RØDVINGETROST Ruksessoadjá (Turdus iliacus)

Rødvingetrosten er vår minste trosteart, og er lett å kjenne igjen. Navnet har den fra en rustrød flekk under vingene. Den har ellers en kraftig, hvit stripe over øyet og en hvit stripe fra nebbrota og bakover i underkanten av kinnet.

	Slik låter den
Tegning: Ellen M. Beck
	Alle trostene er flinke til å synge, og rødvingetrosten er ikke noe unntak da den synger høyt og tydelig fra toppen av et tre eller en annen høy sangpost. Av alle trosteartene synger rødvingetrosten lengst utover hekkesesongen. Sangen består av to deler. Først er det en innledende strofe av høye, klare toner av stigende eller synkende frekvenser, etterfulgt av en slags kvitring av varierende lengde. Noen sammenligner denne kvitringen med en skravlende skoleklasse!
Foto: Stein Ø Nilsen/tromsofoto.net ©
	Dialekter Det som er spennende er at den innledende delen av sangen varierer fra sted til sted, slik at vi kan snakke om ’dialekter’ hos rødvingetrosten. Slike dialekter forekommer også hos bokfink, kjøttmeis og gulspurv, men er mest utpreget hos rødvingetrosten. Områdene for en dialekt kan være ganske begrenset, slik at for eksempel trostene på Tromsøya har en meget særegen dialekt. Ungene lærer sannsynligvis dialekten fra foreldrene, og den kan opprettholdes gjennom mange år. Kun når fremmede fugl etablerer seg i området vil det oppstå endringer over tid. Sangen hører vi først i slutten av april eller tidlig i mai når de kommer tilbake fra sørvest Europa. Enkelte vintre, når det er god tilgang på rognebær, kan enkelte flokker overvintre i landsdelen, men da er også den store slekten gråtrost mye vanligere.