Fisk og geopolitikk

Havrettsutviklingen, som gir kyststater suverene rettigheter over fiskeressursene ut til 200 nautiske mil (370 km) fra kysten, øker betydningen av et lands geografi – det er land som gir opphav til råderetten over hav. Og i områder med stor biologisk produksjon, slik tilfellet er i norske havområder, gir denne utviklingen kyststaten store gevinster i form av verdifulle ressurser.

Økende stormaktsrivalisering, klimaendringer og et voksende motsetningsforhold mellom nord og sør gjør at fiskeressurser og fiskerier blir et stadig viktigere geopolitisk tema. Hva betyr dette i praksis? Og hvilke utfordringer stiller det Norge som kyststat overfor?

Ubalanser

Land og aktører som har lite fiskeressurser i egne havområder, men stor befolkning og stor etterspørsel etter fisk og andre levende marine ressurser, søker adgang til fiske i andre lands farvann og i internasjonale havområder.

Kina har over tid bygd opp verdens største fjernfiskeflåte og driver fiske i mange andre lands økonomiske soner og i internasjonale områder som Antarktis. Kina definerer sine fiskeriinteresser som globale, og har en flåtekapasitet som langt overgår ressursene i egne farvann. Det verserer ulike tall for dette, men Kina har i størrelsesordenen 3000 fiskefartøyer som fisker utenfor kinesiske farvann.

EU har også et stort underskudd på ressurser i medlemslandenes egne farvann. Dette underskuddet er betydelig økt i senere år, blant annet gjennom Brexit som medførte tapte ressursadganger i britisk sone og tap av status som kyststat til NVG-sild. Også EU forsøker å kompensere dette med tilgang på fiskemuligheter i andre lands farvann og i internasjonale havområder. EU har et titalls partnerskapsavtaler med afrikanske land som gir dem fiskekvoter i bytte mot penger.

Slike ubalanser gir opphav til alvorlige konflikter slik vi har sett mellom Kina og andre kyststater i Sørkinahavet. Det bidrar også til å undergrave fiskeriene til fattige folkegrupper i Afrika. Og store markedsstater som EU bruker tilgang til attraktive markeder som pressmiddel for å skaffe egne fartøy fiskemuligheter i andre lands farvann.

Slike strategier undergraver de globale bestrebelsene på å redusere overkapasitet i fiskeflåtene. Et sentralt grep her er at land må tilpasse egen fangstkapasitet ressursene i egne farvann og fiskemuligheter de har i områder regulert av regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner.

Klimaendringer

Både biologisk produktivitet og geografisk utbredelse av fiskebestander påvirkes av klimaendringer. Dette skjer både globalt og regionalt og har geopolitiske konsekvenser.

I et globalt perspektiv ser det ut som landene nær ekvator blir taperne her, mens områdene nærmere polene ikke berøres like mye. Dette medfører at land i sør i økende grad spør om fordelingen av rettigheter til ressurser som følger av havrettens soneinndeling er rettferdig. Dette knyttes til andre effekter av klimaendringer som havnivåstigning, som også truer en rekke utviklingsland. Dette er også sammenfallende med opplevd urett på en rekke saksfelt der utviklingslandene som gruppe søker kompensasjon fra det rike nord for negative påvirkninger innen klima, naturmangfold og forurensing.

Polarområdene illustrerer problemstillingene rundt fiskeri og geopolitikk. Sentralt i Polhavet er det et internasjonalt havområde på 2,8 millioner kvadratkilometer – større enn Middelhavet. Her er det ikke fiskeressurser av kommersiell betydning, men det er forhandlet frem en avtale om å hindre uregulert fiske. Her deltar også ikke-kyststater som Kina, EU og Japan.

Engasjementet er neppe motivert av utsikter til et mulig, fremtidig fiske. Arktis er en viktig arena for stormaktsrivalisering og deltakelse i denne avtalen gir disse aktørene en plass ved bordet, noe de ikke har i andre arktiske fora.

Hva betyr dette for Norge?

I et geopolitisk lys er Norge et spesialtilfelle der havretten gir råderett over store fiskeressurser i to millioner kvadratkilometer hav – mer enn fem ganger landarealet. Den samlede produksjonen fra fiskerier og akvakultur ligger opp mot 4 millioner tonn – like mye som EU sine samlede fiskerier.

Norge har ordnete forhold med avtalte grenser og fiskeriavtaler med syv naboland og EU i havet. Norge har grenser også til internasjonale havområder i Barentshavet, Polhavet, Norskehavet og Sørishavet og deltar i de regionale samarbeidsordningene her. Dette til tross, de nevnte ubalansene, klimaendringer og stormaktsrivalisering setter eksisterende ordninger under press. I et slikt bilde er det viktig for en fiskerik og eksportavhengig kyststat å stå opp for prinsippene i havretten og bidra til å ivareta og styrke ordninger som legger til rette for en fortsatt bærekraftig bruk av naturressursene.

Hoel, Alf Håkon alf.hakon.hoel@uit.no Professor

Publisert: 03.01.25 18:06 Oppdatert: 03.01.25 18:17

Arktis Geopolitikk Hav