Vernepleierstudenter bør lære av fortiden

De ferske studentene får servert sterke historier og inntrykk. Gjennom å forstå fortiden skal de unngå å gjøre gamle feil på nytt.

Leif Lysvik holder opp en tvangstrøye.
Med utgangspunkt i en helt vanlig arbeidsdag i 1970 tar førstelektor Leif Lysvik, ved Institutt for vernepleie ved UiT i Harstad, de ferske studentene med på en omvisning i paviljong 7 på det som var Trastad Gård. Foto: Tomas Rolland
Portrettbilde av Rolland, Tomas
Rolland, Tomas tomas.rolland@uit.no Kommunikasjonsrådgiver
Publisert: 27.08.21 08:26 Oppdatert: 27.08.21 11:24
Studentliv / Studier Harstad

Trastad Gård i Kvæfjord kommune i Troms og Finnmark var en sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede. Institusjonen ga pleie, vern og opplæring til mennesker med psykisk utviklingshemming, og var i drift fra 1954 til 1991.

I denne perioden var det vanlig å plassere utviklingshemmede i store sentralinstitusjoner, og på det meste var det opp til 375 pasienter på Trastad. Regimet var strengt, og det var lite tid til å se enkeltmenneskene. Bruk av tvang var utbredt og kunnskapsnivået lavt blant mange av de ansatte.

En helt vanlig dag – i 1970

Med utgangspunkt i en helt vanlig arbeidsdag i 1970 tar førstelektor Leif Lysvik, ved Institutt for vernepleie ved UiT i Harstad, de ferske studentene med på en omvisning i paviljong 7 på det som var Trastad Gård.

I dag heter det Trastad Samlinger og er landets eneste museum som gir et generelt innblikk i institusjonshistorien til de med psykisk utviklingshemming.

Omvisningen starter på kjøkkenet og deretter ledes studentene gjennom de ulike rommene, der livet for beboere og ansatte beskrives i detalj.

Og Leif Lysvik vet hva han snakker om.

– Jeg kom hit som sommervikar det året jeg fylte 18 år, sier Lysvik. Han fikk tilbud om fast jobb, og fra høsten 1972 var han ansatt ved Trastad Gård i et helt år.

På den tiden var det flere hundre mennesker bosatt på Trastad, og institusjonen var helt avhengig av disse unge menneskene som kom dit for å jobbe.

– Med det så var jo også kompetansenivået lavt, vi var ufaglærte assistenter. Men det jeg husker er at de fleste var skikkelige folk, som gjorde så godt de kunne innenfor de rammene de hadde, sier Lysvik.

Tilbake til røttene

Lysvik mener det er nødvendig at kommende vernepleiere har kunnskap om historien og hvordan man gjorde det tidligere, slik at de kan unngå å gjøre de samme feilene som ble gjort før.

– Det er helt naturlig at vi tar studentene med tilbake til røttene, og viser de hvordan institusjonsdriften var. Skal de forstå vernepleieryrket, må de forstå hvordan disse store institusjonene fungerte, sier Lysvik.

Hvorfor bygget man opp så store institusjoner? Hva var motivet og den faglige begrunnelsen for det? Hvordan var hverdagen her? Og ikke minst, hva var begrunnelsen for å avvikle det?

Må hindre at det skjer igjen

Trastad Gård ble lagt ned i 1991 som en følge av HVPU-reformen, som ga ansvaret for omsorg og utdanning for psykisk utviklingshemmede til hjemkommunene.

Man gikk bort fra de store institusjonene og hver og en skulle ha egne boliger i kommunen de kom fra. Der skulle de kunne leve et mer selvstendig liv med muligheter for arbeid, læring og meningsfull fritid.

Likevel har historien en tendens til å gjenta seg. Lysvik peker på at mange kommuner nå er i ferd med å øke størrelsen på sine boenheter igjen.

– Vi tenker det er nødvendig for nye vernepleiere å se disse store avdelingene, og vite hva er det som kjennetegner en avdeling? Vi ser at mange kommuner nå bygger opp så store enheter, at det minner mer og mer om disse institusjonene som en skulle avvikle, sier Lysvik.

Det som kjennetegner en institusjon er når de organisatoriske behovene overskygger de individuelle behovene.

– Ting går i sirkler, og det er fra faglig hold sterk motstand mot kommuner som bygger så store enheter at det ligner mer på en institusjon og mindre på et hjem. Hvis behovet til enkeltindividet som bor der ikke blir det viktigste, så har vi igjen fått en institusjon, sier Lysvik.

Rolland, Tomas tomas.rolland@uit.no Kommunikasjonsrådgiver