16.06.2022

Plutselig var det slutt

Alt var pakket og klart for to nye uker. Vi skulle gå til Myggbukta som en avslutning på turen vår. Men den lille Twin Otteren kom til Zackenberg med dårlige nyheter. Det var umulig, sa pilotene, å lande på Lygnaelv. Rullebanen var fortsatt dekt av snø. De hadde fløyet over på veg nordover og var tydelige i sin dom.

Det var en uventet beskjed. Hva skulle vi gjøre nå? Hva kunne vi gjøre nå? Var turen plutselig slutt? Flyet hadde kun et kort bakkeopphold – og vi hadde i realiteten ikke annet valg enn å bli med hele vegen til Island. En drøy time senere mellomlandet vi på Nerlerit Inaat (Konstabel Pynt) for å etterfylle drivstoff. Det hadde knapt gått opp for meg at vi var på tur hjem. Polarhistorien er full av eksempler på folk som har blitt mye lenger enn de hadde planlagt, men akkurat nå følte jeg det som det motsatte – at vi var blitt trukket ut av eventyret, på full fart tilbake til sivilisasjonen.

Flyturen viste at det ikke hadde vært noe alternativ å fortsette over isen. Våren hadde på ingen måter kommet så langt som vi hadde forventet. Dagen før hadde vi snakket om arktisk normalitet sammen med forskerne på Zackenberg. De viste til zoologen på Danmark-ekspedisjonen (1906-08). Første året hadde han definert det han observerte som normalt. Neste året som avvik. Tendensen i isutbredelsen har entydig minket de siste årene. Men fortsatt er det store svingninger i den arktiske naturen. Vi hadde kun studert iskart og satellittbilder for de siste årene. Etter den nye normalen mente vi padleturen sørover kysten ville vært mulig å gjennomføre. Men altså ikke med årets isutbredelse.

Jeg gikk om bord i flyet igjen og tenkte på hva Roald Amundsen skrev etter sin flytur mot Nordpolen i 1925: «Og nu – pluteslig med ett slag – skulde kanskje det hele forandres.» Han hadde tatt steget inn i flymaskinens tidsalder for å kartlegge planetens siste kvite flekker. «Kulde og mørke skulde avsløses av lys og varme». Han var glad for at «de lange møisommelige vandringer» var over. Men det er stor forskjell på 1920-tallets utforskningsperspektiv og vår søken etter å oppleve eventyr. Vi ønsker å forsøke å forestille oss hvordan det kan ha vært – og gjenfortelle dette etter beste evne. Vi har ikke kommet hit for å se det mektige landskapet fra lufta. Selv om utsynet er aldri så fenomenalt.

Det nytter likevel ikke å gruble over ting en ikke kan gjøre noe med. Hadde Zackenberg vært turens planlagte endemål, hadde vi garantert smilt om kapp inne i flyet. Og heldigvis dukker de gode minnene fram samtidig som skyene under meg dekker drivisen mellom Grønland og Island. Vi har vært ute på en fantastisk tur. I dag er det fire uker siden vi sto på innlandsisen sammen med kronprins Haakon – og hadde en lang og uviss reise framfor oss. Vi kom over isen og ned på østkysten. Uten skader. Ikke en gang et gnagsår kan vi melde om.

Men det var samtidig så mye mer vi ville fortelle om fra denne kysten. For eksempel om første og eneste gang en europeisk ekspedisjon møtte inuit som levde så langt nord på Øst-Grønland, da Douglas Charles Clavering møtte ei gruppe mennesker i Daumannsbugten i 1823 – altså for 199 år siden. Vi ville fortelle om dramaet under krigen – da fangstkameratene fra Svalbard, Henry Rudi og Herman Ritter, plutselig ble stående i en skarp situasjon og sikte mot hverandre. Vi ville fortelle om Slædepatruljen Sirius – og deres seks sledelag som patruljerer verdens største nasjonalpark med en kystlinje på imponerende 18 000 kilometer. Vi ville fortelle om alle forskningsekspedisjonene som søkte lenger og lenger nordover – og hvor viktig forskninga plutselig ble for både norske og danske myndigheter fra 1920-tallet, da suverenitetsspørsmålet tilspisset seg. Grønlandsaktiviteten var helt sentral under oppbygginga av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU), som ble grunnlagt i 1928 og er forløperen til Norsk Polarinstitutt.

Det er i det hele svært mye interessant historie og kulturhistorie knyttet til aktiviteten som foregikk i skjæringspunktet mellom næring, vitenskap og politikk. Hør bare hvordan lederen av NSIU, Adolf Hoel, formulerte grunnprinsippene for polar annektering: «Det første som gjøres er å utsende forskningsekspedisjoner.» Da ville en få nødvendig kjennskap til landets naturforhold og økonomiske muligheter. Dernest skulle en opprette «vitenskapelige og humanitære stasjoner og anlegg som f.eks. meteorologiske stasjoner, seismografiske stasjoner, kirker, o.s.v.» Videre var det viktig å oppmuntre og støtte «økonomiske foretagender og av næringslivet.» Til siste måtte en drive «agitasjon i innland og utland for å fremme sine formål. Det reklameres da med det som er utført av arbeider til landets opkomst.» Slike prosesser holdt Norge på med i mellomkrigstida. Også på Nordøst-Grønland. Det uvanlige her var at en privat okkupasjon i 1931 førte til en statlig okkupasjon. Som videre endte i en rettssak i den internasjonale domstolen. Og dommen slo fast at den norske okkupasjonen var ugyldig. Denne okkupasjonen – og forståelsen av folkeretten – hadde vi selvsagt også tenkt å skrive om.

Ikke minst skulle vi diskutere om denne saken må forstås som en bisarr episode i norsk historie, som den ofte blir framstilt som. Var det, som historiker Jens Arup Seip påsto, en gjeng ishavsimperialister som «drev landet inn i internasjonale forviklinger på en måte som knapt noen av de statsmenn som virret omkring hadde ønsket»? Nei, skal vi tro min polarhistoriske læremester Einar-Arne Drivenes. Han kjenner grønlandssaken bedre enn de fleste og mener de norske folkerettsekspertene i samtida var overbevist om at Norge hadde jussen på sin side. Ikke minst understreker han at oppslutninga om selve saken var langt større enn det folk i ettertid ville ta ansvar for.

Men, igjen, nå er turen slutt – og ei dagbok fra et kontor i Tromsø blir neppe like interessant å følge som ei fra felten – eller fra åstedet, hvor mange av hendelsene utspant seg. Jeg vil derfor benytte anledninga til å takke de som har fulgt turen vår. Vi håper vi har gitt små glimt som gjør at du har lyst til å lære mer om verdens største – og mest spennende – øy.

Dessuten: vi har lagt kajakkene igjen i Nordøst-Grønland. Vi skal tilbake en gang. Så seint på sesongen at isen har smeltet.

Dagens grønlandske ord: Misigisaq pikkunartoq = store opplevelser

– Harald Dag

15.06.2022

Isen bestemmer

Isen er lite samarbeidsvillig. Planen var å trekke utstyret til Daneborg, pakke om og sende mye hjem – før vi deretter skulle fortsette som en lett kajakkekspedisjon sørover. Det går ikke. For det første er fjordisen så blaut at den nesten er uframkommelig. Men verre: Iskanten ligger nesten 30 kilometer lenger ut i havet enn vi hadde grunnlag for å tro. Det har ikke vært høyere isutbredelse siden 2013, har vi fått melding om. Vi fikk nettopp tilsendt et iskart som gjorde oss enda mer slukørede. Det vil ikke være sikkerhetsmessig forsvarlig å søke så langt ut i havet for å padle.

Det kommer et fly til Zackenberg forskningsstasjon med nytt personell i dag. Dette flyr nesten tomt ut igjen – og vi har velvillig fått tilbud om å disponere noen plasser. Det har ført til et hektisk døgn med reorganisering, ompakking og planlegging. Resultatet blir: Markus og Ronny flyr til Island, og videre hjem, mens Vegard, Kunuk og jeg skal være med flyet til Lygnaelv, som ligger på øya Hold with hope. Derifra skal vi gå til Myggbukta. Om to uker kommer et nytt fly fra Zackenberg med kapasitet til å ta oss med til Island. Vi har nemlig mere vi vil fortelle fra dette spennende landet – ikke minst til TV-publikummet.

I år er det hundre år siden Johan A. Olsen fra Skulsfjord utenfor Tromsø bygde ei hytte i Myggbukta. Han ledet en fangstekspedisjon på sju personer som samtidig – for et honorar på 3 500 kroner – skulle sende meteorologiske observasjoner til Værvarslinga i Nord-Norge, via en nybygd stasjon på Jan Mayen. Det hadde lenge vært kjent at observasjoner fra Grønland ville få stor betydning for å forutse været i Europa. Ikke minst ville det være viktig for å kunne varsle stormer som var på veg mot norskekysten – som igjen ville øke sikkerheten for fiskeriene. Og da Olsen sendte den første meldinga fra hovedstasjonen i Myggbukta 14. oktober 1922, ble det ikke bare den første værmeldinga, men den første trådløse forbindelsen som noen gang ble sendt fra Grønland til omverdenen.

Et år senere skulle de sju karene i Myggbukta avløses av en ny ekspedisjon, ledet av Mikal Olsen. Denne fangstekspedisjonen skulle fraktes over av Meteorologisk institutts nyinnkjøpte skip «Conrad Holmboe». Men det var særdeles vanskelige isforhold i 1923, og «Conrad Holmboe» ble sittende fast i drivisbeltet. Johan A. Olsen hadde sin egen lille fangstskute, «Anni I», liggende i Myggbukta. Og siden det begynte å bli sent på året uten at «Conrad Holmboe» hadde kommet inn til kysten, bestemte Olsen seg for å starte på hjemvegen. Det ble en skjebnesvanger avgjørelse. «Anni I» og alle sju om bord forsvant sporløst. Samtidig var «Conrad Holmboe» i en kritisk situasjon, og måtte telegrafere etter hjelp. Det resulterte i en krevende redningsaksjon som flere skuter var involvert i. 20. oktober kom en sterk storm – hvor i alt fire menn ble feid over bord i en brottsjø.

Det ble altså en katastrofal start på det norske meteorologiske arbeidet fra Grønland. Men tanken var sådd, og infrastrukturen var på plass. To år senere kom den tidligere nevnte Foldvik-ekspedisjonen, hvor tre ansatte ved Geofysisk Institutt i Tromsø (Nils Foldvik, Hallvard Devold og Frits Øien) dro på en toårig kombinert fangst- og meteorologiekspedisjon. I mellomtida hadde direktør Ole Andreas Krogness på statens vegne kjøpt stasjonen i Myggbukta fra Johan A. Olsens dødsbo.

Nå sitter vi inne i hovedbygningen på Zackenberg og kjenner på følelsene. To reiser hjem. Tre fortsetter turen. Vi har hatt en fantastisk tur sammen. Reisa over innlandsisen gikk som en drøm. Opplevelsene og samværet med kronprins Haakon er minner for livet. Turen av breen og ned til fjorden var storslagen. Møtet med fjordisen var tungt.

Mens vi sitter slik og kjenner på beslutningene, tikker en polarnyhet inn fra den store verden. «Whisky-krigen er over!» Kunuk og de andre på stasjonen med lang fartstid i Nord-Grønland ser overraskede opp. «Hva, har Grønland/Danmark endelig fått suverenitet over Hans Ø?» Vi andre, uinnvidde, må ha en forklaring: Hans Ø er en holme helt nordvest på Grønland som danskene og canadierene ikke har blitt enige om eierskapet til. Selve holmen er nok ikke så mye å sloss om. Den er kun på 1,3 kvadratkilometer. Men posisjonen den ligger på, midt i Kennedy Kanalen, vil være definerende for kontinentalsokkelen på begge sider av stredet. I nesten 50 år har de to lands væpnede styrker sloss om øya. Eller «sloss» er kanskje å ta litt hard i. De har gått i land, plantet et flagg og lagt ned ei flaske brennevin. Når neste lands styrke har kommet, har de byttet ut flagget, drukket opp brennevinet og lagt ned ei ny flaske. Spørsmålet her på stasjonen er hvem som egentlig vant krigen. Det var det delte meninger om – alt etter hvem som liker canadisk whisky og hvem som foretrekker gammeldansk. Løsningen på problemet har uansett blitt at de to landene har delt holmen seg imellom.

