Professor ved Det juridiske fakultet er en av Norges mestpubliserende rettsforskere

I tillegg til å publisere vitenskapelige artikler og bøker, er han en ivrig formidler, kronikkforfatter og forskergruppe- og prosjektleder. Vi møter Ravna på hans kontor for å konfrontere han med dette vanskelige spørsmålet;

Hvordan får du tid til alt dette?

- Drivkraften min er nysgjerrighet og faglig interesse. Jeg finner temaene jeg forsker på både utfordrende og interessante. Dessuten drives forskningen min av en undring over ulikheter i forvaltning og regelverk, og dermed en søken etter likhet for loven. Dermed er det ikke til å unngå at det tidvis blir brukt mer tid til forskning enn tiden som er avsatt til det i arbeidsdagen, forklarer Ravna.

Saumfarer statsarkivet etter «ubrukt kunnskap»

De siste årene har Øyvind Ravna markert seg med flere publikasjoner om Finnmarks rettshistorie. I rettshistorisk forskning må man i tillegg til å sette seg inn i den forskningen andre har gjort, også søke å finne frem til «ubrukt kunnskap». Den ubrukte kunnskapen finner Ravna som regel i statsarkivet.

- Det er ikke alltid lett å lese gammel håndskrift fra 1700-tallet, da er det godt å få god hjelp fra ansatte ved statsarkivet til transkribering og oversetting av arkivdokumenter. Samtidig er mye allerede transkribert i forbindelse med eiendomstvister, grensegangssaker og lignende, da gjelder det å finne fram til dokumentene, forklarer Ravna.

Historien leses og skrives på nytt

Mange av kildene i statsarkivet er tidligere brukt og publisert i annen forskning. En side av å arbeide med rettshistorie er å gå tilbake til kilder andre har brukt. Dette for å se om man forstår kildene på samme måte som andre tidligere har gjort. Ravna mener å ha påvist at deler av retts- og eiendomshistorien særlig i Finnmark har vært feilaktig skrevet.

Som eksempel trekker Ravne frem den såkalte «jordutvisningsresolusjonen» for Finnmark fra 1775. Inntil nylig har den blitt tolket som slik at det var kongens jord som ble utvist til lokale oppsittere og jordryddere, underforstått var Kongen dermed også jordeier.

- Går man derimot grundigere inn i materien ser man at oppfatningen heller var at det forelå et jordfellesskap mellom bygdene og bygdefolk, som myndighetene gjennom resolusjonen fikk hjemmel til å dele opp i individuelle eiendommer som deretter ble registrert, slår Ravna fast.

Han viser til at kongen ikke adresseres som eier i jordutvisningsresolusjonen eller dens forarbeider; utenom den høyhetsretten som kongen hadde på 1700-tallet. Heller ikke i skjøtene; den formelle registreringa av jordeiendommene som følge av jordinndelingen, omtales kongen som eier eller overskjøter av jorda.

– Når man i dag leser et dokument fra 1700-tallet hvor noe omtales som «kongens land» eller «kongens skog» er det to ting som er viktig å huske, påpeker han.

- For det første var eiendomsstrukturen i samfunnet fortsatt sett på som lagdelt; slik den var under middelalderens føydalsamfunn. Kongen hadde da en høyhetsrett, godseieren hadde en overeiendomsrett, mens jordbrukeren, som oftest var leilendingen, hadde en rett til å bruke og høste jorda, noe som er det nærmeste man kommer privat eiendomsrett. I ettertid har høyhetsretten og overeiendomsretten blitt mistolket til en eiendomsrett for staten. Noe som er særlig påfallende for Finnmark hvor man knapt nok hadde godseiere og leilendinger, forklarer han.

- For det andre var Finnmark et fellesområde hvor både Danmark-Norge, Sverige og Russland hadde pretensjoner om eiendomsrett. Da er det naturlig at i hvert fall de områdene man var sikre på at var under dansknorsk suverenitet ble kalt for «kongens land». Meningen var at landet lå under den dansknorske kongen, ikke at man av den grunn mente at kongen var godseier, påpeker Ravna.

Rettshistorisk forskning kan ha betydning for rettstilstanden i dag

Ravna mener denne rettshistoriske forskningen kan ha betydning også for rettstilstanden i dag. Han viser til at staten, gjennom å vedta en lov i 1863 om at den kunne selge jorda i Finnmark til private, i prinsippet proklamerte sitt eierskap til selve jorda i Finnmark.

