Geopolitikk i Arktis: Tre spørsmål om energisikkerhet som kan bli avgjørende for nordområdepolitikken

1. Hvordan skal Norge balansere fossil og fornybar energi i nord?

Det er mye som er usikkert når det gjelder den fremtidige energisituasjonen i Nord-Norge, Norge og Europa. Men en ting er sikkert: Europa var Russlands største energikunde frem til Putin gikk til fullskala invasjon av Ukraina, men nå mister Russland grepet: EU er snart uavhengig av import av gass fra Russland, og overgangen fra fossil til fornybar energi foregår i et høyt tempo.

EU løsriver seg altså fra den russiske gasskrana og legger med det kanskje til rette for at vi ser den siste krigen på vårt kontinent der fossil energi brukes som et politisk og økonomisk ‘våpen’.

EUs mål er at Europa skal bli det første klimanøytrale kontinentet og EU ligger godt an til å nå målet om 45% produksjon av egen fornybar kraft innen 2030. Altså dreier det seg ikke bare om hvem EU importerer olje, gass og kull fra, men også å bli mer selvforsynt av fornybar energi til strøm og utvikle utslippsfrie drivstoff til transport. Hydrogen produsert av fornybar energi (grønt hydrogen) er en del av dette fremtidsbildet og satsingen i EU.

Norge har nå tatt over ledertrøya som den største eksportøren av gass til Europa, som gir god stabilitet for europeisk energisikkerhet og for norske eksportinntekter det neste tiåret. Samtidig er tidshorisonten for importbehovet for olje og gass høyst usikkert frem mot 2040-tallet. Allikevel er det få tegn til at den norske politikken for leting etter nye olje-og gassressurser tar høyde for dette, når vi vet at gjennomsnittstiden fra funn til produksjon er over ti år.Oljedirektoratet forventer at nesten 2/3 av de uoppdagede ressursene ligger i Barentshavet.

For 10–15 år siden var nordområdepolitikken i stor grad tuftet på at Barentshavet som vi deler med Russland skulle bli en ny olje-og gassprovins. Dette er langt fra en realitet (få funn og få prosjekter på begge sider), og mange i den norske olje- og gassindustrien peker derfor ut et alternativ som gjør at man kan fortsette som før: hvis vi satser på produksjon av blått hydrogen (produsert av CO2-renset gass) kan vi fortsette letingen som før.

Men dette er nok ikke en strategi som er førstevalget for mange nordlendinger: Det vil bety mer konkurranse om kraft til CO2-rensningsprosessen og forutsetter også en lav gasspris for å være lønnsomt. Og ikke minst vil EU sette seg på bakbeina hvis det innebærer mer leting og produksjon i arktiske områder. Dette ga EU klart uttrykk for i sin arktiske strategi fra oktober 2021 hvor deres mål er at olje, gass og kull blir liggende i bakken i Arktis. Derfor er det usannsynlig at EU vil støtte produksjon av hydrogen produsert av gass (med eller uten rensning) fra arktiske områder.

2. Skal Norge kutte kablene?

På sikt vil energisikkerhet i Europa være uløselig knyttet til fornybar energi som kan bidra til energisamarbeid og dermed stabilitet mellom land i lang tid fremover. En viktig forutsetning da er at land og regioner i større grad blir prosumenter, det vil si både produsenter og importører av elektrisk kraft. Dette kan også ta ned geopolitiske spenninger som de vi har sett utspille seg med Putins gasspolitikk overfor Europa.

Samtidig kan en slik storstilt omstilling av energisystemene medføre flere konflikter internt i landene. For det første har vi allerede sett proteksjonistiske strømninger som går mot en slik utveksling på tvers av landegrenser. Proteksjonister går inn for en gjennomført nasjonal strategi, hvor Norge løsriver seg fra Europa og har et system for produksjon og salg av energi.

Skal Norge avkobles fra Europa, vil det for Troms og Finnmark bety at vi også må koble oss fra Sverige og Finland som vi er langt mer avhengig av enn Sør-Norge i dag. Det er høye priser og strømmangel i Sør-Norge, men fra nord til sør kan vi ikke overføre så mye strøm for det er «trange kabler» eller «fult i nettet». Hvis Troms og Finnmark skal klare seg uten de tre kablene til Sverige og Finland må vi produsere langt mer energi enn det vi gjør i dag for å realisere elektrifisering og etablering av ny industri.

3. Skal Nord-Norge produsere mer grønn energi?

Uavhengig av om man velger et mer forpliktende eller isolerende alternativ, er det altså vanskelig å se for seg at man i Troms og Finnmark kan unngå å finne nye måter å produsere mer energi på. Nordland har ikke det samme problemet – de har kraftoverskudd. Troms og Finnmark har stor etterspørsel og kun vindkraftprosjekter er i støpeskjeen.

Statnett, som bestemmer når industri kan koble seg på strømnettet, har satt ned foten for nye store prosjekter. Kapasiteten i dagens linjenett er sprengt og det er snart også for lite strøm tilgjengelig i nettet. Køen for å koble seg på har blitt lang. Statnett har i dag ikke anledning til å prioritere hva som er viktigst; datasenter, renseanlegg på Melkøya eller ny fiskeindustri.

Det mangler egentlig ikke på planer om ny fornybar kraft. Problemet er konflikter knyttet til den eneste teknologien som er lønnsom – nemlig vindkraft – og gode prosesser som kan legge til rette for at det kan skje eller ikke skje på ulike steder. For få år siden ble all vindkraft satt på vent da det var en massiv motstand i befolkningen, og situasjonen er nå enda mer fastlåst etter at regjeringen tillot utbygning av vindkraft på Fosen, uten å sikre ivaretakelse av menneskerettighetene.

Geopolitikk i Arktis

I en serie kronikker belyser forskere fra UiT den geopolitiske utviklingen i Arktis. Nye geopolitiske rammer påvirker Norges handlingsrom i nordområdene og har stor betydning for framtidens politikkutvikling.

Les også:

Kristoffersen, Berit berit.kristoffersen@uit.no Førsteamanuensis

Publisert: 07.03.23 21:47 Oppdatert: 07.03.23 21:56

Arktis Bærekraft Energi Geopolitikk