Nå vi nå reiser, vil vi igjen takke de ansatte på Zackenberg for den hjelp og velvilje dere har vist oss! Jeg vi også takke Ronny og Markus for turen! Jeg innledet disse dagboksnotatene med å introdusere Markus som ekspedisjonspsykologen. Han har innfridd. Han har et humør jeg anbefaler alle å ta med på tur. Og uten Ronny hadde vi kanskje stått på innlandsisen enda. Hans enorme seileerfaring var avgjørende for at kryssinga av Grønland gikk som den skulle. Dessuten går han inn i beste tradisjon etter ekspedisjonskokken Adolf Henrik Lindstrøm: Han forstår at god mat i anstrengende situasjoner er viktig for en vellykket tur!

Dagens grønlandske ord: Markus Ronny qujanaq angalaqataanissinnut = takk for turen, Markus og Ronny!

– Harald Dag

13.06.2022

Zackenberg

Det er godt med en kviledag. Vi flyttet inn i Zackenberg fangsthytte i går. Fyrte opp i kullovnen. Tørket opp. Og lot roen senke seg i det gamle fangstmannsmiljøet. 

Selv Vegard måtte i dag morges innrømme at det faktiske var deilig å sitte i ro. Drikke sterk kaffe, kjenne varmen fra ovnen – og gjøre ingenting. Det varte riktignok ikke lenge. Etter 35 minutter sittende på en sengebrisk, kom det fra finnmarkingen: «Nei, kanskje vi skulle gått en tur – og sett oss litt rundt?»

Heldigvis hadde Kunuk avtalt at vi kunne komme innom å besøke de fire sjelen som for tida utgjør besetninga på Forskningsstation Zackenberg (ZERO), en liten times spasertur fra fangsthytta. Og du verden for en mottakelse. Kaffe og pannekaker, eggerøre og rugbrød – og det meste du ellers kan tenke deg til en dansk frokost – eller lunsj som vi sier på norsk. Også fikk vi tilbud om en varm dusj!

Denne forskningsstasjonen, som offisielt ble åpnet i 1997, eies av Grønlands Selvstyre og drives av Aarhus Universitet. Her er 11 bygninger og det har en kapasitet til å huse inntil 24 personer. Stasjonen er vanligvis åpen fra april til oktober, men det er juni, juli og august som er høysesong – så i neste uke kommer et stort innrykk med folk. Hovedideen med stasjonen var å få lange tidsserier over det arktiske økosystemet for bedre å forstå de langsiktige trendene. Det ble opprettet fem monitoreringsprogram innen naturgeografi, biologi, meteorologi, marinøkologi og glasiologi. Men antall forskningsprosjekt har økt de siste årene.

Vi møter Lars Holst Hansen på veg inn til stasjonen. Han har nettopp montert kamera som skal automatisk registrer blomstringsforløpet hos rypelyng. På den måten kan han rasjonalisere undersøkelsene av når plantene knopper, blomstrer og avblomstrer. Slik overvåkning er en av mange detaljstudier som kan gi viktig informasjon om trender for når våren kommer, og hvilke konsekvenser klimaendringer får for planer og dyr. Og Lars er ikke bare interessert i planter. Han overvåker alt fra insekter til moskus. Lars har vært her på stasjonen siden 2007. Så han kjenner området godt.

Det samme gjør Jannik Hansen. Han er nå på sin 18. sesongen sammenhengende. Jannik kartlegger hekkende fuglepar. Det er fire arter han følger spesielt: Myrsnipe, sandløper, steinvender og fjelljo. Noen reir registrer han systematisk utover sesongen, for å kartlegge klekking og overlevelse. Det er stor variasjon fra år til år, men det har skjedd overraskende liten endring med de artene han følger over tid. Derimot ser han at det kommer nye arter sørfra. Han har også observert at innsektene klekkes tidligere enn de gjorde tidligere, mens fuglene hekker på samme tid. Hvilken betydning det vil få for fuglenes overlevelsesevne på sikt, vet han enda ikke. Men det kan utvilsomt forstyrre rytmen.

Lotte Wendt er her for fjerde sesong. Hun jobber med det naturgeografiske basisprogrammet. Hun registrerer snø, vann og jord - og kartlegger snømengde og smelting og hvordan snøen fordeler seg i området. Hun registrere også erosjonen lang elva og langs kysten, samt vannmengden i elva. I tillegg har hun ansvar for å sjekke at en rekke av de automatiske registreringer på stasjonen fungere som de skal – for eksempel metan- og CO2-målinger. 

Logistikksjef Jørgen Skafte er en meget erfaren grønlandsfarer, for å si det forsiktig. Han har jobbet med polarlogistikk siden midt på 1970-tallet - på de absolutt mest avsidesliggende steder du kan tenke deg. Blant annet på isflak nord for Grønland. Han har vært på denne stasjonen siden 2004. I år kom han for å åpne i begynnelsen av mai, men skal allerede hjem neste uke. Han blir riktignok ikke lenge i Danmark, smiler han. Etter ti dager flyr han til Station Nord, som ligger på 81 grader nord, før han igjen kommer tilbake hit til Zackenberg de to siste månedene av sesongen.

Etter en bedre middag sammen med denne hyggelige gjengen rusler vi tilbake til fangstmannshytta. Vi har to mil igjen til Daneborg. Akkurat nå ser fjorden våt og lite framkommelig ut – så vi er litt usikker på når vi drar videre.

Etter at vi har lagt oss i posen, forteller jeg at folk har slitt med føret på fjordisen før oss. I jula i 1930, for eksempel. Da Olav Kjeldbotn lå på fangst i Dusènfjorden. Kjeldbotn var den den første norske skiløper som fikk en VM-medalje på ski, i Lahti 1926, og hadde vunnet femmila i Holmenkollen. Han var i tillegg god til å bygge hus, men visstnok elendig kokk.

Kjeldbotn hadde lovet at han skulle komme for å feire jul i Myggbukta. Men snøen lavet ned i store ullene flak, og hele landet lå som under ei dyne, ifølge forfatter John Giæver. Fangskammeraten Søren Richter hadde førsøkte å advare Kjeldbotn mot å legge ut turen: «Å vasse sytti kilometer i meterhøy laussnø i stappe mørke, – det går ikke». Men Kjeldbotn lot seg ikke stoppe. Folk ventet på ham, argumenterte skiløperen. Dessuten: «ingen skal no kunne si om mæ at æ ga opp grunnet snø».

32 timer senere nådde han Myggbukta. Giæver har forsøkt å se for seg turen: «Han bare løfter knærne opp under magen i hvert skritt og tygger seg fram. Slik gange i djupsnøen og mørke føles som å stå og trø graut på samme stedet evindelig.» Riktignok hadde han med tre hunder, men de lå og svømte i sportet bak ham. «Han har ikke kompass, men der står en svak trekk inn fra nordost. Etter den holder kan retninga». Da denne kjempen av en skiløper nådde radiostasjonen i Myggbukta, «turet han jul i lag med de andre karene». Og på disse breddegradene tok ikke folk lett på slik feiring, understreket Giæver, før han la til: «Denne Olav Kjeldbotns ensomme sytti-kilometer er det ikke mange som vet om, naturligvis. Men likere idrettsprestasjon er neppe blitt utført noensinne».

«Halvfjerds kilometer er vel ingenting å snakke om», kommer det nede fra Kunuks sovepose. «Tenk på de som måtte flykte fra Eskimonæs da tyskerne kom. De løp 300 kilometer. Uten ski». Det er riktig – men den historien sparer vi til jeg skal fortelle om krigen på Grønland.

Dagens grønlandske ord: Ilisimatooq = forsker

– Harald Dag

11.06.2022

Grønlandssakens første fase

Det er mektige omgivelser. Og voldsomme dimensjoner. Vi så på den samme odden i hele går og trodde at vi snart skulle runde den. Men fortsatt har vi 13 kilometer igjen, ifølge GPS-en, fra her vi har slått leir, på sjøisen under Eiger. Ja, det heter faktisk det. Oppkalt etter fjellet i Sveits av ekspedisjonen som Carl Koldewey ledet i 1869–70 – hvor den tidligere nevnte fjellklatreren Julius Payer var med som kartograf.

Vi går med sakte fart og tung last gjennom området som mange trodde skulle bli norsk land. Og det tema preget pausediskusjonene i går. Hvordan kunne Norge drive slik imperialistisk og aggressiv politikk mot et naboland? Eller var det det egentlig det som skjedde? Var ikke dette et folketomt land? Må vi heller forstå både den danske og den norske framferden som to imperiale makter som ville frarøve grønlenderne deres land? «Ja, selvsagt», sier Kunuk. Han kjenner godt historien om kampen om Nordøst-Grønland. Han har vært i sledepatruljen Sirius og passet på at ingen fremmede makter skal slå seg ned i dette enorme landskapet.

Grønlandssaken gir uansett fortsatt ubehagelig smak i munnen hos mange nordmenn. Jeg kommer til å skrive flere dagboksoppdateringer om hva saken dreide seg om. Men jeg kan røpe allerede nå at det ikke er så ulikt fra de andre ishavsframstøtene Norge gjorde i mellomkrigstida. En forskjell var at Norge led et sviende nederlag i den internasjonale domstolen i Haag. Og få ville assosieres med saken etter at dommen hadde falt. Men området Norge forsøkte å sikre suverenitet over her på Grønland var ubebodd. Og folkerettslig var det oppfattet som et ingenmannsland, selv om Danmark i 1921 – 200 år etter at Hans Egede kom til øya – hadde krevd suverenitet over hele Grønland. Noe som var en markant utvidelse fra de bebodde områdene på vest- og sørøstkysten. Det falt verken nordmenn eller dansker inn at landet kunne tilhøre grønlenderne. Men ett unntak. 

På begynnelsen av 1920-tallet vokste det i Norge fram en klar holdning om at det var begått en historisk urett, da Grønland hadde havnet på danske hender etter at Norge rev seg løs fra unionen i 1814. Og det ble ampert mellom nabolandene. Men høsten 1923 hadde forhandlerne fra Danmark og Norge blitt enige om en midlertidig løsning. Nordmennene kunne drive næring på Øst-Grønland fram til 1944, men selve suverenitetsspørsmålet måtte de vente med å avgjøre. Dette førte i realiteten til at både Norge og Danmark trappet opp sin økonomiske og vitenskapelige aktivitet for å kunne styrke sitt suverenitetskrav, som var en logikk av datidas folkerett.

Fridtjof Nansen likte ikke at hans landsmenn var så opptatt av dette spørsmålet. Han førsøkte derfor å ta til motmæle mot «det skred av norskhet og national selvfølelse, som er løsnet med Grønlands-saken» og «som saa mange bra nordmænd er revet med i». Han fryktet riktignok det var «formastelig og haapløst» å komme med meninger som «avviker helt fra dem som hittil er kommet til orde». Men han ville likevel understreke at Grønland tilhørte verken Norge eller Danmark: «Landets retmæssige eiere er eskimoene; og deres interesser er det som skulde være de avgjørende.»

Dette var utvilsomt et nytt perspektiv i debatten. Spørsmålet hadde til da dreid seg om Norge skulle kreve hele Grønland eller kun en del av den ubebodde østkysten. Mange mente at gammel urett måtte gjøres opp ved at Norge fikk tilbake hele øya, som hadde vært en del av det såkalte norgesveldet i middelalderen. Men mannen som hadde ført det norske flagget over innlandsisen i 1888 ba de «hysteriske på begge sider» besinne seg. I en artikkel i Tidens Tegn skrev han at det «beste og riktigste som baade dansker og nordmænd, og andre folkeslag med, kan gjøre, om det var mulig, vilde være at holde sig borte, og la eskimoene leve i fred uten europæisk indblanding».

Nansen mente riktignok at nordmenn hadde full rett til å oppholde seg og fortsette sin virksomhet i det folketomme området av Nordøst-Grønland – hvor det ikke kunne være «noen som helst grunn til at danskene skulde ha mer rett der enn nordmennene». Men han hadde liten forståelse for sine landsmenns intense higen etter dette landområdet. Spørsmålet om suverenitet – skrev han provoserende – «forekommer mig nærmest å måtte være den rene forfengelighetssak».

«Bra mann, denne Nansen», smiler Kunuk. Jeg må gi ham rett i det. Han var i alle fall ikke redd for å si det han mente. Og han kom definitivt ikke med slike uttalelser for å bli populær i hjemlandet. Men det er tvilsomt at hans uttalelser fikk så stor virkning for nordmenns holdning til grønlandsspørsmålet. Og da neste bølge av grønlandssaken kom, den virkelige intense fasen på begynnelsen av 1930-tallet, var Nansen død.

