Har bærekraft og økosystembasert tilnærming et rettslig innhold, eller er det mest festtaler?

Vi har tatt en prat med Bjørn Bakke, doktorgradsstipendiat ved UiT om temaet han har viet de siste fire årene av livet sitt til. Nemlig betydningen av miljørettslige prinsipper for fiskeriforvaltning etter havressursloven. Bakke påpeker innledningsvis at norsk fiskeriforvaltning alt i alt er veldig velfungerende.

– Man har et system hvor miljøprinsipper er gjennomført både på grunnlovsplan, i sektorlovgivning, og i naturmangfoldsloven som er sektorovergripende. Likevel er det alltid rom for forbedring, fastslår han.

Da Bakke begynte arbeidet med avhandlingen hadde han som hypotese at lovfestede miljøprinsipper til en viss grad hadde preg av festtale.

– Man sier i havressursloven § 7 andre ledd bokstav b at økosystemtilnærming skal være et bærende hensyn. Men ser man til forarbeidene uttales det at prinsippet har en utpreget politisk karakter og ikke er egnet for rettslig overprøving. Hva er det da man egentlig har lovfestet, spør Bakke retorisk?

Er du interessert i miljøforvaltningsrett?

Miljøforvaltningsrett er et obligatorisk emne på 2. avdeling for studenter ved masterstudiet i rettsvitenskap.

UiT tilbyr også havressursrett som valgbart spesialfag for studenter ved 5. avdeling. Spesialfaget i havressursrett er også åpent for studenter fra UiO og UiB.

UiT tilbyr masterprogrammene Master of Laws (LL.M) in Law of the Sea og Joint Nordic Master Programme in Environmental Law (NOMPEL).

Et annet begrep med uklart innhold er «bærekraftig utvikling».

– Et gjennomgående problem er at man bruker begrepet bærekraft uten at man avklarer innholdet. Det er ikke alltid lett å vite om det er politisk bærekraft, økonomisk bærekraft eller økologisk bærekraft det siktes til, påpeker han.

Forklaringen ligger kanskje i at miljørettslige begreper ofte er hentet fra folkeretten og internasjonal politikk.

– Miljørettslige begreper er gjerne vedtatt i en konsensusbasert prosess. Dette fører til at de landene som er minst villige til å gå foran med ambisiøs miljøpolitikk ofte får siste ord når det kommer til begrepenes innhold, slår han fast.

Havressursloven er en utpreget fullmaktslov, det vil si at Stortinget gjennom loven gir andre forvaltningsorganer en avgrenset myndighet til å lage regler og fatte beslutninger. Hvorvidt man skal bygge opp eller ned en fiskebestand vil alltid være et spørsmål om prioriteringer. Men dette betyr ikke at fiskeriforvaltningen kan bestemme hva de vil.

– Det er klart at miljøprinsippene i havressursloven begrenser skjønnsmarginen, slik at det ikke kan besluttes å utrydde en art som er naturlig forekommende i norsk farvann, påpeker Bakke.

– Men det kan med fordel tydeliggjøres og konkretiseres hva miljøprinsippene krever av fiskeriforvaltningen. Ta prinsippet i naturmangfoldsloven § 8 for eksempel, om at beslutninger skal bygge på vitenskapelig kunnskap. Da kan det konkretiseres hvilke krav dette stiller til innhenting av kunnskap, kontroll og oppfølgning av kunnskapsgrunnlaget, foreslår han.

Hva med et hav- og miljøombud?

At naturen ikke selv kan ta en sak til domstolene er regnet som et av miljørettens grunnproblemer. Enkelte har tatt til orde for at dette best løses med å etablere egne miljødomstoler, slik er for eksempel ordningen i Sverige. Bjørn Bakke mener at det i så fall vil innebære et brudd med norsk rettstradisjon. En slik løsning er heller ikke fri for sine egne problemer.

– Det vil være vanskelig å finne en tilfredsstillende løsning på hvordan miljødomstolene og alminnelige domstoler skal forholde seg til hverandre. En enkelt miljøsak er ofte komplisert og har ringvirkninger på mange andre retts- og samfunnsområder enn kun det miljøfaglige og miljørettslige. Dette gjør kanskje at domstolsbehandling ikke er rette veien å gå, sier Bakke.

I norsk rett er forvaltningsklagen en praktisk viktig mulighet for å få etterprøvd en forvaltningssak. Men Bakke forklarer at forvaltingsklager ofte kommer til kort i miljøsaker. -Forvaltningen er sektorbasert og en klage behandles som regel av det overordnede organet i samme sektor. Hvis du klager på et vedtak fattet av fiskerifolk, vil det som regel behandles av fiskerifolk på et høyere nivå, forklarer han.

– Selv har jeg lekt med tanken om et hav- og miljøombud, som både har den juridiske og fiskerifaglige kompetansen til å føre tilsyn med forvaltningen. Som sivilombudet vil et hav- og miljøombud kunne komme med uttalelser knyttet til enkeltvedtak, uten å ha en rettslig overprøvingsadgang. Kan hende er dette en mer hensiktsmessig måte å føre kontroll med miljøforvaltningen enn dagens ordning eller en miljøforvaltningsdomstol, påpeker Bakke.

Avhandlingen skriver han på engelsk, og skal etter planen leveres i løpet av semesteret.

– Siden norsk fiskeriforvaltning fungerer så bra, kan trolig andre land ta lærdom av den. Derfor er det også en fordel at rettsvitenskapelig forskning om norsk fiskeriforvaltning er tilgjengelig for et internasjonalt publikum, avslutter Bakke.

Vi ved fakultetet ønsker Bjørn lykke til i innspurten, og gleder oss til å se og høre mer om det endelige resultatet av doktorgradsprosjektet hans!

Kortnytt fra Det juridiske fakultet

Sollid, Sondre sondre.sollid@uit.no Studentansatt