Hun forsker på hvite hull

Vi gjør oppmerksom på at denne artikkelen er over to år gammel, og kan ha innhold som er utdatert.

– Jeg føler meg mest levende når jeg er i naturen, på et fjell eller ved en isbre. For meg har det alltid handlet om denne følelsen – og det å finne svar på store spørsmål, sier Jemma Wadham.

Wadham er professor i glasiologi og ansatt ved UiT Norges arktiske universitet ved Institutt for geovitenskap og ved universitetet i Bristol i Storbritannia. Hun har de siste 25 årene reist verden rundt for å studere isbreer.

Jemma Wadham ble født i Portsmouth i Storbritannia i 1972 og allerede som fjortenåring var hun fasinert av isbreer og hvordan disse enorme iselvene skjærer seg gjennom landskapet. Da hun som 20 år gammel bachelorstudent besøkte sin aller første isbre, i De sveitsiske alpene, var hun solgt

– Jeg ble veldig fasinert av opplevelsen, ikke bare av isbreen, men av livet i campen, menneskene jeg møtte, den lagånden de utviste og følelsen av å være i skikkelig villmark – dette ville jeg ha mer av! sier Wadham.

Er doktorgrad bare for de smarte?

Spørsmålet var, hvordan kunne hun få flere slike opplevelser på isen?

– Jeg vurderte egentlig ikke det å kunne ta en doktorgrad i dette, jeg trodde det var forbeholdt de som var skikkelig supersmarte, og jeg så jo ikke på meg selv som en slik, forklarer Wadham.

En tanke Wadham tror er ganske vanlig for mange unge voksne, og kanskje spesielt for unge kvinner som er i starten av karrieren sin.

– Etter hvert så forsto jeg at jeg faktisk kan det, sier Wadham.

Hun begynte på doktorgraden sin og gjorde mye av arbeidet på Svalbard.

– Jeg reiste og oppholdt meg i nærheten av en stor isbree sør-vest på Spitsbergen, kalt Finsterwalderbreen. Og jeg elsket det. Det var en fantastisk periode i livet mitt, denne friheten til å utforske, tenke ut nye ideer og hypoteser som du har lyst til å teste ut. Det var som å ha et stort lerret der du skulle skape alt innholdet og finne svaret på ubesvarte spørsmål, beskriver Wadham.

Portrett — Jemma Wadham på tur på Kvaløya like utenfor Tromsø. Foto: Privat

Den litt rare i familien

Veien til å bli akademiker og forsker var på ingen måte åpenbar for Wadham. Ingen andre i familien hadde gjort noe slikt tidligere og de hadde ikke for vane å tilbringe mye tid ute i naturen.

– Jeg var alltid den litt rare i familien og da jeg dro til Svalbard for å jobbe med doktorgraden min, trodde min mor at jeg var blitt fullstendig gal, sier Wadham.

Kjærlighetsforholdet til isbreer har bare blitt større, et forhold som Wadham knytter sterkt til et genuint ønske om å finne svar. Hun mener denne nysgjerrigheten er fundamental i det å være vitenskapelig.

– Tenk deg noe så motiverende? Ingen i hele verden vet svaret på dette spørsmålet – og jeg kan finne det ut? Muligheten for å finne svar på noe, for aller første gang, det er helt vilt!

Søken etter svar har ført Wadham verden rundt.

– Jeg har for eksempel vært i Andesfjellene, Himalaya, Antarktis, Grønland, Norge og Svalbard – alltid ute etter å se det store bildet, alltid ute etter å forstå sammenhengen mellom isbreer og resten av planeten vår, og prosessene og hvordan de virker forskjellig, avhengig av hvor vi er, sier Wadham.

Og hun har sett at isbreene ikke er like.

– Isbreene i det tropiske Andes slipper for eksempel ut relativt høye konsentrasjoner av tungmetaller i elvene, mens andre steder i verden ser vi ikke dette i like stor grad – hvorfor? Og dette betyr faktisk noe – det påvirker samfunnene som lever i nærheten av disse breene, sier Wadham.

Hardt fysisk arbeid og isolasjon

Selv om livet som globetrottende glasiolog er spennende, er det langt fra glamorøst og ofte kan det føles som en endeløs rekke med utfordringer.

– Ute i felten lever vi under veldig enkle forhold, og du må klare å gjennomføre forskningen selv om det er kaldt og ugjestmildt. Vi lager maten selv, bor i telt og må kunne håndtere alle slags typer vær. Og når utstyr går i stykker, må vi reparere det selv – så langt det går, sier Wadham.

Og du må tåle å være isolert over lengre perioder.

– Da jeg startet med dette var vi helt isolert, med veldig lite kommunikasjon med omverdenen. Nå har vi satellittelefoner og noen ganger mobiltelefoner, men de er ikke spesielt pålitelige, så du må være ganske tolerant når det gjelder det å være alene og avkoblet fra resten av verden i lengre perioder, forklarer Wadham.