Vi beveger oss snart ut av et område som var dominert av norske fangstmenn og inn i et hvor danskene hadde fotfeste i fangstmannsperioden. Om fjordisen og trekkreftene er samarbeidsvillige, planlegger vi å overnatte på Zackenberg fangststasjon i natt, bygd av det danske Østgrønlandsk Fangst Kompagni Nanok A/S i 1930.

Dagens grønlandske ord: Qaqqat = fjellene

– Harald Dag

10.06.2022

Fjordisen

Omsider. Midt på dagen i går hadde vi samlet alt på fjordisen. Etter tre døgn med bæring, bæring og atter bæring, var utstyret igjen samlet i pulkene.

Vi har altså ikke blitt lettere, nå som vi har lagt tre sammenleggbare kajakker til byrden. To dobbelkajakker av typen Klepper - en tysk produsent som skryter av at de har laget samme kajakktypen siden Roald Amundsen i 1926 utstyrte luftskipet «Norge» med slike. Den siste er singelkajakk fra Alley.

Det er ei stund til kajakkene eventuelt blir brukt. Men i går hadde såpass mye overvann drenert av isen, at vi kunne henge oss på Kunuk og liste oss over på nordsida av Tyrolerfjorden og følge langs land østover ut mot forskningsstasjonen Zackenberg – og videre til Daneborg. Det har gitt oss framdrift, men det var fortsatt så mye overvann på Rudi Bugt at vi ikke tok sjansen på å dra til Moskusheimen. Det var et skår i gleden

Fangststasjonen Mokusheimen er utvilsomt nært knyttet til isbjørnkongen Henry Rudi fra Tromsø. Han overvintret her første gang i 1928–30, sammen med Finn Framnes-Hansen. Rudi hadde på det tidspunktet allerede 20 overvintringer bak seg. Svalbard var hans verden – og han hadde knapt tenkt tanken på Grønland, påsto han. Men da han tok imot Finn Devolds tilbud om å delta på en fangstekspedisjon til Nordøst-Grønland, angret han ikke: «Svalbard var ingenting mot dette; her var all ting så umåtelig mye større, både sletter og fjell; vidder og ukjente daler låg for øye og var ei gåte.»

Det fantes allerede ei hytte på Revet hvor Rudi og Framnes-Hansen skulle overvintre. Denne var reist av den såkalte Foldvik-ekspedisjonen, som besto av tre ansatte ved Geofysisk Institutt i Tromsø: Nils Foldvik, Hallvard Devold og Frits Øien. Sammen med tre fangstmenn skulle de overvintre på Nordøst-Grønland fra 1926–28. Ekspedisjonen reiste i alt 15 hytter og bistasjoner slik at de effektivt kunne jakte over et stort område med hundespann – og kom hjem med 243 kvitrev, 44 blårev, 18 isbjørn og to levende moskuskalver.

Rudi og Framnes-Hansen, som var en nyutdannet bygningsingeniør og ikke hadde tidligere fangsterfaring, satte i gang å reise ei ny hovedhytte på Revet. Mens de holdt på med dette arbeidet, kom det, ifølge Rudi, «en flokk moskus drivende ned til oss og sveivet rundt, som om de hørte heime i huset og ville inn. Derfor ble vi enige om å døpe stasjonen vår for ‘Moskusheimen’, det skulle den kalles nå og i all framtid». Det heter den fortsatt. Og Kunuk understreker stadig hvor synd det er at vi ikke kommer oss dit. Det er et helt spesielt sted. Vi trøstet oss med at det var temmelig spesielt å vandre ut Tyrolerfjorden på en delvis kvit, delvis turkis fjordis – under ruvende fjell. Vi tok en lunsjstopp på Bjørnnesstua, reist av W. Holmboe i 1932, og fikk en lite dose fangstmannskultur.

Etter to sesonger her i Tyrolerfjorden, hadde Rudi to overvintringer på Sørøst-Grønland, før han i 1939 kom tilbake til Moskusheimen. Og da krigen kom, ble han værende. «Grønland fikk en ny betydning for oss nå», sa Rudi. «Det ble fredens land. I den gale verda var helvete sloppe laus. I fjordene her rådde freden.» Hvordan var det mulig å ville reise herifra, reflekterte han: «jo, her ville jeg bli til galskapen der ute hadde fått en ende.» De fleste fangstmenn ble evakuert under krigen. Ikke Rudi. Sommeren 1943 ble han oppsøkt av to amerikanske kystvaktskip. De ga ham valget mellom tvangsevakuering eller å delta i den «Nordøstgrønlands Slædepatrulje», for å hindre at tyskerne etablerte seg på Grønland. Rudi valgte det siste. Fram til høsten 1943. Da reiste han til vestkysten og bodde i Ivigtut resten av krigen. 

Allerede i 1946 var Rudi tilbake på fangst. Nå på Svalbard. Til sammen tilbrakte han 27 vintre i polare strøk. Selv definerte han fangstlivet som det egentlige livet. Han mente at de hardeste overvintringene var de han hadde i Tromsø. Henry Rudi er kjent for å ha felt til sammen 713 isbjørner.

I går kveld kom tåka sigende inn fjorden. Og vi våknet nettopp til et klamt, grått lokk. Men det endrer ikke planene for dagen. Det er vindstille og vanskelig is. Det er ikke anna å gjøre enn å spise rikelig med havregrøt med reinsdyrsfett og psyke oss opp på det lasset som skal dras ut fjorden.

Dagens grønlandske ord: Tunnoq = reinsdyrsfett

– Harald Dag

07.06.2022

Vår

Kontrasten fra i går er voldsom. Vi våknet opp til snøstorm på 1200 meter over havet. Det var vanskelig å slå ned teltet. Sikten var moderat, for å si det forsiktig. Medvinden så sterk at det var hardt å holde seg på beina ned den siste fonna.

Et par hundre høydemeter lavere så alt annerledes ut. Vinden var borte. Jakker ble kastet. Det lå ei snøstripe i dalbunnen, og de største optimistene i gjengen snakket om å kunne kjøre på ski helt ned til sjøen. Men hvor lenge var Adam i paradiset? 600 meter over havet og tre kilometer fra sjøkanten, var det stopp. Bom stopp. Våren hadde kommet. Eneste farbare veg gikk gjennom ei steinur. Det var absolutt ingenting anna å gjøre enn å demontere pulkene og etter beste evne binde innholdet fast til det vi har med oss av ryggsekker. Pakkesel er det mest nærliggende bildet jeg kommer på.

Flere timer senere hadde vi fått over halvparten av utstyret halve vegen ned – i tre vendinger. Her har vi satt opp teltet. Så nå ligger vi på ei fin slette 300 meter over fjorden med utsikt til blå breer og fargerike fjellvegger. Rypa tripper like ved teltet, moskusen beiter oppi bakken bak oss. Her er fuglesang og lukt av liv. Vegard kom nettopp jublende inn i teltet: «Tenk det er mulig å ligge rett ut på mosen i bare undertøyet – det er som sommer i Finnmark – og i går klarte vi knapt å komme ut av teltet.»

Turen er definitivt over i en ny fase. Akkurat nå en fysisk tung en. Men i løpet av det neste døgnet bør vi har fått det meste av utstyret ned til fjorden. Men hva så? Vi har kajakker liggende i en falleferdig fangsthytte rett under oss. Hytta ble sannsynligvis reist av den norske fangstmannen Henry Rudi i 1928. Rudi skrev i alle fall: «Terrenget var godt utbygget med bistasjoner, men vi slengte nå opp to nye». Jeg kommer garantert tilbake til Rudi – når vi skal til hans hovedstasjon Moskusheim. Men du lurer kanskje på hvordan våre kajakkene har kommet dit. Det gjør jeg faktisk jeg også – og kan ikke anna enn å konstatere at Kunuk har et utrolig kontaktnett i dette landet.

Akkurat nå har vi riktignok lite bruk for kajakker. Isen er fortsatt tykk og solid. Dessverre også med overvann. Vi skal snart ut for å ta nok en tur opp steinura for å hente mer utstyr. Men samtalen dreier seg stadig om vegen videre. Vil vi få bruk for kajakkene? Og eventuelt når? Blir vegen videre en skitur på isen – eller kan vi seile? Foreløpig ingen gode svar – så jeg forteller om folk før oss som har hatt langt større problem. Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen, for eksempel, på veg sørover på sitt nordpolforsøk. De havnet i en is som var så løs at det ikke var mulig å kjøre med hundespann, men ikke åpen nok til å padle i. De kunne ikke anna enn å ligge og vente – og se på at snøen smeltet. Først en måned senere kunne de sjøsette kajakkene og forlate det som for lengst hadde fått betegnelsen Længselens leir.

Og apropos «lengselens leir». Ingen slår nok de fire russiske fangstmennene som i 1743 strandet på Edgeøya på Svalbard og ble tvunget til å overvintre etter at skipet og resten av mannskapet hadde forlist. De klarte seg i seks år i isødet, uten annet utstyr enn ei rifle med 12 skudd, fyrtøy, ei øks, en kniv og en kjele. Etter godt og vel fem år døde en av dem av skjørbuk, men de andre ble til slutt reddet av et russisk fangstfartøy som vær og vind tilfeldigvis hadde ført i denne retningen.

«Det er viktig å ta en ting av gangen», bryter psykologen inn etter at historiene tar helt av. «Først må vi få alt utstyret ned til sjøen. Så kan vi vurdere situasjonen.» Jeg er enig med han, men legger raskt til at vi forhåpentligvis snart kan heise våre kjære drager og seile ut Tyrolerfjorden mot Daneborg.

Dagens grønlandske ord: Sulerulunneq = slit

– Harald Dag

05.06.2022

Over Payer Land

Det kan være utfordrende å komme av den store bre. Det er en fjellrik verden vi har kommet til, med djupe fjorder. Mange steder henger isen ut over bratte fjellsider. Andre steder har den stor fart som skaper vanskelige sprekkområder. Vi hadde funnet ut at den sikreste vegen ned, gikk over Payer Land.

Sikreste, kanskje, men enklest? Det spørsmålet stile vi oss alle etter å ha kjørt ned brefallet fra selve innlandsisen. Deretter skulle vi opp en bakke som nok var både lengre og brattere enn de optimistiske ruteplanleggerne hadde gitt uttrykk for. Vi hadde stått opp klokka to om natta. Noen timer seinere sto vi med fire tunger pulker hver og så mistrøstig oppover. All luksusen vi hadde tillatt oss på en seiltur, skulle vi nå betale tilbake for. Med rente, følte vi, der vi la oss i trekkselene som heroiske britiske polarhelter. De to tøffeste, Kunuk og Markus, trakk alle pulkene samtidig. Resten måtte dele lasta og gå to turer.

Jeg må innrømme at jeg så mørkt på det. Én ting var motbakken. Men det var nesten tre mil over Payer Land. Og her kunne vi ikke være sikker på vind. Det som gjør innlandsisen ganske forutsigbar for drageseiling, er de såkalte katabatiske effekten. Det er den kalde lufta i høyden som faller ut mot kysten og skaper til dels kraftig vind. Men denne effekten kunne vi ikke forvente oss her ute. Det tenkte jeg stadig på da jeg gikk nye vendinger for å hente nye pulker. Vi snakket om at det kunne ta tre døgn fra vi forlot innlandsisen til vi var helt nede ved fjorden. Etter åtte timer i motbakken fryktet jeg det ville gå langt mer.

Plutselig var det et drag i lufta. «Dette flyr vi på», kom det raskt fra Ronny. Optimistiske blikk ble vekslet. Pulker satt sammen. Og dragene løftet. En time seinere sto vi på barmark – etter en eventyrlig seiltur over hele Payer Land – over toppen av verden følte vi, mens vi fløy av sted med en fjellutsikt du skal leite lenge etter. Det er vanskelig å beskrive gleden vi følte da vi hadde kommet helt over. Breie smil i lav kveldssol. 14 timer etter at vi hadde spent på oss skia.

Og her er vi på kanten av Payer Land og ser ned i en islagt fjord 1200 meter under oss. Vi drikker kaffe og utsetter stadig starten på den lange nedstigninga. Og mens vi likevel sitter slik, må jeg fortelle hvem dette platået er oppkalt etter. Payer, eller Julius Johannes Ludovicus Ritter von Payer, som var hans fulle navn, vil nok mange først og fremst forbinde med oppdagelsen av Frans Josef Land i 1873, hvor han sammen med Karl Weyprecht ledet den østeriske-ungarske nordpolekspedisjonen fra 1872–74. Her hadde Weyprecht kommandoen på havet og Payer på land.

