Kan disse partiklene bidra til en kaldere klode?

Selvlysende skyer. — Nattlysende skyer over Tallin i Estland. Foto: Andrei Nekrassov/Mostphotos.

Høyt oppe i atmosfæren mellom 80 til 120 kilometer over hodene våre dannes det et tynt lag med skyer, skyer som består av små iskrystaller, disse skyene kalles isskyer eller nattlysende skyer. De første nedskrevne observasjonene av disse skyene er fra 1885. Det er mye vi ikke vet om hvordan skyene dannes og hvorfor de nå observeres stadig oftere. En teori forskerne ønsker å få svar på er om disse skyene på sikt kan påvirke temperaturen på kloden.

En rakett som rulles ut av et bygg. — MXD-2 rulles ut og klargjøres for oppskyting. Foto: Andøya Space.

Rakettoppskyting fra Andøya Space

Den 5. juli 2025 ble raketten MaxiDusty-2 skutt opp fra Andøya Space. Raketten, som veier rundt 900 kilo og er 7 meter høy, hadde med seg fem instrumenter fra UiT Norges arktiske universitet. Disse instrumentene skal måle og samle inn partikler som befinner seg i mesosfæren 50 til 90 kilometer over bakken. Partiklene forskerne jakter på er ekstremt små – bare noen få nanometer i størrelse. Til sammenligning går det én million nanometer på en millimeter. En nanometer er så langt som en negl vokser på ett sekund.

– Bakgrunnen for prosjektet er at vi vet det finnes svært små partikler i den øvre delen av atmosfæren, sier Ingrid Mann, professor i romfysikk og prosjektleder for MaxiDusty-2.

– Vi har sett dem med radar og andre instrumenter, og modellene våre støtter hypotesen. Men vi vet fortsatt ikke nøyaktig hvor store de er, hvor mange de er, hvordan de er fordelt, eller hva de består av. Derfor ønsker vi nå å fange inn disse partiklene og bringe de tilbake for analyse i laboratorium.

Foto av en kvinne. — Ingrid Mann, professor ved UiT Norges Arktiske universitet. Foto: Jørn Berger-Nyvoll/UiT.

Meteorrøyk og nattlysende skyer

Partiklene forskerne undersøker, kalles meteorrøyk. De er rester av meteoritter som brenner opp som stjerneskudd når de treffer jordens atmosfære. Disse mikroskopiske partiklene blir værende høyt oppe i atmosfæren og ser ut til å bidra til dannelsen av nattlysende skyer – skyer som oppstår i stor høyde over polområdene i sommermånedene.

– Mange i sør-Norge har sett nattlysende skyer etter solnedgang. De er synlige etter solnedgang fordi solen som da er under horisonten lyser opp skyene nedenfra, forklarer Mann.

Forskernes hypotese er at partiklene i meteorrøyken fungerer som kjerner for iskrystaller, som igjen danner disse skyene.

Satelitt i verdensrommet. — Satellitt i bane. Foto: Andrey Armyagov/Mostphotos.

Spor fra verdensrommet – og fra oss selv?

Forskerne har også et annet spørsmål de ønsker å besvare: Kan det finnes spor av menneskelig aktivitet blant partiklene? Ikke fra jordoverflaten, men fra romfartsvirksomhet. For å frakte en satellitt så høyt opp at den kan gå i bane rundt jorden må den gjennom mesosfæren og lengere ut i verdensrommet. Siden 1957 har vi skutt opp rundt 20.000 satellitter, og antallet øker stadig.

– Vi vet at romsøppel, som består av komponenter fra satellitter og romfartøy, går i bane rundt jorden. Vi håper at vi ved å finne informasjon om sammensetningen av partiklene vi fanger inn kan skille ut om det også finnes komponenter av menneskeskapte partikler blant de innsamlede prøvene, sier Mann.

Mikroskopfoto. — Prøvene i laboratorium. Foto: NTNU.

Kan flere partikler påvirke klimaet?

Hva skjer hvis menneskeskapte partikler opptrer i samme høyde som meteorrøyken?

– Hvis vi får flere små røyk- eller støvpartikler, kan vi få flere iskrystaller. Flere iskrystaller kan føre til større dekning av isskyer, som igjen kan endre de optiske egenskapene til atmosfæren. Mer sollys kan reflekteres ut i verdensrommet, noe som kan føre til lavere temperaturer på jorden, forklarer Mann.

Dette er imidlertid bare en av virkningene av partiklene, som noen ganger er små, men som samlet sett kan bli store.

Hun understreker at prosessene er komplekse, og at det kreves ekspertberegninger av klimamodeller for å forstå hvor store endringer i dekningen av isskyer som må til for å påvirke temperaturen på bakken. Og av de atmosfæriske lagene vi undersøker, er det bare få målinger som kan brukes i klimamodeller.

Veien videre

Forskerne ved UiT har fortsatt mye arbeid foran seg før de kan presentere resultatene. Elektronmikroskopbilder som ble tatt ved NTNU skal analyseres, og nesten hundre ulike datasett fra Andøya Space må gjennomgås og tolkes. Men én ting er sikkert: Partiklene fra verdensrommet kan gi oss ny innsikt i sammensetningen av atmosfæren og vår egen påvirkning på den.

Nyvoll, Jørn Berger jorn.b.nyvoll@uit.no Fotograf, redigerer

Publisert: 08.12.25 10:00 Oppdatert: 08.12.25 12:20

Klima Naturvitenskap Teknologi