Tema

Kunnskap, fiksjon og fakta – utfordringer for antropologien

Påstander om «falske nyheter» og «alternative fakta» har preget nyhetsbildet det siste året. Vi har her valgt å forstå slike påstander som symptomatiske for noen dypere trender enn de umiddelbare interessene rundt en kontroversiell politisk lederskikkelse. Disse trendene er forbundet med de nye elektroniske medienes anarkiske karakter. Internettet og et stadig voksende utvalg av sosiale medier (Facebook, Twitter, Snapchat, osv.) har i stor grad erstattet eller tatt opp i seg etablerte og redigerte medier som presse og kringkasting. I det nye informasjonsrommet redigerer vi i stadig større grad selv. Selv om mengden av potensielt tilgjengelig informasjon bare øker, kan vi lettere stenge ute det vi ikke liker og slik lage våre tilpassete «ekkokamre».

På den ene siden har de nye medienes umiddelbare «åpenhet» gjort det lettere for enkelte å «lekke» og spre informasjon som andre vil hemmeligholde. Slik informasjonsflyt har bidratt til å avsløre lyssky pengeplasseringer (for eksempel i «skatteparadiser») og underminere etablerte maktstrukturer (for eksempel under «den arabiske våren»). På den annen side har informasjonsflommen skapt vekstvilkår for ulike typer hatgrupper og «terrorister», desinformasjon og ren svindel. Hvem har ikke mottatt email-beskjeder om gedigne lotterigevinster eller blitt narret til trykke på en virusutløsende lenke? På nettet er det ingen sikkerhet og informasjonens kvalitet er ujevn, for å si det mildt. Her kan de mest villfarne sjeler få sine verdensbilder bekreftet.

Kanskje er det den umiddelbare tilgjengeligheten av alle slags «alternative fakta» som har skapt behovet å knytte vår bevissthet og orienteringsevne til virkelig erfart liv, slik vi for eksempel ser det i populariteten til såkalte reality shows og «virkelighetslitteratur». Det som en gang bare ga seg ut for å være lek eller fiksjon tilstreber nå å framstille «virkelighet». Innenfor antropologien kan muligens det nye fokuset på «sansningens antropologi» (Berkaak og Norbye 2014) samt den økende interessen for visuell antropologi uttrykke noe av det samme.

Noen aktuelle litteraturdebatter minner oss imidlertid på at selv erfart «virkelighet» sjelden fortoner seg lik fra ulike perspektiver. Det er et forhold antropologer er godt kjent med: Vi vet at mennesker ikke kan kjenne «virkeligheten» (eller «naturen») på annet vis enn gjennom de kulturelle filtrene de er utstyrt med. Når vi ser på kontrasteringer av fiksjon og fakta – sant og usant – bør vi ta høyde for at disse alltid finner sted innen gitte kunnskapsregimer, det mange av oss har pleid å kalle kulturer. Innenfor disse kan selv det uvirkelige oppnå en grad av virkelighet. I noen sammenhenger benevnes dette som placebo-effekter.

Da de begge underbygger vår virkelighetsoppfatning, er det unektelig en viss likhet mellom kulturer og det vi her (langt mer nedlatende) har betegnet som «ekkokamre». Den norske antropologen, Fredrik Barth (1994, 2002), vektla imidlertid å forstå menneskelig kultur nettopp som kunnskap, i regelen satt sammen av ulike kunnskapstradisjoner. Det blir i denne sammenhengen en honnørbetegnelse. Han mente nemlig at det gjorde det lettere å se kontinuitetene i kulturene heller enn avgrensningene mellom dem.

Antropologi har fokusert på anskueliggjøring og analyse av lokale kulturer eller kunnskapstradisjoner. Det har vært en overordnet målsetting å forstå disse på deres egne premisser – så langt mulig uavhengig av hva slags mål fiksjon og fakta bedømmes etter i antropologens egen kultur. Så langt det kan begrunnes vitenskapelig skjer det imidlertid at antropologer bedømmer hverandres beskrivelser og analyser etter slike kriterier, med mindre de har inntatt den «postmoderne» posisjonen som tilsier at etnografiske tekster først og fremst er interessante i kraft av sin innvirkning på leserne, slik som fiksjonslitteratur. I noen tilfeller har etnografi framstilt som fakta blitt avslørt nettopp som fiksjon (for eksempel, de Mille 1978).

