskje særlig på idrettsbanen.

Videre har debatten relevans fordi alle fellesskap er bygd på mer eller mindre bevisste identitetsdanningsprosesser. Forskjellen er bare at majoritetenes strategiske identitetsbygging ikke har blitt benevnt som identitetspolitikk, men heller som identitetsdanning. Nordnorsk identitet er et klassisk eksempel på hvordan kollektiv identitet dannes gjennom bevisst politikk. Fortellingen om nordlendingen som «står han av», selv i møtet med utbyttende nessekonger og han stat i Oslo, er resultatet av en skapt historiefortelling. En fortelling som gjenfortelles, omformes og brukes i mange ulike sammenhenger. Nasjonsbyggingen som skapte fortellingen om Norge og oss nordmenn er et annet kroneksempel på identitetspolitikk. Uten identitetspolitikk – ingen nordmenn eller nordlendinger.

Og nettopp her ligger et viktig poeng: Det er ikke bare samer, homofile, transpersoner, muslimer og andre minoriteter som driver med identitetspolitikk. Identitetspolitikk er noe alle fellesskap bedriver – også majoriteter. Det som skiller er hvem som har makt til å definere hva som er skadelig splittende identitetspolitikk og hva som er positiv og samlende identitetsdanning. De autoritative fortellingene om hvem nordlendingene og nordmennene er, er fortellinger som har blitt fortalt og er gitt autoritet av grupper med definisjonsmakt. Og det har tradisjonelt ikke vært minoritetene. Minoritetene har vært usynlige i disse store fortellingene. Gjennom revitalisering, politisk kamp og, i nyere tid, sosiale medier, har minoritetene tilrevet seg en sterkere stemme, en stemme til å definere seg selv og som rokker ved de etablerte fortellingene om oss. Det er med andre ord ikke identitetspolitikken i seg selv som er problemet for mange, men heller hvem som har tatt identitetspolitikken i bruk. Om idrettsstjernenes magi oppfattes å skape stolthet og fellesskap eller splittelse kommer derfor an på hvilket fellesskap stjernene forståes som representanter for.

Du og jeg og grønnalgen

Forskjellene i mellom oss er ikke så store som en skulle tro, bakteriene derimot; de er som snøfnuggene.

For 200 år siden hadde sykdommer mystiske navn som «tæring» og «lepra». Enda var det ikke klart hva som forårsaket sykdommer og man spekulerte i om sykdom var forårsaket av «miasma», dårlig luft. Rundt år 1900 oppdaget forskere som Pasteur og Koch at mikroorganismer ofte forårsaket mange infeksjonssykdommer, og med det kunne man begynne å jobbe målrettet mot sykdommer forårsaket av mikroorganismer.

For mange er det Alexander Fleming som står for det store gjennombruddet, selv om mange flere kunne vært nevnt, ved oppdagelsen av antibiotika. Med antibiotika kan man ta livet av mikroorganismer, uten å skade pasienten (i motsetning til årelating o.l.). Men ikke alle mikroorganismer responderer på samme måte, og derfor er det viktig å vite hvilken mikroorganisme det er som forårsaker sykdommen. Spesielt nå som vi vet at antibiotikaresistens blant bakterier er blitt et problem, er det viktig at riktig behandling settes i gang fra begynnelsen av.

Ved Institutt for Kjemi på UiT Norges arktiske universitet har vi et forskningsprosjekt, MDxPol, i samarbeid med Norinnova og ArcticZymes, der målet er å utvikle nye molekylære diagnostiske verktøy. For i dag må det ofte dyrkes bakteriekulturer for å påvise identiteten til mikroorganismer, noe som tar lang tid og er lite spesifikt. Andre eksisterende metoder krever spesialisert utstyr som begrenser anvendelsen til større sykehus. MDxPol har som mål å utvikle molekylære verktøy som kan brukes der pasienten er, såkalt Point-of-care, om det er legekontor, lokalsykehus eller i felt.

Analyse på labbenken
Teknologien vi jobber med er basert på en DNA polymerase som er isolert fra en marin bakterie tilhørende arten «psychrobacillus» i fra det foregående forskningsprosjektet OptiZyme. En DNA polymerase er en slags kopimaskin som tar en av de to trådene i DNA dobbeltheliksen og lager en kopi. For at den skal kunne starte å lage kopier trenger den en kort syntetisk DNA-tråd. Det er ofte stor ulikhet i mellom bakterier i DNA sekvens; det er sagt at genetisk sett ligner du og jeg mer på grønnalger enn gram-positive bakterier ligner på gram-negative bakterier. På grunn av de store genetiske forskjellene mellom bakterier vil man ved strategisk design av den syntetiske DNA-tråden kunne fortelle direkte hvilke mikroorganismer det er som forårsaker sykdommen. En av DNA polymerasene vi har jobbet med kan lage kopier ved 37°C, en enkel temperatur langt mer praktisk enn situasjonen for andre DNA polymeraser på markedet som krever spesialiserte varmeblokker som kan heve og senke temperaturen fra 55°C til 95°C på bare sekunder (i syklus etter syklus). En slik avansert varmeblokk koster fra 50000 kr og oppover, og eksisterende analyser har ofte problemer med spesifisiteten (hvor presist mikroorganismer kan identifiseres). Raskere og mer nøyaktige metoder kan bety at pasienter tidligere blir satt på riktig medisin, slik at de blir raskere friske og smitter færre.

På sikt er drømmen å få DNA polymerasen til å fungere ved romtemperatur slik at en ikke trenger noe utstyr; bare tilsett prøven direkte til et rør og se etter en fargeforandring etter 20 minutter. Nye forskningsmidler vil være nødvendig for å avgjøre om det er fremtiden eller bare science fiction.

Produkter på markedetMen prosjektet har allerede levert resultater, da ArcticZymes allerede har begynt å selge produkter i sin serie «Isopol» basert på denne forskningen. ArcticZymes jobber mye ut mot andre bioteknologibedrifter, og det vil bli spennende å se hvilke applikasjoner de kan finne for produktene. Forskning er enda mer motiverende i samarbeid med næringslivet, kunnskapen vi oppnår skaper verdier for fellesskapet. Samtidig som den anvendte forskningen gir umiddelbare resultater, så er det viktig å gi plass til grunnforskningen som skal danne grunnlaget for den anvendte forskningen. Med de ressursene som er gitt oss som nasjon har vi et særlig ansvar for å støtte også den mer risikable forskningen.

”Small is Beautiful” eller ”Bigger is Better”?

”Small is Beautiful. A Study of Economics as if People Mattered” er tittelen på en bok som første gang ble utgitt i 1973. Mer enn førti år senere er E. F. Schumachers ideer fortsatt aktuelle og kan belyse de store psykisk helseutfordringer vi står ovenfor.

Til tross for økt velstand siden 1970-årene har vi ikke blitt lykkeligere. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) vil depresjon i 2020 være det nest største helseutfordring i de vestlige land og mer enn 300 millioner mennesker er på verdensbasis rammet av depresjon. Ferske tall viser at det i 2016 var 614 som begikk selvmord i Norge, et tall som er høyere enn de 25 forutgående årene, mens ”bare” 135 døde i trafikken.

I boken ”Small is Beautiful” fra 1973 presenterer Schumacher sterke argumenter for å bygge nasjonal og internasjonal økonomi omkring behovene som utgår fra lokalsamfunnet og ikke fra større bedrifter og kooperasjoner; at økonomien skal tjene folket og ikke at folket skal tjene økonomien. Ifølge Schumacher vil dette være den eneste muligheten for å skape et menneskelig og miljømessig bærekraftig samfunn.

En av Schumachers hovedbekymringer er misbruket og degraderingen av menneskeheten og miljøet i navnet av ”gigantismen”, en kombinasjon av forestillingene om at ”vekst er bra” og at ”bigger is better”. Han viser til at den moderne organiseringen omgjorde mennesker til anonyme tannhjul i en stor maskin og fjernet all glede i arbeidet.

Tilsvarende hevder han at det økonomiske systemet er de-humaniserende ved at det tas beslutninger med utgangspunkt i profitt heller enn i lokalsamfunnets behov. Slik opplever mennesker en økende avstand til der hvor viktige beslutninger tas for deres liv og for lokalsamfunnet de lever i.

Schumacher foreslår derfor å utvikle lavkost og små-skala teknologi som et alternativ til høykost og stor-skala teknologi der mennesker har kontroll over eget arbeid, egne livsbetingelser, og der det er plass for menneskelig samhandling. Han hevder at menneskelig lykke aldri kan oppnås kun gjennom materiell velstand.

Schumacher var økonom men hans konklusjon om å gå tilbake til personsentrert økonomi er overraskende sammenfallende med psykologisk kunnskap om hva som skaper god psykisk helse. Sentrale psykologiske nøkkelord i denne sammenheng er behovet for tilknytning, sosial støtte, opplevelse av kontroll, meningsfullhet, samt håp og tro på fremtiden.

Fra et evolusjonsperspektiv kan økt forekomst av flere fysiske og psykiske helseplager forklares med feiltilpassethet mellom våre forfedres miljø og dagens moderne samfunn. Økt forekomst av kardiovaskulære lidelser, overvekt og diabetes II kan eksempelvis forklares som en konsekvens av økt mattilgang, endrede matvaner og redusert fysisk aktivitet.

Tilsvarende kan det hevdes at det psykososiale miljøet i det moderne samfunn er svært forskjellig fra våre forfedres miljø der man levde med begrensede materielle ressurser i små stabile grupper basert på gjensidig støtte og relativ frihet til å distansere seg fra andre fiendtlige individer.

Slik kan frykt og nedstemthet forstås som opprinnelig funksjonelle forsvarsreaksjoner ovenfor trusler i miljøet, men som i moderne tid har utviklet seg til dysfunksjonelle tilstander; angst som en kronisk fryktreaksjon ovenfor trusler som individet ikke kan ta kontroll over eller flykte fra; depresjon som kronisk nedregulering av positiv affekt og motivasjon når individet opplever mangel på tilknytning, fravær av sosial støtte og lite kontroll over egne ressurser.

Psykologiske teorier om hva som skaper sunne og lykkelige mennesker, og motsatt hva som fører til psykisk uhelse, har til felles at de vektlegger betydningen av at barn vokser opp med trygge voksne som de kan knytte seg til, at de opplever mestring og sosial støtte, at de får erfare at de kan påvirke sine omgivelser og bli verdsatt for sine evner og kompetanse.

Samtidig viser evolusjonspsykologien at mennesket også har et nedarvet behov for å tilhøre mindre, stabile samfunn med gjensidig støtte, et behov som blir utfordret når sosiale og kulturelle fellesskap går i oppløsning gjennom økt globalisering og sentralisering, og når internasjonale føringer overtar for lokalpolitiske valg og kontroll over ressurser.

Gjennom massemedia og digital kommunikasjon har verden blitt mindre og vi knytter sosiale relasjoner til mennesker i alle verdenshjørner. Dette kan være en god utvikling gjennom muligheten for økt solidaritet og felles ansvar for jordkloden. Men det er samtidig viktig å være bevisst hva som er de nedarvede psykologiske forutsetningen for at mennesker kan leve lykkelige og meningsfulle liv. Hvis vi glemmer dette, vil vi ikke bare risikere en klimakrise men også en menneskelig krise.

Psykologer kan mer enn å være terapeuter. Vi besitter viktig kunnskap som kan benyttes utenfor terapirommet; i samfunnsplanlegging og helsefremmende tiltak. Psykologer kan bidra med kunnskap om hva som er viktig for å bygge gode nærmiljø slik at familier, enslige og eldre kan oppleve tilhørighet og sosial støtte, og at barn og unge får trygge og gode oppvekstbetingelser. Psykologer bør derfor delta i politiske debatter om hva som skaper bærekraftige lokalsamfunn, og derigjennom god psykisk helse og meningsfulle liv.

I år er UiT Norges arktiske universitet 50 år. Sentralt for den politiske beslutningen om å etablere et universitet i Nord-Norge var samfunnsoppdraget å utdanne høyt kvalifiserte fagpersoner med forskningsbasert kunnskap om landsdelen. I dag pågår en omfattende internasjonalisering ved alle universitet og høyskoler i Norge. Det er selvsagt viktig å delta i det internasjonale forskningsmiljøet, men UiT Norges arktiske universitet må aldri glemme å ivareta sitt opprinnelige samfunnsoppdrag, nemlig å bidra til å utvikle og ivareta lokalsamfunnene i Nord-Norge.

Alt er smittsomt. Både TV-serier og løping. Og influensa. Hva smittes du av i høst?

Løping er uhyre smittsomt. En kamerat av meg flyttet inn i et nytt nabolag i fjor. Han startet plutselig å løpe. I det nye nabolaget har alle boliger stuevinduer fra gulv til tak. Dette gjorde umiddelbart stua til et utstillingsvindu for egen livsførsel. Løping er et etablert samlingspunkt i dette nye nabolaget. Treningsklær henger til lufting på alle verandaer. Det var ikke lenger mulig å bruke hele søndagen i sofaen. Utstillingen i vinduet hans måtte endres. Kameraten min kjøpte joggesko og ble raskt inkludert i flokken. Han sier de har det gøy sammen. I år sprang han sin første halvmaraton. Han er smittet.

TV-serier er også smittsomt. En nåværende professor på UiT fortalte meg at hun på 80-tallet begynte på en ny arbeidsplass der alle fulgte med på Dallas via svensk TV. Dallas var TV-serien som irriterte og fascinerte oss, lenge før vi fikk Paradise Hotel og Ex on the beach. På den gamle arbeidsplassen hennes var ikke Dallas et tema. På den nye arbeidsplassen var det Dallas for alle pengene. Hun strittet imot, men påvirkningskraften var sterk. Etter en måneds tid var hun like hekta som sine nye kolleger. De fikk mye å snakke om. Hun var blitt smittet.

Fortell meg om noe som ikke er smittsomt! Fjellturer, snusbruk, drikkevaner, farge på baderomfliser, hva som er gangbar julebelysning og hvordan vi skal feire barnebursdager. Alt dette er smittsomt. Vi påvirkes langt borte fra; via reklame, bloggere og anbefalinger fra Helsedirektoratet. Vi påvirkes også av våre nære og bekjente; via arbeidsplassen, nabolaget og Facebook. De nære påvirkningskreftene er kanskje de sterkeste. Din og min livsførsel er et resultat av valg vi har tatt, bevisst eller ubevisst. På bakgrunn av hvem vi er og hvordan vi har det rundt oss. Og kanskje aller mest hvem vi har rundt oss?

Vi vet mye om hva som er sunt. Livsførselen vår henger utvilsomt sammen med helsa vår. Vi er godt kjent med hvilken livsførsel som holder oss friske og øker trivselen. Bevegelse, gulrøtter og frisk luft. Likevel følger kun en tredjedel av oss anbefalingen om 30 minutters daglig fysisk aktivitet som gjør oss andpusten og svett. Kun én av fire spiser de anbefalte 5 om dagen av grønnsaker, frukt og bær. Og, tross iherdig innsats fra oss selv og lovgivning, er 15% av oss fortsatt røykere.

Det hadde vært en skikkelig opptur for folkehelsa om Helsedirektoratets anbefalinger om økt fysisk aktivitet, sunnere kosthold og røykestopp festet seg enda sterkere hos oss. Hadde anbefalingene fått større påvirkningskraft om de var godt etablert i vår egen bekjentskapskrets?

Fra Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet pågår mange typer forskningsprosjekter innenfor medisinsk og helsefaglig forskning. Det utgår flere store befolkningsundersøkelser herfra. Én av dem er Tromsøundersøkelsen.

Tromsøundersøkelsen ble startet i universitetets tidlige barndom. Tromsøs befolkning har med jevne mellomrom blitt forespurt om å delta. Og Tromsøværingene har stilt opp til gangs. Det har gitt oss unike helsedata fra starten i 1974 og fram til i dag. I Tromsøundersøkelsen studerer vi mønstre i helse og sykdom. Vi undersøker hvordan helsa vår endrer seg over tid. Hvem holder seg friske og hvem blir syke? Det kalles epidemiologi, som er læren om helsetilstanden i en befolkning. Vi studerer hvor skoen trykker. Hva sliter folk med? Hvordan står det til med vår mentale helse, tannhelsen og hjertehelsen? Det handler ikke bare om spredning av virus og bakterier. Vi studerer også epidemier av røyking og overvekt.

I dag er det mange flere av oss som er overvektige enn det er røykere. Når Tromsøundersøkelsen startet for over 40 år siden var det helt motsatt. Da var røyking mye vanligere enn overvekt. Først når vi vet hvordan ståa er, kan vi gjøre noe med det.

Fra gamle dager ble epidemiologisk forskning delt inn i studier av smittsomme og ikke-smittsomme faktorer og tilstander. Utbredelsen av årets influensa eller gule stafylokokker i halsen din er eksempler på studier av smittsomme tilstander. Hvem som foretrekker gulrøtter framfor godteri, eller om sofaen eller ultraløpene kan drepe deg, er eksempler på studier av ikke-smittsomme faktorer. Men kanskje vi bør slutte med å skille mellom det smittsomme og det ikke-smittsomme? Kanskje alt vi gjør er smittsomt. Både stafylokokker og sofasliting.

Influensasesongen starter for alvor om noen få uker. Da skal vi dele virus, på arbeidsplassen og i nabolaget. Blir du smittet av influensa i år? Hva med løpevanene til naboen? Eller TV-seriene som kollegene følger med på? Du velger. Sammen med de rundt deg? God helsebringende høst!

Hvor kommer maten fra?

Mat er vårt primære behov. Folk flest tenker kanskje ikke så mye over hvordan den er produsert. Barn opplever fra tidlig alder at det meste av det man spiser kommer fra butikken. Trenger egentlig barn å vite noe mer enn dette? I fjor høst havnet en norsk barnehage i internasjonalt søkelys da det ble publisert bilder i sosiale medier fra barnehagens besøk til et reingjerde. Barna fikk der se hvordan slakting av rein foregikk i et mobilt feltslakteanlegg. Også nasjonalt vakte saken stor oppsikt og debatt. Bildene som ble trukket frem var blodige. Det ble brukt sterke ordelag både for og imot å la barn få oppleve slakting av dyr. Nylig måtte NRK – programmet «Folkeopplysningen» sende en sladdet versjon av et program der kjendiser slaktet en sau for å lage måltid. Kjendisene var redd for folks reaksjoner på at de deltok på dette. Det er tydelig at dette med slakting engasjerer. Det er naturlig å spørre seg om vi er blitt fremmedgjort for naturens sammenhenger. Hvor mye bør vi vite om hvor maten kommer fra? Og når og hvordan passer det å få innblikk i dette?

I boka Last child in the woods fra 2009 beskriver forfatteren forfatteren Richard Louv hvordan amerikanske barn er fremmedgjort for naturen. Det er relevant å stille seg spørsmålet om også norske barn har fått en distanse til naturens sammenhenger. I tidligere tider hadde en stor del av befolkningen tett kontakt med produksjon og høsting av mat – både i form av planter, fisk og kjøtt. I dag er færre involvert i matproduksjon. Imidlertid er det å høste fra naturen en del av den norske tradisjonen. Regjeringen påpeker, i Stortingsmelding 18 om friluftsliv, at høsting av bær, planter og andre spiselige ressurser derfor bør inngå som en del av opplæringen av den unge generasjonen. Blant annet for å skape kunnskap om natur og bærekraftig utvikling. Barnehagen er omtalt som en viktig aktør i denne opplæringen. Høstingsaktiviteter er også forankret i Rammeplan for barnehagen der det slås fast at barn skal bli kjent med naturens mangfold og oppleve en tilhørighet til naturen. Videre skal barna skal få innsikt i matens opprinnelse, produksjon av matvarer og veien fra mat til måltid. «Ville» matressurser i form av bær og plantedeler er tilgjengelig for en veldig stor del av norske barnehager. Også andre ressurser slik som sjømat, fisk og kjøtt kan høstes av barnehager - avhengig av lokalisering.

Det vekker neppe særlig debatt på sosiale medier å publisere bilder av barn som plukker bær eller andre spiselige vekster. Men kunnskapen om hva som kan høstes og spises kan være mangelfull i befolkningen. Det er et stort utvalg av arter og smaker å utforske. I vår forskning i en nordnorsk barnehage så vi hvordan barn og voksne i fellesskap utforsket dette mangfoldet og både fikk en voksende forståelse for naturen og nye smaksopplevelser. Det å la barn fiske i sjø eller ferskvann er antagelig heller ikke kontroversielt. Slike aktiviteter begrenses kanskje mer av kunnskap, interesse og praktiske forhold. Vi så i vår forskning hvordan barna sammen med engasjerte voksne fikk studere fiskene, lære forskjeller på arter, utforske hva fiskene spiste og tilberede fangsten til ulike fiskeretter. Barn som ikke var spesielt glade i fisk valgte likevel å smake. Så var det dette med kjøtt. Barnehagen vi fulgte tok barna med på rypejakt, på snarefangst og til samlingsgjerde for rein. De dro ut sammen med trygge voksne som hadde forberedt både barna og seg selv på det de skulle være med på. Barna fikk se rein som ble slaktet og fikk studere det døde dyret på nært hold. De som i sosiale medier uttalte at «Det er sånt som dette som skaper psykopater. Det er så inhumant og barbarisk som det kan bli!» (sitat Dagbladet.no 12.01.17) skulle selv opplevd hvordan barna reagerte ved reingjerdet. Vi har gjort gjentatte observasjoner, og det var lite «psykopati og barbari» å observere. Tvert imot utviste barna respekt, og reflekterte over at dyr må dø dersom mennesker skal spise kjøtt. Barna i vårt studium viste stor interesse for dyras biologi, både i felt og da de senere fikk partere et reinslakt i barnehagen. Sammen med trygge og deltakende voksne fikk de oppleve og samtale om hvor maten kommer fra – fra jord til bord. Gjennom å delta på høsting fra naturen fikk barna både førstehåndskjennskap om naturen og ta del i nordnorsk kulturarv.

Rammeplan for barnehagen fastslår at barnehagen skal fremme barns læring og danning. Barnehagen skal bidra til at barna opplever tilhørighet til naturen. Barn som får oppleve naturen gjennom blant annet høsting slipper kanskje å oppleve den fragmenterte virkelighetsopplevelsen som Louv beskriver. Det er ikke slik at alle nødvendigvis skal dra til et reingjerde eller ta barna med på jakt. Men alle som jobber med opplæring av barn og unge har et ansvar for barns kunnskap og danning på alle plan. Også det som omfatter hvor maten kommer fra.

Kan teknologi redde vannet vårt?

Vann. Den største skatten vår. Vannet er nødvendig for at liv skal oppstå og eksistere. Vi bruker vannet som drikkevann, i fiskeri og jordbruk, for energiproduksjon og rekreasjon.

Den norske kysten har alltid hatt en nøkkelrolle for befolkningen. Det næringsrike havet har gitt grunnlaget for en av verdens største fiskeindustrier. Hvorfor er det så mye fisk i havene rundt Norge?

Det næringsrike vannet gir grunnlag for at fytoplanktonene skal oppstå. Fytoplanktoner er små organismer, og kan oppfattes som en type alge. De befinner seg på bunnen av de marine økosystemene og er en viktig forutsetning for livet. Når fytoplankton er tilstede, vil havet bli rikt på liv.

Endringer i forekomsten av fytoplanktonene påvirker hele økosystemet i havet. Økende menneskelig aktivitet og klimaendringer har allerede ført til signifikante endringer. Det er blitt observert nedgang i bestanden av sjøfugler, og fisk har forflyttet seg til nordligere breddegrader. Disse endringene har fått mye oppmerksomhet. Kontinuerlig overvåking gir oss kunnskap om tendensen i endringene av det marine biologiske mangfoldet som har en stor vitenskapelig, kommersiell og industriell betydning.

Hvordan kan vi kontinuerlig overvåke havområder som har en enorm utbredelse? Svaret ligger i verdensrommet: ved bruk av satellitter. Satellittene kan avbilde hele overflaten av jordkloden i løpet av noen få dager. Dette vil si at vi kan få informasjon om de samme havområdene nesten hver dag, avhengig av omløpstiden til den gitte satellitten. Dataen er gratis tilgjengelig, og enkelt å få tak i.

I dag finns det mange satellitter som er laget for å overvåke livet i havet. Hva kan så en satellitt egentlig se? Hvordan kan den overvåke livet i havet?

