Jeg er så heldig å bo i ei lita bygd i Nord-Norge, ved en speilblank fjord omgitt av snødekte fjell. Naturen er ren helsebot for oss som bor her, men også for mengder av tilreisende som er villig til å legge igjen store beløp for å få en opplevelse for livet, i vakker og ren natur.

Uvær bringer løs tang og tare inn til strendene våre, en del av den årlige syklus slik det trolig har foregått i mange tusen år. Det som er nytt i vår levetid, er at det til stadighet tilføres plast av ulike kategorier. Derfor er ikke synet som møter oss i fjæra nå om våren alltid like vakkert og rent.

På samme vis som i lokalsamfunn langs hele kysten, arrangerer også vi en omfattende dugnad slik at betydelige mengder plastsøppel blir ryddet bort hver vår.

Men tilførselen av marint søppel virker endeløs.

Et trailerlass søppel i minuttet

Verdens hav tilføres et trailerlass med søppel hvert minutt nesten 29.000 tonn per døgn. Totalt havner over 10 millioner tonn søppel i havene årlig, og inntil 85% er plastbasert søppel ifølge FNs miljøprogram. Den årlige mengde av marint søppel forventes å øke med 2-3 ganger fram mot 2040. World Economic Forum hevder at vi innen 2050 kan ha mer plast enn fisk i verdens hav. Det meste av plasten kommer fra husholdninger, anleggsvirksomhet og annen næring, men fiskeriene bidrar også med en god del.

Spesielt de nordlige og arktiske regionene utsettes for mengder av strandsøppel fra fiskeri og akvakultur. De norske fiskeriene alene legger igjen langt over hundre tonn med plast i naturen årlig ifølge Sintef Ocean. Det er ikke gjort tilsvarende undersøkelser for oppdrettsnæringen.

Tapte fiskeredskaper ender som oftest på havets bunn. Tapte garn og teiner fortsetter å fange fisk, krabber og andre organismer i årevis om de ikke blir fjernet fra det marine miljøet. Miljødirektoratet antar at f.eks. et nylonsnøre fra jukse eller langline som tapes i Barentshavet kan ta flere hundre år før det brytes ned. Det ender til slutt som mikro- og nanoplast som forblir i økosystemet i lang tid.

Se til Sør-Korea

Men det finnes en løsning. Ved å gå over til bionedbrytbare materialer innen fiskeri og havbruk, kan vi redusere tilførselen av plast drastisk.

Ved UiT Norges arktiske universitet leder jeg et senter for forskningsbasert innovasjon som heter Dsolve. Vi jobber med å utvikle bionedbrytbar plast til anvendelse i fiskeri og havbruk. I samarbeid med andre forskningsmiljøer og industripartnere, utvikler og tester vi bionedbrytbare materialer.

Men det hjelper lite hvis fiskeredskapene ikke er gode nok eller vesentlig dyrere enn utstyr laget av ikke-nedbrytbar plast. Vi trenger insentiver for å få fiskeri- og havbrukssektoren til å teste ut disse nye materialene, slik de blant annet har gjort i Sør-Korea.

For å få fiskerne til å ta i bruk de nye materialtypene, har Sør-Korea siden 2001 hatt støtteordninger slik at materialer produsert av mer miljøvennlig, bionedbrytbar plast er billigere i anskaffelse enn garn av nylon. Hensikten med støtteordningene, som i perioden 2024-2027 er på ca. 70 millioner kroner årlig, er å høste brukererfaringer med de nye redskapene og skape grobunn for frivillig overgang til mer miljøvennlig plast. Derfor har Sør-Korea kommet lengst i verden i å ta i bruk bionedbrytbare materialer blant annet i fiskegarn og teiner. Dette er redskaper brukes kun i en eller to sesonger før de må skiftes ut.

Internasjonalt løft

Norge vil slutte seg til FNs forpliktende avtale om nye tiltak for å redusere forurensing fra plastmaterialer. Denne avtalen skal underskrives til høsten og utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim meldte den 23. april at Norge over de neste fire årene vil bidra med en milliard kroner til kampen mot plastforurensing i utviklingsland.

For å begrense dette verdensomspennende problemet må vi gå til kilden. Vi må dumpe mindre plast i havet og gå over til nedbrytbare materialer også innen fiskeri og annen maritim næring. Det er løsningen, uavhengig av omkostningene, også her hjemme i Norge.