Geopolitikk i Arktis: Russlands destruktive vei

Etter 24. februar i fjor forandrer Russland seg raskt og på uforutsigbare måter. Tendenser som vi har sett over lengre tid har blitt kraftig forsterket gjennom det siste året. Dels dreier det seg om målrettet politikk, dels framstår det som utilsiktede effekter av den stadig mer autoritære linjen fra Kreml overfor egen befolkningen. Den innenrikspolitiske utviklingen betinger Kremls evne til å videreføre geopolitiske ambisjoner i utenrikspolitikken, og som nabostat har Norge en sterk egeninteresse i å følge dette tett. 

Militarisering og patriotisk oppfostring

Russiske myndigheter har gjennom det siste tiåret investert store ressurser i såkalt patriotisk oppfostring, fra barnehager til universiteter. Gjennom allrussiske statlige programmer læres barn og unge opp til offervilje og til å forsvare landet mot ytre fiender. I 2015 etablerte russiske myndigheter Junarmija, en barne- og ungdomsorganisasjon for militærpatriotisk oppfostring som drives med støtte fra Forsvarsministeriet. Målet er å rekruttere til Russlands væpnede styrker, gjennom våpentrening, militær drill og leksjoner om historiske krigsdåder.

Det siste året har dette blitt institusjonalisert i skoleverket (Putinism for kids: How the Kremlin uses schools for ideological indoctrination (russiapost.info)); lærere og rektorer stilles nå til ansvar for elevers og studenters «moralske utvikling», og de pålegges undervisning som innpoder unge russere med Kremls versjon av den russiske krigføringen i Ukraina – som en heltemodig forsvarskrig mot Nato og USA og en fortsettelseskrig der russiske soldater igjen bekjemper nazisme i Europa, slik de gjorde under andre verdenskrig.

Fra i fjor høst ble alle skoler i Russland pålagt å starte uka med flaggheising og nasjonalhymne. Slik rammes skolehverdagen for russiske barn inn av militærpatriotisk ideologi (“This initiative begins and ends with the state." How political propaganda is being introduced into Russian schools | The Independent Barents Observer (thebarentsobserver.com)).

Repressive tiltak og isolering

For å sikre kontroll på informasjon og oppslutning om krigføringen i Ukraina, har russiske myndigheter gjennom det siste året strammet grepet kraftig om sivilsamfunnet og økt sensuren. Russisk organisasjonsliv og media har gjennom mange år opplevd innskrenket handlings- og ytringsfrihet, og i forkant av invasjonen i februar i fjor (Russland, Ytringsfrihet | Annus horribilis for det russiske sivilsamfunnet (nordnorskdebatt.no)) slo russiske myndigheter ned på en rekke profilerte kritiske stemmer.

Den repressive politikken overfor sivilsamfunnsaktører har skutt kraftig fart det siste året, gjennom lovgiving og bruk av fysiske maktmidler overfor befolkningen. Særlig tydelig så vi det i ukene etter 24. februar i fjor, da store sikkerhetsstyrker ble satt inn for å stoppe antikrigs-demonstrasjoner som oppsto spontant i byer over hele Russland. Dette følges av en isolasjonistisk politikk fra Kreml, som gjennom å kontrollere media og offentlighet forsøker å hindre «vestlig innflytelse» på det russiske samfunnet. Også dette gjøres gjennom rettsvesenet og nytt lovverk, samt gjennom å stigmatisere kontakt med utlandet.

Slående uttrykk for dette finner vi i Vladimir Putins tale i mars i fjor, der han beskrev de som pleier kontakter med Vesten som avskum, forrædere av fedrelandet og femtekolonister (Putin Assails Russians Who Back the West, Signaling More Repression - The New York Times (nytimes.com)). Denne retorikken er ikke ny, men den har blitt kraftig forsterket det siste året.

Masse-emigrasjon og forsøk på stabilisering

Samtidig gjør Kreml det de kan for å sikre stabilitet. Guvernørene, som er regimets støttespillere i regionene, har i mindre grad enn tidligere blitt skiftet ut gjennom det siste året. Krigspropagandaen og Z-symbolikken holdes i hovedsak borte fra Moskva og St. Petersburg, hvor borgermestrene Sergej Sobjanin og Aleksandr Beglov holder en lav profil når det gjelder «den militære spesialoperasjonen». Man vet at krigføringen har mindre oppslutning i øvre middelklasse, og Sobjanin og Beglov snakker heller om byutvikling og nye parkområder.

Og selv om den russiske fronten i Ukraina lider store tap og trenger påfyll av soldater, har regimet så langt unngått en ny mobiliseringsrunde. Ordren fra Kreml om delvis mobilisering i september i fjor utløste den største fluktbølgen fra Russland siden revolusjonen og borgerkrigen for hundre år siden. Tallene for den russiske emigrasjonen etter 24. februar i fjor er usikre, men det anslås at opp mot en million har forlatt landet (Russians abandon wartime Russia in historic exodus - The Washington Post).

Denne utviklingen kommer på toppen av en negativ demografisk trend som har preget Russland i mange år. Til sammenligning forlot i underkant av 700 000 russere hjemlandet mellom 1917 og 1922.

Russisk utvikling framover

De siste ukene har ryktene florert om ny mobilisering, og vi har sett at den private Wagner-gruppen under ledelse av Jevgenij Prigozjin åpner rekrutteringssentre og besøker skoler i regionene for å hente inn nye kontraktsoldater. Samtidig lanserer guvernørene program med sosiale goder til soldatfamilier; gratis måltider, feriereiser og offentlig transport tilbys nå til barn av soldater fra Murmansk fylke (Murmansk gives more benefits to students and school children of soldiers fighting in Ukraine | The Independent Barents Observer (thebarentsobserver.com)).

Den russiske økonomien er så langt mindre rammet av de vestlige sanksjonene enn forventet. I de største byene er vareutvalget og levestandarden i hovedsak uberørt av krigføringen. Samtidig rapporterer frie media, blant dem Wall Street Journals modige og nå spiontiltalte russlandskorrespondent Evan Gershkovich, om at de økonomiske trendene ser langt dårligere ut framover (Russia’s Economy Is Starting to Come Undone - WSJ).

Russisk industri lider under mangel på vestlige leveranser og handel, og bak Putins «vennskap» med Kinas president Xi Jinping ligger det harde økonomiske realiteter. Russland søker et styrket partnerskap med Kina, særlig når det gjelder utvikling av Den nordlige sjørute og gassproduksjon i det russiske Arktis. Men Russland framstår som juniorpartner, og det er ikke gitt at samarbeidet utvikles til fordel for Russland.

Ønsket om å motvirke det Kreml kaller for en unipolar verdensorden og sikre russisk innflytelse i tidligere sovjetrepublikker og østblokkstater, inkludert Ukraina, er et langvarig prosjekt som kan spores tilbake til Putins først presidentperiode. Etter anneksjonen av Krym våren 2014 har enorme statlige ressurser blitt satt inn i bygging av en forestillingsverden der Vesten truer Russland, og der russere må stå sammen og forsvare seg mot trusler utenfra. Det dreier seg om en sterkt ideologisert vending i Kremls politikk der militærpatriotisk, fremmedfiendtlig og konspiratorisk tankegods synes å ha løpt løpsk.

Den russiske krigføringen i Ukraina er ufattelig og ødeleggende, også for Russland. Det gjenstår å se hvor lenge Kremls brutale maktapparat klarer å holde krigen gående og det russiske samfunnet flytende.