– Barnas erfaringer må få større plass i tiltak som skal hjelpe dem

Studien bygger på intervjuer med 23 barn i alderen 7–13 år og 29 av deres foreldre. Barna ble spurt om familie og hverdagsliv, hva som var viktig for dem, hvilke utfordringer de møtte og hvordan de opplevde endringer hjemme etter at foreldrene hadde deltatt i foreldreveiledning. Bjørndal Halvorsen opplyser at det finnes svært lite forskning på hvordan barn med flyktningbakgrunn selv opplever at foreldrene deltar i foreldreveiledning.

– Mye av forskningen på barn med flyktningbakgrunn har vært opptatt av traumer, symptomer og foreldrenes perspektiver. Vi har vært opptatt av hva barna selv forteller om hverdagen sin. Hjemme, på skolen og sammen med andre. Barn sitter på kunnskap om eget liv som vi ikke får tilgang til hvis vi bare spør voksne, sier Bjørndal Halvorsen.

Therese Halvorsen 9931.jpg — Therese Bjørndal Halvorsen har undersøkt blant annet hvordan barn som kommer til Norge opplever hverdagen i et nytt land. Foto: David Jensen/ UiT

Foreldreveiledning

En del av doktorgraden undersøkte barnas erfaringer med foreldreveiledning. Foreldreveiledning har siden 2021 vært en obligatorisk del av introduksjonsprogrammet for foreldre med barn under 18 år. I denne studien hadde foreldrene deltatt i enten De Utrolige Årene eller International Child Development Programme (ICDP).

– De fleste barna visste faktisk ikke at foreldrene hadde deltatt i et foreldreveiledningsprogram. Et barn hadde misforstått og trodde programmet handlet om at barn kunne bli tatt fra foreldrene, mens et annet visste at foreldrene fikk råd om hvordan de skulle være sammen med barna. Det sier noe om hvor lite informasjon barna selv hadde om tiltaket, sier Bjørndal Halvorsen.

Likevel beskrev flere av barna konkrete endringer i hverdagen som samsvarte med innholdet i programmene.

– Barna fortalte blant annet om mer lek og mer tid sammen, nye rutiner, belønninger og tydeligere grenser. Et barn sa det slik: «Før var jeg bortskjemt – nå er jeg ikke det lenger; nå er det nye regler hjemme.» Flere av disse praksisene lignet på det foreldrene hadde arbeidet med i veiledningen, sier Bjørndal Halvorsen.

Merket endringer

Overordnet viser studien hvor oppmerksomme barna er på det som skjer rundt dem.

– De trenger ikke å kjenne navnet på et tiltak for å kunne fortelle hvordan hverdagen oppleves, sier Bjørndal Halvorsen.

Bjørndal Halvorsen mener derfor at barnas egne erfaringer bør inngå når tiltak som skal hjelpe barn evalueres.

– Jeg mener at hvis vi skal evaluere tiltak som skal hjelpe barn, bør vi også spørre barna hvordan de opplever at tiltakene påvirker hverdagen deres.

Barn og foreldre kan oppleve bosetting ulikt

I studien ble også barns fortellinger om bosetting sett i sammenheng med foreldrenes. Foreldrene var ofte opptatt av hvorfor flyttingen var nødvendig, og av trygghet og mulighetene for barna.

– Barna kunne samtidig være opptatt av det de hadde mistet, av savn og av ting de ikke helt forstod. Det betyr ikke at den ene fortellingen er riktigere enn den andre, men at barn og foreldre ser den samme situasjonen fra ulike ståsteder. I én familie fortalte barnet om minner knyttet til krig, mens faren sa at barna ikke hadde opplevd krig. Foreldrene forsøkte å beskytte barna mot vanskelige erfaringer, men barnet satt likevel igjen med egne minner. Det viser igjen hvorfor det er viktig å spørre barna selv, sier Bjørndal Halvorsen som legger til at barn ikke trenger å få vite alt, men de har behov for informasjon som hjelper dem med å forstå det som skjer rundt dem og at det er viktig å ta hensyn til dette i det forebyggende arbeidet i kommunen.