Hun beskriver et feltarbeid som innebærer lite søvn og hardt fysisk arbeid. Ofte må forskerne gå langt fra campen opp på isbreene for å gjøre undersøkelser og samle inn prøver.

Og du kan ikke senke skuldrene før alle prøvene er transportert trygt tilbake til laboratoriet, ofte fra den ene siden av jorden til den andre.

Miljøportrett — Jemma Wadham på feltarbeid på Haugabreen i Sør-Norge. Foto: Dr. T. Brucker

– Det er ganske stressende, alle disse prøvene du har brukt måneder på å samle inn, også er du hele tiden redd for at de skal tine på veien tilbake til laboratoriet, sier Wadham.

Hvite hull på kartet

Omtrent 10 prosent av jorda er dekket av isbreer, iskapper og isflak og denne isen holder på nesten 70 prosent av alt ferskvann på kloden. Når økende temperaturer fører til at isen smelter, gir det åpenbare utfordringer som mindre ferskvann i elvene i fjellet og økende havnivå.

Ut over dette har det vært lite kunnskap om konsekvensene av smeltende is for klodens klima og karbonsyklus. Isbreene har ofte blitt sett på som hvite hull på kartet, som kunne ignoreres fullstendig i de globale karbonregnskapene.

– For tretti år siden trodde vi at isbreene var sterile miljøer, der det ikke var noe liv. Vi trodde ikke de holdt på store mengder karbon og vi visste lite om det dynamiske livet til en isbre, forklarer Wadham.

Nå vet vi tvert imot at det ikke stemmer. Under iskappene er det tykke lag med sedimenter (avleiringer), i Antarktis er for eksempel disse lagene flere kilometer tykke.

– Sedimentene er biologisk aktive og er fulle av mikrober og annet organisk liv.

Økt kunnskap om isen fører til flere spørsmål.

Hvor mye karbon er fanget under disse iskappene? Og i hvilken form? Er det for eksempel i form av metanhydrater som blir ustabilt når isen tynnes ut og trekker seg tilbake? Og hva skjer når isen trekker seg tilbake og eksponerer bakken under – hvordan påvirker det utslippet av drivhusgasser?

– Dette påvirker også karbonsyklusen indirekte. Når isen smelter og vannet renner ut i havet – hvilke mineraler og næringsstoffer transporteres ut til kysthavet og hvordan påvirker dette et sårbart økosystem langs kysten? Et økosystem som menneskeheten er avhengig av for å hente ut de ressursene vi trenger? spør Wadham.

Resultatene må inn i IPCC-rapportene

På grunn av usikkerheten knyttet til hvordan smeltende isbreer og iskapper påvirker det globale karbonregnskapet, er ikke dette tatt med i de omfattende IPCC-rapportene fra FNs klimapanel.

Disse rapportene beskrives som det viktigste vitenskapelige faggrunnlaget for utformingen av internasjonal klimapolitikk.
Wadham har allerede bidratt i IPCCs spesialrapport om hav og kryosfære. Der har forskerne begynt å se på hvilke konsekvenser issmeltingen har for karbonsyklusen, men fordi datagrunnlaget er tynt, er tallene usikre og varierer stort.

– Vi er veldig usikre på hvor store karbonutslippene kan være på grunn av at isen smelter. Vi antar det er store mengder metanhydrater lagret under isen, men vi vet ikke. Påvirkningen av karbonsyklusen i marine økosystemer er også veldig usikker. Vi kan bare anta ut fra de undersøkelsene vi har gjort tidligere, men vi må forske mer for å redusere usikkerheten, sier Wadham.

På grunn av denne usikkerheten er ikke CO2- eller CH4- (metan) utslipp fra smeltende is tatt med i
karbonregnskapet i FNs IPCC-rapporter.

Derfor haster det å finne svar og Wadham jobber aktivt for å få på plass en større forskningsgruppe som kan finne svar og redusere usikkerheten, slik at klimaregnskapet blir enda mer riktig.

Vil samle forskere for å få svar

Wadham er en av initiativtakerne bak søknaden om å etablere et nytt senter for fremragende forskning (SFF). Slike sentre etableres for å drive konsentrert og langsiktig forskningsinnsats på høyt internasjonalt nivå, og får støtte fra Norges forskningsråd.

Det er hard konkurranse om å få SFF-status, og UiT har for tiden fem søknader inne til vurdering hos Forskningsrådet. Hvem som får støtte avgjøres i løpet av året.

Senteret Wadham forsøker å få etablert har fått navnet iC3 – Centre for Ice, Cryosphere, Carbon and Climate.

– iC3 skal virkelig sette fokus på de store ismassene og deres rolle i det globale karbonregnskapet og vi skal jobbe aktivt for å redusere usikkerheten knyttet til dette, sier Wadham.

