Ny forskning: Dette er barnevernets utfordringer


Et UiT-ledet nasjonalt forskningsprosjekt på barnevernets undersøkelsesarbeid viser mange utfordringer: mangel på samtaler med barn, lite planmessighet og mangel på dokumentasjon er noen av dem. 

barns skygge og spørsmålstegn
Den nasjonale studien ledet av UiT viser blant annet at barnevernet ikke samtaler med 27 prosent av barna over 6 år i undersøkelsesprosessen.  Det er lovstridig, og de går glipp av avgjørende informasjon, mener forskerne. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Prosjektet Barnevernets undersøkelsesarbeid - fra bekymring til beslutning har som formål å identifisere hva som kreves for å sikre god kvalitet i meldings- og undersøkelsesarbeidet i barnevernet i Norge. 

Prosjektet er et oppdrag fra Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet (Bufdir) og ledes av RKBU Nord ved UiT Norges arktiske universitet, i samarbeid med forskere fra NTNU, Universitetet i Bergen og Norce.

Siste rapport: mange barn blir ikke samtalt med

Den femte og siste delrapporten, som omhandlet barn og foreldres medvirkning i barnevernets undersøkelsesarbeid, ble nettopp publisert. Der var et av funnene at 40 prosent av barna ikke blir samtalt med av barnevernet i undersøkelsesprosessen. Hvis man kun ser på barna over 6 år, var det 27 prosent av barna som ikke ble samtalt med. 

Prosjektleder for studien er Svein Arild Vis ved Regionalt Kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Nord) ved UiT. Han sier at tallene fra denne rapporten må nyanseres noe, da de varierer etter hvilket type problem barnevernet undersøker.

Prosjektleder for den nasjonale studien, Svein Arild Vis ved RKBU Nord, UiT Norges arktiske universitet. Foto: UiT

Ved mistanker om vold, ble for eksempel 86 prosent av barna over 6 år snakket med. Ved problemer med foreldres psykiske helse eller rus derimot, snakket barnevernet kun med 63–65 prosent av barna, og utelot altså 35–37 prosent av barna over 6 år fra å bli hørt.

– Noen ganger fins det begrunnelser for hvorfor de ikke har samtalt med barna, og noen ganger er det ikke oppgitt grunn. Det er galt, da det er et lovkrav at man skal snakke med barna, sier Vis, og legger til: 

Man må anta at barnet er en viktig informant. I tilfeller det ikke gjøres, er det en alvorlig feil og trussel for saken at man ikke innhenter informasjon fra denne viktige og unike kilden, sier prosjektlederen for studien.

De tidligere delrapportene i studien har blant annet dreid seg om hvordan barnevernet behandler bekymringsmeldinger og hvordan de arbeider i undersøkelsesfasen med innhenting og vektlegging av informasjon.

Nå som alle del-rapportene er levert; hva er de overordna hovedfunnene i dennne evalueringa av barnevernets undersøkelsesarbeid?

Svein Arild Vis oppsummerer barnevernets utfordringer i fire hovedpunkter:

Mangler nasjonalt rammeverk

Barn som holder hånda over ansiktet
Barnevernet mangler ofte dokumentasjon på hvordan de har behandlet bekymringsmeldinger om barn, viser forskningsstudien. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Han mener for det første at studien viser at det er store forskjeller fra kommune til kommune i hvordan barnevernet arbeider. I Norge har vi ikke hatt nasjonale rammeverk for hvordan barnevernet skal arbeide.

– Et nasjonalt rammeverk for hvordan barnevernet skal jobbe, er noe som har vært etterspurt i mange år, og som skiller det norske barnevernet fra andre nordiske land, sier Vis.

Her kan du lese mer om dette: Ny forskning fra UiT viser store forskjeller i barnevernets arbeid

Lite planmessig arbeid

En annen trussel mot kvaliteten i barnevernet er for lite planmessighet i arbeidet.

– Etter at de har mottatt en bekymringsmelding, er det for sjelden at barnevernet definerer hvilke spørsmål undersøkelsen skal besvare og lager en plan for hva slags info de trenger å innhente. Slik blir det uklart hva som skal undersøkes, og det skaper usikkerhet både hos ansatte i barnevernet og familien som undersøkes, forteller Vis.

Mangel på dokumentasjon

Et tredje funn er at det ofte er mangel på dokumentasjon av undersøkelsesarbeidet som gjøres.

– Det mangler ofte rapporter, og rapportene som skrives kan være mangelfulle og svarer ikke klart på om det var grunnlag til bekymring, forteller forskningslederen. Særlig når det gjelder alvorlige bekymringer om vold og overgrep må det forventes at bekymringene som var innmeldt omtales i barnevernets rapporter.

Må skape tillit og samarbeid bedre med foreldre

Til slutt, mener Vis at funnene viser hvor viktig et godt samarbeid mellom barnevernet og barn og foreldre er.

Det at barnevernet har et noe dårlig «image», gjør folk engstelige i utgangspunktet. Hvis barnevernet i tillegg opptrer uforutsigbart kan det gjøre samhandling med dem mer skremmende, og gjøre at foreldre ikke er villige til å samarbeide, sier prosjektlederen ved UiT.

Han mener det er et problem at i 25 prosent av de henlagte sakene er vilkårene for å gi hjelp tilstede, men saken avsluttes likevel fordi familien ikke ønsker kontakt med barnevernet.

– Når det er en svært høy terskel for tvangstiltak må barnevernet jobbe for å finne måter å skape godt samarbeid med foreldre på, som igjen vil øke sjansen for å hjelpe barn, avslutter Vis.

Her kan du lese alle del-rapportene i studien. 

Sluttrapport med anbefalinger om hva som skal til for å sikre god kvalitet i barnevernets meldings- og undersøkelsesarbeid kommer høsten 2020.

På Twitter   #norgesarktiske