Payer var en erfaren fjellklatrer med en rekke førstebestigninger av høye fjell i Tyrol i Alpene. Fjellturene førte til mer detaljerte topografiske kart, og i 1868 ble han spurt av den tyske geografen August Petermann om å være med som typograf på den andre tyske nordpolekspedisjonen. Her seilte de til denne kysten med «Germania» under kaptein Carl Koldewey kommando. De kom så langt som til Shannon Ø, litt nord for oss. Jeg har ikke mulighet her jeg sitter til å sjekket opprinnelsen til stedsnavnene her på kysten, men jeg vil anta at den østeriske kartografen fikk mulighet til å sette igjen noen merker. Vi sitter og ser ned på Tyrolerfjord. Litt sør for oss har hans keiser fått sin Kejser Franz Josephs Fjord.

Vi har bestemt oss for å puste ut etter den lange dagen i går. Jeg har aldri, etter mange turer, sett Vegard Ulvang såpass sliten. Men den gamle skikongen trenger ikke lang tid på lading. Nå er han den samme gamle - og lurer på om vi ikke snart skal komme oss videre … 

Dagens grønlandske ord: Qummukajaaq = motbakke

– Harald Dag

03.06.2022

Den viktige dama på den store sledereisa 

Det er litt stille i teltet. Tomrommet etter de to som forlot oss i dag er merkbart.

Vi ble liggende i teltet. Vi trengte det. Vi snakker spent om kysten som venter oss der nede. Kunuk påstår at du ikke har vært på Grønland før du har sett denne imponerende delen av dette store landet. Jeg vet fra historiske beskrivelser at området gjorde et følelsesmessig sterkt inntrykk på fangstfolk og forskere som tilbrakte år etter år her – i det de oppfattet som norsk land.

Samtalen går over til ulike store danske ekspedisjonen som utforsker den nordligste delen av Grønland. En av de var første Thule-ekspedisjonen, hvor Knud Rasmussen, Peter Freuchen, Uvdloriaq og Inukitsoq dro ut for å lete etter Ejnar Mikkelsens, fra den tidligere nevnte «Alabama»-ekspedisjonen (som nå er filmatisert). Rasmussen og Freuchen reiste fra handelsstedet Thule på nordvestkysten og over innlandsisen til Nord-Grønland.

Rasmussen og Freuchen er de mest kjente danske grønlandsfarerne. Freuchen, den store brumlebassen, med den gode pennen, som ikke var kjent for å ødelegge en god historie med for mye faktasjekk. Rasmussen var den skikkelige. Og han hadde en imponerende rekke med lange ekspedisjoner. Og i motsetning til de norske polarfarerne som fant is og dypt hav på sine ekspedisjoner, samlet Rasmussen på kultur. Han reiste fra boplass til boplass for å dokumentere det tradisjonelle inuitsamfunnet. Den mest imponerende reisa er den femte Thule-ekspedisjonen. Eller «Den store slædereise» som Rasmussen ga tittelen på sin populære bok fra ekspedisjonen – som gikk fra Canada, gjennom Nordvestpassasjen til Alaska, i 1921–24.

– Jo, Knud Rasmussen var imponerende, sier Kunuk.

Men vi må ikke glemme de grønlandske hjelperne som var med ham. Uten en kvinne som Arnarulunnguaq, for eksempel, er det ikke sikkert femte Thule-ekspedisjon hadde blitt så vellykket. Hun deltok på sledeekspedisjonen fra Hudson Bay til Beringstredet. Hun ordnet mat, og ikke minst vedlikeholdt hun og sydde nye skinn- og pelsklær og skotøy til ekspedisjonsdeltakerne. Hun ble samtidig den første dama til å gjennomføre den lange arktiske reisa fra Grønland til Stillehavet.

Vi går snart i soveposen – og satser på en tidlig start for å finne vegen ned brefallet vi har framfor oss, før det meldte snøværet kommer. Vi kjenner ikke til noen som har vært her tidligere – så vi har ingen beskrivelse å følge. Men KSAT har gitt oss høyoppløselige satellittbilder som gjør at vi er så godt forberedt som mulig for å finne en farbar og trygg veg ned til fjorden.

Dagens grønlandske ord: Qimussimik angalaneq = sledereise

– Harald Dag

03.06.2022

På tur med kronprinsen

Kronprins Haakon har nettopp dratt hjem fra ekspedisjonen etter en fantastisk tur over innlandsisen!

Det er sikkert mange der ute som lurer på hvordan det er å være på tur med kronprins Haakon. Ført og fremst vil jeg si det er en skikkelig tur vi har vært på – eller kanskje jeg helle skulle bruke det mer dekkende begrepet polarekspedisjon. Vi har seilt over 1200 kilometer over innlandsisen på Grønland. Opp i en høyde på nesten 3000 meter over havet. Vi har hatt nattetemperaturer ned mot -30 grader celsius og vindstyrke opp mot 20 ms.

Vi har vært sju stykker på tur. Vi seks som er presentert på ekspedisjonens hjemmeside – samt en meget dyktig person fra Den kongelige politieskorte. Vi har tilsammen utgjort et strålende lag – som har klart oss godt i møte med elementene.

Flere av oss har tidligere erfaring fra ekspedisjoner i polare strøk. Det hadde ikke kronprinsen. Men du verden som han har taklet forholdene. Og om noen skulle være i tvil: Det er ingen særbehandling for ham. Selvsagt! Han har vært med på denne turen som en ordinær ekspedisjonsdeltaker – og han har i aller høyeste grad bidratt til suksessen. Han har vært med på alt som skal gjøres når teltet skal opp og ned. Pulker skal pakkes opp og igjen. Primusen skal tennes, og vann skal smeltes. Latrine graves og isbjørnsikring strekkes rundt leiren. I tillegg er han kanskje den mest stødige seileren av oss alle. Og utholdende. Flere ganger har jeg lagt merke til at han småhopper under dragen på slutten av dagen – mens jeg selv brenner i knærne av smerte etter mange timer med høy fart på skiene.

Men kanskje viktigst: Han har bidratt til å løfte den faglige debatten underveis på turen. Hans kunnskap og nysgjerrighet har ført oss innom mange spennende tema – som jeg virkelig gleder meg til å vise TV-seerne om et halvt års tid. På forskningsstasjonen Eastgrip ble dette spesielt tydelig. Kronprinsen og professorene diskuterte viktige problemstillinger med den største selvfølgelighet – og han stilte imponerende relevante spørsmål.

Samtidig tror jeg, eller vet jeg, at han har lært en hel del på denne turen. Det er noe spesielt med å ha vært på åstedet. Selv om de aller fleste forutsetningene er forskjellige på en moderne ferd, er dimensjonene og elementene de samme som polarpionerene møtte. Det gir i seg selv større innsikt. Innlandsisen på Grønland er dessuten en viktig brikke for planetens framtid. Det er ingen ulempe at kronprinsen har bedre forståelse av de fysiske forutsetningene når han stadig møter forskere, statsledere og beslutningstakere for å snakke om konsekvensene av issmelting. Personlig tror jeg også det kan gi en viss annerkjennelse i de samme miljøer at han faktisk har vært på en slik tur – og har praktisk polar knowhow.

Jeg vet jeg kommer vel ofte tilbake til Fridtjof Nansen. Men som hans biograf er det litt vanskelig å unngå. Uansett: Nansen var utvilsomt opptatt av at den nye kongefamilien som kom til Norge etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905 skulle lære seg å gå på ski. Jeg har flere ganger under denne ekspedisjonen tenkt på om Nansen kunne ha forestilt seg at kong Haakons oldebarn skulle komme til å krysse Grønland med ski på beina. Jeg tror ikke det. Men jeg er ganske overbevist om at han hadde vært svært fornøyd med det langsiktige resultatet.

I polarnasjonen Norge har det det vært et nært forhold mellom kongefamilien og polarinteressene. Roald Amundsen døpte sitt skip for «Maud», for å nevne et eksempel, og da vi endelig skulle få et nytt, avansert polart forskningsskip, fikk det navnet «Kronprins Haakon». At kronprinsen nå også har demonstrert en praktisk, faglig og personlig interesse i og for polarområdene, synes jeg gir denne relasjonen et ekstra løft.

Vi står nå på den østlige kanten av den stor bre. Fem av oss fortsetter ned til sjøen – mens kronprinsen må hjem til andre forpliktelser. Under oss her på kysten finnes en rekke små rullebaner med flytrafikk som server forskning og det danske forsvaret – med flytrafikk til og fra Island.

Takk for 15 strålende dager, kjære turkompis!

Dagens grønlandske ord: Ikinngut = venn

– Harald Dag

03.06.2022

Øst på den store bre

Vi ligger på toppen av et brefall og ser ned på de samme fjellene som Helge Ingstad så opp på da han skrev «Øst for den stor bre».

Det er et eventyrlig skue – og en fantastisk følelse å være ferdig med seilturen over innlandsisen på Grønland. 1228 kilometer, ifølge loggen på den nye klokka til kronprinsen.

Det har vært litt stille på dagbokfronten, men de siste to dagene har vært ganske lange og heftige. Det vil si. Gårsdagen var lang. Dagen i dag har vært røff. Vi våknet til sterk vind og et ganske rotete skiføre, for å si det forsiktig. Temperaturen var lav, men sikten god – og vi rigget oss med de minste seilene og dragene vi har med. 10 mil senere sitter vi blide og trøtte i teltet på toppen av det som en gang ble kalt Eirik Raudes Land. Jeg holder et lite foredrag om den såkalte grønnlandssaken, men for å være ærlig er folk for slitne til å fatte særlig interesse. Men kjære dagbokleser: jeg kommer garantert tilbake til tema når vi kommer ned på fjorden.

Dagens grønlandske ord: Tunup Avannaa = Nordøst-Grønland

– Harald Dag

31.05.2022

Teltliv

Her ligger vi. Vi er faktisk værfast i tradisjonell forstand. Null sikt og kraftig motvind. Ingenting anna å gjøre enn å bli i teltet. Men det er hyggelig nok det. Vi har mye å prate om, og Ronny har med kaffebønner fra Colombia. Brent hos Supreme Roastworks i Oslo – og håndkverna her på isen, 75 grader nord, 2625 meter over havet.

Det er altså verken desperasjon eller dårlig stemning. Kamskjell, blåkveite og reker er på tinging. Vi har nok lesestoff. Og Ronny har en variert – for å si det forsiktig – spilleliste på musikkanlegget.

Jeg forteller de andre at det selvsagt kunne vært annerledes, og viser til en episode som skjedde her på innlandsisen for 134 år siden. Nansen og hans menn ble liggende værfast med styrtregn og kraftig vind. Det var lite å finne på i teltet. De knappe matrasjonene ble redusert til det absolutt minimale, «når vi ikke arbeidet, skulde vi jo heller ikke trenge stort mat», var Nansens klare beskjed. Tida ble stort sett brukt til å høre på vinden som slet i teltduken. De kunne riktignok lese fra det begrensede biblioteket. Balto hadde med seg nytestamentet på samisk. Nansen hadde med sjøkalender, logaritmetabell og Amund Hellands avhandling om Grønlands isfjorder.

På andre døgnet, en lørdag, ble det en trykket stemning i teltet. Da skal følgende samtale ha funnet sted:

Sverdrup bemerker: Dette er fryktelig kjedeligt. Havde det endda været Søndag, saa vi haved kunnet faa en Pibe Tobak. Kan vi ikke beslutte at lade Søndagen begynde lidt før end den skulde efter Stedets Tid? I Europa har de allerede Søndag i dette Øieblik.

Dietrichson: Jeg har et andet Forslag, nemlig at den Ration Spiritus, som er bestemt til at koke Chokoladen imorgen, benyttes iaften til Toddy. Da det ikke er tænkelig, at nogen vil drikke Toddy uden at røge til, vil denne vedtagelsen af Sverdrups Forslag følge af sig selv.

Ravna bemerkede: kak tanurlak spækkavet, hvilket af Balto blev oversat: Jeg tilader mig paa det kraftigste at anbefale Hr. Premierlointnantens Forslag.

Nansen: Da ingen flere har forlangt Ordet er Sagen optaget til Votering. Voteringen foregaar ved Navneopraab. De Herrer som stemmer for Toddy vil behage at svare Ja, de øvrige Nei. Voteringen foregaar og begynder med Finnmarken.

Hr. Ravna: Ja

Hr. Balto: Ja

Hr. Christiansen: Ja

Hr. Dietrichson: Ja. Da der nu allerede er Majoritet, vil jeg tage mig en Lur indtil Toddyvandet er ferdigt.

Hr. Sverdrup: Ja.

Nansen: Jeg stemmer Nei. Da Presidentens Stemme gjør Udslaget, er Forslaget altsaa forkastet.