Forskningsjuks basert på falske data har blitt et tema innen mange fag. Antropologer har som alle vitenskapsmenn og –kvinner selvsagt alltid måttet forholde seg til spørsmålet om fiksjon og fakta i sin forskning: i sin omgang med «informanter» under feltarbeider, så vel som i sin lesing og vurdering av kollegaers skriftlige produkter. Løpende vurderinger av troverdigheten av tilgjengelig informasjon inngår selvsagt som en integrert del av alle kunnskapstradisjoner, ikke minst de som påberoper seg å være vitenskapelige. De nye dimensjonene i dette har også for antropologer å gjøre med veksten av tilgjengelig informasjon som de nye mediene har gitt opphav til, samt uoversiktligheten som følger av dette. Det har blitt vanskeligere å vurdere informasjonens kvalitet. Et tema som før hadde noen få tidsskrifter har nå mange, og stadig flere er kun elektroniske. Sertifiseringer og tellekanter inspirerer til ytterligere kvantitet, men virker kanskje undergravende på kvaliteten. Dessuten fører kommersialiseringen av tidsskrifter til enda større grad av ulikheter i informasjonstilgang, basert på økonomiske forhold.

I tilknytning til forskningsfasen har det derimot dukket opp en del hindre som ikke var der tidligere og som man kan anta sinker produksjonen av antropologisk kunnskap. Denne fasen har gradvis blitt mer byråkratisert med hensyn til hva som kreves av varslinger, tillatelser, osv. Etiske retningslinjer krever særegne former for tildekking og fiksjon: anonymisering av personer og kanskje også av steder og situasjoner. Personopplysninger skal lagres trygt og makuleres når forskningsbehovet de skulle tjene er oppfylt. Det gjør det samtidig vanskeligere å oppdage forskning basert på falske data, og kontrasten til hvordan journalister og enkelte romanforfattere kan bruke sine observasjoner er bemerkelsesverdig.

Etterspørselen etter fakta – hva som er «sant» – gjør antropologien relevant i mange sammenhenger, selv om vi sjelden har entydige svar på kompliserte spørsmål: Hva er sannheten om fenomen x? Hvordan er kultur y? Virker behandlingsmetode z? På denne fronten må vi forholde oss til at enkle svar på kompliserte spørsmål har blitt svært tilgjengelige. Vi tenker oss at denne etterspørselen etter enkle og utvetydige svar utfordrer karakteren av antropologiske innsikter på det mest grunnleggende. På den annen side påkaller denne tilstanden antropologisk interesse, analytisk og teoretisk: Hva er det som ligger til grunn for denne nærsyntheten?

For denne konferansen ønsker vi særlig å legge til rette for innledere og arbeidsgrupper som kan relatere seg til disse spørsmålene og/eller til en eller flere av de øvrige temaene som vi har berørt i teksten over, for eksempel:

  • De sosiale mediers antropologi
  • Tiltro (placebo), fiksjon og virkelighet
  • Falske nyheter, desinformasjon, svindel og juks
  • Identitet, hatgrupper og terrorisme
  • Kulturer som «ekkokamre» eller kultur som «kunnskap»
  • Hemmelighold og lekkasjer
  • Formidling av antropologiske innsikter
  • Kvantitet, kvalitet, fiksjon og forskningsjuks i vitenskapelig kunnskapsproduksjon
  • Visuelle virkeligheter
  • Personvern og forskningsetikk

 

Referanser:

Barth, Fredrik. [1989] 1994. Analysen av kultur i komplekse samfunn. I Manifestasjon og prosess. Oslo: Universitetsforlaget. Først publisert i Ethnos 54 (3-4).

———. 2002. An anthropology of knowledge. Current Anthropology 43 (1):1-18.

Berkaak, Odd Are, og Anne-Katrine Brun Norbye. 2014. Sansningens antropologi – en tematisk og teoretisk reorientering. Norsk Antropologisk Tidsskrift 25 (3-4):134-50.

De Mille, Richard. [1976] 1978. Castaneda's journey: The power and the allegory. London: Abacus.

Skip to main content