Fytoplanktoner, akkurat som landplanter, bruker fotosyntese for å produsere oksygen og sukker fra karbondioksid og vann ved hjelp av sollys. Den fotosyntetiske prosessen starter med å absorbere lys. Dette skjer i klorofyllmolekulet, som alle grønne alger har. Klorofyll kan ta opp lys bare på bestemte bølgelengder av det synlige lyset, nemlig blått og rødt lys. Dette betyr at når det er mange alger, ser havet grønt ut, mens uten fytoplanktoner ser det blått ut. Denne karakteristiske egenskapen ved klorofyll kan benyttes i satellitt overvåkning.

De satellittene som har som formål å samle inn informasjon om havet, bærer et instrument, som kan måle spektralinnholdet i lyset som forlater havet. Dette representerer signaturen til sammensetningen av dette vannet, inkludert mengden av klorofyll. For å kunne forstå sammenhengen mellom det målte signalet ved sensoren på satellitten og det faktiske klorofyll innholdet i havet, må vi ha målinger også fra vannet. Det vil si at vi må dra ut i havet for og ta vannprøver som må være synkronisert med satellittoverflygningen. Vannprøvene blir analysert i laboratoriet for å utvinne klorofyll innholdet. Når vi har både satellittmålingene og det tilsvarende faktiske mengden av klorofyll tilgjengelig, kan vi bruke disse såkalte ‘matchup’ dataene for å etablere matematiske sammenhenger mellom disse. Denne matematiske modellen blir i neste omgang anvendt til dataen fra satellitter for å produsere klorofyllkart.

Satellitten ser hverken klorofyll eller alger direkte, men den kan samle inn informasjon om de spektrale egenskapene til lyset fra vannet. De matematiske algoritmene kan brukes for å indirekte kartlegge fytoplanktonene ved hjelp av satellittdataene. Metoden har vært dokumentert å gi pålitelige estimater av klorofyll når det avbildede området er dominert av fytoplanktoner, vanligvis i åpent hav.

Overvåkning av livet i havet langs kysten er mer utfordrende på grunn av den økte kompleksiteten av vanninnholdet. Elvene og bekkene tar med seg sedimenter, som sammen med menneskelig aktivitet tilfører andre stoffer i havet. Disse stoffene, som for eksempel sedimenter, skygger signalet fra klorofyll. Vi kan ofte se at en elv eller strand ved kysten kan se gulbrun ut. Det er fremdeles alger i vannet, men vi ser ikke den grønne fargen lengre. Dette gjelder også for sensorene på satellittene. De kan heller ikke estimere klorofyll i kystområdene når vannet er dominert av andre stoffer i tillegg enn klorofyll.

Heldigvis har teknologien en løsning på dette også. Algoritmer basert på maskinlæring kan anvendes for å kartlegge liv i områder hvor de klassiske modellene mislykkes. Maskinlæring er datadrevet læring hvor algoritmene lærer sammenhengen mellom de forskjellige vannkomposisjonene og satellittmålingene. Denne metoden kan brukes for å overvåke havet langs norskekysten. I dag er det velkjent praksis å bruke maskinlæring for å kartlegge klorofyll i kystområder.

Den teknologiske utviklingen har ført til at vi i dag har mulighet til å kontinuerlig overvåke de marine økosystemene og vannkvaliteten både lokalt og globalt. Vi har dermed nøkkelen til å forstå de pågående endringene og den menneskelige innvirkningen. Dette kan hjelpe oss til å ta de rette beslutningene når vi bestemmer hvordan og i hva slags grad vi skal bruke naturressursene våres. Ved å identifisere de sårbare områdene kan den menneskelige aktiviteten tilpasses. Dette kan bidra til en bærekraftig forvaltning av ressursene i havet.

Vi feirer nordlyset

Når UiT – Norges Arktiske Universitet feirer sitt 50-års jubileum er det naturlig at nordlyset er med.

Forskning på nordlyset har en lang og ærerik tradisjon her nord. Med Nordlysobservatoriet som en solid institusjon førti år før universitetet ble etablert var det naturlig at nordlysforskningen ble en av hjørnesteinene i dannelsen av universitetet. Nordlysobservatoriet er velkjent internasjonalt, og når vi nevner ”The Auroral Observatory ” for godt voksne forskere i utlandet vet de nøyaktig hvor det ligger. Nord-Norge er et ypperlig område å utføre vitenskapelige observasjoner av nordlyset fra. Vi har et relativt mildt klima under nordlyssonen og en god infrastruktur sammenlignet med andre steder på vår breddegrad.

Historikk
Det hele startet med at Kristian Birkeland etablerte verdens første nordlysobservatorium på Haldde toppen ved Alta i 1899. Her kartla man blant annet nordlysets høyde en gang for alle. Halddeobservatoriet har nå fått status som ”Historical Site” av ”The European Physical Society” i 2018, som det eneste i Norge noensinne. Observatoriet var i drift frem til 1926, men i mellomtiden hadde man begynt å bygge Geofysen i Tromsø der værvarslinga holder hus i dag. Her utførte Ole A Krogness magnetiske målinger, og man kan dermed si at nordlysforskningen i Tromsø med dette startet i 1919. Nordlysobservatoriet ved Prestvannet i Tromsø ble bygget i 1928 og innviet i 1930. Den kjente mursteinsbygningen kom senere og ble innviet i 1972 da Nordlysobservatoriet ble en del av universitetet. Da startet også undervisningen i matematikk og fysikk i disse lokalene.

Arven fra pionerene
Observasjoner av nordlyset og målinger av jordas magnetfelt var sentrale aktiviteter i de tidligere år på Nordlysobservatoriet. Kristian Birkeland hadde allerede påvist nordlysets sammenheng med partikler fra sola.

Da andre verdenskrig var i emning, ble radiobølgeforplantning i ionosfæren, altså den delen av atmosfæren som inneholder ladete partikler, et sentralt tema. Dette har fått store ringvirkninger helt frem til i dag med avanserte radarsystem, jordobservasjon fra satellitt og virksomheten på Ksat.

På slutten av sytti-tallet ble det etablert aktivitet i grunnleggende plasmafysikk., som sammen med radiobølgeforplantning og kosmisk geofysikk danner en arv som er tydelig tilstede i vår virksomhet den dag i dag.

Nordlyset og romvær
Romvær er en betegnelse som forskerne har satt på tilstanden i vår atmosfære og ionosfære når sola har sine utbrudd og sender stråling og partikler med høy hastighet mot jorda. Selv om nordlyset bare er én av effektene av solstormer som må overvåkes, er det likevel svært viktig ved våre breddegrader. Når nordlyset opptrer, betyr det at milliarder av små partikler som elektroner og protoner har kommet inn i vår atmosfære og avgitt energi i store mengder. Dette setter i gang fysiske fenomen som for eksempel økning i elektriske strømmer, elektrontetthet og forstyrrelser i jordas magnetfelt. Strukturer i tettheten vil vekselvirke med satellittsignal. Ved sterke nordlysutbrudd får vi feil informasjon om posisjon og satellittkommunikasjonen blir forstyrret. Kraftledninger kan bli satt ut av spill, og oljeleting må settes i bero. Forståelse av romvær har etter hvert fått stor samfunnsmessig betydning på grunn av vår avhengighet av rombasert teknologi. All forskning på nordlyset ved UiT bidrar til bedre romværvarsling, og UiT har også en egen avdeling som arbeider med varsling av romvær – NOSWE.

Fremtiden
Forskere på nordlys ved UiT har i all hovedsak benyttet seg av et stort radarsystem - EISCAT - som ble bygget under nordlyssonen i Nord-Fenno-Skandinavia på begynnelsen av 1980-tallet. Det har til nå vært det mest effektive systemet for å utforske nordlyset, men man har også brukt optiske instrumenter, satellitt- og rakettdata samt registreringer av jordas magnetfelt i tillegg.

I takt med utviklingen innenfor instrumentering og teknologi, vil vi snart få muligheten til å studere nordlyset i enda mer detalj. Et nytt radarsystem - EISCAT_3D – er under konstruksjon i Skibotn, og det vil bli det mest moderne radaranlegget i sitt slag i hele verden. Det skal komme i drift i 2021, og ha stasjoner både i Finland og Sverige i tillegg til hovedstasjonen i Skibotndalen. En mottakerstasjon på Andenes er også planlagt i siste fase av byggingen.

Radaren vil bestå av omtrent 10 000 små master arrangert i et felt som ligner en bikube. Disse mastene blir styrt elektronisk og kan hurtig stilles inn slik at vi kan følge nordlyset slik det brer seg over himmelen. I tillegg vil vi kunne ta data fra flere høyder samtidig. Med flere stasjoner kan vi dermed ta et 3-dimensjonalt radarbilde av nordlyset over de høydene som trengs. Det betyr at vi vil være i stand til å «se» nordlyset med radaren i nær sann tid. Da gjør det ingenting om vi har overskya vær!

NordlysnettverkVed universitetet har vi nå dannet et nordlysnettverk på tvers av flere enheter og fakulteter. Vi planlegger et arrangement på Nordlysobservatoriet i november hvor vi presenterer historie, kunst, musikk, myter, turisme og forskning relatert til nordlyset. Hjertelig velkommen.

Hvorfor skal vi bry oss om Arktiske hav?

Det er lett å tenke at Arktiske havområder er langt borte; et mål for ekspedisjoner og for spesielt interesserte - som forskerne i det store nye prosjektet Arven etter Nansen, som drar ut med den nye isbryteren Kronprins Haakon.

Det kan være vanskelig å se at Arktiske hav har betydning for våre liv i Tromsø- og at våre liv her har betydning for Arktiske hav. Men sånn er det faktisk.

For å vise hvordan vil jeg fortelle om torsken, og la den være guide. Den er et godt eksempel på hvordan våre områder og Arktis henger sammen og påvirker hverandre. Til gjensidig glede, som også fører med seg et ansvar.

Den norsk-arktiske torsken gyter i Lofoten og langs kysten vår om vinteren. Rogn som ikke havner på middagsbordet vårt, klekkes og slipper løs enorme mengder små torskelarver. Torskelarvene blir med havstrømmene nordover; Golfstrømmen – eller Atlanterhavsstrømmen som den egentlig heter. Strømmen tar med seg torskelarver, men også næringsstoffer, plankton og varme nordover til Barentshavet, der torskelarvene skal vokse seg store. Næring og varme transporteres nordover og gir grunnlag for de store fiskeriene i Barentshavet. Vi har forvaltet dem godt – etter at vi gikk på en smell på 1980-tallet. Da høstet vi mer enn det var grunnlag for, og bestanden ble mindre og mindre.

En stor forskningsdugnad den gangen ga kunnskap om økosystemet og havstrømmene i den isfrie delen av Barentshavet. Gjennom gode og systematiske observasjoner og godt samarbeid med russerne kan vi i dag høste forsvarlig av rikdommen år etter år. Ikke bare i Barentshavet, men også langs kysten vår når torsken svømmer sørover for å gyte på gamle trakter. Da kommer den tilbake, stor og rik på lever og rogn. Et resultat av næring den har samlet i løpet av årene i Barentshavet.

Barentshavet og arktiske havområder er viktig for oss som matfat, og som en viktig økonomisk bærebjelke som har gitt grunnlag for norsk bosetting og kultur i over 1000 år.

Nå er de nordlige delene av Barentshavet i stor endring. Det er en endring vi ser over hele Arktis, men den er ekstra stor nord i den delen av Barentshavet som kan være dekket av havis om vinteren. Havisen kommer seinere om høsten og brytes opp tidligere om våren, den er tynnere, og den dekker et mindre område.

Endringer i det fysiske miljøet gir endringer i økosystemet. Nye arter klarer seg lenger nord. Torsken vår har tatt i bruk nesten hele Barentshavet, og forsyner seg nå av blant annet polartorsk fra matfatet til sel og sjøfugler i området rundt iskanten. Der har de mer arktiske artene holdt årlig kalas når oppblomstring av alger gir perioder med overskudd av mat etterhvert som isen smelter og brytes opp, og lyset slipper til.

Det er ikke bare havisen og økosystemet som er i endring. Miljøgifter blir med hav- og luftstrømmer nordover. Økt CO2 i atmosfæren påvirker havet og gjør det surere. Endringer i havtemperatur og isdekke i Arktis er antatt å påvirke værsystemene våre selv om ikke sammenhengene er helt klare enda; ikke bare været i Barentshavet, men også i Nord-Norge og lenger sør.

Arktiske temperatur og havisforhold kan påvirke været vårt.

For å forstå hvordan klima- og økosystem henger sammen, hvordan Arktis og områdene lenger sør henger sammen, må vi etablere helt nye samarbeid i forskningen, på tvers av fagdisipliner og tradisjoner. Det har vi gjort i forskningsprosjektet Arven etter Nansen, der mer enn 150 meteorologer, klimaforskere, kjemikere, biologer, fysikere og geologer fra 10 ulike forskningsinstitusjoner i Norge skal jobbe sammen i 6 år for å forstå sammenhengene. På denne måten vil vi blant annet kunne gi et grunnlag for å beregne hvor mye torsk vi kan fiske i Barentshavet i framtida. Vi på UiT Norges arktiske universitet har fått tilliten og ansvaret for å lede dette arbeidet. Tilliten er basert på kunnskap forskerne har bygd opp om havområdene i nord de siste ti-årene gjennom forskning, og tokt med FF Helmer Hanssen som er universitetet sitt isgående forskningsfartøy.

Forskerne i Arven etter Nansen har nå fått et nytt og sterkere isbrytende forskningsfartøy, Kronprins Haakon, akkurat som Nansen bygde og seilte ut med Fram for 125 år siden for å studere Polhavet. Nansen sitt Arktiske Polhav er i endring, og vi må samle nye data for å forstå sammenhenger som kan gjøre oss til kloke forvaltere av dette store havområdet som blir tilgjengelig når isen forsvinner.

Norge har et ansvar for å skaffe kunnskap om og ta vare på havområdene våre i Arktis, slik at vi kan forvalte dem godt.

Nansen skjønte for over 100 år siden at torskefiskeriene i Lofoten hang sammen med temperaturen på Atlanterhavsstrømmen. I dag må vi må forstå hvordan våre handlinger, klimaet og økosystemene i nord og langs kysten henger sammen. Slik at vi kan nyte godt av torsken og vandringene den gjør, og rikdommen i Barentshavet også de neste hundreårene.

Fjellet – elsket og fryktet

Hvis du spør meg hvor jeg aller helst vil være, hvor jeg er som mest lykkelig, da sier jeg - i fjellet. Jeg elsker fjellet, men frykter det også.

For fire år siden tok fjellet nesten livet av meg og to av mine venner. Planen vår var å gå en kort tur for å se et heng vi ikke hadde kjørt før. Vi visste at det var svake lag i snødekket, men på kartet hadde vi sett at vi kunne nå henget ved å gå opp en slak ås. På vei opp hørte vi flere kollapser i snødekket. Vi bestemte oss for å snu, men måtte bare få litt mer høyde slik at vi kunne få noen svinger på vei ned. Whumpf! Et svakt lag i snøen kollapset og spredte seg opp fjellsiden til et brattere terreng. En bølge på to meter kastet oss inn blant trær. Vi overlevde, men pådro oss flere brudd.

Jeg har tenkt mye på hva som skjedde den dagen for fire år siden, og på hva som gikk galt. Hva ligger bak beslutningene jeg tar i fjellet?

Siden våren 2017 har jeg drevet det tverrvitenskapelige forskningsprosjektet White Heat. Målet er å finne frem til det som motiverer folk til å ta risiko. Så langt har vi funnet at mange foretrekker å kjøre trygt, men er villige til å akseptere høyere risiko når skikompisene ønsker det. Vi har også funnet ut at menn er mer positive til risiko. De vurderer sine evner til å ferdes i bratt terreng som høyere, og blir oftere tatt av skred enn kvinner. Tidligere forskning i psykologi og økonomi viser blant annet at vi ofte føler oss trygge når vi er kjent med miljøet, at vi selv tar æren for når ting går bra, og skylder på uflaks når det går dårlig. Vi finner det ofte vanskelig å gi opp dårlige investeringer, og vi ser det vi vil se for å få det vi ønsker.

Så hva med oss den dagen for fire år siden?

Vel, min kjæreste og jeg hadde nettopp vært i Wyoming og stått på ski (et av verdens mest ustabile snødekker). Vi tenkte at vi hadde tatt gode beslutninger, siden det ikke hadde gått galt en eneste gang i USA. Nå var vi i en fjellbygd i Sverige der vi ofte har gått på tur. Snille fjell i våre øyne. Vi følte oss hjemme, trygge og overmodige når det gjaldt vår evne til å evaluere snødekket.

Vi hadde bestemt målet for turen allerede dagen før. Sikten var drit, vi så ikke terrenget ovenfor oss, men vi hadde bestemt oss. Da vi hørte kollapsene i snødekket var vi allerede på vei, og åsen var jo trygg, så da kunne vi jo fortsette en bit til. Vel oppe over tregrensa innså vi at plan A (kjøre henget) ikke var forsvarlig, men plan B (å kjøre åsen ned) var altfor kjedelig. Vi hadde jo gått hele veien opp, så da kunne vi likevel ta noen steg til, for vi måtte jo få i hvert fall tre svinger. Vi fortsatte å investere i en dårlig plan.

Jeg kan en del om snø, men jeg stoler ikke helt på mine vurderinger. Jeg er alltid redd for å ødelegge stemninga. Når jeg føler frykt, sier jeg det, men jeg er alltid usikker på om frykten er basert på en korrekt evaluering av situasjonen eller om jeg ser spøkelser. Hvis noen andre ønsker å kjøre og sier at de tror at det er stabilt, vil jeg ikke være en kjedelig skikompis som maser hele tiden.

Jeg var redd den dagen for fire år siden, men ønsket å få stå på ski, og søkte etter tegn på at snøen var stabil. Jeg husker godt hvordan jeg kuttet ut en snø blokk for å se hvor enkelt det var å få det å løsne. Det var vanskelig. Jeg måtte bruke mye kraft, men da blokket gikk til brudd, gikk det fort, og bruddet var glatt. Jeg valgte å fokusere på at det var vanskelig å få blokket til å gå til brudd. Jeg så det jeg ønsket å se.

Vi gjorde mange dumme ting. Så hva har jeg lært? Jeg har lært at jeg må lære mer om snø og terreng slik at jeg kan stole på mine vurderinger. Jeg har lært at jeg ikke kan overlate ansvaret for å ta beslutninger til andre selv om de føler seg sikre. Jeg må være sikker. At det ikke er verdt å holde kjeft for å være en "god" skikompis. Jeg må være bevisst på om hjernen min jukser med meg; føler jeg at det er trygt eller vet jeg at det er det? Jeg har fortsatt mange spørsmål, men jeg håper at min og andres forskning vil gi svar. Jeg ønsker å ferdes trygt i fjellet, for fjellet er jo livet.

Er same- og urfolksrett viktig?

Det er stadig noen som lurer på hvorfor samer skal ha rett til naturressursene. De fortjener et svar.

I forbindelse med at Universitet i Tromsø – Norges arktiske universitet fyller 50 år er jeg blitt utfordret på disse høyst relevante spørsmålene. Mange vil nok hevde at svaret er opplagt, mens andre vil mene at dette ikke er noe landet bør bruke ressurser på.  Går vi til pensumlitteraturen i faget samerett på UiT, boka Samerett av Susann Skogvang, stilles det opp fire grunner for hvorfor samiske rettigheter bør ivaretas. Selv om dette nødvendigvis ikke er en utfyllende begrunnelse, er det et nyttig utgangspunkt.

Moralsk og politisk ansvar
En første begrunnelse ligger i et statlig ønske om å gjøre opp for gammel urett, nærmere bestemt fornorskingspolitikken. Den ga seg ikke bare utslag i at samisk språk ble marginalisert, fra 1902 til 1965 innebar den at staten bare kunne selge jord til norske borgere «som kan tale, læse og skrive det norske Sprog og benytter det til daglig brug». Dette var jord som inntil midten av 1800-tallet ikke engang var betraktet som statens jord.

For det andre begrunnes det i behovet for å bevare og utvikle et kulturelt mangfold i Norge. Det innbefatter vern av språk og kultur til urfolk og nasjonale minoriteter. En tredje begrunnelse ligger i fortsettelsen av den forrige, at det er «nødvendig med særrettigheter for å oppnå reell likestilling» mellom folkegrupper, noe som også er den folkerettslige begrunnelsen for et minoritetsvern og som kommer til uttrykk i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 27. En fjerde grunn ligger også i folkeretten og er at urfolk er egne folk med rett til selvbestemmelse.

Begrunnelsene er som nevnt gode utgangspunkter. Norge har utvilsomt en moralsk forpliktelse etter over 100 år med fornorskning, kulturelt mangfold er etter de flestes mening en verdi for samfunnet, og etnisk og språklig likestilling er noe Norge har forpliktet seg til etter internasjonal rett. At urfolk har rett til selvbestemmelse fremgår av FNs erklæring om urfolks rettigheter(art. 3), som Norge gikk i front for at FN skulle vedta, og som om lag 150 land i dag står bak. I regjeringene i de Nordiske landenes utkast til Nordisk samekonvensjon fra i januar 2017 er det for øvrig enighet om at «Det samiske folket har rett til selvbestemmelse».

Kongeriket Norge er grunnet på territoriet til to folk
Det er imidlertid en begrunnelse for hvorfor same- og urfolksrett er viktig som ikke kommer klart fram blant de fire punktene ovenfor, og som etter mitt skjønn bør tydeliggjøres. Det er at kongeriket Norge er grunnet på territoriet til to folk, noe som ble erkjent av HM kong Harald da han åpnet det tredje Sametinget i 1997. Senere er det gjentatt av landets regjering som et viktig grunnlag for landets samepolitikk. Begge folkene som har vært i landet siden før dets grenser ble trukket, har rett til å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. Og da må det rettslig regulering til, da minoritetsfolket, i kraft av sitt antall, ikke vil være i stand til å ivareta sin kultur, språk og samfunnsliv ad demokratisk vei på lik linje med majoritetsfolket. I dette ligger kjernen av sameretten som fag, lovreglene som verner samisk kultur og landrettigheter, og det faktum at UiT har hatt samerett som fag i over 30 år.

Grunnleggende samisk rettsvern utfordres
Enkelte vil si at samene har fått det de måtte ha krav på av rettigheter og rettsvern og at storsamfunnet nå bør sette foten ned for ytterligere krav. Realiteten er at mye av det som ble oppnådd fram til starten på 2000-tallet slik som sameloven, ILO-konvensjon nr. 169 og finnmarksloven, i dag utfordres. I 2011 foreslo for eksempel FrP i Stortinget at Norge skal tre ut av ILO-samarbeidet, legge ned Sametinget, avskaffe finnmarksloven og avvikle ordninga med samisk språkforvaltningsområde.

Rettsavklaringsprosessen i Finnmark, som er Norges bidrag til å oppfylle ILO-169s krav om anerkjennelse av urfolks landrettigheter, har til tross for at Finnmarksloven slår fast at «Samene har kollektivt og individuelt gjennom langvarig bruk av land og vann opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark», etter ti år ikke avdekket en kvadratmeter med kollektivt eid samisk land.

Finnmarkseiendommen (FeFo), som skulle bidra til «et historisk skifte over til lokal styring» med «en ny grunnforvaltning der finnmarkingene selv får eierrådigheten … mens staten trekker seg ut av grunneierrollen i Finnmark» er i stedet blitt en organisasjon som ikke skiller seg vesentlig fra sin forgjenger Statskog og som er motpart til folk i Finnmark i mange saker.  FeFo, som skal ivareta samisk selvråderett, kvier seg heller ikke for å prosedere i strid med samiske interesser eller argumenterer mot FNs spesialrapportør i spørsmål av viktighet for samene – fremfor å ta rapportørens råd til etterretning.

Innen reindriften forsvant en betydelig del av det indre selvstyret da områdestyrene ble avviklet i 2014, noe som åpnet for krevende reduksjonsvedtak i reintall, også når det gjaldt reineiere i oppstartsfasen med små flokker. Nylig så vi resultatet av dette i Høyesterett, hvor domstolens flertall ikke fant at en 40-prosents reduksjon for en siidaandel med 116 rein, var i strid med retten til å utøve egen kultur. Denne saken er for øvrig bare en del av et bilde som viser at viktige samiske spørsmål blir flyttet fra de politiske arenaer over til domstolene; i 2017 ble hele tre samerettslige saker behandlet av høyesterett.

Alt dette tilsier at same- og urfolksrett er viktig og at det fortsatt trengs målrettet arbeid for å ivareta samenes rett til land, vann og naturressursene. At noen fortsatt vil mene – stikk i strid med Storting, regjering og Høyesterett – at samene ikke er urfolk og at det ikke er behov for verken samerett som fag eller å ivareta samisk språk, kultur og samfunnsliv – får så være sin sak. Det understreker bare betydningen av fagets og rettsvernets viktighet.