Smeltingen av ismasser berører så mange ulike fagfelt, og derfor er det ønskelig å koble inn forskere fra mange ulike disipliner for en målrettet innsats.

– Du må ha forskere som forstår issmelting, forskere som forstår de biologiske og kjemiske prosessene, forskere som jobber med sedimenter og berggrunnen under, og du må ha oseanografer som jobber med havet, sier Wadham.

Ved å samle data fra alle disse forskningsfeltene kan modellene forbedres, slik at de kan gi en bedre helhetsforståelse av hvordan smeltingen av ismasser påvirker karbonsyklusen.

Spørsmålet er stort og krever en stor og koordinert innsats. IC3 kan være en start på dette, og Wadham ser for seg at senteret kan være en slags magnet som tiltrekker seg både forskere og oppmerksomhet, som kan føre til en betydelig endring innen dette forskningsfeltet.

Du har bare ett liv

For tre år siden mistet Wadham nesten livet. I all hast måtte hun legges på operasjonsbordet og gjennomgå livreddende hjernekirurgi. Hun var heldig og kom fra det med livet i behold.

En slik hendelse snur livet på hodet og setter alt i perspektiv.

– Livet er kort. Denne hendelsen fikk meg til å innse at du bare har ett liv og man må tørre å risikere noe og ta sjanser, sier Wadham.

Etter hendelsen måtte hun ta det med ro i en lengre periode, og det var da hun bestemte seg for å skrive boka «Ice Rivers» (Penguin Press). En bok som beskrives som en kjærlighetserklæring til de smeltende isbreene verden rundt.

– Etter denne hendelsen fikk jeg økt interesse for å skrive og formidle forskningen min. Det var på mange måter en katalysator for å begynne å kommunisere mer om det jeg gjør – og på en mer tilgjengelig måte, forklarer Wadham.

Den dramatiske hendelsen fikk også Wadham til å ta steget opp på teaterscenen. I 2021 sto hun på scenen under den internasjonale litteratur- og kunstfestivalen, Hay festivalen, kledd ut som en døende isbre.

Wadham på teaterscenen — I 2021 sto Wadham på scenen under den internasjonale litteratur- og kunstfestivalen, Hay festivalen og fremførte et følelsesladet stykke om en isbres siste dager. Foto: J. Spaull

Der fremførte hun et følelsesladet stykke om en isbres siste dager, og hvordan dette påvirker miljøet og menneskene rundt breen.

– Nærkontakt med døden gir deg på en måte ny energi. Jeg er bestemt på å gjøre mer av det jeg faktisk vil gjøre og bry meg mindre om det alle andre mener jeg skal gjøre.

Og skal man egentlig være så redd for kanskje å dumme seg ut ved å stå på en scene?

– Hvis det er noe du har lyst til å prøve – så hvorfor ikke? Hvis jeg har lyst til å gjøre noe, så prøver jeg å gjøre det, jeg bryr meg ikke lenger like mye om hva folk tenker om meg, sier Wadham.

Vil utfordre grensene mellom vitenskap og kunst

Hun er blitt veldig opptatt av å kommunisere på nye måter, for å nå et nytt publikum – og kanskje bringe litt følelser inn i det forskere gjør.

– Som vitenskapelige må vi ofte holde oss unna følelser, med god grunn, når vi skal rapportere om funnene våre. Men det gjør det vanskelig å nå frem til mennesker som ikke er opptatt av vitenskap, sier Wadham.

Hun vil utfordre grensene mellom vitenskap og kunst, og se på hvordan en forsker kan bruke kunstneriske uttrykk og hvordan en kunstner kan bevege seg inn i vitenskapen.

– Jeg ble veldig nysgjerrig på hvordan vi bruker kunst, teater, poesi – bare det å skrive – som et middel for å prøve å formidle essensen i hvordan det oppleves å være på disse isbreene, hvordan de forandrer seg og hvordan de er koblet til oss, sier Wadham.

Erfaringen fra teaterscenen har ført til at Wadham nå er i gang med å skrive på et eget teaterstykke om isbreer.

– Det kommer til å bli en oppslukende historie om en isbre og historien bak den. Jeg skal gi publikum en følelse av at de er med isbreen, men også gi de en forståelse av hvordan den fungerer. Det blir dramatisk og det blir en sanselig ekstravagansa – med lyder og inntrykk, forklarer Wadham.

– Forskingen skal holde høyt nivå og gi oss ny kunnskap, men det er også viktig å finne nye måter å fortelle om resultatene av denne forskningen – til syvende og sist er det vi som bestemmer skjebnen til isbreene.

Rolland, Tomas tomas.rolland@uit.no Strategisk seniorrådgiver

Publisert: 28.04.22 10:06 Oppdatert: 07.12.22 15:14

Arktis Bærekraft Hav Klima Naturvitenskap Tromsø