SNØSPURV Állat (Plectrophenax nivalis)

Snøspurven, eller ’snøtitting’, er den av spurvefuglene som hekker høyest til fjells og lengst mot nord. Der hvor det er blokkmark eller steinur med lite vegetasjon, enten det er på fjelltoppene eller langt nord på Svalbard kan vi treffe på snøspurven – med andre ord, en tøff og svært nøysom liten fugl! Den er blitt observert så langt nord som 87°N.

	Slik låter den Livets ark
Tegning: Ellen M. Beck
Foto: Stein Ø Nilsen/tromsofoto.net ©	I Øst-Finnmark kalles de for ’dvergryper’ fordi deres hvite vinger minner om fjellryper. Som et ekstra tilskudd til kjøttgryta ble snøspurven også fanget med snarer laget av hestetagl for ikke så mange tiår siden! Snøspurven er på hekkeplassen allerede midt i mars når gradestokken fremdeles viser mange kuldegrader. Først kommer hannen, og hunnen følger et par-tre uker senere.
Eter både frø og småkryp I Troms kan vi se store flokker snøspurv som samler seg på barflekker der det kan være frø eller insekter å finne - og på tangvollene øverst i fjæra hvor småfluer lokkes fram av vårsola. Etter vintre med lite snø vil snøspurvene holde seg i fjellene hvor gress- og plantefrø er å finne på de avblåste rabbene. Antall fugl i disse flokkene er imidlertid mye større enn antallet som hekker i landsdelen. Ringmerking har vist at disse er fugl som hekker på Nordøst-Grønland og som er på vei nordover fra overvintringsområdet i den sørlige delen av Russland og Kasakhstan. De som hekker i fjellene i Troms har en annen trekkrute, og overvintrer delvis langs norskekysten og sørover til rundt Nordsjøen og Storbritannia. Noen individer kan vi se på yttersida av Troms og Vest-Finnmark hele vinteren.
	Værtegn Det er mange værtegn knyttet til snøspurven, og ett er at "når snøspurven drar videre mot nord, så tar den snøen med seg". Da skal det ikke bli mer snø den våren. Stemmer det? Prøv å følge med!