Nytt liv med ny teknologi for deg med diabetes

Tromsø-miljøet har de siste 15 årene forsket på selvhjelpssystemer for personer med diabetes. I dag omfatter forskningsgruppen ansatte og studenter ved UiT, Nasjonalt senter for e-helseforskning og helsepersonell ved UNN som behandler pasienter med diabetes. Vi har også et meget godt samarbeid med pasientorganisasjonen Diabetesforbundet. Forskningsgruppen er internasjonal. I flere av prosjektene samarbeider vi med forskere fra Europa og USA. For tiden arbeider seks doktorgradsstudenter og en postdoktor med prosjekter innen diabetes.

Til å begynne med var forskningen konsentrert om automatisk tilgang til blodsukker-verdier. Her ble det utviklet en Bluetooth sender som kunne kobles direkte til den enkeltes blodsukkermåler. På denne måten ble blodsukkerverdiene direkte overført til personens smarttelefon og i noen tilfeller også videresendt til foreldre/foresatte. Rundt 2005 startet vi arbeidet med vårt forskningsverktøy "Diabetesdagboka". Dagboka ble utviklet som en del av Eirik Årsands doktorgradsavhandling. I doktorgradsstudiet arbeidet Eirik tett sammen med en gruppe på 12 personer med type 2 diabetes. Disse deltok aktivt i utvikling og testing av Diabetesdagboka. Alle deltakerne ble utstyrt med vår egenutviklete stegteller med Bluetooth tilkobling for automatisk overføring til smarttelefonen. Et 6 måneders kontrollert studie av bruken av dagboka viste at langtidsblodsukkeret (HbA1C) hadde gått ned og at brukerne ble mer fysisk aktive (ca. 1000 flere skritt/dag). Mange av de som deltok i gruppen for over 10 år siden anvender fortsatt Diabetesdagboka.

Diabetesdagboka registrerte brukerens mål, blodsukkermålinger, antall steg per dag og matinntak. Disse er alle viktige parametere som må balanseres for å oppnå et stabilt blodsukkernivå. I tillegg inneholdt dagboken ulike tips for hvordan en best mulig kunne oppnå et stabilt blodsukker innenfor anbefalte grenseverdier. I dagens versjon kan man også registrere kalorier, medisinbruk, vekt og den har en søkefunksjon for å kunne finne tilsvarende situasjoner bakover i tid slik at en kan lære av tidligere erfaringer. Det kan være at man er i ferd med å innta en rett, dessert, eller lignende, som man sjeldent spiser. Ved at appen leter opp lignende situasjoner kan man studere blodsukkernivå før og etter måltidet for disse, samt hvor mye insulin en har tatt, for å få hjelp til å finne en optimal mengde insulin tilpasset det kommende måltidet. Hovedsiden i dagboka viser siste blodsukkermåling, mengde insulin, antall minutter med fysisk aktivitet og siste måltid (gram karbohydrater eller antall kalorier). I tillegg vises en oversikt over antall blodsukkermålinger de siste 24 timer som har vært henholdsvis under, normale (4-10 mmol/l) og over anbefalte blodsukkerverdier. Nedre del av hovedsiden viser en graf med utviklingen av blodsukkerverdiene det siste døgnet.

For tre år siden utviklet vi også en smartklokke-versjon av Diabetesdagboka. Denne var fullt integrert med smarttelefon-utgaven og ble svært godt mottatt av de som tok den i bruk. Diabetesdagboka er fritt tilgjengelig via Google Play og App Store og benyttes i dag av flere tusen bruker i Norge, USA og Tsjekkia.

Diabetesdagboka har etter hvert blitt til en familie av ulike verktøy for personer med diabetes type 1 og type 2. For barn med diabetes har vi utviklet en løsning hvor en lampe for eksempel plassert i foreldres hjem, skifter farge i takt med endringene i blodsukkerverdier til barnet. Hver gang barnet måler blodsukkeret, eller barnets kontinuerlige blodsukkermåler (CGM) registrerer en ny verdi, så blir denne også oversendt til lampen. Er lampen grønn er målingene innenfor anbefalte verdier, er den gul er blodsukkeret for høyt. Rødt lys varsler om for lavt blodsukker. I tillegg kan utviklingen av blodsukkeret vises på en skjerm.

Konseptet med å distribuere blodsukkerverdier har vi tatt med oss til sosiale media og gruppebasert kommunikasjon. Her har vi studert hvordan pasienter bruker og kommuniserer med hverandre via sosiale media. Et av våre eksisterende prosjekter innebærer å ta i bruk minidisplays, dvs. små skjermer og kontrollerutstyr, som så kan brukes til å fortløpende presentere egne blodsukkerverdier samt verdiene til de øvrige i gruppen. Dersom medlemmene i gruppen benytter kontinuerlig blodsukkermålere så vil de andre medlemmene i gruppen kunne følge utviklingen av hverandres blodsukker 24/7. Dersom en av medlemmene i gruppen får alt for lavt blodsukker, noe som i verste fall kan være dødelig, så kan de øvrige medlemmer ta kontakt, og om nødvendig oppsøke vedkommende, enten selv eller via andre, for å få gitt livsviktig behandling.

Et annet pågående forskningsområde er motivasjon - hvordan motivere personer med diabetes til å følge behandlingsopplegget sitt? Her forsker vi på hvilke mekanismer som kan bidra til at personer med diabetes følger og optimaliserer behandlingsopplegget. I dette arbeidet inngår blant annet utvikling av seriøse spill for barn og ungdom med diabetes.

Noen ganger kan det hende foreldrene ikke strekker til i oppfølgingen av barnet med diabetes. I et av våre prosjekter laget vi en digital hjelper som kontinuerlig kan følge med barnets blodsukker. Ved hjelp av en oppdatert versjon av den klassiske Furby-dukken så kan dukken kommunisere med barnet, svare på spørsmål, og gi råd om blodsukkeret er for høyt eller lavt. Dvs. barnet blir fortalt at det må kontakte sine foreldre før det tar mer insulin. I disse dager starter en Italiensk student med utvikling av en juice-maskin, som basert på rapportering av for lavt blodsukker skal fylle opp et glass med optimal mengde sukkerholdig drikke til brukeren med diabetes. Til sommeren starter en polsk student med utvikling av en skryte/sladre funksjon som skal brukes av grupper som vil passe på hverandres blodsukker.

Vi forsker også på avanserte modeller for prediksjon av blodsukker. Et av våre mest ambisiøse prosjekter omhandler elektronisk sykdomsovervåking hvor vi forsøker å avdekke unormale økninger i blodsukkeret som ikke kan forklares på annen måte enn at vedkommende har en infeksjon som får blodsukkeret til å stige unormalt mye.

Da tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i 2016 presenterte status for medisinsk forskning i Norge fremhevet han i sin tale ved UiO tre forskningsgrupper, hvorav den ene var vår gruppe. Vårt uærbødige mål er at dette ikke er siste gang en norsk kunnskapsminister har grunn til å fremheve forskningen vår.

Bør nordnorsk natur rødlistes?

I 2015 kom fjellrype og lirype på den nasjonale rødlista for truede arter. Rypene hører til det mindretallet av arter som overvåkes systematisk i norsk natur, slik at bestandstrender kan estimeres og rødlisting vurderes. For rypene hadde trenden vært så negativ at de ble plassert i kategorien «nær truet». Dette vekket oppsikt, fordi ryper er vårt viktigste småvilt. Her i nord har ryper en spesiell posisjon fordi de finnes både høyt og lavt, og gjerne i nærmiljøet der folk bor.

Fridtjof Nansen bidro til at forskning på ryper kom i gang i Norge. Nansen var fascinert av at rypebestandene svingte så kraftig fra år til år. I 1914 holdt han et innledningsforedrag på et temamøte om «Vekslinger i rypebestanden», der mange av landets fremste naturforskere var tilstede. Professor Nansen hevdet at temaet hadde så stor vitenskapelig og forvaltningsmessig betydning at forskning burde igangsettes. I forsamlingen var det enighet om at denne forskningen burde få en bred tilnærming, fordi mange faktorer i økosystemet kunne potensielt styre rypebestandenes dynamikk.

Dessverre fikk norsk rypeforskning aldri den brede økosystemtilnærmingen som Nansen og hans kolleger etterlyste for over 100 år siden. Derfor er ikke årsaken(e) til rypenes nåværende rødlistestatus kjent. Det som allikevel er rimelig sikkert, er at rødlistingen ikke skyldes en normal bestandssvingning. Til det har bestandsnedgangen vært for langvarig og for stor. Lirypebestanden i Troms er nå på et gjennomsnittsnivå som bare er en liten brøkdel av det den var på 1970-tallet.

Det sterkeste indisiet på at noe unormalt har skjedd med rypene, er at også andre arter har hatt tilsvarende bestandstrender. Dermed har rypene fått et trist selskap på rødlista. Rødlistingen av flere arter som hører til Nord-Norges bjørkeskoger og fjellvidder, tyder på at disse økosystemene er i endring. Endringenes omfang er ufullstendig kjent fordi bare en liten andel av artsmangfoldet er overvåket og fordi årsakssammenhenger ikke er klarlagt. Denne kunnskapsmangelen skyldes fraværet av økosystembasert overvåkning, dvs. overvåkning som i et langsiktig perspektiv inkluderer alle de viktigste artene og sammenhengene i økosystemet. Økosystembasert overvåkning krever betydelig større ressurser, kompetanse og innsats enn overvåkning av et fåtall arter.

Til tross for utilstrekkelig overvåkning, kan allikevel noen endringer i nordnorsk natur allerede nå tilskrives er varmere klima. Et eksempel er nye lauvmakkarter (bjørkemålere) som har ekspandert nordover og ødelagt flere tusen kvadratkilometer med bjørkeskog – med negative konsekvenser for andre arter i dette økosystemet. Et annet eksempel er at lemenårene kommer sjeldnere på grunn av mer mildvær på vinteren. Dette gjør at andre arter i fjelløkosystemet, som på ulike måter får et naturlig løft i lemenårene, nå har dårligere vilkår.

Internasjonalt arbeides det med å lage kriterier for rødlisting av klodens økosystemer. I Norge har regjeringen nylig satt i gang et lignende arbeid for å vurdere tilstanden til alle norske økosystem. Det er vesentlig mer utfordrende å finne kriterier for rødlisting av hele økosystem enn for artene enkeltvis. Økosystemer er komplekse fenomener, noe som fordrer at mange egenskaper må ses i sammenheng når det skal vurderes om et økosystems helhetlige integritet er i faresonen. Økosystembasert overvåkning må ligge til grunn for slike vurderinger. Det er derfor en vesentlig hemsko at det ikke har blitt brukt tilstrekkelige ressurser på denne type overvåkning i norsk sammenheng. Et unntak er Havforskningsinstituttets økosystemtokt i Barentshavet. Et annet unntak er Klimaøkologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra (COAT) som ledes av UiT. COAT er nå under oppbygning på Svalbard og i Finnmark ved hjelp av store bevilgninger til forskningsinfrastruktur fra Norges forskningsråd og Tromsø forskningsstiftelse.

I full drift skal COAT levere data og analyser som kan svare på om naturen i det nordligste Norge bør rødlistes. Dessverre er det grunn til å frykte en slik rødlisting kan skje i relativt nær fremtid. Klimaprognosene tilsier at arealer i nordområdene som nå har fjellbjørkeskog, fjell og tundra, om noen få tiår vil ha et klima som er vesentlig varmere enn det som kan opprettholde slike kuldetilpassede økosystem. Hva slags økosystemer og arter som kommer i stedet, vil kun fremtidig overvåkning kunne vise – fordi det ikke er mulig å gi pålitelige langtidsprognoser for økosystemer som utsettes for så radikale klimapåvirkninger. Det er likevel viktig at økosystemovervåkningen har større ambisjoner enn kun å gi passiv dokumentasjon. Behovet for proaktiv, kunnskapsbasert forvaltning vil være spesielt presserende for økosystemer som er i rask endring. Derfor skal COAT ha en tett samhandling med rettighetshavere og myndigheter for å kunne bidra til løpende vurdering av hva som kan være den mest hensiktsmessige forvaltningen av nordnorsk natur i et nytt klima.

Ungdomstiden – en livsfase som setter spor

Ungdomstiden kan være en sårbar tid. Overgangen fra barndom til voksen alder kan medføre mange utfordringer. Gjennom de siste 20 årene har UiT Norges arktiske universitet hatt en bred og omfattende ungdomsforskning innen sosiologi, pedagogikk, psykologi og medisin. Ved Det helsevitenskapelige fakultetet har flere enn 10 000 ungdommer deltatt i ulike spørreskjemaundersøkelser om psykisk og fysisk helse og i tillegg over 1100 ungdommer i Fit Future's helseundersøkelser. Felles for alle ungdomsundersøkelsene er en høy svarprosent. Det gir oss en genuin mulighet til å danne oss et bredt bilde av nordnorsk ungdoms levekår og helse.

Ungdomshelseundersøkelsen i Nord-Norge (UHNN) er en av flere langsgående ungdomsundersøkelser ved UiT. Flere enn 4 800 ungdommer fra hele Nord-Norge er fulgt fra 10. klasse og ti år fram i tid. En rekke forhold ved 10. klassingers liv som forholdet til venner, familie og skole, kulturell og etnisk tilhørighet, psykisk og fysisk helse var noen tema som ble undersøkt med spørreskjema i 2003–05. I 2014 ble disse dataene til blant annet Norsk pasientregister. Det ga oss muligheten til følge utviklingen til deltakerne fra ungdomsskolen til ung voksen alder. Hva har vi så lært om ungdomshelse?

I UHNN har vi sett på forekomsten av angst-, depresjons- og ADHD- symptomer, atferdsvansker, selvskading og selvmordtruet atferd, opplevelsen av belastende livshendelser samt muskelsmerter. De fleste nordnorske ungdommene rapporterer om god eller svært god helse. Likevel er det en viss andel av ungdommene som sliter med psykiske vansker eller smertetilstander som ellers i landet.

Seksuelle overgrep og vold fra jevnaldrende og voksne har vist en sterk sammenheng med flere psykiske vansker. Omtrent 9 prosent av jentene i Finnmark og 6 prosent ellers i landsdelen hadde opplevd seksuelle krenkelser. Også guttene i Finnmark lå høyere enn ellers i landet, men likevel langt lavere enn jentene (cirka 3 prosent). Tallene viser at det er de ungdommene som opplever minst foreldrestøtte og foreldrekontroll, mer psykiske syke foreldre og mer atferdsvansker som opplever mest overgrep.

Nesten en fjerdedel av 10. klassingene rapporterte at de hadde skadet seg selv med vilje eller slitt med selvmordstanker. En fjerdedel av disse har også prøvd å ta sitt eget liv og totalt sett hver tiende nordnorske ungdom. Både selvskading og selvmordstanker viste en sammenheng med opplevelsen av belastende livshendelser og da spesielt seksuelle overgrep, opplevd vold eller mobbing. Ungdom med ADHD og muskelsmerter opplevde også flere belastende livshendelser enn ungdom uten disse problemene. Også angst- og depresjonsvansker var nært knyttet til vanskelige familie- og venneforhold, men også til lav skoletrivsel.

Ved å koble data fra Ungdomshelseundersøkelsen med data fra ulike registre kan vi si noe om utviklingen av psykisk så vel som fysisk helse fra 10. klasse til ung voksen alder. Muskelskjelettplager i 10. klasse var hyppig forekommende og jo flere smertesteder, jo sterkere var sammenhengen med angst og depresjon. Totalt sett var det 16–17 prosent av alle 10. klassinger i Nord-Norge som senere ble brukere av et voksenpsykiatrisk tilbud, mens vel 40 prosent av unge voksne med muskelsmerter i ungdomstiden hadde behov for et tilbud i psykisk helsevern som unge voksne og da på grunn av angst og depresjonsvansker. At ungdommers psykiske vansker ofte presenteres gjennom kroppslige smerteplager er viktig å kjenne til for å kunne gi riktig behandling så tidlig som mulig.

Både Ungdomshelseundersøkelsen i Nord-Norge (UHNN) og tidligere ungdomshelseundersøkelser har vist ingen eller små etniske forskjeller i psykisk helse eller smertetilstander mellom samisk og ikke-samisk ungdom. Imidlertid er det store variasjoner i den samiske gruppen avhengig av hvor du bor, kjønn, identitet, språk og kulturell praksis. Som for mange andre urfolk, påvirkes emosjonelle problem som angst og depresjon sterkest av kulturelle forhold. Mens sosioøkonomiske forhold som foreldres inntekter har en viss betydning for psykisk helse blant ikke-samisk ungdom, er ikke dette like tydelig blant samisk ungdom. Derimot er forholdet til familien og de kulturelle normene viktige og da spesielt for samiske gutters psykiske helse.

Forskning på 90-tallet viste at samisk ungdom og foreldrene i mindre grad enn ikke-samiske brukte rusmidler. Dette hadde også sammenheng med læstadianismens fotfeste i de samiske miljøene på den tid. Denne forskjellen synes etter ti år å være utvisket og kan ha en sammenheng med større grad av kulturell tilpasning mellom det norske og det samiske samfunnet. Så hva med andre kulturelle faktorer?

Mange minoritetsungdommer opplever rasisme og diskriminering. Dette gjelder også samiske ungdommer som bor utenfor de samiske kjerneområdene. I vår undersøkelse var etnisk diskriminering den kulturelle faktoren som sterkest bidro til angst og depresjonsvansker hos samisk ungdom. Resultatene våre viste at samisk språkkompetanse og deltakelse i kulturelle aktiviteter sammen med god mestringsfølelse var forbundet med mindre angst og depresjon hos samiske gutter. For samiske jenter bidro disse forholdene til å redusere også atferdsvansker. Et interessant funn var at en sterk etnisk identitet førte til økte psykiske vansker. Dette kan muligens forklares med at samisk ungdom med en sterk samisk identitet er de som står frem og forsvarer samiske verdier og dermed også er mer utsatt for etnisk diskriminering. For samisk ungdom var en sterk tilknytning til det norske samfunnet en beskyttelsesfaktor mot angst og depresjon. Dette kan forstås som at en tokulturell identitet er viktig for minoritetsungdoms trivsel og helse.

God psykisk helse er et resultat av både biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle faktorer og utvikles fra tidlig barndom. Belastende livshendelser og negative forhold i familie og nære omgivelser kan bidra i motsatt retning. Ungdomsforskere ved UiT har en viktig rolle i formidlingen av forskningsresultater for å øke kunnskap og tilrettelegge for god forebygging.

Metanlekkasjer i et varmere Arktis

Flere milliarder tonn av klimagassen metan er lagret under havbunnen i Arktis som gasshydrat, en frossen blanding av metangass og vann. Jorda blir stadig varmere, og oppvarmingen er over dobbelt så høy i Arktis som i resten av verden. Hva vil skje med disse frosne klimagass-lagrene når temperaturen stiger og gasshydratene tiner?

Metan – en farligere klimagass enn CO2
En klimagass – eller drivhusgass – er en gass i atmosfæren som absorberer varmestråling fra jorda og bidrar til drivhuseffekten – oppvarming av jordas overflate. Metan er den nest viktigste klimagassen, etter karbondioksid, CO2. Over et tidsforløp på 100 år, har metan et oppvarmingspotensial som er over 28 ganger høyere enn CO2, og vil derfor kunne påvirke hvor raskt oppvarmingen av jorda skjer.

Konsentrasjonene av metan i atmosfæren har økt jevnt siden den industrielle epoken startet sent på 1700-tallet. Dagens metanverdier er nesten det tredobbelte av tidligere, naturlige maksimums-verdier fra de siste 800 000 år. I dag kommer omtrent 60 prosent av metanutslippene fra menneskeskapte kilder, som forbrenning av kull, olje, gass og biomasse, lekkasjer fra olje- og gassinstallasjoner, utslipp fra drøvtyggere, rismarker og avfallsdeponier. Disse utslippene bidrar til oppvarming av jorda og havene, som igjen kan øke utslippene av metan fra naturlige kilder, og dermed gi klimaendringene en selvforsterkende effekt.

Metanlekkasjer – langsomme utslipp versus storskala gassutblåsninger
Vi har påvist jevn og sakte utstrømming av metanbobler fra havbunnen på tusenvis av steder i Arktis. Samme fenomen er påvist langs andre kontinentalmarginer på jorda. Fenomenet kan sees ved hjelp av ekkolodd, og ser ut som boblesøyler av gass. Noen av disse søylene kan rekke så mye som 800 meter opp fra havbunnen, men det er sjelden de når havoverflata og atmosfæren. Metanen blir drevet av gårde med havstrømmene, blir spist opp av bakterier og andre mikroorganismer i vannet og havbunnen, eller danner kjemiske forbindelser i havet. Slik kan sakte utstrømming av metangass påvirke det lokale miljøet i havet, men ikke det globale klimaet. Men, metangass kan også slippe ut som gassutblåsninger og i enorme mengder. Vi har sett det på land: de siste årene har et titalls kratre, opp mot 100 meter brede, dukket opp i permafrosten i Sibir. Russiske kolleger foreslår at det er metan-utslipp som har forårsaket disse kratrene. Lignende, bare mye større, metankratre er påvist på havbunnen i Barentshavet. Forskere ved CAGE har benyttet UiTs forskningsfartøy «Helmer Hanssen» til studier av disse.

Over 100 gigantiske havbunnskratre, opp mot 1000 m breie og 40 m dype er kartlagt i et område sørøst for Svalbard der flere tusen metansøyler er registrert i vannsøylen. Av mindre kratre fins det trolig tusenvis i området. Våre studier tyder på at kratrene er forårsaket av storskala utblåsninger av metangass fra gasshydrater som tinte da det store isdekket som lå over hele Nord-Europa trakk seg tilbake for 12000 år siden. Våre resultater tyder på at slike storskala metanutblåsninger var vanlige i tiden etter siste istid, da gasshydrater og permafrost tinte relativt raskt i et stadig varmere klima.

En tikkende klimabombe?
Forskere ved CAGE, UiT bruker tverrfaglige metoder og teknologi i utforskning av komplekse gasshydrat-systemer i Arktis. Vi studerer gasshydrat-lagrenes størrelse og form, og gassens kilder. I tillegg ser vi på økosystemer på havbunnen og i vannet som lever av denne gassen. Vi overvåker gassutslipp til vannet og atmosfæren og studerer gasshydratenes utvikling gjennom tusener av år samtidig som vi beregner deres stabilitet i en varmere fremtid. UiTs nye, isgående forskningsfartøy «Kronprins Haakon» åpner opp tidligere utilgjengelige, isdekte farvann for slike studier.

Dagens høye verdier av metan i atmosfæren er hovedsakelig forårsaket av menneskeskapt aktivitet. Lite tyder på at naturlige lekkasjer av metan fra dagens arktiske havbunn påvirker atmosfæren i betydelig grad. Imidlertid er kratrene i Barentshavet bevis for at metanutslipp kan være storskala og skje brått. Slike storskala metanutblåsninger har høyt potensial for å nå atmosfæren. De er også modeller for hvilke typer metanutslipp vi kan forvente oss å se i områder der dagens store isdekker trekker seg tilbake, som rundt Grønland og Antarktis. Utslipp av klimagasser fra menneskeskapt aktivitet kan reduseres ved mottiltak. Men hvis et varmere klima fører til tining av gasshydrater og permafrost, med påfølgende storskala metanutblåsninger, vil det kunne gi klimaendringene en sterk selvforsterkende effekt. Den er det er lite vi kan gjøre noe med.

Urfolksmetodologi og samisk forskning

Noe av det mest spennende som skjer innen samisk forskning og høyere utdanning for tiden, er utprøvingen og anvendelsen av urfolksmetodologi. Internasjonalt har en allerede i et par tiår diskutert hvordan urfolkene selv skal få større selvstyre både når det gjelder forskningspolitikk og -tematikk, samt hvilke perspektiver som skal brukes. I Norden har ikke denne debatten vært særlig framtredende til nå. Samiske akademikere har vært opptatt av at samer selv skal få utføre forskning, men har ikke involvert seg så mye i debatten om hvordan og etter hvilke premisser forskningen bør utøves.

Forskningsinstitusjoner med samiske avdelinger har stort sett vært drevet på samme måte som i majoritetssamfunnet. Graden av påvirkethet og behovet for dekolonisering av samisk forskning har en stort sett latt ligge. Etter den verdenskjente boka til maori-forskeren Linda Tuhiwai Smith Decolonizing Methodologies, 1999, har det imidlertid reist seg røster som ønsker en debatt med hensyn til samisk forsknings posisjon og betydning.