Fellesskapet

For barna var fellesskapet og tilhørighet i hverdagen viktig.

– Når man er ny i Norge, skal man både finne sin plass i et nytt samfunn og samtidig holde fast i relasjoner og tradisjoner som betyr mye. Det kan være vanskelig når man ikke kan språket, sier Bjørndal Halvorsen.

De fikk vite et flere av barna savnet storfamilien, venner og fellesskapet fra stedene de hadde bodd før. For noen ble hverdagen i Norge også preget av færre sosiale aktiviteter og et mindre nettverk.

Utfordringer som henger sammen

Halvorsen så også nærmere på hva som var utfordrende for barna som deltok i studien. Barna beskrev særlig fire utfordringer. I hverdagen: språkbarrierer, utenforskap, mobbing og lengsel.

– Disse utfordringene hang ofte sammen. Når barna ikke forstod språket, kunne det bli vanskelig både å følge med på skolen og å delta sosialt. Noen beskrev frykt, frustrasjon og en følelse av å stå utenfor, sier Bjørndal Halvorsen.

Barna kunne fortelle at tiltak på skolen ikke alltid ble opplevd som inkluderende, selv når hensikten var å støtte dem. Noen barn fortalte også at de var blitt plassert på et lavere klassetrinn for å få bedre tid til å lære.

– Intensjonen kan være god, men flere opplevde dette som vanskelig og ekskluderende. Et tiltak som er ment å hjelpe kan altså oppleves annerledes fra barnets ståsted, sier Bjørndal Halvorsen.

Flere barn fortalte også om mobbing, blant annet stygge kommentarer, spytting, fysisk aggresjon og skade på eiendeler.

– Lengsel handlet heller ikke bare om at barna hadde det vanskelig i Norge. Mange kunne oppleve Norge som trygt og godt, samtidig som de savnet familie, venner, steder og livet de hadde forlatt, sier Bjørndal Halvorsen.

Barna håndterte utfordringene på ulike måter. Noen søkte hjelp. Andre trakk seg unna eller forsøkte å løse situasjonen selv.

– Noen ba lærere, foreldre eller søsken om hjelp. Andres ble stille, gikk bort fra ubehagelige situasjoner eller unngikk ting de syntes var vanskelige. Barna var altså aktive i møtet med utfordringene, men hva de kunne gjøre, var også avhengig av om voksne og systemene rundt dem lyttet og fulgte opp, sier Bjørndal Halvorsen.

De viktige erfaringene

Det Bjørndal Halvorsen særlig trekker ut av dette arbeidet er at barnas egne erfaringer må få større plass i kunnskapsgrunnlaget.

– Hvis vi skal velge og utvikle tiltak for barn med flyktningbakgrunn, må vi vite hvordan barna selv opplever hverdagen. Språk, utenforskap, mobbing og lengsel kan henge sammen og da er det ikke sikkert at et enkelt tiltak er nok. Studien sier ikke hvordan alle barn med flyktningbakgrunn har det, men den viser hvor mye kunnskap vi kan gå glipp av dersom vi ikke spør barna selv. Skal vi utvikle og evaluere tiltak for barn må deres egne erfaringer være en del av kunnskapsgrunnlaget, avslutter Bjørndal Halvorsen.

Les hele doktorgradsavhandlingen her: Approaching Well-being from Children's Perspectives: A Qualitative Study of Everyday Life Among Children with Refugee Backgrounds in Norway - Norwegian Research Information Repository

Doktorgraden var en del av PIRM- prosjektet. Les mer om prosjektet her: PIRM | UiT

Kortnytt fra Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, Nord (RKBU Nord)

Karlsen, Mariann Schjølberg mariann.s.karlsen@uit.no Senior kommunikasjonsrådgiver