Freden kom med store utfordringer

Tusenvis av mennesker på flukt som ville hjem, krigsforbrytelser som skulle dokumenteres og okkupanter som måtte avvæpnes; freden i 1945 kom med store utfordringer også i Nord-Norge.

Soldater samlet rundt det som antagelig er en massegrav.
En alliert kommisjon dokumenterer krigsforbrytelser i Lyngen-området sommeren 1945. Foto: Bjørn Winsnes/Narviksenteret
Portrettbilde av Eidum, Espen Viklem
Eidum, Espen Viklem espen.eidum@uit.no Kommunikasjonsrådgiver
Publisert: 08.05.22 06:00 Oppdatert: 08.05.22 08:19
Historie

I dag er det 77 år siden Tyskland kapitulerte og andre verdenskrig var slutt i Europa. Mens befolkningen i Norge feiret at fem års okkupasjon var over, sto utfordringene i kø for norske myndigheter. I nord var 50 000 mennesker drevet på flukt som følge av tyskernes nedbrenning av Nord-Troms og Finnmark. 

Hundretusener måtte tas hånd om

– Mange av de sivile tvangsevakuerte ønsket å reise hjem så raskt som mulig etter at krigshandlingene var slutt. Dette ble forsøkt forhindret fra norske myndigheters side, forteller Marianne Neerland Soleim, førsteamanuensis i historie ved UiT Norges arktiske universitet.

Årsaken var «enkel»: Ikke bare var Nord-Troms og Finnmark nærmest en eneste stor branntomt etter tyskernes tilbaketrekning og brente jord-taktikk. Store områder var også minelagt og direkte livsfarlige å bevege seg i.

Bare her til lands måtte man ta seg av rundt 350 000 mennesker som var forflyttet. Et antall som ikke inkluderte de tyske okkupantene som sto i Norge, men som blant annet omfattet utenlandske krigsfanger i Norge som skulle sendes tilbake til sine hjemland og norske fanger i utlandet som skulle hentes hjem. I tillegg kom altså de om lag 50 000 menneskene som var tvangsevakuert i nord, høsten og vinteren 1944.

Av de tvangsevakuerte i nord, ble om lag 30 000 sendt til Nordland og Sør-Troms.

50 000 mennesker ble drevet ut av Finnmark og Nord-Troms som følge av tyskernes brente jords-taktikk høsten og vinteren 1944/45. Her fra Vadsø. Foto: Riksarkivet, NTBs krigsarkiv

På grensen til å miste tålmodigheten

Vi ser av nordnorske aviser at folk etter hvert var på grensen til å miste tålmodigheten med myndighetene. De mente opprydningsarbeidet i nord tok for lang tid – og de ville hjem. Så kan nok ønsket om å reise nordover igjen ha blitt forsterket av at mange fortsatt befant seg i den nordligste landsdelen og dermed ikke så langt hjemmefra. Dette kan ha bidratt til å at utålmodigheten vokste. Arbeidet med å skulle gjenreise det nordligste Norge var et stort prosjekt og ville ta tid, men allerede høsten 1945 begynte en del av de tvangsevakuerte likevel å reise hjem igjen. Ofte var det familiefaren som dro først for å se hvor trygg - eller utrygg – en retur ville være for familien. 

Les mer om unik utstilling ved Norges arktiske universitetsmuseum: Hvem er du når din verden brenner?

Førsteamanuensis Marianne Neerland Soleim, Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi. 

I dag gjentar historien seg i Ukraina – selv om landet fortsatt er i krig. Flyktninger vender nå hjem igjen til områder som ukrainerne har gjenerobret fra de russiske okkupantene.

Jeg tenker at behovet for å reise hjem er veldig sterkt, enten man snakker om Nord-Troms og Finnmark eller Ukraina, fordi man vil tilbake til en form for normalitet. Å komme tilbake til det som er kjent, tror jeg ligger veldig sterkt hos svært mange, sier Marianne Neerland Soleim.