Sverdrup: Nei, ved du hva, Hr. President, dette er mod alle parlamentariske Regler. Det er naturligvis kun i Tilfælde af Stemmelighed, at Presidentens Stemme gjør Udslaget. Jeg tillader mig paa Basis af den grønlandske Konstitutions § 17 og med Reglementet i Hand – –

Nansen: Jeg slaar en Streg over alle dine Paragrafer og appelerer til mine Armer og Ben, som siger at jeg har Ret. Forslaget er forkastet. Basta.

Dietrichson (vaagner op): Hvem har kastet Basta?

Nansen: Dit Fe, læg dig til at sove igjen, du glemmer nok, at Kortspil ikke var opfundet i Istiden.

Nå er havregrøten til Ronny ferdig. I dag servert med lynghonning fra Tangerås bigård på Varaldsøy i Hardangerfjorden. Det blir en sein og lang frokost. Og Kunuk forteller om hvordan opptaket til den danske arktiske spesialstyrken Sirius foregår. Det er harde krav for å komme med i verdens minste militære enhet, på tolv personer, som patruljerer verdens største nasjonalpart med hundespann. En nasjonalpark vi nå har kommet inn i.

Vi er forberedt på en lang dag i teltet. Markus har tatt med kortstokk. Og jeg kan ikke se for meg at det blir behov for å stemme over hva vi skal gjøre – eller prioritere. Vi trenger overhodet ikke å rasjonere på noe. Og alle er enige om at vi stormer ut av teltet og heiser dragene med en gang vinden dreier i vår retning.

Dagens grønlandske ord: tupeq = telt

– Harald Dag

31.05.2022

Jørgen Brønlund

Værmeldinga stemmer forbløffende bra. Yr hadde lovet at det skulle bli vindstille midt på dagen i dag – og klokka 12 falt dragene livløse i bakken. Så her ligger vi. 10 mil nærmere østkysten. Vi har det godt i et solvarmt telt. Ute er det -7 grader. Og det føles sommerlig etter flere dager med under 20 kalde.

I går nevnte jeg Nioghalvfjerdsfjorden, hvor store deler av den nordøstgrønlandske isstrømmen renner ut. Fjorden med den prosaisk navnet, ligger, ja nettopp, på 79 grader nord, og var årsstedet for et av de store dramaene i polarhistoria. Ronny begynner middagsforberedelsene, mens Kunuk og jeg starter å snakke om «Danmark»-ekspedisjonen, som foregikk i 1906–08, og ble ledet av den danske journalisten og forfatteren Ludvig Mylius-Erichsen.

Ekspedisjonen ble den første til å utforske den nordligste kysten av Grønland. Amerikaneren Robert Peary og nordmannen Eivind Astrup hadde i 1892 nådd innerst i en av de store fjordene på nordsida av Grønland, etter å ha kommet over innlandsisen. Men lenge var det nordøstlige hjørnet av denne enorme øya en stor hvit flekk på kartet.

Våren 1907 dro to sledelag nordover. På det ene var Mylius-Erichsen, kartograf Niels Peter Høeg Hagen og grønlenderen Jørgen Brønlund. Sistnevnte var fra Ilulissat, var barndomsvenn av Knud Rasmussen og hadde vært sammen med både Mylius-Erichsen og Rasmussen på Den litterære Grønlandsekspedisjonen. Han var kjent som meget dyktig sledehundkjører.

Etter å ha utforsket et stort område av det nordligste Grønland, ble Mylius-Erichsen fristet til å dra inn Independence Fjord for se etter den kanalen som Peary hadde sagt skulle dele Peary Land fra resten av Grønland. Men de fant ingen kanal. Naturlig nok – siden kanalen bare fantes i hodet til Peary. Men omvegen til bunden av den djupe fjorden tok så mye ekstra tid at de tre karene ikke rakk sørover før sjøisen gikk i oppløsning. De måtte rett og slett oversomre på nordspissen av Grønland.

Hva som skjedde på returen vet vi ikke i detalj. Men vi vet at det ble en hard sommer. De fant lite vilt. De sultet. De sleit ut utstyret.

Og de ventet lengselsfullt på høsten skulle komme og isen igjen skulle legge seg på sjøen, slik at de kunne kjøre hundesledene tilbake ekspedisjonsbasen Danmarkshavn. Men det ble mørkere og mørkere og vanskeligere og vanskeligere å jakte. De måtte slakte hundene for å få mat. Da mistet de samtidig kraften som skulle trekke de sørover.

Jørgen Brønlunds lik ble funnet neste vår av Johan Peter Koch, som hadde reist ut fra Danmarkshavn for å lete etter kammeratene sine. Den erfarne fangstmannen Brønlund hadde klart å komme til et depot like sør for Nioghalvfjerdsfjorden, men han måtte gi tapt her. I dagboka fortalte han nøkternt og gripende om hva som hadde skjedd: «Omkom 79 Fjorden efter Forsøg hjemrejse over Indlandsisen, i November Maaned jeg kommer hertil i aftagende Maaneskin og kunde ikke videre af Forfrosninger i Fødderne og af Mørket. De andres Lig findes midt i Fjorden foran Bræ (omtrent 2 ½ Mil). Hagen døde 15. november og Mylius omtrent 10 dage efter.»

«Hvilken saga i de få linjer!», skrev Fridtjof Nansen etter å ha sitert Brønlunds ord i innledninga til Nord i Tåkeheimen: «Kulturen sænker sine faner ved denne Eskimos grav.» Nansen brukte historien om de tre karene som hadde slitt seg sørover etter den «lange håbløse sprængferd» som et eksempel på alle de som hadde mistet livet i kampen for å utforske de nordligste deler av planeten vår.

Kunnskapen om den dramatiske hjemturen har vi fra Brønlunds sporadiske dagboknedtegnelse. Men det er mye vi ikke vet. Det skyldes ikke manglende interesse. For spørsmålet om hva som skjedde med Brønlund, Mylius-Erichsen og Hagen er et av de store spørsmålene i dansk polarhistorie. En rekke ekspedisjoner har leita etter spor. Den første var «Alabama»-ekspedisjonen, som nylig er dramatisert i filmen Against the Ice. Og mange er fortsatt overbevist om at Mylius-Erichsen og Hagens dagbøker og kart må finnes et sted i de enorme landområdene nord på Grønland.

Sola er borte fra teltduken vår. Det har begynt å snø. Det har blitt litt hustrig her inne i teltet. Vi blir nok liggende her et drøyt døgn – om værmeldinga fortsetter å treffe like nøyaktig som den har gjort til nå. Men onsdag kveld skal vinden ifølge meteorologene igjen snu. Vår veg. I noen dager. For sikkerhets skyld legger vi også inn en liten bønn til de lokale vindgudene om at vi da får seilt over siste del av den store bre.

Dagens grønlandske ord: Nanoq = isbjørn

– Harald Dag

30.05.2022

Eastgrip!

I går ettermiddag seilte vi med stor fart mot en liten svart prikk midt i denne enorme isørkenen. Det var en fantastisk følelse å legge ned dragene ved turens store delmål, hvor vi raust ble tatt imot av en internasjonal besetning på 19 personer.

Vi kom på en lørdags ettermiddag. Det var flaks. Lørdag er dusjedag med påfølgende festmiddag. Til denne kreves anstendig antrekk – «for ikke å glemme at vi er siviliserte folk», understreket stasjonsleder Jørn Peder Steffensen – eller JP som alle kaller ham her. Akkurat det hadde vi ikke tenkt på da vi pakket pulkene, men skjorter og slips ble lånt ut – slik at vi ikke skulle skille oss alt for mye ut fra de fastboende på denne forskningsstasjonen 2700 meter over havet.

Eastgrip er et fascinerende sted. Én ting er kontrasten – fra det stille teltlivet til diskolys og dans. Men dagen i dagen har vært enda større – og gitt oss en hardcore skolering i Grønlandsisens fysikk.

Hovedmålsetningen med dette forskningsprosjektet, er å bore en kjerne 2600 meter gjennom isen. Det er i seg selv interessant. Men punktet denne stasjonen ligger på, er kilden til en såkalt isstrøm. Det vil si at isen beveger seg med relativt stor fart mot havet. I løpet av det døgnet vi har vært her, har vi flyttet oss 20 cm mot nordøst. Det vil si én meter i uka. Eller 50 meter i året. Og det er bare her, akkurat i denne «elva», det beveger seg i slikt tempo. Ti kilometer i hver retning står isen så godt som stille. Og isstrømmen går fortere og fortere jo nærmere den kommer kysten – og ender opp med å pumpe enorme mengder is ut i den sagnomsuste Nioghalvfjersfjorden på nordøstkysten av Grønland.

Hvorfor oppstår slike isstrømmer? Det er det ingen som vet. Enda. Forskerne vet heller ikke hva som vil skje med slike isstrømmer i et varmere klima. Og hva vil de finne når de har boret seg gjennom isen? Vil de møte vann, fast grunn, eller løsmasser? Det er det heller ingen som vet. For dette er første gang det gjøres en kjerneboring gjennom en isstrøm. Men det forskerne vet, er at kunnskap om slike isstrømmer, som finnes både her på Grønland og i Antarktis, vil være avgjørende for å kunne anslå hvor mye av klodens is som alt i alt vil ende opp i havet ved et varmere klima.

Alle disse opplysningene – og mange, mange flere, fikk kronprinsen i en meget kunnskapsrik og interessant samtale mellom ham, Jørn Peder og Kerim Hestnes Nisancioglu like etter frokost. Jørn Peder kommer fra Universitetet i København og har sammen med sin kone Dorthe Dahl-Jensen vært primus motor i dansk iskjerneboring siden 1970-tallet. Kerim er fra Universitetet i Bergen og leder prosjektet fra norsk side. Disse tre diskuterte også store spørsmål om framtidas klimautvikling – og hva som vil skje med iskappene på Grønland og i Antarktis – mens Vegard filmet og filmet til han nesten gikk tom for minnekort.

Eastgrip har ligget brakk i to sesonger på grunn av koronaepidemien. Det bærer anlegget preg av. Selve stasjonsbygget, en treetasjes dome, hadde snø tre meter oppover veggene da det første mannskapet landet her for om lag to uker siden. Det var et løselig problem. Det 55 tonn tunge bygget står på meier, og kunne etter en del graving og med kraften fra en tråkkemaskin trekkes opp på snøoverflaten igjen.

Vanskeligere er det med alle de undersnøiske kanalene ­ som huser boretornet, islageret, verksted og laboratorium. Disse har i løpet av tre år sunket sammen og blitt kraftig nedrimet. Og dagens høydepunkt foregikk 10 meter under bakken, i disse kanalene – inne i selve grønlandsisen. Jørn Peder viste rundt og forklarte engasjerende hva som vanligvis foregår i disse katakombene. Det vil utvilsomt kreve en voldsom innsats å skjære løs isblokker og frakte dem ut, for igjen få akseptabel arbeidshøyde. Men folket her er ikke lettskremte. De satser på at boret igjen skal snurre før juli er omme. Hullet er nå 2100 meter dypt, det vil si at de har hentet opp over 40 000 år gammel is. De kommer ikke igjennom i år – men i 2023 vil verden omsider få svar på hva som skjuler seg på bunnen av en isstrøm.

Men selv om boret foreløpig står, gjøres det annen forskning her på stasjonen. For bedre forståelse av klimainformasjonen som lagres i isen, må de øverste snølagene detaljert undersøkes og analyseres. Her er flere snøspesialister – og Markus ble raskt rekruttert ned i ei snøgrop for å bidra med sin kunnskap. Og kronprinsen ble med Hans Christian Steen-Larsen (UiB) og Chantal Zeppenfeld (Universitetet i Bern) ut i snøføyken for å ta 12 av i alt 4500 snittprøver som skal samles i løpet av denne sesongen.

Snøføyk et dekkende begrep for værsituasjonen her i dag. Det er nesten vanskelig for oss drageseilere å se all den gode vinden blåse ubrukt forbi. Samtidig er det er stort værskille på gang. Spenningen er derfor til å ta og føle på her i gjengen. Vi har ikke særlig lyst til å forlate dette interessante stedet. Samtidig ser vi at det kan komme både vindstille og motvind et par dager fram i tid. Vi pakker derfor pulkene klare til middag – og satser på å utnytte den vindfulle, arktiske sommernatta på 75 grader nord.

Dagens grønlandske ord: Silap allanngoriartornera = klimaendring

– Harald Dag

27.05.2022

Snowhow

Du verden – det var mange store smil rundt primusen i går kveld.

