Terapeutisk kompetanse

Hva er terapeutisk kompetanse og hvordan utvikles denne?

En viktig dimensjon i utvikling av terapeutisk kompetanse er studentens innsiktsfulle bruk av seg selv som et viktig personlig, terapeutisk redskap i arbeid med mennesker. Studentene må gjøre seg bevisst på hvordan ens personlige væremåte, verdier og handlinger påvirker samhandling, og hvordan man kan bruke seg selv for å fremme innsikt og endringsprosesser hos andre. Endring i selvoppfatning eller identitet avhenger av kritisk selvrefleksjon. Slik bevisstgjøring om egne verdier og holdninger mener vi er grunnleggende for utvikling av terapeutisk kompetanse. Slik læring skjer gjennom handling og refleksjon i samhandling mellom studenter og med lærere. Selvrefleksjon muliggjøres i en prosess hvor studentene stopper opp og uavbrutt vender oppmerksomheten mot seg selv. Slik får studentene mulighet til å bli kjent med, og skape, en personlig identitet som en integrert del av terapeutrollen (Jentoft & Mathisen, 2015). Samhandlingstrening i virtuelle, situasjoner kan gi den enkelte student umiddelbar nærhet til situasjonen og egne følelser og tanker.  

Barn og unges rett til medvirkning

Samhandling med personer som strever med psykiske helseutfordringer og barn i rollen som pasient og/eller pårørende, fordrer spesiell terapeutisk kompetanse. Barn og unge har rett til å medvirke i utformingen av helsetjenester og tiltak som påvirker deres livssituasjon (Helsedirektoratet, 2009). Dette er politisk fundamentert gjennom barneloven, §§ 31-33 (Barne/familiedepartementet, 2017) og FNs barnekonvensjon, artikkel 12 (FN, 1989) som fastslår at barn har rett til å bli hørt i forhold som angår dem og at deres mening skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet.

Behov for kompetanse

I henhold til Helsepersonelloven (§33 og §10a og b) og Spesialisthelsetjenesteloven (§3-7a), forventes det at helsepersonell skal identifisere og ivareta barn som pårørende. Sykdom og skade hos foreldre betraktes som en sentral risikofaktor som kan ha stor innvirkning på barns utvikling og trivsel. Pårørendeveilederen (2019) vektlegger at helsepersonell skal ha nødvendig kompetanse på involvering og støtte til pårørende, og særskilt om barn som pårørende og kommunikasjon med barn. Ny forskning viser at helseforetakene i Norge er kommet veldig kort i dette arbeidet og at det er behov for grunnleggende kompetanse etablert gjennom utdanning². 

Helsearbeideres terapeutiske kompetanse

Det finnes imidlertid svært få undervisningstilbud om barn som pårørende i profesjonsutdanninger til tross for at helsepersonell er lovpålagt å identifisere og ivareta denne gruppen på spesifiserte måter. Helsefaglige profesjoner vil relativt ofte handle i utfordrende eller «vanskelige» samhandlingssituasjoner³ som stiller krav til helsearbeiders terapeutiske kompetanse. Slike situasjoner vil preges av en eller annen form for konflikt⁴, typisk mellom brukeres/pasientens behov eller forståelse av egen situasjon og helsepersonells behov og (faglige) forståelse av pasientens situasjon. Historisk sett har det internt i helsefaglige profesjoner ikke vært uvanlig å henvise til dette som møter med «vanskelige pasienter»⁵.

Utfordrende samhandling

Det er også påvist negative helseeffekter som resultat av at pasienter blir involvert i utfordrende samhandling, eller klassifisert som «vanskelige», i sitt møte med helsetjenesten⁶. Årsaken til utfordrende samhandling i helsetjenesten er sammensatt og inkluderer faktorer fra både pasient og helsepersonell, samt situasjonelle faktorer⁷ . I utdanningen av helsepersonell vil det være sentralt å gi studenter innsikt i årsaksforhold som ligger til grunn for utfordrende samhandling, med henblikk på å forebygge slike situasjoner, men ikke minst ferdighetstrening i å håndtere slike situasjoner når de måtte oppstå. Studier har vist at helsefaglige studenter kan falle tilbake på standardiserte og ikke-empatiske handlingsmønstre når de havner i utfordrende møter med pasienter⁸. 

Studenter har behov for samhandlingskompetanse

Studentene trenger kompetanse i å samhandle med pasienter og deres nærmeste om tabuiserte tema som selvmord og traumer. Både studentene og øvrig helsepersonale er ofte engstelig for å spørre og usikker på hva de skal gjøre videre med informasjonen de får.  Forutsetning for å komme i posisjon til å hjelpe pasientene er å få innblikk i deres tanker, bekymringer og følelser. Dette gjøres ved kontaktetablering og alliansebygging. VR kan eksponere studenten for tvetydige signaler fra pasienter i trygge scenarier. Studenten kan bruke signalene aktivt for å vurdere videre steg for å skape allianse, samt hvordan gå frem når pasienten virker å vegre seg for å svare om de har selvmordstanker.  

Referanser

1. Jentoft & Mathisen 2015
2. Lauritzen & Reedtz, 2015, 2014c 
3. Mota et al., 2019  
4. Weingarten et al., 2010
5. Baum, 2009; Hull & broquet, 2007  
6. Hinchey & Jackson, 2011
7. Lorenzettiet al., 2013; Mota et al., 2019  
8. Shapiro, Rakhra, & Wong, 2016