Disse forskerne henter støtte og inspirasjon både fra Nord-Amerika og Oceania. Den indianske litteraturforskeren Craig Womack er opptatt av at urfolk skal kunne bruke egen kulturkompetanse i utforskningen av egne kulturuttrykk, noe som sin tur er med på å bidra til større selvbestemmelse over egne fagfelt.

I denne sammenheng er maori-forskeren Graham Smiths påstand om at koloniseringen slett ikke er slutt en viktig påminnelse – at post i post-kolonial ikke stemmer med den virkeligheten som urfolk møter. Det trenges en bevisstgjøring som bringer urfolk ut av en reaktiv tilstand, hvor en bruker tid og ressurser på å besvare myndighetenes forespørsler, til å komme over i en proaktiv praksis hvor en setter seg i stand til å stake ut sin egen kurs, basert på egne behov og erfaringer. Graham Smith gjør et poeng av å utvikle maori filosofi, verdensanskuelse og kulturelle prinsipper som består av en praksis-del og en teori-del.

Samisk forskning i Norden kan hente mye inspirasjon fra det som skjer andre steder i verden, ikke minst når det gjelder dristighet og vilje til å stole på egen kunnskap og egne erfaringer med hensyn til innfallsvinkler, tematikk, utforming og styring av forskningsprosjekter. Autonomitenkningen understreker hvor viktig det er å selv kunne fatte beslutninger som vedrører ens eget språk og egen kultur, og at beslutningene må reflektere kulturelle, politiske, økonomiske og sosiale preferanser. Herunder kommer også behovet for en felles visjon for hva en ønsker å oppnå, og at denne forestillingen følges opp av en transformativ praksis; altså praktisk arbeid for å endre situasjonen til den tilstand urfolket selv ønsker. Derfor er det behov for ”change agents”, personer som bruker tid på å arbeide mot målet om større uavhengighet i forsknings- og utdanningsspørsmål.

Det vil selvsagt alltid finnes stemmer som står i opposisjon til dette synet – blant forskere som tilhører majoriteten, men også blant urfolkenes egne akademikere, de som i denne sammenheng framstår som forsvarere av hegemoniet; det vil si av en tilstand som viderefører dagens styringsordninger – enten fordi disse personene selv har fordeler av det eller fordi de oppfatter urfolksmetodologien som altfor politisert. Det er imidlertid viktig å understreke at det her dreier seg om forutsetningene for forskningen, om legitimiteten til å kunne bruke og prøve ut egne kunnskapstradisjoner og forståelsesformer, i tillegg til rene metodevalg for konkrete forskningsoppdrag. Det er med andre ord ikke tale om å kaste vrak på det som er gjort til nå, og heller ikke et forsøk på noe tvang til å følge kun ett spor for framtiden. Saken dreier seg imidlertid om åpenhet og vilje til også å tillate urfolksperspektivet å komme fram på egne betingelser og med egen terminologi. Når det gjelder forskning på samisk kultur og kulturelle uttrykksformer, vil dette innebære at samiske verdinormer, estetisk tenkning og begrepsapparat skal kunne danne grunnlag for analyse av f.eks. samisk kunst, litteratur, film og musikk, men også av samisk samfunnsliv. Ikke som den eneste innfallsvinkel, men som en like gyldig og legitim tilnærming som tradisjonelle "vestlige" forståelsesformer.

I urfolksforskningen er nemlig ikke estetikken kun en kunstvitenskapelig formspråkslære, den representerer verdier som tilhørighet og etisk ansvar, og står for en holistisk tilnærming til sammenhengen mellom det gode liv og måten vi faktisk lever våre liv på. Slik sett griper den rett inn i mange av hovedstrømningene i samfunnsdebatten om menneskets ansvarlighet og individets posisjon i de sentrale spørsmålene om miljø, klima og vår fortsatte eksistens på jorda.

Det er i dette perspektivet at samisk forskning bør framstå med egenverdi og med internasjonale ambisjoner – ikke minst som en forskningspraksis som er attraktiv for andre forskere å søke samarbeid med. I så henseende vil det være helt sentralt at universitetene og høgskolene i Norden samarbeider, på tvers av landegrenser og på tvers av gamle faglige skillelinjer. Målet om ny kunnskap må alltid relateres til folket, kulturen og forskningssamfunnet som kunnskapen skal tjene, så derfor vil også hensynet til kapasitetsbygging være sentralt – ikke minst gjennom å utdanne urfolkskandidater selv til å være ledende innen denne forskningen.

Et abstrakt system som kan bygge bruer

Når du kjører over Tromsøbrua, med visshet om at brua tåler både deg og dine medtrafikanter, så ligger det solid byggearbeid og stor ingeniørkunst bak. Stålkonstruksjonen og betongelementene er det som lar tusenvis av mennesker ta turen tørrskodd over Tromsøysundet hver dag, men lenge før byggearbeidet blei satt i gang eksisterte brua som tegninger på papir. På papiret beregnes bæreevnen – man bygger ikke bru ved prøving og feiling – og selv om det endelige resultatet er handfast stål og betong, så er de matematiske beregningene helt abstrakte.

Matematikk er et abstrakt system av abstrakte systemer, men matematikkens fortreffelighet ligger i at den brukes til helt konkrete ting. Matematikk har fått stor plass i vitenskap og forskning – fra den reine matematikken som utvikles uten tanke på konkret bruk, til der matematikk møter virkelighet, der det abstrakte passer inn i det konkrete. Tidligere var det meste av matematikk tett knytta opp til konkrete oppgaver, som regnskapsføring og folketelling. Det romerske imperiet drev utstrakt skatteinnkreving og førte nøye regnskap med både folk og fe, sirlig nedtegnet med romerske tall. Få ting er så konkret som ei ku, og hvis kua ikke var der, og verken kunne telles eller skattlegges, fikk den heller ingen plass, verken i regnskapet eller i matematikken: De romerske tallene har ikke noe symbol for null.

Tallet 0, ingenting, det minst konkrete av alt, var gjenstand for uendelige diskusjoner blant matematikere og filosofer, mens skatteinnkrevere klarte seg helt fint uten. Diskusjoner omkring eksistensen av ingenting som bevis for eller mot gud og avstanden mellom 0 og 1, fortsatte i flere århundrer. Tallet 0 er i dag en helt selvfølgelig del av regnskapsføring og handel, og har hatt enorm betydning for matematikkens utvikling og praktiske betydning. Det kan være vanskelig å skjønne i dag hvor abstrakt og teoretisk dette tallet egentlig er. Et annet tall som har hatt stor betydning er det imaginære tallet i, som ganget med seg selv blir minus én, altså i i = -1. Dette tallet finnes ikke på den vanlige tallinja, det ligger verken til høyre eller venstre for 0, og er kanskje like mystisk for mange i dag som 0 var for noen hundre år siden. Likevel har det stor praktisk nytte, for eksempel hvis man skal beregne bæreevnen til ei bru. Romerske soldater marsjerte aldri i takt over ei bru, fordi de visste at selv om brua tåler flere hundre mennesker kan den kollapse av taktfast marsj. Marsjerende soldater kan sette i gang og forsterke små svingninger som etterhvert blir større og større, og brua kan kollapse. Slike svingninger kan også settes i gang av bølger, vind og vær. Tallet i egner seg spesielt godt til å beregne svingninger, og dermed bæreevne, og du kommer ikke utenom hvis du skal bygge ei bru i dag. Selv om romerne både bygde og gikk over bruer uten kjennskap til tallet i, så husk at de også førte regnskap uten tallet 0.

For å bruke matematikk må man forstå den, og for å klare dette kan man hjelpe seg selv litt på vei med figurer og tegninger. Matematikk presenteres ofte som formler med bokstaver og symboler, slik som denne (x-a)^2 + (y-b)^2 = r^2. Denne formelen kan tegnes slik:

Altså, som en sirkel på den to-dimensjonale flata. For det tre-dimensjonale rommet er det en tilsvarende enkel formel. Hvis man tenker seg de tre dimensjonene som det konkrete rommet rundt oss med lengde, bredde og dybde, kan figuren som kalles en sfære, tegnes slik:

Denne figuren eksisterer også i fire dimensjoner, i fem dimensjoner, i så mange dimensjoner du vil. Da kalles den en hypersfære, og har fremdeles en veldig enkel matematisk formel, men er verre å tegne. I matematikken er ikke de tre første dimensjonene det konkrete rommet rundt oss – alt er like abstrakt, men noe er vanskeligere å tegne. For å trenge inn i matematikken, må man ta steget ut i det abstrakte, og klare å forestille seg en hypersfære i fire eller flere dimensjoner, men også vite at en sirkel er akkurat like abstrakt.

Matematikk er full av abstrakte systemer og kombinasjoner. Noen er veldig nyttige, andre veldig vakre. Ved å brette en sirkel etter et bestemt system av imaginære tall får man en Julia-mengde, slik som på bildet under:

Du kan ikke lære å fly ved å springe veldig fort, men litt rennefart må man ha for å lette. Det er oppe i lufta det imaginære tallet i, Julia-mengder og tallet 0 er. Tegninger og figurer gir rennefart, men matematikken er et annet sted.

Matematikk er en underlig, fantastisk og krevende øvelse, introvert og mest opptatt av seg selv. Men i ytterkanten av matematikken kobles virkeligheta på, og man kan bruke noe så abstrakt som det imaginære tallet i til å få bru over Tromsøysundet.

Kunstig intelligens – bra eller dårlig?

Mange vil nok hevde at kunstig intelligens er noe som er nytt i de senere år, men det er misvisende. Det er en grunn til å dvele litt på begrepet «kunstig intelligens», eller AI som vi ofte benevner det som - hva er egentlig dette? En AI er noe, i form av et program eller innretning, som basert på observasjoner foretar en intelligent respons. Det betyr strengt tatt at man kan hevde at en dør som åpner seg når noen nærmer seg døren er en form for kunstig intelligens. Ser man dette i et slikt perspektiv innser man fort at dette allerede finnes rundt oss, mer eller mindre overalt, og at det er heller ikke noe nytt. Kunstig intelligens som begrep har faktisk sin opprinnelse helt tilbake til 1956.

Det som derimot er nytt er at forskjellige AI-er har begynt å demonstrere hva de kan gjøre bedre enn oss mennesker. Kjente eksempler på slike AI-er IBM’s Watson som vant Jeopardy i 2011, og Google’s AlphaZero som f.eks. lærte seg selv å spille sjakk på 4 timer og deretter spilte 100 kamper mot Stockfish i 2017. Stockfish vant ingen av kampene. Mer viktig er kanskje CheXNet, AI-en som nylig ble utviklet ved Stanford, som diagnostiserer 14 sykdomstilstander i lungene ved å analysere røntgenbilder. Eller for den saks skyld Tesla’s autopilot som til en viss grad kan vurdere sannsynligheten for en nært forestående ulykke og reagere på dette. CheXNet diagnostiser de 14 sykdomstilstandene sikrere enn ekspertene, og ikke minst raskere, og Tesla’s autopilot ser potensielle faresituasjoner før oss, selv om også den gjør gale beslutninger av og til.

Det er ingen tvil, kunstig intelligens kan bidra til å gjøre hverdagen vår sikrere og tryggere ved å utføre konkrete oppgaver. Men, for at AI-ene skal kunne bidra på denne måten er det en forutsetning at informasjonen oversettes til en form som kan forstås av en datamaskin, såkalt digitalisering. Digitalisering er på mange måter nøkkelen i det fremtidige samfunnet siden dette vil gjøre det mulig å optimalisere og automatisere arbeidsoppgaver ved bruk av AI-ene. Dette vil føre til endringer i hva slags jobber vi mennesker vil ha i fremtiden. Samtidig vil dette også føre til raske endringer i forretningsutvikling og tjenester. Som en konsekvens av dette vil AI-ene overta en del av jobbene som vi har i dag av veldig enkle grunner: de gjør jobben raskere enn oss, sikrere enn oss, og billigere enn oss siden de hverken får lønn, feriepenger, blir syk, osv.

Stephen Hawkin, Max Tegmark, Elon Musk, og en rekke andre kjente forskere og ledere har advart om at kunstig intelligens potensielt kan være den største tabben i menneskets historie, og at kunstig intelligens om en stund, hvis ikke dette styres, vil kunne overgå menneskelig intelligens og erstatte denne. Det er ikke automatiske dører og andre enkle innretninger de tenker på, men langt mer avanserte maskiner som ennå ikke er laget. Utfordringen er egentlig ikke at kunstig intelligens misbrukes, men at kommersielle og militære aktører, samt forskere, i søken etter å lage en bedre løsning på et problem skaper en såkalt singularitet; en AI som ikke bare kan en eller to ting, men som kontinuerlig utvider seg og lærer seg nye ting inntil kunnskapen og evnene overgår menneskets. Det er denne singulariteten som vi kaller en superintelligence, og det er denne det advares mot. Filmskaperne har allerede laget filmer rundt dette temaet, slik som Terminator-filmene, Ex Machina og Transcendence.

Det er faktisk slik i dag at det finnes roboter som er utstyrt med kunstig intelligens (AI) og som i prinsippet kan lære selv hva de skal gjøre. Vi har aldri tidligere bygget maskiner som konstruktørene ikke helt ut forstår, men det skjer nå. Vi vil kanskje først møte dem i form av selvkjørende biler, men det er bare begynnelsen. En selvkjørende bil av dette slaget har alt vært på veien i New Jersey i USA. Den var ikke programmert av mennesker, men opererte med impulser fra et program den hadde lært seg selv ut fra observasjoner av hvordan mennesker kjører bil. En annen type roboter som ofte vises frem er de vi kaller androider. En av de mest kjente androidene er Sophia, som i år ble tildelt statsborgerskap i Saudi Arabia som den første roboten med statsborgerskap i verden.

Utfordringene og mulighetene er mange knyttet til AI og fremtiden, og det er en rekke etiske og samfunnsmessige konsekvenser av kunstig intelligens: Hvordan sikrer vi at AI utvikles og anvendes på en ansvarlig måte? Hvilke etiske regler skal styre dette, hvordan skal dette reguleres, hvordan får vi slike regler på plass, og hvordan skal de håndheves? Hva vil kunstig intelligens gjøre med jobbene våre, og hvordan vil det endre arbeidslivet generelt? Det vil være viktig å besvare disse spørsmålene i fremtiden, men ikke minst vil det bli viktig å sørge for at vi ikke kommer i en slik situasjon som Hawkins, Tegmark og Musk advarer mot. Elon Musk har gått så langt at han har sagt at det burde legges klare begrensinger på hva som skal være tillat innenfor kunstig intelligens.

Den gode frykten

Jeg er kvalm, så redd er jeg. Hvem vil hoppe først? Steve ser på meg. Du, Audun? Den siste sommerfuglen dør og blir til stein. Kroppen nekter, jeg nikker.

Hvert år kommer hundrevis av utlendinger til Norge for å delta i forskjellige typer ekstremsport som fallskjerm, basehopping eller elvepadling. I Troms fylles fjellene med skikjørere fra hele verden. Noen av dem kommer ikke hjem igjen. Å gjøre gode vurderinger og fatte kloke beslutninger er ikke lett, særlig ikke i skredterreng. Derfor har vi opprettet et tverrfaglig kompetansesenter for snøskred (CARE) ved UiT Norges arktiske universitet. Selv har jeg forsket på forskjellige ekstremsportsutøvere og mener vi skikjørere har noe å lære av BASE-hoppere.

Tidlig på 1900-tallet ble det å frivillig utsette seg for risiko sett på som en sykdom som burde behandles. Senere ble fokuset flyttet fra sykdom til en spesiell personlighet, en sensasjonssøker. Det er en kobling der, men den er tynn. Selv mener jeg det handler om mestring.

– Er det bare jeg som er redd? spør instruktøren og ser på oss tre som skal gjøre vårt første BASE-hopp. Jeg rister på hodet så det skrangler i jekslene. Bra sier han, da kommer det til å gå bra.

Han har et poeng. Følelsene våre har en funksjon; uten dem ville livet vårt vært veldig vanskelig. Det er ofte følelsene som styrer hva vi velger å gjøre, med hvem, når og hvordan. Og de hjelper til med å holde oss i live. Ingen er så motiverte for å tenke sikkerhet som de som er livredde. Idet frykten inntreffer, slutter vi med alt annet vi holder på med, fokuserer på faren og lager strategier for hvordan vi kan håndtere situasjonen – om vi skal flykte, slåss eller, i mitt tilfelle, lære å fly.

Topptur på ski er annerledes. Frykten er ofte koblet til det vi prøver å mestre. For en BASE-hopper handler det om å mestre hoppet. Går det helt galt, er utfallet ofte lite helsebringende. På ski er det selve skikjøringer vi prøver å mestre. Går det for fort eller vi kjører for bratt kjenner vi kanskje at frykten biter i magen før vi faller, men med noen få unntak, så er det ikke slik skikjørere dør. Skikjørere dør i snøskred, men det kjenner vi ikke på samme måte. Fjellet ligger der forlokkende og hvitt. Du får gjerne få tegn før skredet går, og da er det kanskje for seint.

Egentlig har jeg mest lyst til å flykte. Jeg tasser ut mot kanten som en dødsdømt fange med fotlenker.

– Tærne på kanten, se opp, kommanderer Steve. Er du klar?

Jeg gurgler noe til svar, og Steve klapper meg hardt på skulderen og roper OK. Det er det innøvde signalet for at jeg skal hoppe. Kroppen gjør akkurat det. Svikter i knærne, lener seg fremover og tar sats. Så blir det stille.

Følelsene sier oss også noe annet viktig. De kan forklare hva som motiverer oss. Motivasjon kan være veldig bra. Det kan få oss til å studere, male huset eller trene, men motivasjon kan også være en kilde til dårlige vurderinger.

For å fatte en beslutning trenger vi både informasjon og kunnskap. Folk som ferdes i skredterreng har de siste årene fått tilgang til utrolig god informasjon gjennom skredvarselet. Takk til NVE, den jobben er uvurderlig viktig. De fleste skikjørere har også imponerende mye kunnskap. Likevel legger vi bak oss en sesong med flere dødsulykker. Når fjellsiden ligger der for skituppene dine, været er fint og du er alt annet enn redd er det lett å tenke at dette går fint. Det gjør jo som regel det. Etterpå tenker vi ofte at siden det ikke gikk et snøskred må jeg ha gjort gode vurderinger. Det er erfaring vi tar med oss til neste gang. Problemet er bare at vi ikke vet hvor nær vi var. I skredterreng får vi ikke tilbakemelding før skredet går. Da er det vanskelig å lære. Slik er det ikke i BASE-hopping.

Luften treffer meg i ansiktet som en vaskehanske. Det brøler i ørene, og jeg nærmer meg bakken. Jeg trekker skjermen, og det blir igjen stille. Da jeg lander er jeg ikke glad, bare tom. BASE-hopp er så langt utenfor komfortsonen at det tar mange hopp før det løsner. Det skjer på hopp 25.

Det er stille. Alle andre har hoppet, og jeg er den enste igjen på fjellet. Så kjenner jeg det. Roen senker seg. For første gang klarer jeg å se hvor nydelig naturen er, hvor godt det er å være akkurat her akkurat nå. Så tar jeg sats og hopper. Stillheten, så lyden. Jeg retter meg ut, og jeg flyr! Som en rakett. Det er fantastisk, jeg hyler av glede og vil ikke at det skal ta slutt. Bakken nærmer seg, men jeg fortsetter å fly. Litt til, og enda litt. Så trekker jeg fallskjermen, altfor lavt. Jeg rekker akkurat å svinge 180 grader før beina er i bakken. De andre ser på meg og rister på hodet. Jeg bobler over av glede, men vet at dette var siste gang. Det kan være farlig å være for motivert, men i BASE-hopping vet man i alle fall hvor nær du var katastrofen. Det gjør du ofte ikke når du er ute på ski.

I kompetansesenteret for snøskred (CARE) jobber vi med akkurat dette, den menneskelige faktoren. Målet vårt er å kunne tilrettelegge for at vi alle kan gjøre gode vurderinger i fjellet og komme levende hjem.

Les også: Syk i hodet? Hvorfor jeg ble BASE-hopper
Se film fra BASE-hoppingen på Lindmo NRK

Trolldomskriminalitet i nord

Forestillinger om magi, hekseri og trolldom har vært momenter ved alle samfunn til alle tider. Imidlertid er det bare en kort periode i vår europeiske sivilisasjon at utøvere av magi har blitt kriminalisert og rettsforfulgt. I løpet av 1500- og 1600-tallet var trolldom og hekseri oppfattet som den verste form for kriminalitet i de fleste europeiske land. Drøyt 100.000 mennesker, de fleste kvinner, kom i kontakt med rettsvesenet formelt anklaget for ulike former for trolldomsvirksomhet. Henimot halvparten av disse ble funnet skyldig i grov kriminalitet og fikk dødsdom, som vanligvis ble eksekvert gjennom bålbrenning.

Den store europeiske rettsforfølgelsen av angivelige hekser slo ulikt ut i Europa. Verst var det i de tysktalende småstatene i sentral Europa, særlig i grenseområdene mot Frankrike, Sveits og Nord-Italia. Omfattende heksejakt finner vi dessuten i Baskerland, deler av Skottland, Ungarn, Polen og i alle de nordiske landene. I Norden er det Dalarna i Sverige og Nord-Norge som utmerker seg med til dels voldsomme forfølgelsesbølger. Nord-Norge har 40 % av all heksebrenning i Norge.

I Norge, og for så vidt hele Norden, var den korrekte juridiske-historiske betegnelsen på forbrytelsen trolldom, og de som ble anklaget, siktet og dømt ble omtalt som trollfolk, der trollkvinnene var i stort flertall, over 80%, mens noen forbrytere ble dømt som trollmenn. I norsk sammenheng er heksebegrepet av nyere dato og ble verken anvendt i lovgivning eller i selve rettsaktene. I hele Nord-Norge kjenner vi navnet til om lag 180 trollfolk. Den rettslige forfølgelsen av trollfolk slo særlig hardt ut i de små fiskeværene langs Varangerfjorden. I Vardø, Kiberg, Ekkerøy og Vadsø finner vi noen av Europas verste trolldomsprosesser sammenlignet med det lave befolkningsgrunnlaget.

Trolldomsprosessene i Finnmark har nok vært særs omfangsrike og brutale, men de dystre tallene avspeiler også et svært godt kildegrunnlag. Ingen regioner i Norge har så godt bevarte rettsdokumenter fra 1600-tallet som nettopp Finnmark. For Troms og Nordland er rettsprotokoller og domsslutninger kommet bort i løpet av de siste århundrene. Omfanget av slike rettssaker har nok vært atskillig større enn hva vi kjenner til i dag.

Takket være et rikholdig kildegrunnlag, sikkert oppbevart ved Statsarkivet i Tromsø, har forskning omkring den historiske trolldomsforfølgelsen i Finnmark vært omfattende de siste tiårene ved Universitetet i Tromsø. Vi vet at over 90 personer av både norsk og samisk herkomst ble brent på bål ulike steder i Finnmark anklaget og dømt for grov trolldomskriminalitet. Disse dystre tallene gjør at vi med god grunn kan tale om en av de verste menneskeforfølgelsene i norske historie, i alle fall i fredstid. Norske kystkvinner utgjør det store flertallet av de rettsforfulgte. Blant angivelige trollkvinner finner vi både unge, voksne og eldre, både tjenestejenter, husmødre og fattigfolk. Flertallet av de samene som fikk dom for trolldomsvirksomhet var trollmenn.

Den typiske nordnorske heksefiguren, slik hun framstår i rettsdokumenter og vitneforklaringer, var ei værheks. Svært mange av de som ble pågrepet og siktet tilsto ofte at de kunne manipulere været. Ofte etter brutal tortur og psykiske press tilsto kvinnene at de tok i bruk forskjelligartet ritualmagi for å lage uvær med kraftig vind slik at både større handelsfartøy og mindre fiskebåter forliste og mannskapet omkom på havet. Trollkvinnene i Finnmark ble altså gjort til syndebukker for ekstremvær med påfølgende drukningsulykker på havet. Denne kvinneskikkelsen framsto som ekstra truende da de lokale rettsmyndighetene etter hvert kunne avsløre at kvinnene opererte i et hemmelig organisert nettverk. Bekjempelse av trolldomsvirksomhet i Finnmark på 1600-tallet ser ut til å ha vært oppfattet som en kamp mot en ytterst farlig form for organisert kriminalitet. Slike konspiratoriske nettverk og femtekolonner kunne avsløres gjennom fortellinger om heksesabbat, kollektive aksjoner og besøk i helvete. Trollkvinnene i nord har tett samkvem med satan og hans smådjevler, de kan fly i luften og skape seg om til dyrelignende vesener. Justisprotokollene er rike på slike fortellinger, som framstår som helt utrolig lesning for oss i dag.