Noen dager med vindstille vær og lite framdrift har naturlig nok skapt litt uro. Skulle vi likevel ikke klare å krysse Grønland innenfor den tidsrammen vi har planlagt? Men i går kunne vi trekke et lettelsens sukk. Det var optimale forhold. Godt skiføre, stabil vind – og stort pågangsmot. 253 kilometer på drøye åtte timers seiling. Det gir, ifølge kronprinsens GPS-måling, en gjennomsnittsfart på 30,5 kilometer i timen. Og værmeldingen virker som den er på vårt lag de neste dagene.

Det er på slike dager drageseiling virkelig viser sitt potensial i polare strøk. Vi tøyde støle muskler mens vi snakket varmt om den effektive metoden det er å seile over isen. Ingen skiløper eller hundekjører har selvsagt mulighet til å tilbakelegge en slik dagsetappe. Vi trenger heller ikke å frakte med oss drivstoff, som en snøskuter eller en beltevogn må. Vinden kommer med ny kraft. Nesten alltid.

Idet vi siger ned i soveposen, går diskusjonen over i begrepet jeg brukte i går: Den norske polarlogistikken. Hva ligger egentlig i den? Da Roald Amundsen ble feiret etter å ha kommet hjem fra Sørpolen, som utvilsomt var en polar maktdemonstrasjon, ble det understreket «at norske ekspedisjoner har inført den nu brukte Polarteknik». Samtidig ble det understreket at det var særlig skiene som hadde gjort forskjellen.

Men at skiene skulle være den viktigste suksessfaktoren, er en sannhet med store modifikasjoner. Amundsen brukte det grønlandske framkomstmidlet sledehund til Sørpolen. Og den norske polarlogistikken har komponenter fra ulike tradisjoner. Nansen hadde vært med på to ishavstokt før han utrustet «Fram». Han fikk viktige råd fra ishavsmiljøet i Tromsø. Og han rekrutterte erfarne ishavsfolk som mannskap.

I det vi kan kalle norsk polartradisjon, inngår også kunnskapen fra arktiske urfolk. Ikke minst hundespannet. Eivind Astrup ble den første som kombinerte skiløping og sledehunder, på sin ferd med Robert Peary til Nord-Grønland i 1892. Nansen fikk sledehunder fra Sibir. Roald Amundsen lærte svært mye om polar logistikk på sin ferd gjennom Nordvestpassasjen, og sitt lange opphold hos inuitter i området rundt Gjøahavn.

Etter at Nansen hadde vært på Grønland, skjønte han at dersom han skulle komme til Nordpolen, måtte han «følge det vink som eskimoerne gav: at leve på deres vis og i steden for de tunge både føre lette kajaker med sig, trukket af hunde». At han virkelig hadde lært mye under sin overvintring, ga hans turkamerat Hjalmar Johansen uttrykk for: «Nansen havde jo været blandt eskimoerne paa Grønland, han var næsten udlært i at leve som vildmand; hans erfaringer fra eskimoernes liv kom godt med baade her og senere paa færden.»

Samuel Balto og Ole Ravna, som var med Nansen over Grønland, hadde med seg samiske klær og fottøy. Nansen forsto at disse var overlegne i polartraktene. Carsten Borchgrevink, som var i Antarktis i 1898–1900, hadde rekruttert to samiske deltaker, Ole Must og Per Savio – «fra Sør-Varanger!», kommer det fra Vegard nede i soveposen. De ble viktige for ekspedisjonen – og viste for alvor hvor klokt det var å kunne kle seg skikkelig. De sydde skaller og skinntøy, og «mer trofaste og hengivne ledsagere enn de to tror jeg ikke noen sjef kunne ønske seg», skrev Borchgrevink.

Samlet sett ble kunnskapen fra arktiske urfolk, ishavsfangsten, og gode skiløpere som hadde vært ute en vinterdag satt i system og videreutviklet gjennom en rekke store polarekspedisjoner i tiårene rundt 1900. Men, som også nevnt i går, ble dette fortrinnet forbikjørt av moderne teknologi, spesielt etter andre verdenskrig – og særlig av amerikanerne som startet en storstilt satsing i polartraktene, både her på Grønland og i Antarktis. Som direktør på polarinstituttet Tore Gjelsvik oppgitt sa, i et av sine mange forsøk på å styrke norsk polarforskning på 1960-tallet: «Det nytter ikke å varte opp med Nansens skiutstyr i dagens olympiske skimesterskap.»

Nå legger vi ut på det som blir en av de siste etappene på veg til Eastgrip. Men først må vi ta de daglige snøprøvene. Og i dag skal vi også ta noen ekstra tester. En forsker i Tromsø som undersøker lufttransportert plastforurensing, i Troms og på Svalbard, ­ønsker et sammenligningsgrunnlag fra midten av Grønland. Vi graver derfor tre dype groper og samler et par kilo snø. Det er unektelig ubehagelig å tenke på at det sannsynligvis finnes plast også der – omtrent så langt fra kysten, og så høgt du kan komme på Grønlandsisen.

Dagens grønlandske ord: Sermersuaq = innlandsisen.

– Harald Dag

26.05.2022

Mens vi venter

Etter en dag i ro, så det lenge ut til at vi skulle få nok en dag i samme leir.

I slikt vær har vi uendelig god tid til frokost. Og Ronny tar ikke lett på det. Langkokt havregrøt med rikelig med tørrmelk. Servert med eplegrøt, lønnesirup, kanel, store mengder smør og avansert jazz på høyttaleren. Formiddagen gikk for øvrig med til tøy og bøy på isen. For mange timer på liggeunderlaget, mente Markus – og ikke en gang Vegard ville innrømme at stiv rygg har noe med alderen å gjøre. 

Midt under Kunuks seminar om isbjørnsikkerhet, kom en liten trekk i nakken. Vi vekslet raske blikk – og kort tid etter var teltene nede og dragene i lufta. Men etter en time lå de like livløse på den uendelige isen. «Men sju kilometer er bedre enn ingen kilometer», kommenterte psykologen snusfornuftig da vi igjen satt i teltet – og Ronny hadde kuttet opp røykelaks og biltong-kjøtt til forrett.

Vi ligger nå ganske nøyaktig på sledesporene til «Ajungilak»-ekspedisjonen. Arne Høygaard og Martin Mehren ble sommeren 1931 de første nordmennene siden Nansen til å krysse Grønlandsisen, og den 10. ekspedisjonen totalt. Ambisjonen var å gjennomføre en sportsekspedisjon – kombinert med at de tok temperaturen av ulike snølag og samlet geologiske materiale fra nunataker. I Umanak kjøpte de 16 hunder. De hadde proviant for 60 dager og hundefôr for 30. De valgte samme rute opp Kamarujukbreen som Alfred Wegeners ekspedisjon hadde brukt.

Etter 39 dager nådde de sjøkanten på østkysten, etter å ha gått ned den utfordrende Waltershausensbreen. Her ble de tatt imot av Adolf Hoel, grunnlegger og leder av NSIU – forløperen til Norsk Polarinstitutt. De ble fraktet hjem med polarskuta «Polarbjørn». Hoel skrev i forordet til ekspedisjonsboka at Høygaard og Mehren hadde «benyttet sig av de typisk norske metoder for polarforskning, metoder som var innført og fullkommengjort av Nansen, Sverdrup og Amundsen». Hoel hadde sine ord i behold. Den norske polarlogistikken med ski og hundespann, som i 40 år hadde vært en ubetinget suksess i polarområdene, sto sterkt i mellomkrigstida. Men Høygaard og Mehren var ute i siste time – for denne knowhowen ble etter hvert forbikjørt av moderne teknikker. Dette tidsskillet kan knapt illustreres tydeligere enn at de to unge nordmennene møtte deltakere fra Wegeners ekspedisjon som hadde med seg en teknisk nyvinning: propellslede.

Jeg må nesten si noen ord om Alfred Wegener før vi tar kvelden – for å stå tidlig opp til det vi tror blir en god, vindfull dag. Wegener er i dag kanskje mest kjent for sin hypotese om kontinentenes bevegelse. Men han var også på flere polarekspedisjoner. Han var med på Danmark-ekspedisjonen fra 1906 til 1909, han deltok på en ekspedisjon til Nordøst-Grønland i 1912–1913, hvor de blant annet gjennomførte den lengste kryssingen av innlandsisen til fots noensinne.

I 1930 kom Wegener til Grønland sammen med 21 forskere og teknikere. Målet var å samle meteorologiske data gjennom et år og studere innlandsisens påvirkning på meteorologien. De etablerte flere meteorologiske observatorier langs 71° nord. En av dem, Eismitte, lå på 3000 meters høyde, cirka 400 kilometer fra vestkysten. Denne skulle bemannes av to forskere gjennom vinteren.

Det viste seg at de to ikke hadde fått med seg nok forsyninger for å overleve vinteren gjennom. Wegener bestemte seg derfor for å sette i gang en redningsaksjon i slutten av september – sammen med meteorologen Fritz Lowe og grønlenderen Rasmus Villumsen. Lowe fikk forfrysninger og måtte amputere en rekke tær underveis, uten ordentlig utstyr. Alle tre kom fram til Eismitte 19. oktober.

Det var ikke nok proviant til at alle fem kunne bli på Eismitte vinteren igjennom. Derfor startet Wegener og Villumsen tilbake mot vestkysten 1. november ­ på Wegeners 50-årsdag. Det ble en fatal tur. Wegeners lik ble funnet av hans bror i mai året etter. Villumsen hadde gravlagt ham i snøen og markert graven med Wegeners ski. Villumsen ble aldri funnet.

Dagens grønlandske ord: Utaqqineq = å vente.

– Harald Dag

25.05.2022

Værfast

Det er jo behagelig, jeg nekter ikke for det – å våkne til solskinn og en teltduk som ikke blafrer. Men en drageseiler blir fort urolig når det er vindstille. Det gjør samtidig godt med en rolig dag. Dessuten hadde vi mye vi skulle rydde i pulkene, som nå har hoppet og sprettet etter oss i 300 kilometer. En eksplodert kakaopose kan, om noen skulle lure, sette tydelig spor i en pulk.

Dag fem på turen har altså gått til ordningen, ryddingen og småreparasjoner – kun avbrutt av lange kaffepauser i solsteiken. Etter et par dager med ganske stri kulde og bakkefokk, er det utvilsomt godt å kunne spise utelunsj i ullskjorta. Men, altså, denne glede har en liten bismak. Vi kommer ingen vei. Og vi har et stykke igjen. Og værmeldinga det neste døgnet er ikke all verden. Kanskje kommer det et lite blaff i kveld. Da skal vi stå klare i startgropa.

Men for all del, vi depper ikke over det som de fleste andre framstår som godvær. I alle fall ikke nå som Ronny har servert blåkveiterisotto med sopp og reker. Blåkveita kjøpte han i Ilulissat, og han har brukt det meste av dagen til å tinde den i taket på et solvarmt telt.

Vi sjekker værmelding nok en gang – og diskuterer ulike alternativ for når vi skal gjøre et forsøk. Kanskje må vi bli her enda en dag, og da må vi nok, som Nansen ville sagt, «flittig smøre os med den salve som heder tålmodighed». Ei salve han mente enhver polarekspedisjon måtte ta med mye av.

Selv den kilometertellende skiløperen tar det foreløpig med ro. Han har vært på Grønland tidligere og vet at vinden kommer. Og da kan vi legge bak oss store distanser på kort tid. Han innrømmer samtidig at det er enklere med klassiske skiturer. Da kan du ganske nøyaktig anslå hvor mange kilometer du går hver dag – og deretter forutsi hvor mange dager du bruker fram til målet.

Ikke for det. Første gang ski ble brukt her på innlandsisen, var det mange som trakk distansen i tvil. I 1883 var den finsk-svenske polarfarer Adolf Erik Nordenskiöld på sin andre ferd innover isen. Ekspedisjonsmedlemmene gikk til fots, med unntak av to samiske deltakere som hadde med ski. Da ekspedisjonen hadde kommet 117 kilometer innover, og nådd en høyde på 1510 meter, valgte Nordenskiöld at ekspedisjonen skulle snu, men han ba samtidig Pava Lars Tuorda og Aders Rossa fortsetter innover så langt de rakk, med lett oppakning. Nordenskiöld hadde en teori om det indre Grønland måtte være isfritt, et «Nordens Sahara», siden vindene ville ha gitt fra seg fuktighet etter å ha passert kystfjellene. Han ga derfor de to skiløperne følgende oppdrag: «Om land naaes, tages af blomster og græs i hast, hvad som kan faaes, et eller en par stilke af hver blomst eller græsart».

