Når pasienter med kronisk tretthet søker hjelp får de gode råd om å håndtere sine symptomer og egen helse og hverdagsliv. Disse rådene baserer seg på egen-omsorg og mestring og blir ofte uttrykt via en tanke om ‘aktivitetsregulering’.

I denne artikkelen, som er basert på et etnografisk feltstudie i en hospitalsklinikk på et sykehus i Norge, viser vi hvordan pasienter som er henvist med henblikk på utredning og diagnostisering forsøker å demonstrere ikke alene sine symptomer, men også sine kompetanser og hva som betyr noe for dem i hverdagen. Vi ser også at dette rammes inn av og domineres av egen-omsorgs ideologien og aktivitetsregulering, som setter agendaen for et håp om å komme seg og samtidig skaper et subjekt som skal kunne ta på seg oppgaven og prøve å mestre sitt liv.

Pasientene befinner seg imidlertid i en klemme mellom sine hverdagslige sosiale krav på den ene side og idealer om det sunne liv på den annen side. De blir fanget inn av forventninger om mestring og individuell sykdomshåndtering som overser eller ikke kan romme hva som er på spill for dem, sosialt og hverdagslig. Pasientene forsøker å leve opp til to ulike koder for hva som forventes av dem, men balansegangen er vanskelig og risikerer å øke snarere enn å minske deres plager.

Vi argumenterer overordnet for at diagnostiske prosesser og håndteringsstrategier bestemmer og former mere enn en sykdom, de former og skaper også hvordan vi tenker om os selv og hvordan vi skal forstå hva det vil si å være menneske.

Artikkelen med tittelen Caught up in Care: Crafting Moral Subjects of Chronic Fatigue er publisert i tidsskriftet Medical Antrhopology