– Det er slik i tingsretten at man ikke bare kan proklamere at man skal selge jord uten at man faktisk har eiendomsretten til den jorda man vil selge. Samtidig er det slik at du har rettsinstitutter som alders tids bruk og festnede rettsforhold. De to har til felles at man må ha en oppfatning over lang tid, en opinio juris eller god tro, om at man virkelig har eiendomsrett før det blir gjeldende rett, forklarer Ravna. I alminnelighet er tidskravet om lag 100 år.

- Om man tar utgangspunkt i 1863 og går 100 år tilbake i tid ser man at staten ikke selv har ment at den eide jorda. I lys av dette er det nærliggende å slå fast at staten ikke kan ha blitt eier «av seg selv» på mindre enn 100 år. Loven fra 1863 var dermed i strid med eiendomsvernet folk i Finnmark hadde i medhold av Grunnloven som ble vedtatt i 1814. Den manglende legitimiteten eller hjemmelen ble ikke ble reparert i de nyere jordsalgslovene av 1902 og 1965. Dermed er det et ganske haltende eierskap staten overdro til Finnmarkseiendommen i 2006, i alle fall når Finnmarkseiendommen baserer sin rett på statens tidligere disposisjoner og eierskap, fastslår Ravna.

Forsker på ressursforvaltning i Sápmi

Øyvind Ravna er prosjektleder for forskningsprosjektet Governance of Land and Natural Resources in Sápmi (GoSápmi), et prosjekt som har fått støtte fra forskningsrådet. Forskerne som deltar i prosjektet, skal blant annet se på hvordan hensynet til samisk kultur og samisk naturbruk blir ivaretatt.

Forvaltningen av utmarksområder i Norge er svært ulik alt etter hvor i landet du er, selv innen de tradisjonelt samiske områdene er forskjellene store.

- Det man ser i dag er at befolkninga i Nordland og Troms ikke har noen særlig innflytelse på forvaltninga av utmarka, heller ikke i Finnmark har lokalbefolkninga så mye de skulle sagt. Kommer du derimot sør for fylkesgrensa mellom Nordland og Trøndelag er saken en annen, påpeker Ravna.

Fra Trøndelag og sørover forvaltes ressursene i utmarka av lokale fjellstyrer. Fjellstyrene som er forankret i fjelloven, har innenfor rammene av innlandsfiske- og viltloven mulighet til å regulere jakttider og deltakelse. Enda viktigere for lokalsamfunnene er at fjellstyrene forvalter inntekter fra jakt- og fiskekort.

For eksempel gir elgjakt betydelige inntekter ved at de som skyter en elg må betale en kjøttpris til fjellkassa. Disse pengene går tilbake til allmenningen eller et lokalt næringsfond og kan etter søknad gå til at jordbrukere får tilskudd til å utbedre driftsbygninger, etablere løsdrift og lignende.

– Den muligheten har man ikke i Nordland, Troms eller Finnmark i dag og dette gir en skjevhet i forvaltning og regelverk. Det er et paradoks at man i de områdene som er underlagt folkerettslige forpliktelser som krever at urfolk skal involveres i beslutningsprosesser i liten grad har regler som involverer lokalbefolkningen, samtidig som statsallmenningene i sør- og midt-Norge, som i stor grad ligger utenfor de tradisjonelt samiske områdene, har slike regler, avslutter Ravna.

Vil du lære mer om rettshistorie, tingsrett og same- og urfolksrett?

For studenter på masterstudiet i rettsvitenskap ved UiT er rettshistorie et obligatorisk fag på 2. avdeling, tingsrett er et obligatorisk fag på 3. avdeling, og samerett er et obligatorisk fag på 4. avdeling. Les mer om fagene her!

UiT tilbyr også JUR-3616 REINDRIFTSRETT og JUR-3605 INDIGENOUS PEOPLES' RIGHTS som valgbare spesialfag for studenter ved 5. avdeling. Opptak til spesialfag ved UiT er også åpent for studenter i rettsvitenskap fra UiO og UiB.

Det juridiske fakultet har også et PhD program, les mer om det her!

På fakultetet har vi også en egen forskergruppe for same- og urfolksrett les mer om den her!

Kortnytt fra Det juridiske fakultet

Sollid, Sondre sondre.sollid@uit.no Studentansatt