Etter 57 timer kom Tuorda og Rossa tilbake – etter å ha vært 230 kilometer innover isen – uten å ha sett annet enn snø og atter snø.

For å bevise at det var mulig å gå så langt og fort på ski, ble det året etter arrangert et 230 kilometer langt skirenn mellom Jokkmokk og Kvikkjokk i Nord-Sverige. Der stilte 18 deltakere til start. Rennet ble vunnet av grønnlandsfarer Tuorda på 21 timer og 22 minutter. Fem sekunder foran andremann. Nansen var ikke i tvil. I sin søknad om finansiering til det akademiske kollegium ved det kongelige Fredriks universitet i Kristiania, trakk han fram prestasjonen til de to samene: «Hvor fullstendig overlegen en skiløber er alle andre på Grønlands snemarker, tror jeg må fremgå tydelig nok fra de to lapper, Nordenskiøld hadde med seg.»

Men nå serverer Ronny dessert –­ ei sjokoladekake han rakk å bake mens vi pakket i Ilulissat. Jeg må derfor sende inn bloggen, pakke bort datamaskinen – og delta i den gode samtalen her i teltet.

Dagens grønlandske ord: Seqinnerpoq = sola skinner

– Harald Dag

23.05.2022

Anorlerpoq

Vi våknet til 14 sekundmeters vind, med kast på 17. Sikten var slett, men framdriftsviljen er sterk i denne gjengen. Vi fant fram de aller minste seilene og ga det et forsøk.

Jeg har skrevet mye om at vi har kite som framkomstmiddel. Sjølsagt burde vi brukt begrepet «drage» på norsk – for «kite» er ikke annet et slapt eksempel på et importert ord fra engelsk. Men vi har også med oss skiseil. Forskjellen på et skiseil og en drage, er hovedsakelig lengden på linene. Dragene vi bruker flyr 40–50 meter opp i lufta – og kan generere kraft når de vandrer over himmelen. Skiseilene, derimot, har kun 4–10 meter liner, avhengig av størrelsen. Skiseil har lavere brukerterskel og er kort og godt tryggere, særlig i røft vær. I går valgte vi et skiseil på kun 3 m2, knapt større enn en IKEA-pose. Likevel klarte vi, med fire pulker hver, å holde en jevn framdrift i over fire mil.

Når jeg står slik og seiler, tenker jeg ofte på de tidligere utforskerne. Tenk hvor gjerne de skulle hatt slikt utstyr som vi har. De har gått og slitt med vinden – og sjelden kunne gjort annet enn å plages av den. Mange var sjømenn og hadde enorm kunnskap om å seile, men det var vanskelig med tunge duker og lerret å konstruere noe som lekende lett danser på himmelen – slik våre drager gjør, selv i marginal vind. Det er mange eksempler på at ekspedisjoner montere et seil på kjelken, men en slik farkost kunne bare brukes i mer eller mindre ren medvind.

I går skrev jeg at Nansen eksperimenterte med seil på kjelken. Men jeg kom i skade for å påstå at dette var første seilas på innlandsisen. Det er feil. Jeg hadde glemt at amerikaneren Robert Peary og dansken Maigaard, som trengte innover isen fra Diskobukta i 1886, brukte seil for å utnytte medvinden på returen.

Peary, som kom til å få en svært omfattende polarkarriere, hadde forresten annonsert at han ville komme tilbake året etter for å krysse over hele innlandsisen til Østkysten, men ekspedisjonen måtte utsettes siden han var i den amerikanske marinen og ble sendt til Nicaragua. Nansen var åpenbart klar over at Peary snart ville gjøre et nytt forsøk – og fikk det derfor travelt med å gjennomføre sin plan, om han skulle bli førstemann til å krysse «et af de fuldstændigste terra incognitae, vi har på vor jords overflade».

Jeg må nesten også nevne Peary og Maigaard, ikke hadde med telt på ekspedisjon. De tok til takke med ei presenning de spente opp i le av sleden. Jeg kan garantere at det er ingen av oss her i leiren som ville byttet ut de gode to teltene vi har med ei presenning. I går tok det rett nok over en time å slå en forsvarlig teltleir i den sterke vinden. Men du verden så godt det gjør å komme inn, kjenne roen senke seg – og få servert en varm middag av Ronny.

Dagens grønlandske ord: Anorlerpoq – det blåser!

– Harald Dag

22.05.2022

Kuling fra sør

Vi våknet opp til voldsom blafring i teltduken. Det er utvilsomt noe vær på gang. Det kan gi god framdrift – eller en dag i teltet.

Vi startet, vanen tro, gårsdagen med en lang frokost. Kunuk fortalte fra sin oppveksten i Sisimiut, vi diskuterte Trumps forsøk på å kjøpe Grønland – og Kunuk og jeg forklarte etter beste evne ulike teorier om inuits innvandring til Grønland. Alt ble foreviget av vår ivrige hobbyfotograf fra Finnmark. Så her er en hilsen til NRK: Turen vår over isen kommer til å få mange sidehistorier.

Gårsdagen resulterte i ni nye mil, med fin vind bakfra. Vi seilte med 9 m2 kiter, på lange liner, for de som er nysgjerrige slikt. Vi er fortsatt i innkjøringsfasen – så etter en dag over ugjestmilde fokkskavler, er det flere av oss som har oppdager relativt ukjente muskler. Nå sitter vi samlet i det største teltet og spiser frokost. Stemningen er god, men spørsmålet om hva vi skal gjøre er uavklart. Skal vi rigge det minste seilet – eller bli liggende hvor vi er.

Jeg kommer til å tenke på den første gang seil ble brukt her på innlandsisen. 27. august i 1888, under en snøstorm, skrev Nansen: «Da vi var trætte af at stampe mod vinden, besluttedes, at vi straks den morgen skulde forsøge paa at rigge kjælkerne om for seil.» Problemet med en slik skikjelkekonstruksjon, var at den ikke kunne brukes til å kryss opp mot vinden, mot Qasigiannguit (Christianshåb), som var Nansens opprinnelige mål. Han la derfor om kursen mot Nuuk (Godthåb), som også ble en langt kortere tur. Slik sett, kan vi si at Nansens ønske om å seile ­– og dermed slippe å dra de uendelige tunge sledene – er en av årsakene til kursendringen.

Men det var ikke alle ekspedisjonsmedlemmene som var begeistret for det nye framkomstmidlet. Særlig brukte Samuel Balto sterke ord, ifølge Nansen: «Aa saa til h–, saa galne folk havde han aldrig set før, de vilde seile paa sneen. Vi kunde vistnok lære ham seilads paa sjøen og adskillig andet, men lære ham noget paa land og paa sneen, nei, det skulde vi ikke, det var noget s– – sludder.» Tross motstand, de surret sledene sammen til to flåter. På den ene brukte de teltgulvet til seil. På den andre brukte de to pressendinger.

Akkurat nå, her på 71 grader nord, heller det i retning at vi forsøker oss. Men først tar vi nok en kopp kaffe, mens Kunuk lærer oss et nytt ord: aput – som, relevant nok, betyr snø. 

– Harald Dag

21.05.2022

Ajunngilaq

Det var bare store smil å spore da vi kjørte inn på teltplassen og la ned kitene klokka ni i går kveld. Det er lov å skrive hjem om ni mil og over 400 høydemeter på første dag.

Etter en litt sein start, med en hel del pakking – og ompakking – og problemer med kiter som fylte seg med faretruende mye snø – var vi omsider i gang klokka tre på ettermiddagen. To økter senere hadde vi seilt seks mil. Den gamle skikongen mente det var en akseptabel startdag – og var klar for å slå opp teltet. Kronprinsen, derimot, syntes vinden var for god til å parkere kitene for kvelden. En time og tre mil senere – i lav kveldsol og god bør – var det ingen som klaget på den avgjørelsen.

En kryssing av innlandsisen er så mangt. I de første hundre årene etter at Nansen gikk fra øst til vest, relativt langt sør på Grønland, var det 55 ekspedisjoner som hadde foretatt en eller annen kryssing av denne enorme breen – med ski, truger, hundespann eller ulike former for motorsleder. I dag forbindes nok oftest begrepet på ski over Grønland med skiturer, mer eller mindre i sporene til Nansen, gjerne mellom Kangerlussuaq og Isortoq. På slike ekspedisjoner går du og trekker pulken din selv. En topptrent Ulvang gikk her i 1991. Da brukte han 14 dager på de 50 milene. Og han veide kun 62 kilo da han kom fram. Poenget er at på slike ekspedisjoner er det umulig å holde noe som er i nærheten av den framdriften vi har. Det ville tatt fire gode dagsetapper med ski og pulk for å tilbakelegge de ni milene vi brukte fire timer på i går ettermiddag. Dessuten – og det er vi glade for her vi nyter morgenkaffen og en god frokost – på en kite-ekspedisjon er det
nesten ubegrenset med utstyr og proviant vi kan ta med oss. Noen vil kanskje påstå at dette minner mer om glamping enn om en slitsom polarekspedisjon. Det vil jeg gi de litt rett i.

Den ruta vi har valgt over den store bre har ikke vært vanlig. Men i 1931 gjennomførte to unge studentene, med stort pågangsmot, en sledetur fra Uummannaq til Myggbukta på østkysten. Vi kommer garantert tilbake til Arne Høygaard og Martin Mehrens Ajungilak-ekspedisjon etter hvert som vi følger sporene deres.

«Ajunngilaq betyr ikke sovepose, om noen tror det», forklarer Kunuk. Det betyr kort og godt «det går bra». Kunuk foreslår samtidig at vi bør lære litt grønlandsk på turen, og at bloggen får en fast spalte: Dagens grønlandske ord.

Vi kan derfor melde Ajunngilaq til de som følger oss. Her vi sitter på 2145 meter over havet, med påfyll i kaffekopp og et lite Melkehjerte fra Freia, er alt kort og godt Ajunngilaq!

– Harald Dag

20.05.2022

En stor dag!

Flyet med Kronprins Haakon var tre timer forsinket, men det la ingen demper på det offisiell programmet som ventet ham i et Ilulissat som badet i sol. Isfjordscentret er kort og godt en arkitektonisk perle med verdens beste utsikt – der det ligger ved inngangen til UNESCOS verdensarvområde. Her fikk vi omvisning og faglig påfyll fra Dorthe Dahl-Jensen og Kerim Hestnes Nisancioglu. De ga oss samtidig et faglig oppdrag. Hver morgen og lunsj skal vi fylle et lite glass med snø. Notere ned nøyaktig posisjon, måle temperaturen og frakte prøvene med oss i frossen tilstand til Eastgrip. Det er ingen overdrivelse å si at de 770 kilometerne som er mellom oss og denne forskningsstasjonen, som ligger på 75 grader nord, er lite besøkt. Derfor vil overflateprøver fra dette området ha en viss betydning. Dahl-Jensen forklarte at når de boret iskjerne gjennom hele grønnlandsisen, måler de blant annet renheten i snø - flere titusen år tilbake i tid. Men i denne kjernen er det ingen informasjon om romlig variasjoner. Overflatemålinger fra et stort område vil derfor kunne utfylle og forbedre kvaliteten på den informasjon en de får ut av iskjernene.

Det finnes få slike innsamlinger fra traverser over Grønland. I perioden fra 1990-95 hadde Alfred Wegener Institute et større program for innsamling av overflateprøver. Vegard, Ronny og jeg tok målinger fra vår tur fra nord til sør på innlandsisen i 2018. Disse er analysert av Helle Astri Kjær ved Niels Bohr Institute i Danmark – som nå ønsker tilsvarende målinger fra et nytt område.

Kronprinsen var også invitert av borgermesteren i Ilulissat for en mottakelse på rådhuset. Her fikk vi et flott foredrag fra Grønlands største fjellklatrer, Nick Nilsen – med blant annet Everest-bestigning og K2-forsøk på rullebladet. Han fortalte om sine to turer på innlandsisen. Som ung gutt hadde han fått lesetips fra en turglad dansk lærer. Boka av Egil Knud ble avgjørende – og innlandsisen ble en stor drøm for den unge Nick. Som gymnasiast gjorde han sitt første forsøk. Nilsen hadde flere gode tips til oss som nå skulle opp på isen – men det viktigste, understreket han – var å nyte stillheten!

Nå er vi her! Trygt plassert på isen. Vi har hatt en flying start. Bokstavelig talt. Eneste forsvarlig rute gjennom Ilulissats enorme brefall – det største på den nordlige halvkule, faktisk – er å komme et stykke opp og inn på isen – med helikopter.

Men når lyden fra rotorbladene forsvinner – høres et lettelsens sukk. Vi tar Nilsen på ordet!

