Er ulik blodcellestørrelse er forbundet med økt risiko for blodpropp?

Over fem tusen nordmenn rammes årlig av venøs trombose (blodpropp). Denne typen blodpropp dannes som oftest i en vene i benet og kalles dyp venetrombose (DVT). Dersom deler av blodproppen løsner, kan den følge blodstrømmen via hjertet og opp til lungene. Dette kalles lungeemboli, og er en potensielt dødelig tilstand.

Venøs blodpropp er den tredje mest vanlige hjerte- og karsykdommen, og halvparten av de rammede har ingen kjent årsak.

Målrettet forebygging av venøs blodpropp har stor potensiell gevinst i form av redusert sykelighet og dødelighet. Målrettet forebygging innebærer at forebyggende behandling tilbys de med økt risiko, og forutsetter at de med økt risiko identifiseres.

Blodtelling eller blodstatus er en del av de fleste medisinske utredninger. Vi ønsket å undersøke om blodtelling kan brukes som en risikomarkør for fremtidig venøs trombose, samt risiko for en ny blodpropp eller død blant de med gjennomgått venøs trombose.  

En enkelt blodprøve gir, ved hjelp av en automatisk “blodteller”, oversikt over de ulike cellene i blodet, altså røde og hvite blodceller. I tillegg til å oppgi konsentrasjonen av celler, gir prøven blant annet informasjon om størrelsen på de røde blodcellene og graden av ulik størrelse cellene i mellom. Det siste kalles red cell distribution width (RDW) – de røde blodcellenes distribusjonsbredde. Resultatet oppgis i prosent, og høy RDW betyr stor variasjon i cellestørrelse.

De fleste av oss har en RDW rundt 12-13 %. RDW blir i hovedsak brukt til å skille mellom ulike typer anemi. Flere nylige studier har avdekket en sammenheng mellom RDW og hjerteinfarkt, slag, inflammasjon og generell dødelighet.

RDW og forekomsten av venøs trombose ble registrert blant 26 223 deltakere fra den fjerde Tromsøundersøkelsen i 1994-95, og brukt til å beregne risiko for venøs trombose for ulike nivåer av RDW. Videre beregnet vi risikoen for død etter en venøs trombose, samt risikoen for å få en ny venøs blodpropp.

I løpet av studieperioden (1994-2012) ble 647 studiedeltakere diagnostisert med venøs trombose. Studiedeltakerne ble delt inn i fire like store grupper ut i fra RDW-nivå ved studiestart. Fjerdedelen med høyest RDW hadde 50 % høyere risiko for å få en venøs trombose enn de med RDW i den laveste fjerdedelen.

Risikoen for død etter en venøs trombose var 30 % høyere for de med RDW i den øvre fjerdedelen sammenlignet med resten av trombosepasientene. Vi fant ingen sammenheng mellom RDW og risiko for å få en ny blodpropp.

Funnene våre støtter hypotesen om at høy RDW er en risikofaktor for venøs blodpropp og økt dødelighet i etterkant av en venøs blodpropp. I klinisk praksis kan måling av RDW være en enkel og billig prosedyre for å bedømme risiko for fremtidig venøs blodpropp og behov for forebygging.

Artikkelen er publisert i tidsskriftet Thrombosis and Haemostasis