De samiske omfanget av nordnorske trolldomsprosesser ligger på rundt 20%. Det er absolutt interessant å konstatere at magi i samiske miljø vanligvis ble utøvd av menn. I Vest-Finnmark er det eksempelvis dømt flere menn enn kvinner, og her er det altså samiske trollmenn som utgjør flertallet. Samisk magi, slik den framstår i rettsprotokollene fra trolldomsprosessene, skiller seg en del fra den typen trolldom de norske kystkvinnene ble beskyldt for å praktisere. Blant de samiske sakene finnes innslag av såkalt gand-trolldom og anvendelse av trommer i forbindelse med ulike ritualer. Men også samene blir anklaget for værmagi, for å ha knyttet og løst opp uværsknuter på et klede eller reip.

Gjennom forskning på disse trolldomsprosessene har vi fortsatt ikke noe klart og entydig svar på hvorfor det ble så brutalt og voldsomt i en perifer utkant av Europa som Finnmark. Imidlertid kan vi i dag antyde en del mulige forklaringsvariabler. Danmark-Norges opptatthet av ytre fiende og statlig rivalisering i nordområdene på 1600-tallet kan ha styrket frykten for en indre trussel i en tid da troen på satan og undergravende heksekunst sto sterkt. Krisekonjunkturer i handelen med Bergen, svart hav og klimaforverring, som slo ekstra hardt ut i marginale strøk, gjorde at mennesker ble utpekt som syndebukker for elendighet og nød. Enkelte trolldomsforskere har pekt på at de myndighetspersonene som kom nordover ikke var av «betryggende standard». De bar med seg sterk trolldomstro som ble aktivisert i møtet med vill natur og klimaforhold. Overføring av diabolsk trolldomstro fra Bergen er et annet moment som kan ha hatt betydning både for vanlige folk og ikke minst i regional myndighetsutøvelse. I Bergen foregikk det oppsiktsvekkende trolldomsprosesser på slutten av 1500-tallet. Flere av innholdsmomentene i den kjente saken mot bergenskvinnen Anne Pedersdatter i 1590 er gjentatt i Finnmarksmaterialet.

Forskning i denne bemerkelsesverdige nordnorske historie fortsetter, og til høsten har studenter anledning til å bli kjent med både de europeiske hekseprosessene og de nordnorske trolldomsprosessene gjennom et eget «heksekurs» ved UiT. Kunnskapen fra et slikt kurs kan blant annet bidra til en større forståelse og innsats i bekjempelsen av pågående hekseforfølgelse i andre deler av verden i dag. Forfølgelse av hekser og trollfolk er dessverre ikke et avsluttet historisk kapittel.

Klimaforskning på bunn

Ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet bruker vi de aller nyeste DNA-metodene for å studere hvordan fortidens klima og menneskers bruk av naturen har forårsaket endringer i økosystemet. Dette gjør vi bokstavelig talt på bunn! På bunnene av innsjøer finnes det nemlig DNA-spor av alle organismer som har levd i og rundt innsjøen siden isen trakk seg tilbake etter siste istid for om lag 10 000 år siden. Klimaet under for eksempel steinalderen og middelalderen var varmere enn det vi har i dag, og samspillet mellom mennesker, klima og natur i disse periodene kan gi kunnskap som er uvurderlig for forvaltningen av fremtidens naturresurser.

Vi ønsker alle å ta vare på naturen vår på en forsvarlig måte slik at kommende generasjoner kan nyte de samme godene som oss. Den største trusselen for økosystemet i dag er klimaendringer, men også bruken av naturen til beite, skogsdrift og jakt kan ha skadevirkninger. Vi vet at dersom vi hogger ned skogen vil vi i mange år fremover ha åpen vegetasjon med lynghei eller eng. I løpet av en mannsalder vil skogen ta tilbake det tapte terrenget og vi vil igjen ha skog. Men vil den nye skogen bli lik den som var der før vi svingte øksa? Og hvordan vil klimaendringene påvirke naturresursene våre? Vil de endringene vi ser i løpet av våre liv vedvare til kommende generasjoner? Hva er naturens tålegrense? Kan vi bruke naturen på en måte som motvirke negative effekter av klimaendringer?

Akkurat som tyver etterlater seg DNA-spor på åstedet har planter og dyr fra fortiden etterlatt seg DNA-spor i naturen. Disse sporene er best bevart i stabile og kjølige omgivelser, som i arktiske og alpine regioner. I nnsjøsedimenter er spesielt godt egnet ettersom de avsettes lagvis og på denne måten dannes ett arkiv. Sedimentarkivet kan fortelle oss om hvordan klima var, hvilke planter som vokste rundt innsjøen, om det var menneskelig aktivitet i området og hvilke dyr som beitet der. Tidspunktet for et bestemt klima, når de ulike plantene og dyrene levde og når menneskene var tilstede rundt innsjøen kan bestemmes ved bruk av noe som kalles karbondatering.

Vi henter opp sedimentprøver fra bunnen av innsjøer med et langt plastrør, enten om vinteren når isen gir en fin og stødig plattform, eller fra en flåte om sommeren. Sedimentene tar vi så inn på det aller reneste DNA-laboratoriet på Tromsø Museum -Universitetsmuseet. Iført full beskyttelsesdrakt, som på en operasjonsstue, åpner vi kjernen og tar ut DNA-prøver.

I likhet med politiet som jakter på forbrytere, trenger vi et «forbryterregister» for å finne ut hvilken plante eller dyr DNA-et stammer fra. Gjennom prosjektet NorBol lager vi DNA-strekkoder av alle dyr og planter i Norge. Ved å matche DNA fra urgamle innsjøsedimenter med DNA-strekkoderegisteret vårt, kan vi identifisere hvilke arter som levde i området da for eksempel de første menneskene etablerte seg.

Det er ikke tvil om at det skjer store endringer i naturen både som følge av pågående klimaendring og som følge av hvordan vi bruker landskapet. Noen endringer er omfangsrike og representerer overganger fra en naturtype til en annen. For eksempel ser vi at både skoggrensen og tregrensen forskyves nordover og oppover. Andre endringer kan være vanskeligere å oppdage - for eksempel at enkelte fjellplanter blir fortrengt av mer konkurransesterke lavlandsplanter. Noen endringer skyldes klima, andre vår påvirkning, og noen en kombinasjon.

I prosjektet ECOGEN ser vi nettopp på hvordan økosystemet har endret seg fra siste istid og frem til i dag. Vi samarbeider blant annet med arkeologer som kan fortelle oss hvor og når det var bosetninger. Vi undersøker 20 innsjøer i Nord Norge og 20 i Alpene. Alpene har lignende klima som Nord Norge, men har hatt en mye større bosetning. Ved å sammenligne endringene i økosystemene i disse områdene med ulik menneskelig aktivitet, ø ker vi kunnskapen om hvordan vår egen bruk av naturen forsterker eller motvirker den endringen som klima forårsaker. Denne kunnskapen kan vi bruke til å sikre naturresursene for fremtidens generasjoner.

Kunsten å fortelle

Muntlig fortellerkunst er å bruke det muntlige språket for å fortelle en historie for tilstedeværende lyttere. Mennesker har fortalt historier for hverandre siden tidenes morgen. Gjennom fortellinger har folk skapt og funnet mening i tilværelsen. Fortellingene har vært en måte å konservere og videreføre kunnskap tro og kultur i tider da alt som skulle overføres videre til neste generasjon måtte formidles muntlig. I våre dager kan en historie formidles på mange måter. Både filmskapere, journalister, forfattere og fotografer kan kalle seg historiefortellere. Likevel lever også den muntlige fortelleren i beste velgående.

Siden 90-tallet har muntlig fortelling som kunstform hatt en oppblomstring i Skandinavia. Det blir arrangert fortellerfestivaler, fortellere dukker opp på ulike scener og forteller både for voksne og barn. I 1995 startet Høgskolen i Oslo opp et halvårsstudium i fortellerkunst, og i 2004 fikk vi et tilsvarende studium i muntlig fortelling ved UiT Norges arktiske universitet. Mange moderne fortellere har ikke en direkte forbindelse til en muntlig fortellertradisjon. Det har bidratt til at de har hentet inspirasjon og kunnskaper fra ulike retninger, både fra folkelig fortellertradisjon og skuespillerkunst.

Den muntlige fortellerens praksis kan minne om skuespillerens eller høytleserens praksiser. Selv om en forteller bruker en nedskrevet historie som kilde til sin fortelling, vil ikke en muntlig forteller lære seg teksten ord for ord og overføre den direkte til tale. Fortelleren er gjerne tro mot formen og handlingsgangen i historien, men ikke teksttro, slik høytleseren er. En forteller kan bruke ulike stemmer og innta ulike roller i løpet av en fortelling, men er i utgangspunktet seg selv når han eller hun forteller. Dette skiller fortelleren fra skuespilleren, selv om det finnes gråsoner i dette landskapet.

Fortellerens arbeid med å fortelle en historie kan ses som en prosess som starter med å finne historien som skal fortelles, bearbeide den, øve på å fortelle den muntlig og til slutt fremføre den for et publikum.

Fortelleren kan få sine fortellinger fra skriftlige eller muntlige kilder. Ofte brukes fortellinger som har en muntlig opprinnelse som sagn, eventyr og myter. Mange fortellere bruker også egne opplevelser som utgangspunkt for sine fortellinger eller kombinerer egenopplevde fortellinger med tradisjonsstoff. Avhengig av hva som er kilden, må fortelleren i større eller mindre grad arbeide med fortellingens struktur – hvilke handlingssekvenser fortellingen skal bestå av, og hvilken rekkefølge de skal fortelles i. Tradisjonelle fortellinger har en kronologisk og handlingsbundet form, som eventyrene. Dette er en form som har utviklet seg gjennom muntlig overlevering i generasjoner. Den stramme formen gjør det lettere for fortelleren å huske historien, og lettere for lytterne å følge med og huske innholdet. Mange moderne fortellere eksperimenterer likevel med å bygge opp sine fortellinger etter former inspirert av skriftlig litteratur eller film.

Når handlingsskjelettet er på plass, må fortellingen få «kjøtt på beinet». Mange fortellere arbeider med dette gjennom muntlige øvelser der de forsøker å se for seg historien, og deretter beskrive figurer, omgivelser og hendelser. Fortelleren må også finne ut av hvilke deler av historien som skal utbroderes, og hvilke som skal fortelles på en strammere måte. Underveis i denne prosessen lærer fortelleren historien utenat, ikke ord for ord, men handling for handling. Det er betraktelig lettere å lære seg handlingsgangen i en fortelling og fortelle den med egne ord, enn å lære seg en tilsvarende lang tekst ordrett utenat. Å lære seg fortellingene på denne måten gjør også at fortelleren lettere kan justere fortellingen i den enkelte fortellersituasjon.

Muntlig språk består ikke bare av ord, men også av stemmebruk, tonehøyde, volum, rytme, pauser, repetisjoner, mimikk og gester. Dette er virkemidler en forteller må bruke på en slik måte at de bygger opp under historien, gjør den forståelig og spennende å lytte til. En svakhet ved muntlig overlevering er at lytterne ikke kan «bla tilbake» og lese noe på nytt dersom de gikk glipp av noe. Fortelleren må derfor forsøke å kompensere for dette gjennom fortellingens struktur, gjentagelser og andre muligheter det muntlige språket gir.

En fortellersituasjon er et direkte møte som involverer både fortelleren, fortellingen og lytterne. Fortelleren må på den ene siden tilpasse språk, stemme og kroppsbruk til den konkrete situasjonen. På den andre siden kan fortelleren ved enkle grep som f.eks. publikumsplassering, innledende oppvarmingssnakk eller annen aktivisering av publikum forsøke å legge til rette for en god fortellersituasjon. Fortellere vil i ulik grad ønske å ha en åpen dialog med lytterne, men vil uansett være avhengig av god publikumskontakt. Å fortelle en historie til noen som ikke hører etter, er en krevende øvelse. Å fortelle handler om å være tilstede to steder på en gang – både i historien som fortelles og i det direkte samspillet med lytterne. Som fortellerne Ulf Ärnstrøm og Peter Hagberg sier det: «Når fortelleren ser at historien lever i lytternes øyne, får historien luft under vingene. Da svever den på lytternes innlevelse».

Mager fisk – god helse?

Forekomsten av livsstilssykdommer som overvekt, sukkersyke, metabolsk syndrom, samt hjerte- og karsykdommer har økt betydelig de siste tiår. Halvparten av forekomsten kan relateres til kostholdet, og endringer i kostholdet kan for mange være en effektiv måte å opprettholde og forbedre helsa på.

Vi oppfordres fra flere hold å spise mer mat fra havet og heldigvis blir flere og flere klar over at fisk og sjømat er sunt. Et kosthold med mye sjømat reduserer kroppens produksjon av betennelsesfremmende forbindelser, noe som igjen bremser åreforkalkning og reduserer dødeligheten av hjerte- og karsykdommer. Det er også dokumentert at mors konsum av sjømat har en gunstig effekt på fosterutviklingen. Studier har vist at mors inntak av sjømat under svangerskap og amming gir gunstige effekter på motorisk, sosial og kognitiv utvikling hos barnet. Sjømatens gunstige helseeffekter har i hovedsak vært knyttet til den gunstige fettsyresammensetningen, et lavt innhold av mettet fett, en lav andel omega-6 og en svært høy andel av omega-3-fettsyrene EPA og DHA (eikosapentaensyre og dokosaheksaensyre). S jømat er den eneste gode naturlige kilden til disse fettsyrene. Det er godt dokumentert at disse fettsyrene senker innholdet av fettstoffer i blodet.

Fisk er også en god kilde til vitaminer og mineraler. Spesielt fet fisk er en god kilde til vitamin D som er viktig for skjelettet, mens mager fisk, som torsk og sei, er en god kilde til mineralet jod som er sentralt for stoffskiftet vårt. Fisk og sjømat er dessuten en ypperlig proteinkilde og inneholder alle aminosyrene vi trenger. Protein fra fisk og sjømat er lettfordøyelig, tilgjengelig, og derfor av høy ernæringsmessig kvalitet. Proteinene er gjennom fordøyelsen opphav til biologisk aktive peptider som har gunstig effekt i kroppen vår. Flere studier har nå vist at marine proteiner har høy antioksidativ kapasitet, og at et kosthold med torsk som proteinkilde kan redusere oksidativt stress i overvektige individer, samt ha en positiv effekt på blodsukker og blodtrykk.

Vi har gjennomført et dyrestudium, 24 mus fordelt på to grupper, der vi undersøkte effekten av et kosthold med mager fisk og sjømat på åreforkalkning. Fôret etterliknet et «vestlig» kosthold og den ene gruppa fikk torsk og kamskjell som proteinkilde, mens den andre gruppa fikk kylling som proteinkilde. Etter 3 måneder undersøkte vi åreforkalkning, vektutvikling, samt genuttrykk som er knyttet til hjerte- og karsykdommer. Musene som fikk torsk og kamskjell hadde en redusert (-25 %) utvikling av åreforkalkning sammenliknet med musene som fikk kylling. Musene som hadde fått torsk og kamskjell var også slankere og hadde lavere nivåer av glukose og LDL-kolesterol i blodet. Totalt så vi altså en positiv effekt av mager sjømat sammenliknet med kylling. Det er selvsagt komplisert, eller bortimot umulig å overføre, eller ekstrapolere, resultatene direkte fra mus til mennesker men man får innsikt i mulige mekanismer som senere kan undersøkes i studier på mennesker. I et helt nytt arbeide fra Tromsøundersøkelsen fant man også at konsum av mager fisk, men ikke fet fisk, ga reduksjon i utvikling av åreforkalkning. Dette tyder på at sjømatens gunstige effekt på åreforkalkning ikke er en ren omega 3 effekt, men må knyttes til andre bestanddeler av fisken.

Så vet vi også at fisk og sjømat kan inneholde uønskede stoffer fra omgivelsene. De vanligste miljøgiftene er dioksiner, dioksinliknende PCB og kvikksølv. Disse miljøgiftene kan være kreftfremkallende og de kan påvirke fosterutvikling negativt. Det er nå også blitt større fokus på plast; nanoplast og mikroplast, bittesmå plastpartikler (under 0,1 µm og mellom 0,1 µm – 5 mm henholdsvis). Slik plast er fysisk skadelig for organismene i havet. I tillegg kan plast både inneholde egne fremmedstoffer og tiltrekke og akkumulere miljøgifter. Mesteparten av plastpartiklene vil være i fiskens mage og tarm og siden vi renser bort dette vil vi sannsynligvis ikke få i oss bestanddeler fra plast ved å spise fiskefileter. En foreløpig vurdering fra havforskningsinstituttet (tidligere nasjonalt institutt for ernæring og sjømatforskning, NIFES) viser at nivåene av fremmedstoffer i torsk er lave og på samme nivå som tidligere. EUs matvaretrygghetsorgan, EFSA har konkludert med at det ennå ikke finnes gode metoder eller tilstrekkelig kunnskap om mulige helsevirkninger knyttet til inntak av mat som inneholder mikroplast. Nylig kom også FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) med sin vurdering av mikroplast i fiskeri og akvakultur, og tilsvarende konklusjoner som EFSA.

Det er gjennomført mange vitenskapelige studier av både negative og positive effekter av å spise fisk og sjømat. En ekspertgruppe satt sammen av FAO og verdens helseorganisasjon (WHO) i felleskap, foretok en helhetsvurdering av disse studiene og slo i 2010 fast at økt konsum av sjømat innebærer en større helsegevinst enn eventuell risiko. Vår nasjonale vitenskapskomité landet på samme konklusjon i 2014.

Panelet pekte også på helserisikoen ved ikke å spise fisk. Vi må altså fortsette å spise fisk, og mer enn gjerne også mager fisk!

Hvordan skriver vi om sykdom?

Et av de vakreste og mest gripende norske portrettintervjuer er Finn Skårderuds samtale med maleren Kjell Nupen i A-magasinet mars 2015. Nupen var alvorlig kreftsyk og på spørsmål om hvordan han ville beskrive sykdomsopplevelsen, svarte han: «Vi mangler et vokabular. Det er tatt vekk. Det merker jeg nå. Når jeg blir spurt om hvordan jeg har det vondt, og hvor smerten er, så mangler jeg det språket.»

Det krever et stort språklig repertoar for å beskrive overgangen fra det å være frisk til å få vite at man er syk. Å bli syk innebærer en reorientering omkring seg selv som individ, samfunnsborger, biologisk størrelse, språklig aktør og eksistensielt vesen. Patografier, det vil si selvbiografiske, biografiske eller fiksjonelle sykdomsfortellinger, er en unik kilde til innsikt om det å være syk. Patografier er en betegnelse først brukt om legers skildringer berømte pasienter og kan spores tilbake til antikken. Særlig kjent er Freuds verk om Leonardo da Vinci fra 1910. I dag brukes imidlertid betegnelsen om fortellinger der pasienten selv eller andre som står ham eller henne nær forteller om egen sykdomserfaring. Patografiene nedtoner diagnoser og behandling til fordel for psykososiale og/eller eksistensielle tema. Slik kompletterer patografiene de medisinske tekstenes biomedisinske fokus.

Sykdomsfortellinger kan komme i mange former; som bilder, skulpturer, dans, og ikke minst som tekst. Tradisjonelt har de tekstlige sykdomsfortellingene vært utgitt som bøker, enten skrevet av den syke selv, eller av pårørende. Et år som peker seg ut med hensyn til patografigenren, er 1978. Da utkom en av de tidligste norske patografiene, nemlig Den siste veien der journalisten Per Hansson i en blanding av intervju og fiksjon forteller historien til den 22-år gamle kreftsyke studenten Ola Smedsgaard. Samme år kom svenske Lars Gustafssons klassiker En biodlares död, en roman som forteller om den førtidspensjonerte læreren Lars Lennart Westins siste måneder i selvvalgt isolasjon. Gustafssons bok er ren fiksjon, men også Per Hansson benytter et billedrikt og poetisk språk i sin biografiske skildring. I 1978 utga den amerikanske forfatteren Susan Sontag Illness as Metaphor. Sontag advarer mot å bruke språklige bilder knyttet til omtale av sykdommer fordi dette kan gi opphav til følelser av personlig skyld og skam. Språket vi benytter om sykdom bør ifølge Sontag være konkret og transparent. Det er lettere sagt enn gjort, og Sontag selv bruker metaforer både i innledningen og avslutningen av sitt innflytelsesrike essay.

De siste tyve årene har internett overtatt som den viktigste plattformen for formidling av sykdomsfortellinger. Vi finner mote- og skjønnhetsbloggere som Linnea Myhre, Sofie Elise og Pilotfrue som deler personlige historier om spiseforstyrrelser, angst og barnløshet, og ikke minst finner vi sykdomsfortellinger i tilknytning til de mer enn 150 registrerte pasientforeningene. Bare på Kreftforeningen og Mental Helses sider finnes det over 100 blogger, og Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse har samlet flere hundre historier fra brukere og pårørende og gjort disse digitalt tilgjengelige.

Hvordan forfatterne velger å uttrykke egen eller nær pårørendes sykdomserfaring, det være seg som fakta eller fiksjon, er det sentrale forskningsspørsmålet til forskningsgruppen «Health, Art and Society» (HAS) ved UiT Norges arktiske universitet. HAS jobber innenfor humanistisk helseforskning (health humanities) som involverer hele helsesektoren, ikke bare medisin. Gruppen er tverrfaglig og består av medlemmer fra humaniora, medisin og samfunnsfag. HAS har sammen med kolleger fra helse og juss tatt initiativ til at det enorme reservoaret av digitale sykdomsfortellinger kan forskes på. Ved hjelp av datalingvister ønsker vi å studere likheter og ulikheter i grammatikk, ordtilfang, fraser og tema i digitale sykdomsfortellinger. Vi mener dette materialet er unikt i forhold til å si noe om pasienter og pårørendes eget syn på sykdom, hverdagsliv og ikke minst forholdet til de vi har rundt oss. Forskning viser at nettopp nettverket vi omgir oss med er sentralt for hvordan vi håndterer livet med sykdom.

Da den amerikanske nevrokirurgen Paul Kalanithi ble alvorlig syk skrev han patografien When breath becomes air (2016). Boken ble en amerikansk bestselger, og da hustruen Lucy Kalanithi ble spurt om årsaken til dens popularitet, svarte hun: «I think it is because the book is about living as well as dying. And although it is about what happened to Paul it is also about a universal experience – and it is so beautifully expressed. That’s what people are responding to and holding on to”.

Ingen opplever et sykdomsforløp identisk, noe studiet av selvbiografiske sykdomsfortellinger minner oss på. Men studiet av patografier kan også bidra til å finne et felles språk for å kommunisere om sykdom. Vokabularet for sykdom som Kjell Nupen etterlyste, finnes der ute, det trenger bare å bli kartlagt. Og i dette vokabularet ligger ikke bare uttrykk for sorg, smerte og død, men også for håp, glede, mot og livsmestring.

Krig, politikk og panikk

For snart 70 år siden gjennomførte norske myndigheter en storstilt flytting av levningene etter sovjetiske krigsfanger i de tre nordligste fylkene med navnet «Operasjon asfalt». Operasjonen ble et eksempel på politiseringen av krigsfangenes historie. Norske myndigheters frykt for spionasje fra sovjetisk side var tydelig kort tid etter frigjøringen, og en blandet norsk-sovjetisk krigsfangekommisjon var i seg selv et forvarsel om den kalde krigen. Gravsaken bidro til å skape et dårlig forhold mellom Norge og Sovjetunionen. Det norske forsvaret var åpenbart nervøse for at sovjetiske myndigheter skulle bruke sovjetiske krigsgraver som et påskudd for å få adgang til sensitive militære områder i Norge. Dette var et høyst overbevisende argument med tanke på at vi var i begynnelsen av den kalde krigen. Norske myndigheters frykt for spionasje og andre grunnløse argumenter som gravenes dårlige forfatning for å gjennomføre operasjonen vitnet om en politikk preget av panikk.

Transporten av levningene ble svært vanskelig for de involverte. Mannskapenes fortellinger vitner om mye misnøye med for lave lønninger og svært vanskelige forhold under arbeidet. Arbeidet ble en påkjenning både psykisk og fysisk for mannskapene, og enkelte ville aldri deltatt hvis de hadde fått vite hva de hadde i vente. Lokale og sentrale myndigheter hadde heller ikke den beste kontakten, og dette skapte problemer for forsøkene på å ikke skape unødvendig oppmerksomhet underveis ved innlastingen og transporten til Tjøtta krigskirkegård på Helgelandskysten utenfor Sandnessjøen. Forholdene omkring flyttingen av sovjetiske graver i Nord-Norge og den kalde krigen bidro til en usynliggjøring av 100 000 sovjetiske krigsfangers skjebne på norsk jord. Krigsgravsaken skapte en kortvarig oppmerksomhet omkring krigsfangene, men den dukket opp på et tidlig stadium i den kalde krigen og bidro på lang sikt til at en viktig side ved norsk okkupasjonshistorie ble glemt.

