UiTs nye gamme – et symbolbygg for Sápmi

Vi gjør oppmerksom på at denne artikkelen er over to år gammel, og kan ha innhold som er utdatert.

Bjørkestammer som er satt opp for å lage en gamme — Bjørkestengene er hentet på Kvaløya, og de to søylene som danner inngangspartiet trer tydelig fram før never og torv legges på. Foto: Christian Halvorsen

Hvis du befinner deg på campus, og har litt ledig tid – legg gjerne turen innom. Du følger stien på oversiden av administrasjonsbygget, og når lukten av tre, bark og tjære møter deg, vet du at du er på riktig vei.

Er du heldig, treffer du Issat Turi, Sara Katrine Aleksandersen og Reiulf Aleksandersen. De tre reindriftsutøverne har siden i fjor sommer jobbet med prosjektet. De har reist rundt og studert forskjellige gammer for å finne den ideelle konstruksjonen. De har funnet egnede bjørkeemner, hogd, barket og tørket dem. Og nå er de i gang med siste fase: Å sette opp gammen.

– Vi gikk i dagevis for å finne de emnene, sier Issat Turi og peker mot inngangspartiet der to brede søyler, langsomt bøyer seg mot hverandre, og møtes på toppen i en perfekt sammenføyning.

Et samisk kulturlandskap mot øst

Dette er et bærekraftig byggeprosjekt, slår Erland Loso fast. Foto: Stina Guldbrandsen

Gammen har fått navnet Juho-Niillas Goahti, etter Nils Jernsletten. Han var den første professoren i samisk ved UiT og la grunnlaget for samisk som fag her.

– Vi ville ta vare på historien til Joho-Niillas og utvikle det samiske kulturlandskapet på campus Tromsø, sier Erlend Loso som har ledet byggeprosjektet. Idéen var å benytte den grønne parsellen fra Labyrinten og opp hit.

Inngangen vender mot øst, mot Árdna – det samiske kulturhuset på campus, mot Labyrinten og Tromsdalstinden. De samiske bygningene danner et slags belte mot øst. – Og det er neppe tilfeldig, fordi fra øst kommer det alltid godt vær, sier Turi.

Et grønt byggeprosjekt

Gammen er det mest klimavennlige vi bygger ved UiT, fortsetter Loso.

– Dette er et grønt prosjekt og gammen et symbol på bærekraft. Det er brukt tradisjonell byggeteknikk, og materialene er kortreiste og gjenbrukte.

Alt av torv og steiner er hentet fra tomten, og noen av stokkene kommer fra den gamle gammen. De eneste ikke-organiske materialene som er brukt, er noen spiker og plastrør. Og Loso presiserer:

Gammen er et syklisk bygg, og dersom den ikke blir vedlikeholdt, vil naturen ta helt over med unntak av spikrene og lufterørene.

Issat Turi fester første bit med bark på gammen — Issat Turi fester den første biten med never i bakken. Foto: Christian Halvorsen

Sara Katrine Aleksandersen saker tretammer med motorsag — Sara Katrine Aleksandersen har i løpet av prosjektet opparbeidet seg kompetanse innen gammebygging. Foto: Stina Guldbrandsen

Inspirert av Elsa Laula Renbergs gamme

Da de startet arbeidet, var målet å finne en modell som liknet mest mulig på gammene fra gammel tid. I tillegg skulle konstruksjonen være så solid at den kunne stå i flere titalls år. Den forrige gammen på campus ble revet, fordi den var i dårlig stand og dreneringen ikke var god nok.

Hva er en gamme?

En gamme eller goahti (på nordsamisk) er en jordhytte, med reisverk av tre og dekke av torv.
De første menneskene som bosatte seg her i landet, bodde i gammer.
Gammer har vært brukt som bolig i hele Sápmi, noen steder helt opp til 1950- og 60-tallet.
Vanligvis har gammen ett rom som er inndelt i ulike bruksområder, med et ildsted i midten.
Til nomadelivet har samene oftest brukt det samiske teltet lávvu/lavvo, som er lettere å flytte.

