Geopolitikk i Arktis: Vi trenger mer forskning og overvåkning i havområdene i nord

Geopolitikk handler om hvordan geografiske og naturgitte forhold påvirker et lands stilling i verdenssamfunnet. I et geopolitisk perspektiv er Norge fremfor alt et havland, langt mot nord. Velferden vår er i stor grad er tuftet på rikdommene i havet og næringene som er basert på dem.

Havlandet Norge

Havretten gir kyststatene råderett over naturressursene ut til 200-milsgrensene i vann og ut til kontinentalsoklenes yttergrenser på havbunnen. Dette har Norge kommet godt ut av: De norske havområdene på den nordlige halvkulen strekker seg over 3000 kilometer fra Nordsjøen til Polhavet og utgjør over to millioner km2 havoverflate – mer enn fem ganger større enn kongerikets landareale. Kontinentalsokkelen er enda litt større, fordi yttergrensene for kontinentalsokkelen noen steder går utenfor 200-milsgrensene.

Havlandet Norge ligger fremfor alt i Arktis – over 80% av havarealet i nord ligger nord for polarsirkelen. Men Norge har også – som det eneste landet i verden – territorier både i Arktis og i Antarktis. Rundt Bouvetøya sør i Atlanterhavet er det både territorialfarvann og en kontinentalsokkel på over 600 000 km2.

Mange naboer

Mens det norske landterritoriet grenser til tre land – Russland, Sverige og Finland - grenser våre havområder til syv: Russland, Grønland, Island, Færøyene, Storbritannia, Danmark og Sverige. På grunn av ulike avtaler er også EU en nabo å regne med her.

Ikke bare er havområdene større enn landterritoriet, vi har også flere og lengre grenser med andre land og dermed også flere naboforhold å håndtere. Dette er viktig ikke minst i forhold til fiskeriforvaltningen, da våre største fiskebestander er delt med andre land og med internasjonale havområder som Smutthullet i Barentshavet og Smutthavet i Norskehavet.

Polhavet

Med klimaendringer og minkende isdekke i Polhavet har oppmerksomheten mot Polhavet økt dramatisk de siste 10– 15 årene. Polhavet er omgitt av de fem kyststatene Russland, USA (Alaska), Canada, Grønland (Danmark) og Norge. Av disse har Russland den desidert største kystlinjen og de største hav- og sokkelområdene. Den maksimale utbredelsen av vinteris i Polhavet er ca. 15 millioner km2 – til sammenlikning er arealet av Europa ca. 11 millioner km2. Sommerstid er isutbredelsen nå nede i mindre enn fem millioner km2. I tillegg til de fem kyststatenes soner, er det også et internasjonalt havområde sentralt i Polhavet på 2,8 millioner km2.

Menneskelig aktivitet i disse områdene er forsvinnende liten sammenliknet med den lenger sør. Den dominerende menneskelige påvirkningen er klimaendringene. Men økende interesse for sjøverts transport og tilgang til naturressurser gjør at forholdene i Polhavet får større oppmerksomhet enn før.

Havrettskonvensjonen og andre internasjonale avtaler gjelder fullt ut i Polhavet på samme måte som ellers i verden, og økende aktivitet vil måtte skje innenfor rammene som settes av disse. Generelt er de fleste bilaterale grensene mellom de fem kyststatene avklart i nord (USA – Canada er den viktigste som gjenstår), i motsetning til situasjonen globalt der det normale er at marine grenser er uavklarte.

Det gjenstår mye før kontinentalsoklenes yttergrenser i Polhavet er avklart. Dette skjer i regi av den internasjonale kommisjonen for fastsetting av kontinentalsoklenes yttergrenser. Så langt har bare Norge og Russland fått anbefalinger om slike yttergrenser fra kommisjonen.

Sikkerhetspolitikkens primat

Den russiske krigføringen i Ukraina gjør at sikkerhetspolitikk får større oppmerksomhet både i Norge og hos de øvrige arktiske landene. Russland har lenge drevet en omfattende oppbygning av militære kapasiteter i Arktis. De andre kyststatene i Arktis følger etter, blant annet bygger Canada nå nye baser i nord og USA bygger nye isgående fartøy.

Samtidig er en rekke samarbeidsfora parkert, i den forstand at russisk deltakelse er suspendert. Dette gjelder blant annet Arktisk råd, Barentssamarbeidet og Det internasjonale rådet for havforskning. Den nylig reviderte russiske arktisstrategien nevner heller ikke slike fora.

Tradisjonelt har en av Norges viktigste fortrinn og bidrag i geopolitikken i nord vært vår satsing på kunnskap gjennom omfattende forsknings- og overvåkningsprogrammer. Dette har satt norske aktører i stand til å spille en ledende rolle i utviklingen av arktisk samarbeid på en rekke områder. Dette er også helt grunnleggende for ivaretakelse av viktige interesser blant annet på fiskeriområdet.

Norge er et havland langt mot nord – det meste av våre havområder ligger nord for polarsirkelen. Den nye geopolitiske situasjonen i nord krever en forsterket norsk innsats i forskning og overvåkning i havområdene i nord. Geografien gjør at vi må forholde oss til Russland når det gjelder ressurser og økosystemer vi deler. Vi må også bygge ut samarbeid innen marin forskning og overvåkning med USA, Canada, Grønland og andre. Og fremfor alt må vi satse mer selv.