Om satellitten og dens oppgave

Her følger en kort beskrivelse på hva satellitten skal gjøre, det kan forandre seg.

Satellitten

Størrelsen på satellitten er bassert på CubeSat standarden, som ble utviklet i 1999 av California Polytechnic State University. Den betegnes med hvor mange U den er i størrelse. En U er en kube med sider på 10 cm. I dette prosjektet er målet å bygge en 2U satellitte. NASA har en detaljert 101 på slike satellitter.
Vår satellitt kan kanskje se noe slikt ut

Romsøppel

Romsøppel er et stort problem, både med tanke sikkerheten til satellitter, romstasjoner og mennesker i rommet. Romsøppel kommer i mange forskjellige størrelser, og kan være alt fra gamle satellitter og raketter til drivstoffrester på noen hundre mikrometer. Fokuset på romsøppel er økende, med blant annet fokus fra  ESA Space Debris, NASA og U.S. intentelligence følger med på, og ønsker løsninger for å detektere romsøppel.

Fra bakken er det mulig å detekterer noe av romsøppelet med radarer. Oppdatert informasjon på dette kan hentes fra ESA space debris by the numbers. Der kan en lese at vi i dag følger 30000 objekter av de 130+ millionene med objekter større enn 1 mm.

ESA har laget en video som viser problemet godt:

I studentsatellitten er målet å karakterisere romsøppelet som ikke kan detekteres fra bakken, det vil si objekter mindre enn 3 mm i lavbane. Etter at romfergen ble tatt ut av bruk, vet vi lite om alt under 3 mm som denne figuren viser:

Krisko, P. H. (2014). The new NASA orbital debris engineering model ORDEM 3.0. AIAA/AAS Astrodynamics Specialist Conference 2014, 1–10. https://ntrs.nasa.gov/api/citations/20140009932/downloads/20140009932.pdf

For å detekterer disse objektene med satellitten er planen å bruke en bilradar, som skal tilpasses for bruk i rommet. Den har den nødvendige oppløsningen og det lave strømforbruket som er nødvendig for å fungere i rommet.

Styresystem

Det å styre en satellitt og navigere den i banen er svært viktig for å kunne peke nyttelasten i rett retning og for å få nødvendig sol på panelene. I studentsatellitten er målet å se på hvordan forskjell i friksjon, som følge av hvordan satellitten er orientert i forhold til baneretttnigen. I lavbane kommer friksjonen fra ionosfæren, som går opp til minst 1000 km, med varierende tetthet etter høyde og hvor i banen man er (over nordlysovalen kan det være høyere tetthet). Ved å benytte et styresystem som tar høyde for dette, er det mulig å kontollere hvilken bane man er i.