Valget falt på Elsa Laula Renbergs sørsamiske gamme fra Vefsn. Den ble bygd på 1930-tallet, og står i dag utstilt på Norges arktiske universitetsmuseum.

– Hennes gamme er et prakteksemplar, forteller Reiulf Aleksandersen. Den er funksjonell med en gjennomtenkt konstruksjon.

Elsa Laula var en samisk pionér som blant annet var sentral i organiseringa av det første samiske landsmøtet i 1917.

– Hun har nok vært streng med mannen sin, med en så flott og forseggjort gamme, legger Turi til med et glimt i øyet.

Kunnskapen er nedarvet gjennom generasjoner

Når Issat Turi, Sara og Reiulf Aleksandersen forteller, blir det tydelig at ingenting ved gammen er tilfeldig. Det er naturgitte forutsetninger som bestemmer hvor og hvordan de bygger, og alt ned til den minste detalj er nøye utprøvd gjennom generasjoner. Selv har de lært håndverket av bestefar og far.

– Vi har satt opp gammer sammen med foreldrene våre, sier Reiulf, og legger til at det å jobbe med treverk er naturlig for dem.

Dette er en darfegohti/bealljegoahti/torvgamme som består av tre lag: Goahtemuorra/trestammer som utgjør reisverket. Beassi/never som holder fukten ute. Og til slutt darfi/torv som isolerer.

Her er det brukt bjørk, fordi det er en av de hardeste tresortene i nord. De stokkene som bærer gammen, er låst i hverandre uten spiker. Før hadde man noen ganger behov for å flytte gammen, for eksempel til sommerbeite, og da var det viktig at man kunne ta den fra hverandre.

– Alt har en praktisk og funksjonell betydning, og det er mange fikse detaljer her, sier Torjer Andreas Olsen ved Senter for samiske studier.

Han forteller at når det gjelder innredningen, så er den bestemt av skikk og bruk. De andre supplerer:

– Denne gammen har ett rom med ildsted, árran, i midten, og den er inndelt i soner. Maten tilberedes ved boaššu. Det er en hellig plass, og ingen skitne støvler får gå over der.

– Steinene vi har funnet, skal brukes som bord i boaššu, «kjøkkenavdelingen» som det heter på norsk, smiler Turi.

Rundt bålet kan folk sitte, og ytterst langs veggene, er det soveplasser. På gulvet blir det bjørkeris og reinskinn.

Et symbolbygg for hele Sápmi

Alle er enige om at Juho-Niillas Goahti er et symbolbygg. Rent byggeteknisk representerer den en byggeskikk som har blitt brukt i hele Sápmi. I tillegg er den med på å forsterke den samiske identiteten til universitetet og byen. Den kan også være et sted å komme til for unge studenter som ikke er sikker på identiteten sin.

Torjer Olsen er klar på at gammen bidrar til å forsterke den samiske identiteten til universitetet og byen. Foto: Stina Guldbrandsen

– Gammen skal være et samlingssted, slår Olsen fast. Tromsø har alltid vært en møteplass; både reindriftsamer, sjøsamer, pomorhandlere og nordmenn har møttes her.

– Og tenk når det kommer seks, syv studenter hit – det åpner for en helt annen måte å lære på.

Museet ser på muligheten for å sette opp en offerstein eller en dyregrav på området, og bruke det i formidlingssammenheng.

Utover undervisning og formidlingsaktiviteter, er det ikke helt bestemt hva gammen skal brukes til. En idé er å holde jevnlig åpent, sånn at folk kan stikke innom for en kaffe eller matbit rundt bålet. Ellers er det bare å ta kontakt med Senter for samiske studier dersom man ønsker å bruke gammen.

Og når er gammen klar til bruk?

I løpet av høsten er prosjektet ferdig, og da blir det offisiell åpning med rektor til stede. Og selv om han ikke vet det, er han allerede tildelt sjefsplassen ved boaššu.

– Dette er et fantastisk sted. Det har vært en drøm å jobbe her. Og nå er målet at gammen blir stående i minst 100 år, avslutter Reiulf Aleksandersen og smiler.

Se og hør Issat Turi fortelle om byggeprosjektet: