Geopolitikk i Arktis: Betydningen av Snøkrabbe II-saken

Dommen reiser disse spørsmålene: Har vi nå fått en endelig avgjørelse på den langvarige tvisten om det geografiske virkeområdet til Svalbardtraktaten? Og hvilke andre konsekvenser kan dommen få?

Sakens kjerne

Anken gjaldt gyldigheten av et avslag på søknad om tillatelse for latviske fartøy til å høste snøkrabbe på norsk kontinentalsokkel i Barentshavet. Bare norske fiskere er gitt adgang til å delta i høstingen av snøkrabbe, noe rederiet mente var i strid med Svalbardtraktatens bestemmelser som stiller krav til likebehandling av fartøy fra traktatpartene. Dette innebar at Høyesterett i realiteten måtte ta stilling til om retten til likebehandling ved utøvelse av fiske, jakt og annen maritim virksomhet ikke bare gjelder i havområdene innenfor 12 nautiske mil fra land (territorialfarvannet), men også på den tilstøtende kontinentalsokkelen. Staten ble altså gitt medhold og anken forkastet. Domstolen kom til at retten til likebehandling etter Svalbardtraktaten ikke gjelder på kontinentalsokkelen.

I Svalbardtraktaten artikkel 1 anerkjenner traktatpartene at Norge har full og uinnskrenket suverenitet over øygruppen, men på vilkår som er gitt i de etterfølgende bestemmelsene. I denne saken handler vilkårene om en lik rett for fartøy og borgere fra de andre traktatpartene til fiske og jakt og annen maritim virksomhet i territorialfarvannet (engelsk originaltekst: territorial waters) til øygruppen. Spørsmålet for Høyesterett handlet i hovedsak om tolkningen av begrepet «territorial waters»: Skal dette begrepet tolkes slik at det også omfatter kontinentalsokkelen rundt øygruppen? Det ville i tilfelle bety at norske myndigheter måtte ha endret praksisen sin slik at fiskefartøy og selskaper fra traktatpartene fikk en lik rett til å delta i fisket på snøkrabbe og i utnyttelsen av de andre naturressurser på kontinentalsokkelen som olje, gass og mineraler.

Havretten

Tvisten om det geografiske virkeområdet til traktaten henger sammen med at kyststatene gjennom utviklingen av internasjonal havrett i forrige århundre – og som nå er nedfelt i FNs havrettskonvensjon - fikk rett til å hevde kontinentalsokkel og til etablere 200 mils økonomiske eksklusive soner. Kyststaten har eksklusive rettigheter over naturressursene i havet i disse sonene. Norge har vedtatt lovgivning som hevder slike rettigheter til kontinental­sokkelen, og har etablert en 200 mils fiskevernsone, i hav­områdene rundt Svalbard.

Andre traktatparter hevder at retten til likebehandling i territorialfarvannet må følge denne rettsutviklingen slik at Svalbardtraktaten også gjelder i 200 mils sonen og på kontinentalsokkelen. Norge har avvist slike krav med henvisning til traktatens ordlyd, og hevder at traktaten ikke gjelder utenfor territorialfarvannet. Likevel har Norge hittil ført en ikke-diskriminerende praksis i fiskevernsonen ved å tildele fiskekvoter til stater som drev fiske i sonen før den ble opprettet. Tvisten om virkeområdet til traktaten har vært uløst og har bidratt til konflikter mellom Norge og de andre traktatpartene gjennom flere tiår.

Høyeste­rett har hittil behendig unnlatt å ta stilling til om traktaten gjelder utenfor territorialfarvannet ved behandling av straffesaker for ulovlig fiske i fiskevernesonen. Nå har altså den endelig tatt stilling til det geografiske virkeområdet også omfatter maritime soner utenfor territorialfarvannet.

Det var trolig avgjørende for Høyesteretts konklusjon at den anså begrepet «territorial waters» som brukes i traktatbestemmelsen for å ha fått et kjerneinnhold allerede ved traktatinngåelsen i 1920, og som har samme rettslig innhold som i dag. Dette begrenset muligheten for en dynamisk tolkning av begrepet – slik at det også skulle omfatte kontinentalsokkelen.

Er siste ordet sagt?

Dommen er en endelig avgjørelse i norsk rett om det geografiske virkeområdet til Svalbard-traktaten i de maritime sonene ved øygruppen. Selv om 200-mils fiskevernsonen ikke var tema i denne saken, er konsekvensen av dommen at retten til likebehandling ved fiske og fangst og annen maritim virksomhet heller ikke gjelder i denne sonen. Det er de samme bestemmelsene som ble vurdert i forhold til kontinentalsokkelen som ville gjelde for denne 200-milssonen. Dommen innebærer at heller ikke det særskilte skatteregimet i Svalbard-traktaten får anvendelse i disse sonene.

Men hvordan vil de andre traktatpartene forholde seg til dommen?

Tvisten om traktatbestemmelsene gjelder utenfor territorialfarvannet er ikke med dette avgjort i forholdet mellom traktatpartene. Det er bare en internasjonal domstol, med samtykke fra de involverte partene, som kan avsi en rettslig bindende dom om tolkningen av traktaten. Nå som all tvil om virkeområdet er satt til side i norsk rett, kan det få Latvia eller andre traktatparter til å bringe saken inn for Den internasjonale domstolen i Haag. Denne domstolen er ikke bundet av avgjørelsen til norsk høyesterett, og vil foreta en selvstendig vurdering basert på tilgjengelige kilder og folkerettslig metode. Den kan komme til et annet resultat.

Selv om høyesterettsdommen ikke er rettslig bindende for Latvia eller de andre traktatpartene, kan den likevel gi noe pekepinn på hvordan en internasjonal domstol vil tilnærme seg og behandle en tvist om det geografiske virkeområdet til traktaten, og kan avholde dem fra å treffe slike skritt. Dette fordi Høyesterett har foretatt en grundig behandling av tvisten basert på det folkerettslige regelverket for tolkning av traktater og på uttalelser fra Den internasjonale domstolen om traktattolkning.

Også politiske hensyn kan tilsi at andre traktatparter ikke trekker Norge inn for en internasjonal domstol. Det kan virke unødvendig konfliktskapende i ellers gode mellomstatlige forhold. Måten Norge forvalter avgjørelsen gjennom utøvelse av kyststatsmyndigheten vil trolig påvirke hvordan de andre traktatpartene opptrer.

Når norske myndigheter uttaler at dommen samsvarer med gjeldende praksis, betyr det at praksisen med ikke-diskriminering videreføres i fiskevernsonen, mens det på kontinentalsokkelen ikke praktiseres noen form for likebehandling. De vil altså ikke ha en selvstendig rett etter Svalbardtraktaten til å delta på lik linje med norske i utnyttelsen av snøkrabbe, og av andre ressurser som olje, gass og mineraler.

Dette kan være en kilde til fortsatt tvist med andre traktatparter. Fiskefartøy, selskaper og borgere fra traktatpartene vil kunne gis adgang til delta i fiske og i annen utnyttelse av naturressursene på kontinentalsokkelen. Det vil da skje på vilkår som fastsettes av norske myndigheter og som er underlagt det norske skatteregimet.