Minnesmerker og gravkors over ofrene ble fjernet, og dermed var det små muligheter for nordmenn å holde minnet om fangene ved like. Ødeleggelsen av minnesmerker og hemmelighold av oppgravingsarbeidet gjorde lokalbefolkningen i Nord-Norge til forskrekkede tilskuere til det de beskrev som makabre handlinger. Rent fysisk fjernet oppgravingen og ødeleggelsene det eneste som kunne danne grunnlaget for et verdig og varig minne om skjebnen til nærmere 9000 sovjetiske krigsfanger som mistet livet i Nord-Norge i løpet av krigsårene.

Ødeleggelsen av den sovjetiske kirkegården i 1951 i Tromsø under «Operasjon asfalt» skapte sterk bitterhet blant byens befolkning. Politimesteren i Tromsø rapporterte i oktober at flere kommunister hadde møtt opp under oppgravingen på Tromsø gravlund. De hadde snakket med arbeiderne som hadde startet med oppgravingen og spurt dem hvordan de likte arbeidet. Senere hadde de fremmøtte kommet med ukvemsord mot arbeiderne og henstilt dem om å slutte med oppgravingen. På grunn av dette ble arbeidet avsluttet, og det som var oppgravd, ble gravd ned igjen.

Protestene fra kommunistene resulterte i at arbeidet ble utsatt i to uker, men likene ble til slutt tatt opp. Politiet stilte to vakter i sivil på kirkegården, og beredskapsstyrken stod klar på politikammeret i tilfelle det skulle oppstå problemer under arbeidet. Pressen ble informert av politimesteren morgenen samme dag som oppgravingene startet. Da oppgravingen var ferdig, ble de 17 sovjetiske ofrene på kirkegården i Tromsø transportert i kister til Skattøra flystasjon og tatt om bord i D/S «Raftsund» under militær honnør. I Tromsdalen ble fire ofre gravd opp uten protester fra lokalbefolkningen. Også disse ofrene ble fraktet om bord i D/S «Raftsund», men uten noen seremoni. Protestene og reaksjonene i Tromsø vitner om det sterke lokale engasjementet og minnet knyttet til krigsfangenes skjebne. Men hendelsene viser også at myndighetene ikke lot seg påvirke i særlig grad av lokalbefolkningens reaksjoner.

På minnesmerket ved Tromsø gravlund og Tjøtta krigskirkegård er de sovjetiske ofrene i dag minnet som soldater. Hverken norske eller sovjetiske myndigheter ønsket å minnes de døde som krigsfanger på de offisielle minnesmerkene som ble satt opp i Nord-Norge. Dette har medført en ytterligere usynliggjøring av krigsfangehistorien hvor fokuset er lagt på ofrenes historie som soldater og ikke krigsfanger på norsk jord under okkupasjonen. Flere tidligere gravsteder for sovjetiske ofre i Troms er i dag glemte og gjengrodde steder. I Nordreisa ble de sovjetiske ofrene gravd opp fra gravplassen på Gorosomoen og flyttet under «Operasjon asfalt». I dag er det hverken minnesmerke eller skilting ved gravstedet, og det er umulig å vite at dette har vært gravplass for rundt 50 sovjetiske ofre. I Øverbygd i Målselv ble en rekke hvite kors fjernet på 1950-tallet og erstattet med et offisielt minnesmerke som i dag bærer preg av å være glemt av norske myndigheter.

Hva er det med matematikk?

Matematikk beskrives ofte som vanskelig. Samtidig er det også en akseptert forståelse for at matematikk er nødvendig for mye av det vi omgis med i hverdagen. Eksempler som ofte nevnes er brobygging og datamaskiner. Det stemmer at en vanskelig kan se for seg å bygge en bro uten å regne litt først. Og at grunnleggende funksjonalitet i datamaskiner er lynraske beregninger. Men det er gjerne andre ting som gjør at noen av oss har en dypere fascinasjon for faget.

En matematiker engasjeres ofte av matematisk argumentasjon, som innbefatter den rene og vakre, logiske og fundamentale måten faget er bygd opp på. Og med fare for å bli romantisk; matematisk argumentasjon har en levetid som langt overstiger diamanter. Matematikeren de Cabezón har sagt at matematiske teoremer, i motsetning til diamanter, varer evig. Om universet kollapser og alle diamanter forvitrer, vil Pytagoras teorem om rettvinklede trekanter fremdeles holde. Samtidig fins det et vell av problemstillinger som grenser opp mot matematikken som fag og som er av stor betydning for samfunnets fremtid. Dette er også en del av en matematikers hverdag.

Fag, didaktikk og motivasjon
En matematiker vil si at lite kan overgå skjønnheten som ligger i en matematisk utledning, selv om argumentene bak kan være utfordrende å komme til bunns i. Min interesse ligger innenfor kompleks funksjonsteori og en spesiell type funksjoner som gir spalteavbildninger, med tilnærming som vist i figuren. Det er knyttet mange problemstillinger til slike funksjoner; geometriske, entydighets- og ekstremalegenskaper, for å nevne noe. Dette er grunnforskning, i betydning at motivasjonen for forskningen ikke er en praktisk problemstilling. I ettertid er funksjonene brukt til å bestemme egenskaper i signaler, men dette var ikke utgangspunktet.

Matematikk inneholder mange teoretiske og til dels vanskelige beregninger og bevis. I fagdidaktisk forskning ønsker vi å vekke studentenes faglige interesse. Målsetningen er bedre tilrettelegging av undervisning, basert på en forståelse av hva som motiverer til læring. Dette er viktig å forske på, fordi det danner grunnlag for å justere undervisningsmetoder og fokus. Jeg undersøker ingeniørstudenters læring av fagfeltet lineær algebra, og har blant annet studert studentenes meninger om dette. Et grunnleggende funn her er at ingeniørstudenter vektlegger forståelse, men denne må knyttes til anvendelser. Studentene må altså se hva matematikken kan brukes til for å lære, ikke bare matematiske utledninger i seg selv.

For noen år siden utarbeidet vi et forslag til et erfaringsbasert videreutdanningsprogram for ingeniører som vil bli matematikklærere i skolen. Vårt argument var at ingeniører trenger påfyll av matematikkemner før de er klare for lærerrollen. Dette var basert på resultater som viser at ingeniører ofte bruker matematikk som redskap, der de henter det de trenger for å løse et problem. Lærerrollen på sin side er i større grad å knytte ny kunnskap til det som allerede er kjent for elevene. Våre innlegg skapte stor debatt, spesielt blant ingeniører. Jeg er overbevist om at ingeniører som matematikklærere er et verdifullt tillegg til lærerstaben; de kan motivere ved å knytte faget til praktiske ingeniørproblemer. Men fremdeles vil jeg hevde at de trenger faglig påfyll først.

Studier viser en trend i dagens samfunn der jenter gjør det bedre enn gutter på skolen, og flere jenter velger realfag. Likevel er det fremdeles få jenter i de mest matematikktunge profesjonsstudiene – som ingeniør er et eksempel på. Ingeniørstudier kan være kilden til godt betalte jobber – ofte i team på prosjekter – noe som burde friste jenter. Så hvorfor gjør ikke jentene sitt inntog, slik de har gjort for eksempel på medisinstudiet? Årsaken kan ligge i rollemodeller. Jenter som er i et studieløp og kvinner som har spennende jobber og forteller om disse, har effekt.

Matematikk som nøkkelen til fremtiden
Avslutningsvis vil jeg slå et slag for grunnforskningen. Historien har mange eksempler på matematiske resultater uten praktisk anvendelse da de ble utarbeidet, men som i ettertid har vært fundamentale i utvikling av samfunnsnyttige teknologier. Kryptering og sending av sikker informasjon over nett er et typisk eksempel på dette. Matematikk og matematiske argumenter bygger fundamentet i det velferdssamfunnet vi lever i, og ligger til grunn for all vitenskap og teknologi, og vårt samfunn er avhengig av at det forskes videre innen alle greiner av matematikken. Dette betinger at neste generasjon – også jenter – innvies i gleden matematikk kan frembringe. Derfor må matematisk forskning, undervisning og motivasjonsarbeid gå hånd i hånd.

Dette engasjerer en matematiker!

Hvordan velge de beste kandidatene for fremtidens legemidler?

I 2017 brukte vi i Norge legemidler for den svimlende sum av 27 milliarder NOK, og alt tyder på at dette bare vil fortsette å øke i fremtiden. Mange spør seg hvorfor legemidler er så dyre, og legemiddelindustrien har fått på seg et solid griskhetsstempel. Det som imidlertid er noe av årsaken til at legemidler er så kostbare er at prosessen fra idé til det ferdige produktet er på markedet er lang, komplisert og veldig ressurskrevende. Det er derfor viktig å tidlig kunne velge ut de beste kandidatene slik at ressurser kan brukes på de mest lovende prosjektene og nye og effektive medisiner kommer raskt frem til pasientene. Det å svelge en tablett ansees ofte fra pasientenes ståsted å være enkelt og greit, og sannsynligheten for etterlevelse av behandlingsregimet blir dermed høyere. Det å gi legemidler via huden har også vist seg å være populært blant pasientene. Legemidler som skal få effekt ute i kroppen må imidlertid kunne ta seg over de barrierene de møter på før de når målet. For legemidler som vi svelger så er denne barrieren tarmmembranen, mens for de legemidler som appliseres på huden er det nettopp huden som representerer barrieren som må overvinnes.

I utvelgelsen av lovende kandidater for fremtidens legemidler er det derfor essensielt å tidlig kunne forutsi hvordan ulike stoffer kommer til å tas opp i kroppen gjennom de aktuelle barrierene. Det pågår mye forskning internasjonalt for å finne fram til verktøy man kan bruke for å teste om nye stoffer har de egenskaper som skal til for å være en god kandidat som et fremtidig legemiddel. Dette gjelder både datasimuleringsmetoder og kunstige test barrierer som kan brukes i stedet for biologiske barrierer eller forsøksdyr. Ved Institutt for farmasi, UiT Norges arktiske universitet har vi utviklet en slik kunstig barriere, eller et verktøy om man vil, som kan brukes til nettopp å forutsi hvordan ulike stoffer kommer til å tas opp i kroppen gjennom barrierer som for eksempel hud og tarm. Modellen er så enkel og god at den vekker oppsikt internasjonalt, og har potensial for å kunne bidra i utviklingen av nye legemidler.

Verktøyet, eller modellen, kalles forkortet PVPA, som står for Phospholipid Vesicle-based Permeation Assay, og er en modell som består av små fettbobler som i sin tur er en etterligning av celler. Modellen er bygd opp av en liten plasttrakt på størrelse med en tommelfingernegl og har et filter i bunnen. Den kunstige membranen lages ved å fylle filteret med disse fettboblene som ligger tett i tett, slik at det kan virke som en etterligning av en biologisk barriere. I det virkelige liv består nemlig kroppens barrierer av ett eller flere lag av celler som ligger tett sammen. Huden er en veldig spesiell barriere som er laget for å beskytte kroppen, mens tarmen i tillegg til å beskytte oss også skal sørge for å ta opp viktige næringsstoffer. Derfor kreves det ulik tilnærming når modellen skal brukes for å studere hud kontra tarm. Modellen kan i prinsippet også brukes til å forske på andre typer barrierer i kroppen slik som slimhinner i munn, nese, lunger og vagina, for å nevne noen.

Det beste, eventuelt verste – om man ser det fra et kommersialiseringsperspektiv, er at alle detaljer om denne modellen er publisert og ligger åpent tilgjengelig for alle som vil ta den i bruk. Den er videre ikke patentert, så det ligger ingen hindringer i veien for at hvem som helst kan benytte seg av den kunnskapen og teknologien som vi har forsket oss frem til. Videre kan man ved å benytte slike alternative metoder redusere antall dyreforsøk som er nødvendig å gjennomføre i forbindelse med utprøving av legemidler betraktelig, og mange dyreliv spares. Det er også derfor forskningen har fått støtte fra Dyrevernalliansen samt høstet pris fra Norecopa som jobber for å redusere bruken av forsøksdyr.

Forskning på enkle modeller for kompliserte biologiske barrierer er altså viktig for i fremtiden å tidlig kunne velge ut de mest lovende kandidaten for morgendagens legemidler. På den måten kan man potensielt spare tid og penger, redusere bruken av dyreforsøk og ikke minst få nye, bedre og kanskje mindre kostbare legemidler raskere frem til pasientene som venter på ny behandling.

UiT Norges arktiske universitet gjennom 50 år – hva bringer de 50 neste?

I dag er det nøyaktig 50 år siden Stortinget fattet vedtak om opprettelse av et universitet i nord. Beslutningen har hatt avgjørende betydning for landsdelen, men hvordan ser det ut fremover?

Stortingets vedtak om opprettelse av universitetet i Tromsø den 28. mars 1968 var beheftet med tvil og ble sett på som dristig; var det mulig å lykkes med et universitet så langt nord? Landsdelen hadde den laveste andelen utdannede og slet med å trekke til seg arbeidskraft. Mange var usikre på om man ville lykkes med å rekruttere studenter og gode fagpersoner til Tromsø.

50 år etter kan vi skue ut over mer enn 300 000 kvadratmeter bygningsmasse for 3 500 ansatte og 16 500 studenter. UiT Norges arktiske universitet har i dag befestet sin posisjon som et av landets fire breddeuniversitet med et bredt spektrum - både geografisk og faglig. Universitetets 10 studiesteder dekker 160 studieretninger; alt fra ingeniørfag på Mo i Rana, til Norges eneste pilotutdanning på Bardufoss, via barnevernsutdanning i Harstad, arktisk friluftsliv på Svalbard, lærerutdanning i Alta, byggingeniører i Narvik og urfolksstudier og kjemi i Tromsø – for å nevne noen få. Alle studiestedene er viktige motorer for sine vertskommuner, for regionen, landet og verden.

UiT Norges arktiske universitet fôrer landsdelen med gode hoder og hender både til offentlig og privat sektor. I løpet av 50 år har vi produsert omtrent 58 000 kandidater, og 70 prosent av kandidatene blir i Nord-Norge etter endt utdanning. Vi finner dem i alle landsdelens kommuner. For første gang i historien finnes det for eksempel ikke ledige offentlige tannlegestillinger i Finnmark. Forskningsresultater blir kommersialisert, og brukes til bedre og mer bærekraftig bruk av naturressurser. Det er ingen tvil – UiT har gjort en forskjell.

Hvordan ser vi for oss at UiT Norges arktiske universitet utvikler seg de neste 50 årene? Tre viktige samfunnsutfordringer vil stille krav til universitetet:
1. Klimaendringer
2. Demografiske endringer
3. Teknologiske endringer

Klimaendringene: For å møte disse utfordringene må vi ha kunnskap og forskning fra en rekke fagfelt. Forskningsmiljøene bidrar til viktig innsikt om konsekvensene av klimaendringene og hvordan de kan begrenses. Klimautfordringene kjenner ingen landegrenser og krever djerve veivalg for fremtiden. Det betyr at vi må samarbeide internasjonalt og på tvers av fagmiljøer. Gjennom vår posisjon som Norges arktiske universitet vil vi være en spydspiss i dette arbeidet. Vi har i dag flere ledende internasjonale forskningsmiljø som samarbeider med andre forskningsinstitutt og universiteter på den nordlige halvkule, og 17,3 prosent av våre ansatte har utenlandsk statsborgerskap. Tallet sier også noe om universitetets attraktivitet.

Demografi: Vi lever stadig lengre, eldrebølgen kommer, flere får typiske alderssykdommer (kreft) og fødselstallene går ned. Vi blir færre hoder og hender i verdiproduksjonen og flere eldre som skal understøttes. Samtidig forventes det at verdiskapingen vil skje i nord; et anslag tyder på at Nord-Norge trenger 25 000 nye arbeidstakere i 2030, og endringer vil skje i stort tempo. Fremtiden stiller stadig større krav til omstilling og kompetanse. I lys av dette scenariet er det avgjørende at universitetet evner å opprettholde fokus på folkehelse, helseteknologi og innovasjon, samt på utdanning av gode kandidater til helsevesenet i landsdelen, og samtidig ruster våre kandidater med endringskompetanse. Vi må forberede studentene på å innta en internasjonal næringskonkurransearena. Vi må sørge for at ressursene i nord forvaltes til verdifulle endeprodukter og at verdiskapingen, fortjenesten og folkene forblir i nord.

Teknologiske endringer: Prognoser tilsier at 40 000 av dagens jobber vil bli digitalisert bort, og kunnskapen går raskere ut på dato. Sannsynligvis vil det øke behovet for flere kunnskapsarbeidsplasser og kompetansepåfyll blant dagens arbeidstakere. Dette innebærer at universitetet må tenke offensivt og innovativt når det gjelder våre studieprogram. Studieretningene må moderniseres og oppdateres i lys av digitaliseringen, og mange utdanninger må endres radikalt i fremtiden. Samtidig er tettere kontakt mellom arbeids- og næringsliv og akademia en viktig forutsetning for utvikling av fremtidens studietilbud.

Like viktig er imidlertid grunnforskningen. Den har alltid ligget i bunn for vår virksomhet, og vil også ha uløste oppgaver om 50 år. Grunnforskningen skal danne grunnlag for naturvitenskapelige nyvinninger, nye medikamenter, utvikling av nye materialer og ny kunnskap innenfor humaniora og samfunnsvitenskap.

For 50 år siden så alle sørover, i dag er det geopolitiske blikket vendt nordover. Store endringer vil finne sted i nord. De rike naturressursene, handelsveier og økt menneskelig aktivitet har bidratt til økt nasjonal og internasjonal interesse. Det er godt å bo i nord. UiT Norges arktiske universitet har de siste 50 årene vært en hovedaktør i utviklingen av landsdelen, og vil de neste 50 årene være en viktig premissleverandør for utviklingen i Arktis.

Les også: – Ingen hvilejobb for gamle damer

Kong Neptun og hans nye tause tjenerskap

Langt nord i Barentshavet utkjempes en tøff og nådeløs kamp mellom invaderende styrker fra sør og de tilbaketrekkende forsvarende styrkene i nord. Frontlinjen kalles Polarfronten, og er det området der kalde vannmasser fra nord møter de (relativt) varmere vannmassene fra sør. De invaderende styrkene fra sør består blant annet av torsk, hyse, makrell, blåskjell og snøkrabbe, mens vi blant de forsvarende styrkene i nord finner polartorsk, reker og ishavsåte.

Polarfronten ligger omtrent fast og er styrt av de dominerende havstrømmene i området, men isdekket i Barentshavet er på rask vandring nordover. Og når isdekket trekker seg nordover, endres næringskjeden i det rike Barentshavet fra bunnen av.

Polarfronten er det området der de kalde vannmassene fra nord treffer de varmere vannmassene fra sør. Øst for Svalbard ligger den på omtrent 77N. Strømmene fra både nord og sør som danner denne fronten, er hva vi kaller ”topografisk styrt”. Dette betyr at de først og fremst er styrt av bunnforhold, og vil derfor ikke endres betydelig når klimaet ellers endres. Temperaturen i strømmene kan endres, men selve fronten vil trolig ligge omtrent på samme sted også i fremtiden. Dette gjelder spesielt i det nordvestlige Barentshavet, lenger mot øst er fronten mer dynamisk og styrt av havstrømmene selv.

Slike fronter er ofte med på å skape spesielt rike forekomster av marine ressurser, så også i det nordlige Barentshavet. Men selv om selve polarfronten kommer til å ligge omtrent urørt, endres isutbredelsen. Den såkalte ”iskanten” trekkes nordover, og stadig større deler av Barentshavet blir liggende åpent året rundt. Og et åpent hav, spesielt når lyset nå etter hvert er i ferd med å komme tilbake, gir rom for endringer i den grunnleggende produktiviteten i systemet. Satellittmålinger viser at den totale utbredelsen av sjøis i Arktis var rekordlav for februar. Det er altså ikke bare utbredelsen om sommeren og høsten som endres, men også om vinteren når utbredelsen er på sitt største. Denne endringen kan ha enorm betydning for hele økosystemet i nord, og vil kunne påvirke forekomst av høstbare ressurser.

For å kunne gjøre det som trengs av målinger over tid og over større områder, er vi avhengig av ny teknologi. Selv med en så massiv innsats som forskningsprosjektet Arven etter Nansen – en nasjonal dugnad på 740 millioner kroner der alle de beste norske forskningsmiljøene går sammen om å studere Barentshavet – er tilgangen til kontinuerlige målinger over større områder vanskelig å gjennomføre. Et forskningsfartøy som vårt nye FF Kronprins Haakon gir tilgang til islagte farvann vi frem til nå ikke har hatt mulighet til å bevege oss inn i, og er derfor svært viktig. Men det gir ikke tilgang til å gjøre kontinuerlige målinger over et større geografisk område, noe som er helt avgjørende for å kunne forstå hvordan dynamikken tilknyttet både polarfronten og iskanten endres og hvordan dette påvirker økosystemet. For å få til dette, må vi ta i bruk ny teknologi!

På vårt årlige polarnatts-tokt la vi i år kursen mot polarfronten øst for Svalbard. Gjennom et samarbeid med forskere fra både Skottland (SAMS) og Trondheim (NTNU) vil vi i løpet av året gjennomføre fire store forskningstokt i det nordlige Barentshavet for å studere hvordan iskanten og polarfronten påvirker oppblomstringen av alger, og hvordan dette igjen påvirker økosystemet og potensielt utbredelsen av høstbare resurser. Men for å kunne gjøre målinger kontinuerlig, og ikke bare i de tidsperiodene vi faktisk er der med store forskningsskip, har vi satt ut såkalte glidere. Dette er farkoster som bruker oppdrift som fremdrift, og som dykker opp og ned mellom overflaten og ned til cirka 200 meters dyp. Oppdriften endres ved at en oljefylt blære fylles og tømmes, og vinger montert på hver side gir farkosten fremdrift når den stiger eller synker i vannmassene. Hver gang den er på overflaten, sender den data og posisjon tilbake til land via satellitt, og operatøren i Skottland kan da også gi informasjon til glideren om retning og hvor dypt den skal dykke neste gang. På denne måten glir den sakte, men sikkert gjennom vannmassene og gjør kontinuerlige målinger som vi får informasjon om flere ganger i døgnet. Fra den ble satt ut 11. januar i år, har den til nå gjennomført mer enn 700 dykk, og har krysset polarfronten to ganger. I skrivende stund er den i ferd med å bevege seg nordover mot polarfronten for tredje gang, og vil fortsette slik til vi plukker den opp på vårt neste tokt med FF Helmer Hanssen i slutten av april. Så vidt meg bekjent, er dette første gang en glider er brukt i dette området om vinteren, noe som selvsagt gjør dataene som stadig tikker inn ekstremt verdifulle og viktige!

Høstbare arter trekker nordover, noe vi allerede ser gjennom et betydelig økt antall trålere som nå fisker nord i Barentshavet. Og selv om selve polarfronten nok vil ligge fast i deler av Barentshavet, vil nordlige artene fortsette å trekke nordover. De sørlige «troppene» vil med all sannsynlighet gå seirende ut av kampen, og erobre stadig større havområder. I alle fall dersom vi isolert ser på Barentshavet. Det haster derfor med å skaffe oss tilstrekkelig kunnskap både om de prosessene som regulerer utbredelsen av sørlige arter i Barentshavet og om de nordlige artene som trekker stadig lenger nord. Ikke minst for å kunne gi de riktige rådene til forvaltningsmyndigheter slik at vi kan sikre både en fornuftig høsting av naturressurser og vern av de troppene som er på vikende front. For å få til dette, trenger vi i større grad å bruke autonome plattformer for å gi oss et bedre innblikk i hvordan biologiske og fysiske prosesser foregår over lengre tidsperioder. Og ikke minst i perioder av året (polarnatt) og i områder (islagte farvann) der vår tilstedeværelse generelt er liten, og der det fremdeles er store kunnskapshull som må tettes.

Hvor du bor har betydning for hva du blir

Vi tenker kanskje ikke så ofte over det, men om du er født på bygda så har du større sannsynlighet for å prestere under det nasjonale gjennomsnittet på nasjonale prøver, fullføre grunnskolen med grunnskolepoeng som ligger under det nasjonale gjennomsnittet, droppe ut av videregående skole og ikke fullføre høyere utdanning.