– Harald Dag

19.05.2022

Ilulissaterklæringen

Nå er vi faktisk ferdigpakket. Og så godt som klare for avreise. Værmeldingen er god. Og i dag kommer Kronprins Haakon.

Vegard har nettopp kommet ut i stua. Han er jublende glad. Han har ledet sitt siste møte som formann for langrennskomiteen i det internasjonale skiforbundet, fra et lite soverom her i huset: «Nå er Ilulissaterklæringen vedtatt!», påstår han, «endelig er gutter og jenter likestilt – og skal gå de samme distansene fra neste sesong.» Etter 24 år pensjonerer han seg som skipolitiker – med en viktig seier.

Jeg gratulerer den smørblide finnmarkingen, men må samtidig fortelle han at begrepet Ilulissaterklæringen allerede er opptatt. Den kom i mai 2008. Da utenriksministrene fra de arktiske kyststatene – Norge, Russland, Danmark, USA og Canada – møttes her i byen, på Hotel Arctic. 28. mai sendte disse fem statene et sterkt politisk signal om at de, som følge av sin suverenitet og jurisdiksjon over store deler av Polhavet, var i en unik posisjon til å håndtere muligheter og utfordringer i Arktis.

Det er utvilsomt en viss lettelse å spore her i huset, nå som det meste er på stell. Likevel går vi noen runder og dobbelt- og trippelsjekker at vi ikke har glemt noe. Markus, som har doktorgrad i beslutningstaking, gjennomgår sjekklista med hver enkelt av oss. Han har utdannelse innen idrettsfag og fjellsikkerhet, men disputerte nylig i psykologi på UiT. Han har derfor allerede fått tilnavnet psykologen. Og jeg tror han kommer til å beholde det – selv om han aldri så mye prøver å forklare oss at han ikke er utdannet psykolog.

Assosiasjon går igjen til Nansen. Han disputerte to uker før han dro til Grønland. På veg over mot østkysten fikk ekspedisjonen skyss med selfangstskuta «Jason» fra Sandefjord. Og Nansen ble konsekvent titulert som doktoren, med det resultatet at den ene etter den andre av selfangerne kom til han med alle typer smerter og plager: «At gjøre disse folk begribeligt, at doktor og læge ikke altid er det samme, var umuligt», skrev Nansen i På ski over Grønland, «doktor var jeg, og doktor maatte jeg være, og vilde jeg ikke doktorere paa dem, var det bare vrangvilje.» Men Nansen trøstet seg med at det hadde foregått «saa megen humbug i lægekunsten til alle tider, saa at om jeg nu fuskede lidt i det samme, vilde det vist neppe skade dens renommé i nogen væsentlig grad.»

Neste innlegg i dagboka skrives forhåpentligvis på isen. Og da er ekspedisjonslaget fulltegnet. Men før vi kommer så langt, skal vi være med på et spennende faglig program på det nyåpnede Isfjordscentret her i Ilulissat. Dit kommer både Dorthe Dahl-Jensen, som fikk Mohnprisen i 2020, og rektor ved UiT, Dag Rune Olsen. Vi gleder oss!

– Harald Dag

17.05.2022

Gratulerer med dagen!

I dag våknet jeg av at Ronny spilte Gammel jegermarsj på den medbrakte telthøyttaleren. Han hadde satt et lite norsk flagg på bordet og knytta ei sløyfe av ei norgesreim, men ellers var det lite som minner om 17. maifrokost i ei stue fullt av ekspedisjonsutstyr.

Fra Norge får vi bilder av smilende folk, overfylte gater – og en hovedstad i jubel og solskinn. Jeg kommer til å tenke på festen som ble utløst da Fridtjof Nansen kom tilbake fra sin grønlandsekspedisjon i 1889: «Der synes aldrig at have hændt større Ting i Norge, end at Nansen og Kamerater virkelig kom hjem igjen,» skrev en ung Knut Hamsun i Dagbladet: «Sexti Tusind Mennesker modtog dem paa Bryggen, femti Tusind fulgte dem til hotellet, ti Tusind raabte niti Tusind Hurra, en gammel pensioneret Oberst fra Kampen skreg sig simpelthen i hjel paa Stedet.»

Hamsun mislikte den hysteriske oppmerksomheten som ekspedisjonen fikk. Det hadde blitt meningsløst å lese avisene, påsto han, siden de rant over av skåltaler og gledesscener, bare fordi seks voksne menn hadde gått en sportstur over grønlandsisen. «I det hele har Nordmændene nu fremvist Billedet af et Folk i Henrykkelse; vi har i to Uger saa at sige været Bergensere allesammen.» Men Hamsun var ganske ensom i sin kritikk av Nansen-jubelen.

Grønlandsekspedisjonen kom til å representere noe noe nytt i Norge. Den innleder en epoke med en rekke store norske polarekspedisjoner. Dessuten endret den – for alltid – forestillingen om hvilken rolle nordmenn skulle ha i utforskningen av verdens mest utilgjengelige steder.

Da Nansen hadde lansert planen om å bli den første til å krysse innlandsisen, hadde han derimot møtt motstand. Han hadde søkt om 5000 kroner i støtte, men Stortinget avslo å bevilge midler. Holdningen var at den statsfinansierte vitenskapen skulle være til samfunnets nytte, og at forskerne primært skulle føle ansvar for å utforske sitt eget fedreland. På 1870-tallet hadde for eksempel forskerne bak den storstilte Nordhavsekspedisjonen understreket at de nettopp ikke skulle «trænge frem i hidtil uudforskede Polar-Egne». Slike ekspedisjoner var en oppgave for «de rigere Nationer».

Men etter at Nansen hadde gitt Norge en seier på «Videnskabens Kampplads», var det få som tenkte slik. Det foregikk en «Kappestrid mellem Nationerne om, hvem der kan gjøre slige Erobringer», ble det sagt, og nå hadde nordmenn fått en viktig seier. Med ski på beina – «den mest nationale af alle norske idrætter». Det var i seg selv et viktig poeng for Nansen – som symptomatisk ga boka fra ekspedisjonen tittelen På ski over Grønland.

Vegard og Markus har nettopp landet – med mer utstyr som skal ned i pulkene. Men først skal vi ta oss tid til en liten 17. maimarkering – med kake og is – før vi gjør siste innsats med pakkinga.

Gratulerer med dagen!

– Harald Dag

16.05.2022

Pulkene fylles i Ilulissat

Det er en utsikt til å miste pusten av. Sola skinner. Nysnøen ligger på bakken. Det er liv i gatene. I havna kommer fiskerne tunglastet inn med blåkveite fra langlinefangst. Dette er kulissene til siste sesong av Borgen – det aktuelle og populære TV-dramaet hvor Grønlands geopolitiske betydning står svært sentralt.

I går kveld så vi siste episode av dokumentaren om Grønland og Danmarks felles historie, med påfølgende debattprogram på Danmarks Radio. Samme dag lanserte kanalen en stor nettsak hvor de i overskriften slår fast at «Alle taler om Grønland». Sånn sett føler vi virkelig at vi er i begivenhetenes sentrum – selv om vi snart skal ut til noen av de mest avsidesliggende områdene på den nordlige halvkule.

Innimellom pakking av utstyr, sortering av mat, klargjøring og testing av elektronikk og kommunikasjonsutstyr, fortsetter diskusjonen fra gårsdagens TV-dokumentar om Grønlands moderne historie. Det er berikende å diskutere dette med Kunuk. Han har kunnskap og perspektiver som fyller ut de inntrykkene vi andre har fra flyktige presseoppslag og bøkene til Kim Leine og Niviaq Korneliussen.

Det er i det hele tatt en stor fordel å ha Kunuk med på laget. Han kjenner forholdene lokalt og har et kontaktnett som gjør at ting flyter. Han er fra Sisimiut, litt lenger sør på vestkysten, og har en oppvekst med hundekjøring, reinsdyrjakt og lek på isflak. Han er den andre grønlenderen i historien som har tjenestegjort i Danmarks arktiske spesialstyrke Sirius, hvor han i to år patruljerte store deler av nordøstkysten av Grønland med hundespann. De siste sju årene har han jobbet som dykker og feltingeniør på UiT – med sikkerhetsansvar for mange arktiske tokt.

Nå fyker han og Ronny fram og tilbake med målbevisst orden – mens haugen med ferdigpakket utstyr vokser. Ronny har nettopp bakt 16 nøttebrød og gjort ferdig frokost- og lunsjrasjoner for alle – for hele turen. Det er takknemlig oppgave å utgjøre fortroppen sammen med to slike effektive og erfarne karer. Og de utfyller hverandre. Mens Kunuk er havisens mann, er Ronny innlandsisens. Han har jobbet 13 sesonger i Antarktis, har vært like mange ganger på Sørpolen – og det finnes garantert ingen i verden som har kita flere kilometer enn han i polare strøk.

Vi har enda en del jobb framfor oss før vi kan heise dragene og seile innover isen. En kitetur er mer utstyrskrevende enn en tradisjonell skiekspedisjon. Høy fart og mye kraft fører dessuten til slitasje på utstyret, som gjør at vi må pakke omhyggelig og ha rikelig med reservedeler og reparasjonsutstyr. Og nettopp det at vi har mye kraft i dragene, gjør nok at vi er ekstra rause med hva vi unner oss av mat, utstyr – og det noen vil kalle luksus.

Det er fortsatt et par døgn til vi skal være ferdigpakket – forhåpentligvis rekker vi også å sette oss ned, puste ut – og kvile blikket på denne utsikten.

– Harald Dag

15.05.2022

Over den store bre

Det er varmt og behagelig ombord på ruteflyet fra København til Kangerlussuaq. Fra min orkesterplass på 39 000 fot ser jeg innlandsisen brette seg ut bak ei rekke av spisse fjell. Et sted der nede har jeg lagt igjen et skispor for noen år siden. Men selv om jeg vet hva jeg går til, er jeg spent. Jeg må innrømme det. Det er jeg alltid sånn like før start på en stor tur. Men først og fremst gleder jeg meg til å komme ned på den enorme vidda. «Den overvælder mig med en slags dump mystik, denne mægtige, hvide bringe,» skrev den store danske polarforskeren Knud Rasmussen om innlandsisen – «dette ocean af urokkelig ro».

Noen timer senere sitter jeg og ser ut av kjøkkenvinduet og rett ned på barndomshjemmet til Rasmussen i Ilulissat på Grønlands vestkyst. Ute på fjorden driver enorme hvite isfjell dovent forbi kirka hvor far hans hadde sitt kall. Vi har leid et hus som akkurat nå ser mest ut som en avansert friluftslivsbutikk. Og Kunuk og Ronny er i full gang med å pakke om 735 kilo utstyr som vi har sendt nordover med skip fra Danmark. Det er enda noen dager til vi starter, men vi tre utgjør fortroppen.

Vi skal altså ut på et stort eventyr. Vi skal seile over innlandsisen med ski og kite, relativt langt nord på Grønland. Vi skal ta oss ned til østkysten og padle et stykke sørover. Vi er fascinert av polart friluftsliv og storslått natur. Samtidig ønsker vi å ta med oss bloggleserne, og etterhvert også TV-seere, ut i felt og dele våre opplevelser – og fortelle ulike historier fra denne enorme øya ute i Atlanterhavet. Verdens største, faktisk. På hele 2 166 086 km², for de av dere som forstår høye tall. Nesten seks ganger større enn Norge. Men kanskje mer imponerende – dersom du tror at Grønland nesten bare består av is: Den smale landstripa rundt øya utgjør alene et areal som er langt større enn vårt eget land – inklusive Svalbard.

Det er mange forbindelseslinjer til Grønland i norsk historie. Det er for eksempel vanskelig å overdrive hvilken betydning Nansens skitur over Grønland i 1888 fikk for utviklinga av Norge som en polarnasjon. Og vi kommer garantert tilbake til denne skituren. Og til Nansen. Men vi skal også innom mange, mange andre folk og tema på vår ferd fra vestkysten til østkysten. Altså den motsatte vegen av den Nansen gikk. Turen vår er snarere mer sammenfallende med en langt mindre berømt ekspedisjon – som Arne Høygaard og Martin Mehren hadde over innlandsisen med hundespann i 1931.

Men nå skal jeg ikke skrive meg bort om alt vi skal komme tilbake til. Og Kunuk og Ronny mer enn antyder at jeg bør bidra med pakkinga. Jeg vil derfor avslutte med å ønske velkommen til å delta på denne reisa – over isen og ned langs kysten – fram til Antarctichavn. Stedet hvor Helge Ingstad skrev boka Øst for den store bre.  

– Harald Dag