Geopolitikk i Arktis: Hvordan påvirker krig, stormaktsrivalisering og klimaendringer utviklingen i nordområdene?

Arktis er i rask endring. Stikkord er Russlands invasjon av Ukraina, økende global konkurranse mellom stormakter og raske klimaendringer. Dette bringer ressursspørsmål, energiutfordringer og juridiske forhold i Arktis høyere opp på den internasjonale dagsordenen.

I en serie kronikker belyser forskere fra UiT den geopolitiske utviklingen i Arktis. Artiklene beskriver konsekvenser av økende stormaktsrivalisering og endringer i internasjonalt samarbeid. Dette berører mange felt, som energi, klima, ressursforvaltning, hav og sikkerhetspolitikk. Nye geopolitiske rammer påvirker Norges handlingsrom i nordområdene og har stor betydning for framtidens politikkutvikling.

Geopolitikk

«Geopolitikk er kjerneordet», uttalte EUs utenrikssjef Josep Borrell nylig, «alt er geopolitikk». Ordene falt i et forsøk på å beskrive store endringer og maktforskyvninger i verdenspolitikken. Borell er langt fra alene. Blant politikere, forskere, media og militæranalytikere finner vi ofte referanser til geopolitikkordet. For eksempel utlyste nylig Norges Forskningsråd midler til et forskningssenter for geopolitikk, med formål om «å styrke norsk kunnskap om internasjonale maktforhold og stormaktsposisjoneringer».

Om begrepet anses som relevant nå, har det ikke alltid vært slik. I kjølvannet av andre verdenskrig var geopolitikkbegrepet diskreditert.  I flere land, ikke minst i Tyskland, var begrepet brukt for å legitimere stormakters «naturlige» behov for ekspansjon. Stormaktene var da ansett som de mest livskraftige statene.

Begrepet«geopolitikk» har derfor en omstridt historie. Allikevel er det nyttig. Det er åpenbart at geografiske forhold har stor betydning i internasjonal politikk. Forhold som beliggenhet, klima, naturressurser, samferdsel, demografi og økonomi er grunnlag for staters adferd. Ved å analysere geografi og maktgrunnlag – både hos seg selv og hos andre – forsøker politiske beslutningstakere å skaffe seg oversikt over egne muligheter og begrensninger, altså hvilket handlingsrom staten har i utenrikspolitikken. Også i vår egen samtid forsøker stater å øke eller befeste sin innflytelse på basis av geografiske betraktninger.

Makt er ikke rett

Geografi og maktgrunnlag forblir altså viktig for å forstå staters adferd. Men dette må selvsagt suppleres med andre perspektiver. For en småstat som Norge, er det for det første viktig å understreke at makt ikke er det samme som rett. Russlands krig mot Ukraina understreker dette poenget.

Russlands krig mot Ukraina illustrerer også andre poeng. Selv om geografiske forhold disponerer for adferd, formes den konkrete politikken av ulike styresett, ideologier og forestillinger. Politiske ledere gjør valg, og disse valgene virker tilbake på den politiske geografien. Kremls angrepskrig mot Ukraina har ført til geopolitiske endringer, slik EUs utenrikssjef sier.

Arktis er ikke uberørt av dette. Endringene i den europeiske sikkerhetsarkitekturen som nå skjer, med et forestående svensk og finsk medlemskap i Nato, styrker alliansens posisjon i Østersjøområdet. Russland må se sin militære maktposisjon i Østersjøområdet, Kaliningrad og Svartehavet i lys av disse endrede betingelsene. Vi kan fortsatt vente oss mye russisk oppmerksomhet både om Natos tilstedeværelse i Østersjøregionen og militær virksomhet i nord.