Nye metoder for bærekraftige fiskerier
300dpi.jpg "Deling av ressurser, lav oppløsning (Audun Rikardsen)300dpi.jpg")
Torske-samarbeid
Verdens største torskestamme lever i Barentshavet og forvaltes i samarbeid mellom Norge og Russland. Torskebestanden vurderes av Artsdatabanken som livskraftig, eller i god tilstand, man kan dermed si at samarbeidet mellom de to landene er bra.
- Til tross for endringer i det geopolitiske klima over tid så samarbeider Norge og Russland godt for å sikre torskebestanden vår, forteller havrettsforsker Irene Dahl. Hun mener havrettens mekanismer bidrar i stor grad til dette gode samarbeidet. Hun sier at hvis hver stat skal forvalte som det passer dem, så kan det gå ut over fisken.
- Når statene er forpliktet til å samarbeide, gjennom havrettskonvensjonen, blir samarbeidet mer bærekraftig. Irene Dahl forteller at nye perspektiver som matsikkerhet i et globalt øyemed gjør at en bærekraftig forvaltning er enda viktigere i tiden fremover.
Les også: New York-professor: - Havrettsforskerne fra UiT har en unik kunnskap som vi trenger
1 milliard brukes årlig
Når vi skal forvalte en torskebestand er det svært viktig med en grundig bestandsovervåkning. Man må ha oversikt over hvordan det står til med fisken som man forvalter og lager kvoter for. Fiskerikommisjonen i Norge og Russland fastsetter totalkvoten etter bærekraftighetsprinsippet, så de er helt avhengig av gode data for å gjøre en god vurdering.
- Dagens bestandsovervåking består av tokt, fangst og dataanalyser. Det brukes faktisk mer enn 1 milliard kroner årlig på overvåkningen av marine resurser i Norge, forteller Kim Præbel som forsker på genetikk ved Norges fiskerihøgskole.
Han mener at det i fremtiden vil kreves mer overvåkning av våre marine ressurser.
- Klimaet er i endring, nye arter skal høstes og forvaltes og allerede høstes det hardere av noen fiskearter enn før, sier Præbel. Derfor jobber han sammen med kolleger for å utvikle metoder som kan være enklere og mindre kostbare for fiskeriforvaltningen å bruke.
En halvliter kan si mye
- Alle organismer frigir celler fra hud, slim, avføring, sår, osv. til miljøet, forteller miljøDNA-forsker Kim Præbel. Han forteller at cellene brytes ned i vann av mikrober, lys, salt, og dermed frigis arvestoffet DNA, som er inni cellene, ut i sjøvannet.
Fisk og andre organismer frigjør enzymer med DNA i havmiljøet rundt seg. Ved å ta vannprøver kan vi få et bestandsestimat og si eksakt hvilke arter som har vært i området. Foto: fishbio.com
- Vi vet også at DNA bare er stabilt noen timer til dager i vannet, og DNA på et gitt sted vil derfor kunne vise hvem eller hva som har vært til stede her, sier forskeren. Alle organismer har deler av deres DNA som er unikt for akkurat den organismen. Dette kan man da bruke til å identifisere hvilke organismer som har DNAet stammer fra.
- Utviklingen innen for DNA teknologi er nå kommet så langt at vi kan isolere, identifisere og kvantifisere dette DNAet for tusenvis av arter samtidig. Vi kan dermed ta en halv liter vann og identifisere alle arter som er eller har vært tilstede på akkurat den lokaliteten. Fordi DNAet bare er tilstede i noen få dager, kan man få en veldig presis vurdering av alle arter som er tilstede i vannet. MiljøDNA er dermed et veldig objektivt, presist og kjapt verktøy, sammenlignet med tradisjonelle bestandsmetoder, sier Præbel.
Han forteller at vi blant annet kan bruke miljøDNA til å presist bestemme tilstedeværelse av alle organismer i et område, identifisere fremmede arter, artsbestemme fangst og bifangst, kartlegge kystsoner og basislinjer, og estimere antall lakselus og sykdommer i oppdrettsanlegg.
Men før miljøDNA kan brukes rutinemessig i slike oppgaver trenger vi å ferdiggjøre vår DNA referanse-databaser og etablere DNA basislinjer for våre havområder, for å ha en standard å sammenligne våre resultater med, avslutter Præbel.
Avslørende satellitt-bilder
En annen metode som kan være nyttig for fiskeriforvaltningen er satellittfjernmåling. Dette innebærer at man bruker satellitteknologi til å observere og klassifisere objekter på jorda.
Torbjørn Eltoft forsker på fjernmåling ved forskningssenteret CIRFA ved UiT og forteller at man kan bruke indikatorer fra satellitt bilder til å finne ut hvordan man mest effektivt kan fiske kvotene sine, ved å se på havets farge.
- Der det er høy primærproduksjon i havet, altså mikroalger i vannet, der finner vi mye fisk. Eltoft mener det er et potensiale for å bruke dette mere i fremtiden. Han forteller at man kan se hvor mye klorofyll som fins på ulike steder og dermed si noe om hvor næringsrikt vannet er og utifra det hvor mye fisk som finnes hvor.
- Økologien i havet gir oss en bestemt farge når man ser på satellittbilder, dermed kan man lage systemer og gjøre analyser for å finne ut mye nyttig informasjon, sier Eltoft.
Han sier at vi også kan bruke satellitt til å overvåke havis og til å gi bedre værmeldinger til fiskere. Dette er parametre som vil gjøre det lettere og tryggere for fiskere å ferdes i nordlige farvann. Man kan til og med oppdage ulovlig fiske fra satellittbilder!
Vi kan altså bruke satellitt til å overvåke våre økosystem. Kanskje fins det også muligheter for å kombinere ulike metoder, som for eksempel miljøDNA og satellittfjernmåling, for å gjøre overvåkningen av havet og fiskebestandene enda mer optimal.
Hvis vi skal nå FNs bærekraftsmål om å bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling, må det også i fremtiden være gode og effektive verktøy på plass for kunne legge til rette for en slik ressursbruk.
Les også: Åpning av nytt senter for forskningsdrevet innovasjon; CIRFA
Forskerne var tilstede på fiskerimessen Nor-fishing 2018 for å fortelle om sin fiskerirelaterte forskning.