Utdanningssystemet er en av de aller viktigste samfunnsinstitusjonene vi har. Det er her vi tilegner oss grunnleggende kunnskap som vi skal ta med oss resten av livet og det er her veien blir til når det gjelder fremtidig yrkesliv, som igjen har stor betydning for personlig økonomi, blant annet. Det ligger i utdanningssystemets natur som sertifiseringsinstans at det både kan skape muligheter og legge begrensninger i så måte. Et viktig spørsmål blir da hvilke premisser mulighetene og begrensningene hviler på. Har vi et utdanningssystem hvor slike muligheter og begrensninger er et resultat av evner og talenter, eller har vi et utdanningssystem hvor muligheter og begrensninger er et resultat av stereotypier, diskriminering eller skjeve forventninger, for eksempel knyttet til kjønn, etnisitet, sosial bakgrunn eller bosted? Dette siste er det spesielt interessant å se nærmere på i en nordnorsk kontekst.

I november 2017 skrev Nordlys at over halvparten av elevene i femte klasse i Nordreisa kommune havnet på laveste prestasjonsnivå i nasjonale prøver i regning – mot det nasjonale tallet på en fjerdedel. Det er en sammenheng mellom foreldres utdanning og barns utdanningsprestasjoner, og siden foreldre på bygda har lavere utdanning enn foreldre i byen så vil dette kunne forklare en del av den geografiske forskjellen. Dette forklarer imidlertid langt fra hele forskjellen. Bosted påvirker i seg selv skoleprestasjoner og utdanningskarrierer. Spørsmålene vi må stille er derfor: Hva kommer det av at vårt utdanningssystem ikke lykkes i å gi alle elever de samme mulighetene for å prestere godt i skolen, uavhengig av hvor de bor? Hva kan vi gjøre med det? - Og skal vi akseptere at utdanningssystemet vårt fungerer på måter som er med på å opprettholde og skape ulikhet?

I Norge har vi et mål om at utdanningssystemet skal være rettferdig, behandle alle likt og tilby et læringsmiljø som gir alle like muligheter. Alle skal kunne nå sitt potensiale – uavhengig av bosted, for eksempel. Men sånn er det ikke. Tvert imot framstår geografi som en urovekkende sterk faktor i så måte. Vi ser det igjen gjennom hele utdanningsløpet; i resultater fra nasjonale prøver, grunnskolepoeng og fullføring av videregående skole og i høyere utdanning.

Mediediskursene handler ofte om kommuneøkonomi, mens en seiglivet forestilling innenfor en del av utdanningsforskningen har handlet om at nordlendingen avviser utdanning som viktig, altså at nordlendingen ikke har kultur for utdanning. Problemet er imidlertid langt mer sammensatt enn som så. Tilgang til utdanning har betydning. Det læringsmiljøet elevene møter i skolen har betydning. De muligheter elevene ser for seg etter endt skolegang har betydning, fordi det er med på å forme motivasjon for skole. Foreldres støtte og råd har betydning. Det er altså en lang rekke faktorer som spiller en rolle og som er med på å skape geografiske utdanningsforskjeller. Det skal også nevnes at både kjønn og elevenes sosiale bakgrunn kan ha betydning for hvordan bostedet er med på å påvirke utdanningsvalg og -prestasjoner. Det kan for eksempel være sånn at jenter og gutter som bor på samme sted likevel forholder seg til ulike virkeligheter når det gjelder faktorer som kan påvirke de valgene de tar mht. utdanning. De kan ha forskjellig tilknytning til lokalsamfunnet gjennom de aktivitetene de tar del i - forskere har pekt på at gutter kan ha en sterkere stedlig integrasjon enn jenter fordi de tar del i aktiviteter som er mer knyttet til selve stedet, mens jenter forholder seg til aktiviteter som er mer overlokale og mindre bundet til sted. Jenter og gutter kan også ha forskjellige muligheter i det lokale arbeidsmarkedet, noe som gir dem ulike perspektiver på en fremtid på stedet.

Hva kan så gjøres? Å ha et fokus på manipulerbare faktorer er alltid et godt utgangspunkt. Selv om vi lite kan gjøre med klima og avstander, så er skolestruktur, på den annen side, ikke et resultat av naturkrefter, men av bevisste valg tatt av de som bestemmer. Politiske beslutninger som gjør at bussturen til skolen blir enda lengre, eller at bredden i det lokale tilbudet i videregående utdanning blir enda smalere, gjør det vanskeligere for de unge i distriktene å satse på utdanning. Digitale undervisningsplattformer kan bidra til at færre behøver å flytte hjemmefra som 16-åringer og til at utdanningstilbudene blir bredere. Vi må hjelpe de unge til i enda større grad å se mulighetene som finnes der de bor og til å se hvordan utdanning kan være med på å gi dem lokale muligheter – og legge til rette for at nye, og kanskje utradisjonelle ideer kan bli satt ut i live. Her er økt samarbeid mellom skole og lokale aktører på arbeidsmarkedet et stikkord. Det handler også om å skape motivasjon for utdanning og å lage en skolehverdag som gjør at utdanning oppleves som relevant - enten man nå har et ønske om å bli boende på et sted eller flytte på seg.

Små grep gir bedre kjønnsbalanse i musikklivet

Ja, vi skal snakke om jenter, fordi vi er opptatt av like muligheter. Vi mener det er på tide å endre måten vår å tenke på.

Det er en kjent problemstilling i norsk kultur- og samfunnsliv at mange maktposisjoner fortsatt besittes av menn, og at det i mange miljøer er stor kjønnsubalanse. Dette ser ikke ut til å endre seg i nevneverdig grad, og i alle fall ikke av seg selv. Ved UiT Norges arktiske universitet jobber vi for tiden med et prosjekt som skal bidra til å bedre kjønnsbalansen i kunstfagene. Prosjektet, som har fått navnet "Kjønn & Skjønn", har særlig fokus på toppnivået, der spriket er størst. Vi forsker på hvilke kvalitetskriterier som legges til grunn når prestasjoner i kunstfagene vurderes. I tillegg utvikler vi gode strategier for å jobbe med bevisstgjøring.

Hvorfor balanse?
Begrunnelsene for å bedre kjønnsbalansen er tuftet på både et rettferdighetsargument og den kjensgjerning at mennesker velger sine liv ut fra samfunnsmessige strukturer og forventninger, like mye som etter egne ønsker og evner. Simone de Beauvoirs tese fra 1949 om at "man fødes ikke som kvinne, man blir det", er fremdeles gyldig og kan fungere som et kompass når vi skal veilede nye generasjoner gutter og jenter inn i framtiden. I prosjektet "Kjønn & Skjønn" tenker vi at en god samfunnsutvikling er avhengig av at vi ivaretar og utvikler mangfoldet i befolkningen gjennom respekt for likeverdet. Vi står i en historie med delvis ubevisst definerte maktstrukturer, og vi må forsøke å komme ut av vante tankesett dersom vi ønsker et dynamisk og reelt demokratisk samfunn.

Noen fakta om ståa
Det har i mange tiår blitt utdannet like mange kvinner som menn i de utøvende musikkutdanningene. Likevel er det fortsatt flest mannlige professorer, også blant de yngre nytilsatte lærerne ved disse utdanningsinstitusjonene. Allerede på lektornivå er det færre kvinner enn menn, noe som skiller musikkfeltet fra andre humanistiske fag, hvor det er først på toppnivået at det er flest menn.

Lignende tall kan man også finne i musikklivet ellers. For eksempel gikk bare 2,8 av de 20,1 millioner kronene NRK utbetalte for radiospilling av norske artister til kvinner. Bare 3 av 30 av "Årets Spellemann" har vært kvinner, og det er få kvinner som er såkalte headlinere på norske festivaler. Dette er ikke fordi kvinner ikke spiller bra musikk, eller ikke er gode nok utøvere. Forskning viser at årsakene er sammensatte, og at det spesielt er kombinasjonen av vanetenkning, ubevissthet og hvem som kjenner hvem som er bakgrunnen for problemet.

Den ubevisste partiskheten
Vi er alle partiske på forskjellige måter. Det er sunt å hele tiden utfordre seg selv og hverandre i forhold til dette. Et godt eksempel er en forskningsstudie gjort med musikklærere som lot seg teste om hvor rettferdig de bedømte komposisjoner. Alle de 16 lærerne mente at de ikke var partiske når det kom til kjønn, før de deltok i studien. De fikk i oppdrag å lytte til ti korte komposisjoner, og deretter si hvilke de trodde var skrevet av kvinner og menn. To uker senere skulle de høre på de samme komposisjonene og rangere musikken ut fra hva de mente var kvalitativ god musikk. Det viste seg at lærerne vurderte de komposisjonene de trodde var skrevet av menn som bedre enn de komposisjonene de mente var skrevet av kvinner (alle de ti komposisjonene var skrevet av kvinner). Lærerne var selv overrasket over dette resultatet, og konkluderte med at det var lærerikt å bli bevisst på egne forforståelser i kvalitetsvurderinger.

Forskning viser at kvinner i mange tilfeller må prestere bedre enn menn for å bli vurdert som like gode som menn, uavhengig av om de som vurderer er kvinner eller menn. Dette gir jentene lite spillerom for tabber og å få prøve seg fram, spesielt på områder hvor det er få kvinner fra før.

Skjevhet i korpsmiljøet
Samtlige 80 dirigenter som ledet korps i NM i brass i 2014 var menn, på tross av at det i dag er mange dyktige damer som dirigerer korps. I tillegg er det svært sjelden kvinnelige dommere i disse konkurransene, og det er omtrent ingen som spiller musikk skrevet av kvinnelige komponister. Vi er helt sikre på at dette ikke er noen bevisst strategi eller utestenging i korpsmiljøet, men det er tegn på at man bør være mer bevisst sin mulighet til å presentere rollemodeller, også for de mange jentene som er ivrige korpsentusiaster og talentfulle musikere. Dette krever innsats og at vi snakker høyt om det. På brasskonkurransen Siddis i Stavanger ble det for eksempel i 2011 bestemt at halvparten av dommerne skulle være kvinner.

Det magiske ordet kvalitet
I media kringkastes festivaler og kunstinstitusjoners påstander om at de ikke velger ut fra kjønn, men ut fra kvalitet. Resultatet ser ut til å bety at menn er kvalitativt bedre enn kvinner. Men det viser seg at når man skjuler den som skal vurderes, for eksempel som ved prøvespill bak skjerm, så kommer kvinnene bedre ut. Dette er interessant og viktig å merke seg. Derfor er arbeidet med å endre tankemønstre og å forsøke å bli bevisst innarbeidede fordommer så viktig for å bidra til et mer mangfoldig og rettferdig samfunn.

Kjønnsubalansen er et globalt fenomen og kan virke uoverkommelig, men den kan utlignes ved lokale og sågar enkle tiltak. Ved Musikkonservatoriet i Tromsø talte vi for eksempel opp antallet kjente musikere som var invitert til å holde mesterklasser for studentene i 2015. Bare 7,5 prosent av dem var kvinner. Dette opplyste vi om på et personalmøte, og da vi gjorde opp status ett år senere, var kvinneandelen økt til 44 prosent. Dette viser at det noen ganger kan være tilstrekkelig å påpeke kjønnsubalanse, uten å iverksette ytterligere formelle tiltak.

Kulturskolens mulighetsrom
Vi mener at skoler og kulturskoler har en unik mulighet til å påvirke unge menneskers bevissthet omkring kjønn og kvalitet. Du blir nok ikke professor i slagverk uten å ha spilt siden du var liten, så hvis du skal inspirere en slagverker til å gjøre karriere, må hun allerede som 12-åring kunne visualisere seg selv som slagverkprofessor. Det samme gjelder kanskje en ung gutt som elsker å danse ballett. Gode og bevisste forbilder i lærerstaben kan i den forbindelse være viktige for unge talenter. Dessverre ser vi fremdeles i kulturskolen en svært tradisjonell kjønnsfordeling i musikk, dans og teater. Få jenter ser ut til å spille bandinstrumenter, og guttene får rollene som de morsomme i revyer. Disse kjønnsinndelingene får vi hele tiden bekreftet i media. Hver gang en jente viser seg å være en habil gitarist, benevnes hun som kvinnelig gitarist, og i intervjuer må hun svare på spørsmål om hvordan det er å være kvinne i rockemiljøet, og ikke om hva slags musikk hun lager.

Kulturskolene kan bidra til bedre kjønnsbalanse gjennom måten de markedsfører sine aktiviteter på, og gjennom de forbildene de fremmer når de rekrutterer elever og lærere. Som danningsarena kan kulturskolene utgjøre en betydelig forskjell.

Enke grep – stor effekt
Vi har følgende forslag til overkommelige grep den enkelte kvinne og mann kan ty til for å bedre kjønnsubalansen i kunstfagene:

1. Tør å snakke om kjønnsubalanse.
2. Tenk én gang til når du får i oppgave å foreslå en person til en jobb.
3. Framsnakk representanter for det underrepresenterte kjønn.
4. Se til at begge kjønn er representert i alle utvalg der kunst vurderes.
5. Kjenner du en trang til å kategorisere artister med begrepene jenteband, ballerock, eller kvinnelig musiker, forsøk å bytte ut kjønn med hudfarge, seksuell legning eller religiøs tilknytning. Ser det rart ut, er det rart. (lånt fra Balansekunstprosjektet).
6. Lag egne arenaer og nettverk for jenter (eller gutter) der det trengs.
7. Tør å påpeke og å påvirke.

Klokker, sex og død i Arktis

Dagene blir lengre, og her i Tromsø kan vi føle slutten av mørketiden nærme seg raskt. Snart blir det mer dagslys og de fleste føler seg energifulle ved solens retur.

I den lange mørke vinteren, og spesielt i juleferier, sover mange mennesker lenger enn de vanligvis gjør. Paradoksalt nok, føler mange seg også mer slitne, og søvnen er vanskeligere å finne om kvelden. Årsaken til dette er vår «circadiane» klokke.

Ordet «circa-dian» kommer fra latin og oversettes som «omtrent en dag». Vår indre klokke kan gjette dagens tid, og holder kroppen innstilt til en omtrent 24 timers rytme. Klokken sitter i hjernen og koordinerer kroppsfunksjoner som søvn, aktivitet, kardiovaskulær effektivitet, muskelstyrke, blodtrykk, kroppstemperatur, hormonnivåer, koordinering, fordøyelse, sårheling og mange flere prosesser. Den cirkadianske klokken justerer også mentale funksjoner til dagens tid: årvåkenhet, reaksjonstid, kognitiv ytelse, spenningsfasthet, beslutningstaking, minne eller kreativitet.

Forskning har de siste tiårene kommet langt i forståelsen av molekylære mekanismer i denne klokken. Dette ble fremhevet av Nobelprisen i medisin eller fysiologi 2017 til tre kronobiologer (kronobiologi = vitenskapen om biologiske klokker).

Vår cirkadianske rytmer fungerer litt som en pendel-klokke og må stilles litt hver dag. Den daglige solopp- og nedgangen synkroniserer vanligvis den indre klokken med miljøet. Uten lyssignaler om morgenen i mørketiden, kan vår indre klokke bli forvirret over når det er tid for å våkne, gå på kontoret eller gå til sengs. Derfor kan vi føle oss slitne, og fortsatt finne det vanskelig å sovne.

Dette er ikke bare merkbart her i Tromsø under mørketiden, det er et verdensomspennende problem for mange som jobber i skiftarbeid eller reiser over tidssoner og opplever jetlag, eller bare lever en livsstil i kunstig lys.

Litt ukjent er en annen type biologisk klokke, allment til stede i den naturlige verden og ansvarlig for overlevelsesstrategier, sex og død. Den «cirkannuale» klokken kan forutsi omtrent hvilken tid på året det er og holder planter og dyr i tråd med kalenderen. Som den cirkadianske klokken, sitter den i hjernen og har sin egen rytme, som den bruker til å kontrollere dyrs fysiologi og oppførsel.

Jo større avstanden fra ekvator er, jo mer forandrer miljøet seg med sesonger. Mest synlig i Arktis endrer landskapet seg massivt i utseende, temperatur og mattilgjengelighet. Planter og dyr bruker daglengde for å forutsi og forberede seg til en endring i sesongen. Dette tar tid; for eksempel pelsskift fra en brun, lett sommerpels til den tykke, hvite vinterpelsen hos fjellrev, eller rypenes fjærskift skjer ikke over natten. På samme måte må reinsdyrenes gevir begynne å vokse mange måneder før det blir brukt i trekkruten om høsten. Parringen skjer på en tid som garanterer at ungdyr blir født mer enn et halvt år senere på en tid med god mattilgjengelighet. Ørret eller laks må reversere hele sitt innhold av vann for å styre migrasjonen mellom fersk- og sjøvann – også en langvarig prosess. Knølhval vet når silda kommer inn i de norske fjordene og når de må dra på den lange turen til tropiske vann for kalvens fødsel. Langdistansetrekkfugler har en komplisert tidsplan for migrasjon, seksuell modning og fjærskift, egglegging, oppdrett av kyllinger, andre fjærskift og høsttrekk sørover igjen. En brun bjørn må fete seg opp før vinteren og vet ikke bare når man skal gå i dvalemodus, men også når det er på tide å våkne igjen. Alt dette styres av daglengden, selv i Arktis, hvor det mangler signaler på lys og mørke noen måneder per år.

Alle disse sesongmessige tilpasningene har utviklet seg for å sikre de optimale forholdene for å overleve. På feil tidspunkt er alt dette verdiløst og vil føre til død eller utrydning av hele populasjoner. Med klimaendringene er de genetisk bestemte klokkemekanismene ikke lenger i samsvar med miljøforholdene. Parring, oppdragelse av unger og det å fete seg opp for tider med lite mat og migrasjon kan plutselig skje på uegnede tider. Biologiske klokker er derfor grunnlaget for overlevelse, sex og død – og det har aldri vært viktigere å følge med på den.

Kvinnehjerter

Snakker man med folk, så tror mange at brystkreft er det som dreper flest kvinner. Det er riktig når det gjelder yngre kvinner, men ikke når det gjelder kvinner totalt sett. Hjertesykdom er den største kvinnedreperen i Norge, selv om både forekomst og dødelighet har gått ned de siste tiårene.

Hjerte- og karsykdommer, der hjerteinfarkt er den største gruppen, og kreft tar omtrent like mange liv per år, rundt 11 000, og tallene er omtrent like for både kvinner og menn. Dette tilsvarer i underkant av 28 prosent av dødsfallene for hver av disse to sykdomsgruppene. I tillegg er det er en del dødsfall på grunn av hjertesykdom som skjuler seg i gruppen med ukjent dødsårsak eller plutselig uventet død, slik at det reelle antallet for død av hjertesykdom er noe høyere enn for kreft.

Britt er en 64 år gammel hjemmesykepleier og bor alene i et lite hus på en bakketopp rett ovenfor tettstedet ved fjorden nordpå. Datteren bor sørpå. Hun er akkurat kommet hjem fra en koselig julebord på det lokale hotellet sammen med sine nærmeste kolleger – vaktmesteren, fysioterapeuten, ergoterapeuten, helsesekretæren og renholderen. Humøret er på topp, hun svinger seg rundt til litt julemusikk selv om hun er stappmett etter å ha inntatt rikelige mengder julebordmat bestående av ribbe, pinnekjøtt, medisterpølser, rødkål, surkål, lutefisk, et par juleøl og en akevitt. Og så multekrem, da, med en ørliten likør attåt.

Britt sovner raskt, men våkner så brått et par timer senere og føler seg uggen og kvalm. Britt lurer på om hun har feber eller influensa, hun er varm og svett. Merkelig så mye halsbrann hun plutselig har fått, det svir, brenner, presser og bobler i brystet, det har hun da aldri hatt før, det må jo være julematen, så klart. Det hjelper å reise seg opp, åpne vinduet, puste inn litt frisk desemberluft og rape opp luft. Brenningen bak brystbeinet gir seg gradvis, men hun kjenner fortsatt ubehag i halsen og opp mot kjeven, og en merkelig nummenhet fra albuen og ned i begge armene. Hun har sikkert forløftet seg, det blir ofte mange tunge tak på jobben. Når hun tenker seg om, hadde hun en lignende episode som varte noen timer da mannen hennes plutselig forlot henne forrige høst. Da var hun helt matt i flere dager etterpå og hadde nesten bestemt seg for å kontakte fastlegen, men så ga det seg, og hun tenkte ikke noe særlig mer over det.

Britt tenker over samtalen om risikofaktorer for hjertesykdom som hun har hatt hos fastlegen nylig. Det er mye hjertesykdom i familien, og moren hennes fikk hjerteinfarkt da hun var 55 år. Britt har høyt blodtrykk og diabetes 2 som hun behandles for, hun er overvektig med BMI på 33 og har fått beskjed om å begynne å trene minst 30 minutter hver dag så hun blir varm og litt andpusten. Vanskelig å få til. Heldigvis har hun nesten klart å slutte å røyke siste året, men da steg vekta ytterligere noen kilo. Nå er det bare festrøyking en sjelden gang som gjelder, sånn som på julebordet.

Denne gangen bestiller Britt time hos fastlegen etter et par dager. Selv om plagene med halsbrann nesten er over, føler hun seg litt slapp og tung i pusten. Bronkitt, kanskje? Legen hører på historien hennes, lytter på hjertet og lunger og tar et EKG og hjerteinfarkt-blodprøven Troponin T. Den er forhøyet svarende til et akutt hjerteinfarkt. Britt flys i helikopter til universitetssykehuset, og blir undersøkt videre med ultralyd (ekkokardiografi) og røntgenkontrast i kranspulsårene (angiografi) utenpå hjertet. Ultralyden viser at hjertet har redusert pumpefunksjon (hjertesvikt) etter et stort hjerteinfarkt. En pulsåre i samme området er helt tett, det må ha skjedd for en stund siden, kanskje i høst da hun hadde første anfall med halsbrann og luft i spiserøret? En annen pulsåre har en fersk blodpropp og en tredje pulsåres sidegrein har en kraftig forsnevring. Pulsårene blokkes opp (PCI) og det settes inn medikamentstenter for å holde årene åpne.

Det går bra med Britt. Hun får gode råd om livsstilsendring ved utskrivelsen fra sykehuset og plass på hjerteskolen der hun lærer mer om behandling og forebygging for å unngå mer hjertesykdom. Sammen med fastlegen legger hun en plan for å mosjonere daglig, spise hjertevennlig kost, gå ned i vekt, stresse mindre og nyte livet.

Vi har mye kunnskap om hvordan kvinners og menns hjerter og hjertesykdommer skiller seg fra hverandre når det gjelder forekomst, risikofaktorer og symptomer. Den hjertesykdommen som tar flest liv hos kvinner er hjerteinfarkt. Blant både kvinnelige og mannlige tromsøværinger som deltok i Tromsøundersøkelsen i tiden fra 1994 til 2008 var det jevn nedgang i nye førstegangstilfeller av hjerteinfarkt, og dette gjaldt både sykehusinnlagte pasienter og plutselige dødsfall av hjerteinfarkt utenfor sykehus. Hele 66 prosent av nedgangen i hjerteinfarkter kunne forklares av de fire risikofaktorene samlet: lavere blodkolesterol, lavere blodtrykk, mindre røyking og mer mosjon. Lavere blodkolesterol forklarte hele 32 prosent av nedgangen, og både levevaner og medisiner har hatt betydning. Det som er rart, og som gjelder både for kvinner og menn, er at vi blir stadig tykkere, men likevel fortsetter forekomsten av hjerteinfarktsykdommen å synke. En studie fra Universitetet i Bergen forstyrrer dette bildet, fordi nedgangen i nye hjerteinfarkt hos norske kvinner og menn fra hele landet i alderen under 65 år var minimal gjennom det første tiåret etter 2000, til forskjell fra en klar nedgang hos de eldre i samme tidsrom. Nye tall fra Folkehelseinstituttet viser at nedgangen i akutt hjerteinfarkt fra 2012 til 2016 har vært størst hos eldre kvinner mellom 70 og 89 år, og middelaldrende menn mellom 50 og 69 år. Vi vet ikke hvorfor de yngre kvinnene har en like gunstig nedgang som mennene. Er det røyken som er problemet? Festrøyken? Eller er det overvektsepidemien, stress og for lite mosjon?

