Veien tilbake til bærekraftig omsorg

– Det begynte med at jeg snakket med Ann-Kirsti Brustad, leder av Pårørendesenteret her i Harstad. Og bestemte oss for å opprette pårørendetreff for samiske pårørende som hadde ektefeller med demens. Ønsket mitt var å få innsikt for å kunne belyse temaet i en artikkel, sier Minde og forteller at også Therese Kvarme, som er demenskoordinator i Tjeldsund kommune ble med i prosjektet.

Styrt av Birget

Gjennom pårørendemøtene ble Minde, Brustad og Kvarme kjent med flere sjøsamiske kvinner som hadde ektefeller med demens.

I den samiske kulturen har Birget alltid stått sentralt. Løst oversatt betyr Birget det å være selvstendig og selvhjulpen. Å søke hjelp når ektemannen får demens og det å snakke om sykdom har derfor vært vanskelig for de samiske kvinnene.

– Kvinnene i den samiske kulturen har mye til felles med verdiene og normene med den læstadianske kulturen. Her stiller kvinnene alltid opp på stort og smått, og dermed har en stor rolle i samfunnet. Det er også naturlig for kvinnene å ha stor omsorg og ta vare på alle rundt seg, uten å sette seg selv i fokus. Dette kom også fram i de første møtene. Selv hvor mye vi prøvde å dreie samtalen til å omhandle kvinnene selv, falt temaet alltid tilbake på ektemennene og sykdommen, sier Minde.

Hun forteller at det først var etter flere pårørendetreff at de første kvinnene spurte om muligheten for enkeltsamtale i etterkant av treffene. Det var i disse møtene at kvinnene begynte å åpne seg opp og fortelle deres behov.

Medavhengighet og det å finne egen identitet

Felles for kvinnene var det selvsagt en stor belastning når ektemannen ble dement. Men for de kvinnene hvor ektemannen fikk plass på omsorgshjem, kjente også på en ekstra belastning. Nemlig det omsorgssentrene ikke var tilpasset personer med samisk bakgrunn.

– Etter hvert som sykdomsbildet til ektemennene utviklet seg, var det flere som mintes barndom og oppvekst. Flere av ektemennene ønsket å snakke samisk igjen og fant ro i den kristne, læstadianske kulturen de var oppvokst med. Når kvinnene så og visste hva mennene trengte innenfor den samiske kulturen, men ikke fikk dette tilbudet, ble bekymringen og belastningen ekstra stor, sier hun.

Kvinnene utviklet en medavhengighet, som betyr at ektemannen og hans sykdom ble altoppslukende. Kvinnene mistet seg selv og sin egen identitet. Derfor ble også pårørendetreffene en viktig arena hvor kvinnene skulle ha fokus på seg selv.

Gjennom disse årene ser vi at kvinnene har klart å i større grad gi slipp på medavhengigheten, og har funnet sin egen identitet. Fra å ha hatt et for stort fokus på ektemennene og sykdommen, har de igjen blitt en ressurs for samfunnet.

For å kunne ha en bærekraftig omsorg er det viktig at de pårørende også ivaretas. Forskning viser at dersom omsorgsbelastningen blir for stor, kan 50 – 70 prosent av pårørende få helseproblemer som de ikke blir friske av.

– I et langt sykdomsforløp, skal man ikke undervurdere viktigheten av å ivareta både pasientens og den pårørendes kulturelle bakgrunn. At denne blir ivaretatt, er viktig både for helsen og livskvaliteten både til pasient og pårørende, avslutter Minde.

I neste utgave av Tidsskriftet for psykisk helsearbeid blir den nyeste artikkelen til Gunn-Tove Minde publisert. Artikkelen omhandler hvordan samiske kvinner håndterer det å stå i en langvarig omsorgsrelasjon til en syk ektefelle.

Eriksen, Marielle marielle.k.eriksen@uit.no Seniorrådgiver kommunikasjon og formidling

Publisert: 03.02.25 11:27 Oppdatert: 03.02.25 14:51

Helse og velferd Samfunn og demokrati Urfolk