Tilløp til hevnoppgjør

Det befant seg mange kategorier av mennesker på norsk jord ved krigens slutt, påpeker Neerland Soleim: 

– Vi hadde utenlandske krigsfanger som ble frigitt og tidligere okkupanter som på en måte inntok en krigsfangekategori. Rollene ble rett og slett byttet om. Dette var et område som i den tidlige fasen var vanskelig å håndtere, påpeker hun og fortsetter:

Det var tilløp til hevnoppgjør selv om det ikke skjedde alvorlige hendelser i Nord-Norge i den forbindelse etter 8. mai. Det er likevel åpenbart at man hadde utfordringer med blant annet å få disiplinert tyske styrker som skulle avvæpnes og at selve den prosessen tok tid. Det igjen bidro til å skape en usikker situasjon flere steder, påpeker hun.

I tillegg kom spørsmålet hva man skulle gjøre med nordmenn som hadde samarbeidet med tyskerne og som nå skulle interneres – og hvordan man skulle forholde seg til de såkalte tyskerjentene som blant annet var internert på Bardufoss.

Man hadde en situasjon der det åpenbart var store utfordringer på ganske mange plan. I tillegg så samarbeidet norske myndigheter med de allierte om å skaffe seg oversikt og kontroll over det hele, sier Neerland Soleim.

Krigsforbrytelser prioritert

En parallell som kan dras til krigen som pågår i Ukraina, er en tidlig dokumentasjon av krigsforbrytelser. Det er også noe som kan relateres til Nord-Norge i 1945.

Dette var en prioritert oppgave også den gang. At krigsforbrytelser er tidlig i fokus er viktig. Det å for eksempel kunne snakke med vitner så nær opp til det inntrufne som mulig og å sikre materiale på åstedet er avgjørende, påpeker Neerland Soleim.

Allerede i slutten av mai 1945 kom en alliert kommisjon sammen i Tromsø etter et norsk initiativ. Britiske offiserer sammen med blant annet representanter for norske myndigheter pekte tidlig ut Lyngen-området som et viktig område å undersøke. De kartla særlig det som hadde foregått i Kitdalen, forteller Neerland Soleim. Området inngikk i Lyngenlinja, den tyske forsvarslinja som ble opprettet under tilbaketoget i nord. I Kitdalen ble det etablert leire for sovjetiske krigsfanger, som ble satt til å arbeide med forsvarsverkene.

Ekstrem brutalitet

Det var en ekstrem brutalitet rettet mot fangene i noen av leirene som var anlagt i fjellene i Lyngen. Allierte kartla ofrene som var gravlagt der, det ble gjort intervjuer og ellers gjennomført ganske omfattende undersøkelser for å klarlegge hva som hadde skjedd, forteller hun og fortsetter:

Brutaliteten fangene ble utsatt for i leirene gjenspeilet holdningene til en del av de tyske leirkommandantene. Tyskerne skjønte jo at krigen gikk mot sin slutt. Et menneskeliv betydde lite eller ingen ting på det tidspunktet og på det stedet. Det er også hendelser der oppe som tyder på at det foregikk rene henrettelser av fanger.

Ting vil ta tid

Hvordan overgangen fra krig til fred skulle kunne skje på en best mulig måte, lå i planene som den norske regjeringen i London hadde jobbet med i lang tid.

 Samtidig er det mitt inntrykk at man kunne planlegge i detalj, men det dukket likevel ofte opp utfordringer som en del av kommunene måtte ta ansvar for å løse på strak arm. Særlig som følge av situasjonen rundt tvangsevakueringen i nord. Vi snakker konkret om forsyningssituasjonen og det å kunne huse folk i den tidlige fasen av freden, sier Neerland Soleim.

Hun påpeker at det samtidig lå en utfordring i at «ting tar tid». Sivilbefolkningen hadde en forventning om at norske myndigheter, både sivile og militære, skulle trå til veldig raskt for å få sivilsamfunnet på bena igjen. Det ble ikke minst eksemplifisert i Sør-Varanger:

Der hadde man en forventning om at det skulle komme en større norsk styrke i forbindelse med frigjøringen. I stedet dukket det opp noen få hundre soldater som slet med egne store utfordringer, forteller hun.

Les mer om forskningsprosjektet "I en verden av total krig: Norge 1939–45".

Eidum, Espen Viklem espen.eidum@uit.no Kommunikasjonsrådgiver
Publisert: 08.05.22 06:00 Oppdatert: 08.05.22 08:19
Historie