Kvinner er i gjennomsnitt ti år eldre enn menn når de får akutt hjerteinfarkt, og hyppigheten av hjerteinfarkt hos kvinner tar aldri igjen mennenes hyppighet uansett alder. Symptomene hos menn er gjerne tydeligere. Kvinners symptomer er oftere diffuse og kan forveksles med at de er slitne, har blitt eldre eller har fått influensa. For akutt hjerteinfarkt, vet vi at kvinner noe sjeldnere enn menn har typiske sterke brystsmerter (60 prosent av kvinnene har det). Kvinner (og legene deres) blir oftere enn menn forledet til å tro at plagene skyldes revmatiske smerter, fordøyelsesplager, astma, influensa eller rett og slett tretthet og depresjon. Risikofaktorene for hjerteinfarkt er også litt ulike mellom kjønnene, idet røyking og diabetes 2 er sterkere risikofaktorer hos kvinner. Det samme er høyt blodtrykk, særlig ved økende alder.

Det er særlig når det gjelder diagnose- og behandlingsmetoder at vi har dårligere kunnskap om kvinners hjerteinfarkt. Flere kvinner enn menn har ikke den typiske blodproppen ved hjerteinfarkt som tetter igjen en kranspulsåre slik at den lett kan avbildes på angiografi. Kvinner har oftere sykdom i blodåreveggen eller i de bitte små forgreiningene av kranspulsårene som ikke kan avbildes på angiografi, men som krever mye mer kompliserte undersøkelsesmetoder. Mang en kvinne med akutte brystsmerter og typiske EKG- og blodprøvefunn har fått vite at alt er i orden, fordi angiografien var normal. Så viser det seg med dagens kunnskap at situasjonen er så alvorlig at også disse kvinnene skulle hatt forebyggende behandling for å hindre ny hjertesykdom og for tidlig død. Før trodde man gjerne disse kvinnene var hysteriske og ekstra smertefølsomme. En kjent form for hjerteinfarkt der kranspulsårene ikke er blokkert er såkalt knust hjerte (takotsubo), eller stressutløst hjerteinfarkt som utgjør opptil 10 prosent av alle hjerteinfarkt, og som rammer kvinner i mye større utstrekning enn menn. 90 prosent av disse pasientene er kvinner, uten at vi skjønner hvorfor. Selv om vi vet mye om årsaker til disse sykdommene, vet vi for lite om hvordan psykisk helse og stress påvirker helsevaner og sykelighet, og vi vet for lite om hvilke forhold i oppvekst og familie som spiller inn. Slik kunnskap vil være viktig for forebygging i grupper med særlig høy risiko. Vi har også for liten kunnskap om hvordan medikamentene vi bruker virker hos kvinner og menn, når det gjelder både effekt og bivirkninger, fordi det tradisjonelt har vært flest menn som ble inkludert i slike behandlingsstudier.

Forskjellige typer hjertesykdommer hos kvinner kan ha veldig like symptomer, noe som vanskeliggjør diagnosen. Både hjerteinfarkt, hjertesvikt (svikt i hjertets pumpefunksjon eller stivhet i hjerteveggen), atrieflimmer og ulike hjerteklaffelidelser kan ha både brystsmerter og tung pust som symptom. Atrieflimmer og hjertesvikt er blitt folkesykdommer, og finnes begge blant over 10 prosent av 70-åringer.

Atrieflimmer (uregelmessig hjerteflimmer i forkamrene) er litt vanligere for menn enn for kvinner, men kvinner blir ofte mye dårligere av det. De har også høyere risiko for å få store invalidiserende hjerneslag som følge av atrieflimmer. Atrieflimmer som ikke er tilstrekkelig behandlet er den viktigste risikofaktoren for hjerneslag og ser også ut til å øke risikoen for kognitiv svikt. Hva er årsakene til atrieflimmer? Fedme, lite fysisk aktivitet, høyt blodtrykk, alt dette kan vi gjøre noe med, både hver enkelt av oss og myndighetene som legger til rette for at vi skal kunne mosjonere daglig og spise hjertevennlig mat.

Hjertesvikt er den vanligste årsaken til sykehusinnleggelser og foreligger når hjertets anatomi eller funksjon er redusert slik at hjertet ikke kan levere nok oksygenrikt blod til kroppens organer. Hjertesvikt hos eldre kvinner skyldes oftest ubehandlet høyt blodtrykk, atrieflimmer, diabetes eller fedme, noe som resulterer i stiv hjertevegg som reduserer hjertets evne til å fylles med blod i hjertets hvilefase. Symptomet er tung pust, og prognosen er alvorlig. Men for denne typen hjertesvikt har vi ingen kjent behandling, slik vi har for den typiske mannlige formen av hjertesvikt, den som skyldes et hjerteinfarkt og redusert pumpeevne. Forskningen har prioritert den formen som gir pumpesvikt framfor stivhet i hjerteveggen.

Kvinner og menn rammes av ulike varianter av de samme hjertesykdommene på ulike tidspunkter i livet. Takket være befolkningen i Tromsø har vi samlet mye hjertekunnskap, og mer skal det bli. I Tromsøundersøkelsen studerer vi kjønnsforskjeller for hjertesykdom og hvordan disse manifesterer seg i hjertesykdommene hjerteinfarkt, atrieflimmer og hjertesvikt i et livsløp. Vårt fokus er risikofaktorer, forekomst, tidstrender, symptomer, livskvalitet, behandling og komplikasjoner. Målet er å bidra til å gi befolkningen, helsepersonell og myndigheter økt kunnskap med tanke på å forebygge og behandle best mulig.

Kilde: Maja-Lisa Løchen og Eva Gerdts. Kvinnehjerter. En medisinsk fagbok om vanlige hjertesykdommer. Gyldendal Akademisk 2015. http://www.gyldendal.no/Faglitteratur/Medisin/Profesjon/Kvinnehjerter

Språk, hjernetrim og grensesprengende erkjennelser

Et kjent utsagn fra den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein er dette: Grensene for mitt språk er grensene for min verden («Die Grenzen meiner Sprache bedeuten die Grenzen meiner Welt»). Dette enkeltstående visdomsordet berører mer enn bare rent kommunikative forhold: Språk er et redskap for tanken, og jo rikere språkkunnskapen vår er, jo bedre er forutsetningene for å oppleve og erfare verden rundt oss. Det gjelder også om vi setter språk i flertall: Når vi lærer flere språk, får vi en helt annen tilgang til de kulturene og samfunnene disse språkene er knyttet til.

Da er det kanskje ikke helt overraskende at de siste tiårs forskning på tospråklige barn har avdekket at det følger noen utviklingsmessige fortinn med å vokse opp med to språk sammenliknet med å bare lære ett. Man har blant annet vist at tospråklige barn blir bedre til å styre oppmerksomhet og skifte mellom ulike oppgaver, de forstår tidligere at andre mennesker kan oppleve en situasjon på en annen måte enn dem selv og de begriper også tidligere at ulike språk har ulik oppbygning og struktur. Samlet sett gir dette tospråklige noen fortrinn for læring generelt, ikke bare språklæring.

Men hva skal til for at vi kaller noe for to forskjellige språk? Er norsk og svensk forskjellige språk? Er bokmål og nynorsk det? I min forskning de siste årene har jeg interessert meg for om det kan følge noen allmenne læringseffekter av å tilegne seg to nærstående skriftspråk mer eller mindre parallelt. Ja, bokmål og nynorsk, for eksempel. I praksis er det situasjonen for de elevene i den norske skolen som har nynorsk som hovedmål: De lærer bokmål så godt som samtidig fordi de møter det «hele tiden», om ikke på skolen, så i de fleste andre tekstlige sammenhenger. De fleste bokmålselever møter derimot nynorsk i liten grad utenfor skolen og mange ikke så mye der en gang.

I en tverrfaglig studie tok vi for oss tilgjengelig statistikk for å belyse spørsmålet. Med utgangspunkt i resultatene på nasjonale prøver i lesing, skriving og engelsk for fire kull med åttendeklassinger (totalt ca. 240 000 individ), så vi at i kommuner med mer enn 50% nynorskelever, var resultatene bedre enn forventet når vi justerte for viktige sosioøkonomiske forhold (utdanningsnivå, kvinnelig yrkesaktivitet og skilsmisserate).

I en annen studie har vi et utvalg elever fra første, femte og åttende trinn fra både et bokmålsområde og et nynorskområde, til sammen omtrent 480 individ. Disse elevene deltok i noen velkjente eksperiment fra psykologisk forskning, og en av hypotesene var at førsteklassingene ville oppføre seg likt i de to områdene mens åttendeklassingene, etter åtte år med forskjellig skriftspråksstimulering, ville være forskjellige.

Den hypotesen ble innfridd. Men med motsett fortegn av det vi hadde forventet! Bokmålselevene i åttende trinn var nemlig raskere enn nynorskelevene, og i forskningslitteraturen er det derimot typisk de tospråklige som er raskest.

Hva betyr så det? Vel, vi har også informasjon om skoleresultat for hver enkelt av de nesten 200 åttendeklassingene, og da vi så nærmere på sammenhengen mellom våre testresultat og skoletestene, fant vi noe interessant. For det første var nynorskelevene samlet sett bedre i matte. For det andre var det slik at de bokmålselevene som var raske på testene våre, de hadde også gode skoleresultat, mens for nynorskelevene var det ikke noen slik korrelasjon. Den tregheten, eller forsiktigheten, som nynorskelevene synets å utvise i vår studie, er altså ikke noen ulempe for dem, snarere tvert imot.

Det gjenstår å undersøke en rekke forhold rundt disse resultatene. Men vi har altså noen indikasjoner på at selv det å jevnlig måtte forholde seg to så like skriftspråk som bokmål og nynorsk har en gunstig effekt på unge individs hjernevinninger.

Og hvis vi vender tilbake til Wittgenstein-sitatet vi startet med, handler det kanskje om at de to norske skriftspråkene koder litt forskjellige virkeligheter – kulturelt og geografisk – og at de sammen bidrar til å åpne opp for et bredere erkjennelsesgrunnlag for det enkelte oppvoksende barn. At det gjør deres verden litt større, rett og slett.

Når eg no har skrive denne teksten på bokmål trass i at eg vanlegvis brukar nynorsk, ligg det ein tanke bak det. Eg får stadig høyra at mange hoppar over tekstar dersom dei er skrivne på nynorsk. Ja, enkelte skryt av det til og med. Viss du er ein av dei som ville ha valt å ikkje lesa denne teksten om han hadde vore på nynorsk, har eg då eit spørsmål til deg: Ønskjer du eigentleg at di verd skal innskrenkast av den språklege grensa du med det legg på deg sjølv?

Morgendagens musikk

Mitt fagfelt er musikkteknologi, et fag du med stor sannsynlighet ikke har noe forhold til, men som kanskje preger hverdagen din mer enn du er klar over. På VG-listas topp 10 denne uken er det ingen av låtene som er spilt inn slik man gjerne ser det for seg, med musikere som sitter sammen i et studio og spiller ulike instrumenter. Låtene er laget ved hjelp av plugins og soft-synter, programmer på en datamaskin: Musikkteknologi.

Utviklingen av musikkteknologi de siste hundre årene har vært førende for utviklingen av soundet i populærmusikken. Bedre mikrofoner gjorde at sangerne på slutten av 30-tallet slapp å synge høyt for å overdøve bandet og tillot såkalt crooning, den nære, varme sangstilen som vi forbinder med Frank Sinatra og Bing Crosby. Da Brian Wilson fra The Beach Boys hørte The Beatles' svært gjennomførte album Revolver fikk han tak i en 8-spors båndspiller oppfunnet av en eksperimentell musikkteknolog ved navn Les Paul (som også er kjent for å ha skrudd sammen en og annen gitar). Denne nyvinningen innenfor innspillingsteknologi gjorde det mulig å utforske komplekse arrangementer og vokalharmonier i studio og resulterte i fantastiske Pet Sounds. The Beatles og deres produsent George Martin ble like imponert over Pet Sounds som Wilson ble av Revolver. De fikk tilgang på to nyutviklede 4-spors båndspillere som gjorde at de slapp å spille inn alle instrumentene samtidig og tillot langt mer eksperimentering med arrangementene. Dette endte i det ikke ukjente mesterverket Sgt Peppers Lonely Hearts Club Band.

På 70-tallet ble musikkteknologien mer kompleks og studioinnspillingene stadig mer avanserte, som vi kan høre på for eksempel Gaucho (1978-80) med Steely Dan. Samtidig satt det noen tyskere i et studio i Düsseldorf og bygde videre på arbeidet som ble gjort av de eksperimentelle elektroakustiske komponistene Karlheinz Stockhausen og Pierre Schaeffer på 50- og 60-tallet. Disse tyske krautrockerne ledet av Ralf Hütter og Florian Schneider skulle bli Kraftwerk, og sammen med arven fra Stockhausen og Schaeffer skulle de legge fundamentet for elektronisk musikk, som dominerer både samtidsmusikken og populærmusikken i vår tid.

En rekke enkeltoppfinnelser ble utover 70- og 80-tallet sentrale i utvikling av musikkteknologi og musikkproduksjon:
◼ Synthesizeren som kom i vanlig bruk på slutten av sekstitallet gjorde det mulig å spille musikk rent elektronisk, uten å bruke et akustisk instrument.
◼ Sampleren, som kom på slutten av 70-tallet, ble brukt til å lage ny musikk basert på samples, lydklipp hentet fra lp-plater og cd-er. Denne resirkuleringen av musikalske ideer var grunnlaget for store deler av rap-musikken.
◼ Rolands TR-808-trommemaskin fra 1980 var starten på den elektroniske dansemusikken, og lydene fra denne er fremdeles de suverent mest brukte i dagens musikkproduksjon.

Utover 1990- og 2000-tallet ble musikkteknologien mer og mer digitalisert, og datamaskiner tok over for de store miksebordene og båndspillere. Det store skiftet skjedde imidlertid rundt 2010, da laptoper ble kraftige nok til at man ikke lenger var avhengig av et studio og teknikere for å kunne lage musikk, men kunne gjøre hele prosessen selv, på sin egen datamaskin. Dette, samt overgangen til strømmetjenester som Spotify og SoundCloud, gjorde det mulig for unge artister å ta karrieren i egne hender uten å være avhengig av plateselskap og budsjetter.

Den nye generasjonen av norske produsenter og artister som opplever enorm suksess i utlandet er produkter av denne demokratiseringen. Kygo, Alan Walker, Ina Wroldsen, Cashmere Cat og Matoma har bygget sin fanbase på SoundCloud og Spotify, lagt sten på sten, og gjort seg stadig mer attraktive som samarbeidspartnere for de største artistene i bransjen.

Innenfor musikkutdanningene manifesterer dette skiftet seg i at musikkteknologi blir et viktig støttefag for musikere som spiller tradisjonelle instrumenter, samt at det er økende etterspørsel etter utdanning for produsenter og låtskrivere på alle nivåer, fra kulturskole til videregående skoler og i høgskole- og konservatorieutdanningene.

På forskningsfeltet har vi ved UiT fokusert på bruk av ny teknologi i kunstfeltet. Dette omfatter blant annet fremføringsteknologi som gjør det mulig å spille sammen over internett (litt som en veldig avansert skype-session). World Opera-prosjektet som ble støttet av Norsk Forskningsråd, var et samarbeid med blant andre Stanford og NYU hvor musikere i Tromsø fremførte musikk sammen med musikere i California, New York og Stockholm. Selv jobber jeg nå med utvikling av en ny Augmented Reality-basert app til bruk i undervisningen, og med et prosjekt hvor vi prøver å utvikle en maskinlæringsalgoritme som kan forutse hva musikere vil spille om noen få millisekunder for å kunne eliminere problematikk som skyldes tidsforsinkelser i programvare.

Så neste gang du hører Ina Wroldsen på Spotify, ikke se for deg et stort lydstudio med trommeslager og strykeorkester. Se for deg ei jente på sofaen med laptopen i fanget. Det er der morgendagens musikk blir til.

Antibiotika i kjøttproduksjon – en global trussel

Nærmere 80 prosent av det årlige forbruket av antibiotika i verden går til matproduksjon. Noe går til medisinsk behandling av syke dyr, men det meste gis til friske kveg, griser og kyllinger. Med antibiotika i fôret vokser dyrene raskere og får en bedre fôrutnyttelse; dette gir en økonomisk gevinst. Denne enorme bruken av antibiotika i matproduksjonen har vært med på å frembringe betydelige mengder av antibiotikaresistente bakterier, som igjen er en trussel for menneskers helse.

Antibiotikaforbruket i USA
USA er et eksempel på storforbruk av antibiotika. Til å behandle mennesker ble det i 2016 brukt 3290 tonn, og til kjøttproduksjonen hele 13983 tonn antibiotika. Dette fordeler seg på 8361 tonn av «medisinsk viktige antibiotika» og 5621 tonn «ikke-medisinsk viktige». Kveg- og griseproduksjon er verstingene, og står for henholdsvis 43 prosent og 37 prosent av forbruket av «medisinsk viktige antibiotika». Slike tall var det vanskelig å få tidligere, for denne formen for antibiotikabruk var reseptfritt, så kjøttprodusentene kunne fritt kjøpe de medikamentene de måtte ønske fra fôrprodusenter. Men det er noe positivt, for forbruket av medisinsk viktige antibiotika i kjøttproduksjonen i USA gikk ned med 14 prosent fra 2015 til 2016. Dette utgjør 1341 tonn, eller cirka 32 ganger det totale norske antibiotika forbruket i 2016.

Hva med Europa og Norge?
EU la i 1998 ned et forbud mot ikke-medisinsk bruk av antibiotika i dyrefôr. Likevel viser tall at det i Spania og Italia brukes over 300 milligram antibiotika for å produsere ett kilo kjøtt. I Tyskland og Belgia brukes det omtrent halvparten, og i England noe over 50 milligram. Man må kunne stille spørsmålet: Blir EUs forbud etterlevd? Det gledelige er at norsk matproduksjon er verdensmestre i lav bruk av antibiotika. Kveg, gris, sau og kyllingproduksjonen står kun for 10 milligram per kilo kjøtt, etter at nye tall ble lagt fram av Veterinærinstituttet. Norsk lakseoppdrettsnæring har redusert antibiotikaforbruket fra 775 milligram per kilo laks i 1987, til 0,16 milligram per kilo i 2016, en reduksjon på 99,98 prosent ved hjelp av vaksiner og forbedrede oppvekstsvilkår. Mer enn 99 prosent av all norsk laks har aldri vært eksponert for antibiotika. Dette er en suksesshistorie som ofte blir referert til internasjonalt.

Konsumentkrav om mat uten antibiotika
Det synes som om flere konsumenter og forbrukerorganisasjoner ønsker mat som er produsert uten bruk av antibiotika. Dette er sannsynligvis forårsaket av økt kunnskap om at denne bruken er med på å øke resistensutviklingen, og at verden trues med å stå uten virksomme antibiotika mot dødelige infeksjonssykdommer i løpet av noen tiår. Aktiv merking av produkter som er produsert uten bruk av antibiotika er en viktig faktor. Dette muliggjør at du som konsument kan ta et valg. Dette observerte vi tydelig i Norge i 2015–2016. Konsumentene og matgrossistene forlangte at et fôrtilskudd til kyllinger med antibiotisk effekt, narasin, skulle bort. Nå i ettertid viser det seg at reduksjon i bruken av narasin fra 12.409 kilo i 2014 til kun 562 kilo i 2016, ga ingen økt sykdom eller bruk av andre antibiotika i norsk kyllingproduksjon.

Dyrere mat?
Det kan være at mat produsert uten antibiotika kan bli noe dyrere. Produksjonsmiljøet må tilpasses dyrenes velferd, og en går glipp av økt fôrutnyttelse. Men denne antibiotikafrie matproduksjonen er bedre i medisinsk og i miljømessig sammenheng. Nedgang i bruk av antibiotika i kjøttproduksjonen i USA viser dette. I 78 år har menneskeheten kunnet behandle dødelige infeksjoner. Det er nesten umulig å forstå at vi kan bruke disse livsviktige medikamentene som dyrefôr før økt profitt, når vi samtidig tar fra våre barnebarn muligheten til effektiv behandling av invalidiserende og dødelige infeksjoner.

Et møte mellom mennesker

Gjennom mer enn 60 år har Tromsø Museum - Universitetsmuseet samlet og forsket på norsk, samisk og finsk/kvensk tradisjonsmusikk. Det gjør at folkemusikksamlinga på museet i dag har store samlinger av viser, slåtter, suller, joiker, salmer m.m. Dette er ei kulturell skattkiste man kan øse av.

Joik er en mangfoldig musikkform hvor et menneske kan få sin egen, personlige melodi. Joiken følger deg gjennom hele livet. Den uttrykker deg og blir som en del av deg sjøl. Også dyr og steder kan få sin egen joik, og hver melodi skal være forskjellig fra alle andre. Melodiene kan være ganske avanserte, og kunne vært brukt som eksempler på komposisjon ved ethvert musikkstudium. Jeg ble tidlig fascinert av denne musikken, og innså hvilken rikdom det er at ulike kulturer kan leve side om side i landsdelen vår.

Den sjøsamiske joiken har dødd ut for lenge siden de fleste steder. Likevel viste det seg at det ble mulig å finne noen lokale joiker nord på kysten av Finnmark. Der arbeidet jeg med innsamling gjennom mange år, besøkte gamle mennesker og fikk gjort opptak av så mye som et par titalls joiker.

De var verdifulle fordi de ga et bilde på en hel tradisjon. Det føles fint å være med å bevare tradisjonen fra en nesten glemt kultur. Gjertrud, som jeg intervjuet flere ganger, endte opp med å ha et bilde av oss to over senga si på aldershjemmet i Havøysund. Hun var stolt over å være sjøsame, stolt over å ha fått løftet fram den gamle kulturen sin, og fornøyd over at museet kunne hjelpe. Joikeopptakene finnes på museet si nettside.

På Kolahalvøya bodde Anfissa Gerassimova, en flink, samisk tradisjonsbærer. Tromsø Museum hadde et forskningsprosjekt der, og vi var ei gruppe fra Norge, Finland, Estland og Russland som møtte henne sommeren 1994. Hun tok hjertelig imot oss og ville gjøre "njonn", gni nese mot nese som en velkomsthilsen. I løpet av besøket sang hun mer enn 100 gamle skoltesamiske joiker for oss. Flere av disse har museet seinere gitt ut.

Museet prøvde å sette i gang opplæring av gamle joiker for samer i dette området i regi av den lokale sameforeninga og med Anfissa som lærer. Etter en prøveperiode ble det søkt Barentssekretariatet om støtte, men de så ikke verdien i dette. Anfissa døde ei stund etterpå, og med henne gikk den levende tradisjonen i grava. Heldigvis finnes joikeopptakene i arkivene på Tromsø Museum, hvis nye generasjoner ville ønske å revitalisere tradisjonen.

Både i sjøsamiske og skoltesamiske miljø har joiken langt på veg forsvunnet. I de sentrale samiske strøkene derimot står joiken sterkt. Men det har opp gjennom tidene vært mye konfliktstoff. Tidligere sto kirka for fordømming av alt som het joik. Det finnes til og med folk som er brent på bål fordi de joiket. Dette var ei stygg tid som heldigvis er over.

I en periode fra 1953 til cirka 1997 var joik forbudt på skolene i Kautokeino. Forbudet ble innført av det lokale, samiske skolestyret. Historia om forbudet viste seg å være ei spennende historie om utvikling av det samiske samfunnet og om holdninger som brytes og endres, men også ei historie om forholdet mellom majoritetssamfunnet og det samiske minoritetssamfunnet. I arbeidet med denne historia intervjuet jeg blant andre ei av de argeste motstanderne av joik i skolen. Jeg følte meg ikke særlig høg i hatten da jeg dro til henne og ikke ante hvordan hun ville ta i mot meg. Det var ingen grunn til engstelse. Hun var ei riktig hyggelig gammel dame som gjerne ville utdype synet sitt, men som også innså at joiken var kommet for å bli.

Folkemusikksamlinga har de siste årene hatt et forskningsprosjekt støttet av Norges forskningsråd. Her har vi prøvd å se på joikens stilling i det moderne samfunnet, hvordan den tradisjonelle joiken påvirkes og hvilke framtidsutsikter den kan ha. Vi har gjennom ei seminarrekke både i Norge, Sverige og Finland invitert en rekke moderne joikere til å reflektere over disse spørsmålene.

Tromsø Museum har i dag verdens største samling av joik. Det er ei vitenskapelig samling som gir grunnlag for utforskning og ny kunnskap. Det er også et sted som besøkes av alt fra unge joikere til studenter, artister og etablerte utenlandske forskere.

Joiken bidrar til kulturell stolthet blant mange mennesker og brukes både av tradisjonelle utøvere og nyskapende artister. Det en tradisjon med svært gamle røtter. Den har hatt en imponerende livskraft og har overlevd både forfølging, trakassering og nedvurdering gjennom mange hundre år. I våre dager nyter joiken en anerkjennelse og respekt som er enestående.