Geopolitikk i Arktis: Blokkdeling. Endringer i Russlands arktiske strategi

I talen kom det også retningslinjer for utformingen av politikken videre. Putin nevnte da blant annet Arktis og Nordøstpassasjen – eller den nordlige sjøruta som det heter i Russland. En målsetting for den nordlige sjøruta er å bygge ut nødvendig infrastruktur som sikrer bedre utnyttelse av de store infrastrukturprosjektene øst i landet: den transsibirske jernbanen, og Baikal-Amur-jernbanen. Ifølge de perspektivene for økonomisk utvikling og samarbeid som Putin skisserte, ligger potensialet nemlig i øst og i sør: Kazakhstan, Mongolia, Kina, Sørøst-Asia, Svartehavsområdet, Iran, Pakistan, Midtøsten og India.

Få timer etter Putins tale, kom det også noen korrigeringer i dokumentet «Den arktiske strategien for den russiske føderasjonen fram til 2035». Her blir det nå understreket at det må utvikles et nytt sikkerhetskontrollsystem for sjøfart som er basert på russisk teknologi, infrastruktur og standarder. Russland skal satse på småskala kjernekraftverk i Arktis, og satse på innovasjon for å sikre nødvendig teknologisk kompetanse slik at russisk skipsbygging og logistikk kan utvikles innen nasjonale rammer.

Viktigst for oss er endringene som strekes opp i forhold til det internasjonale samarbeidet. I strategien heter det ikke lenger at Russland skal «utvikle gode naboskapsrelasjoner», men at landet skal «utvikle relasjoner». Arktisk råd, Barentssamarbeidet og Arctic Five er strøket bort som samarbeidsarenaer. Videre står det at samarbeid i Arktis, inkludert grensesamarbeid, skal utvikles med tanke på å styrke Russlands nasjonale interesser.

I russisk media fremstilles vesten som en blokk. Det hevdes at vesten ensidig er ute etter å sette agendaen i Arktis, og bestemme hvem som skal være med. Særlig har denne tendensen blitt mer markert i Russland etter at Nato pekte på utfordringer med Kinas interesser i Arktis. Militære trusler framheves også, og Russland har i den forbindelse pekt på Storbritannias nye arktis-strategi «Looking North» og den flernasjonale styrken Joint Expeditionary Force (JEF), som ledes av Storbritannia, og der også Norge er med. Slike vestlige initiativer om militært samarbeid framstilles som konfliktskapende.

Den russiske strategien skaper altså et klart bilde av hvem som er fienden. På den andre siden, når det handler om hvem som er den foretrukne partneren, er formuleringene mindre klare.

I forbindelse med omtalen av andre tiltak som foreslås, kan man lese at den nordlige sjøruta fortsatt vil være et nasjonalt farvann. Den 13. februar hadde også presidiet i den statlige Arktis-kommisjonen møte. Her er signalene tydelige på at Russland vil investere mye for å sikre at skipsbygging/isbryterbygging kan foregå uavhengig av Kina eller andre land. Russland har også hatt enkelte problematiske erfaringer med LNG-giganten Novateks samarbeid om infrastruktur med Kina, og disse logistikkproblemene har medvirket til Russlands ambisjoner om utvikling av egen teknologi og egne produksjonslinjer.

Hva kan vi som naboer vente oss? I Murmansk-regionen blir det nevnt flere store prosjekter, for eksempel utvinning av litium i Kolmosero-området, tradisjonelt et samisk reindriftsområde. Denne og andre prosesser minner om Sovjetunionens økonomiske politikk: å prioritere gigantiske prosjekter over de mer mindre og mer tilpassede; å prioritere sentraliserte beslutningsprosesser i stedet for lokale; å prioritere investeringer i teknologi heller en i arbeidsmiljøer, arbeidsarbeidskår, og ikke minst prioritere produksjon foran miljø.

Det er også vedtatt en stor investering i infrastruktur i det gigantiske havneanlegget i Lavna, i Murmanskfjorden. Med tanke på at Russland vender seg østover og sørover, kan dette ved første øyekast virke noe ulogisk. Men kanskje gir utbyggingen allikevel mening også i en større internasjonal kontekst. Kina har bygd ut havnefasiliteter i mange land, ikke minst i Afrika, og det er mulig at man kan se disse initiativene i sammenheng, altså at et russisk-kinesisk partnerskap kan føre til økt skipstrafikk langs norskekysten.

Det at Russland vender seg mot India og Kina må ses i en global strategisk kontekst. Russland vil utvikle nye markeder for gass og olje. Russland vil bygge ut infrastruktur i tråd med dette, og styrke disse handelsforbindelsene. I januar 2023 kjøpte India olje i rekordmengder fra Russland. Vesten har i flere år søkt å bidra til mer bruk av fornybar energi i Kina og India (to land med enorme CO2-utslipp), noe som er viktig for et globalt grønt skifte. Dersom disse landene får billig olje og gass fra Russland, og dersom disse landene oppfatter dette som en sikker energiløsning, så kan det komme i veien for alternative investeringer i ny og kostbar grønn energi.