«Barnevernet tar barna»: Fortellinger som hindrer integrering

Professor Rita Sørly og andre forskerne kom over en historie da de intervjuet flyktningekvinner om deres opplevelser av introduksjonsprogrammet for flyktninger. Ei kollektiv fortelling som spres blant flyktningene allerede før de kommer til Norge:

Barnevernet tar barna fra flyktninger når de kommer til Norge.

– Det var veldig interessant å høre denne fortellinga om barnevernet. Hvordan den lever på siden av resten av samfunnet og påvirker forholdet mellom flyktningene, barnevernet og andre nordmenn. Når vi forskere får nyss i slike fortellinger, så er det viktig å formidle det tilbake til praksisfeltet så vi kan få gjort noe med dem, sier Sørli, som jobber på Institutt for barnevern og sosialt arbeid.

Trenger informasjon om barnevernet

Slike historier bærer ofte i seg behov for endringer i informasjonen som flyktningene får og i tjenestene disse historiene beskriver. Dermed kan vi også sette inn tiltak for å rette opp i forestillinger som ikke stemmer når disse fortellingene fører galt av sted.

rita sørly 190624_1500px-3.jpg — UiT-professor Rita Sørly ved Institutt for barnevern og sosialt arbeid har sett mange eksempler på historier, eller narrativer, som preger måten vi forholder oss til andre mennesker og sosiale systemer. En av disse narrativene er «barnevernshistorien». Foto: Jan Fredrik Frantzen / UiT

– Vi trenger nok å opplyse bedre til flyktningene om barnevernets rolle når de kommer til Norge, og vi trenger det tidlig i introduksjonsprogrammet. Vi vet at for eksempel Senja kommune har fått dette til. Dette er en praksis vi ønsker mer av, forteller Sørly.

Hun fremhever at det kanskje ikke er så rart at denne historien får leve i flyktningemiljøene, både før de kommer til Norge og når de først har kommet hit. Mange av oss ville nok også spurt andre landsmenn i samme situasjon om råd, hvis vi hadde blitt fordrevet fra hjemlandet.

– Flyktningene kommer ofte fra land der det er liten grunn til å ha tillit til myndigheter og offentlige tjenester. Historien om hvordan barnevernet blir oppfattet gjør at vi må snakke om tryggheten og sikkerheten til barna. Hvis du hører at barna dine ikke er trygge, så fører det til enormt mye angst og uro, sier Sørly.

Historier om forskjellsbehandling

Sørly forteller videre at det er mange fortellinger og historier om «den andre» som lever i beste velgående. Ikke bare i flyktningemiljøer, men også innenfor tjenestene som møter flyktninger.

– I andre prosjekter jeg har arbeidet med har vi funnet fortellinger fra barnevernsansatte som viser at de møter foreldre fra høyinntekstsfamilier på en annen måte enn foreldre med lav inntekt. Basert på dette og på funnene fra forskningsprosjektet HelseIntro, så vil det være interessant å se på om barnevernet i Norge møter flyktningeforeldre med hjelpebehov på en annen måte enn de møter foreldre fra majoritetsbefolkningen, sier hun.

Så hvordan kan vi få til bedre dialog mellom hjelpetjenestene og flyktningfamilier med behov for hjelp?

– Fjæra kan fort bli til fem høns når slike historier får leve på siden av resten av samfunnet. Vi trenger i det hele tatt mer dialog mellom flyktninger i Introduksjonsprogrammet og velferdsinstitusjoner i Norge. Det mener vi bør være en vesentlig del av timene flyktningene får i samfunnsfag i Introduksjonsprogrammet, forteller Sørly.

Velkjent problem

Tone Mortensen er leder for barnevernstjenesten i Tromsø kommune. Hvert år får de inn over 1100 bekymringsmeldinger om mulig omsorgssvikt, og det gjelder både etnisk norske familier og i flyktningfamilier.

En kvinne poserer sittende ved et bord. Kaffikopper og planter i forgrunnen. — – - Vi tar denne frykten på høyeste alvor. Det skal mye til for å miste omsorgen for et barn. Da må det være fare for barnet på kort eller lang sikt, forklarer Tone Mortensen som leder barnevernstjenesten i Tromsø kommune. Foto: Foto: Jan Fredrik Frantzen / UiT

For tiden hjelper de rundt 240 barn og unge gjennom ulike tiltak. 87 av dem er plassert i fosterhjem, og tallet har gått jevnt og trutt nedover de siste årene.

Mortensen forteller at de har kjent til problematikken med «barnevernshistorien» i flere år, og at de jevnlig jobber med å gi informasjon og med å bygge et tillitsforhold mellom barnevernet og familiene som kommer i kontakt med dem.

– Dette er historier som blomstrer opp jevnlig. Mange av flyktningene kommer fra land der de ikke kan stole på statlige etater på den måten de kan i Norge. Dessuten har det jo vært mye negativ omtale av det norske barnevernet i utlandet de siste årene, for eksempel i den indiske Bollywood-filmen «Mrs. Chatterjee vs. Norway» fra 2023. Men det er bare når det er fare for at barnet skal ta skade av å bo hjemme at det blir aktuelt med fosterhjem, sier Mortensen.

Les også: Tidligere barnevernsleder om Bollywood-film: Dette er ikke historien slik den skjedde.

Trenger mye tid

Mortensen forklarer videre at det virker å være en streng justis i noen miljøer, ikke bare blant flyktninger, som gjør at det kan være mye skam forbundet med å være i kontakt med barnevernet.

Det gjør at mange foreldre kommer inn til dem med mye usikkerhet, og dermed blir samarbeidet mellom familiene og barnevernet ekstra tidkrevende.

– De opplever det som krevende å være kontakt med oss. Vi bruker mye tid og mange møter med familiene for å bygge tillit og skape en god relasjon med dem, spesielt i den første fasen etter at de har kommet inn i systemet vårt. Det er over tid at samarbeidet blir bedre og vi får til gode løsninger, sier hun.

Lage nye historier

Mortensen forteller videre at det nok er store variasjoner nasjonalt på om barnevernet er med på Introduksjonsprogrammet. Hun forklarer at de forsøker å være med og informere om barnevernet og det oppdraget og de rammene de har så langt de klarer, men det skorter på ressurser.

– Det oppleves som veldig positivt når vi er med, og vi ønsker å være til stede der. Vi gjør det så ofte vi klarer, men vi klarer ikke å være med på fast basis.

Så hva kan være løsningen på problemet?

Mortensen peker på kunnskapsnivået hos andre etater som en nøkkelfaktor for å bygge en ny og mer riktig «barnevernshistorie» i flyktningemiljøene. Hun mener det bør sikres at alle som kommer i kontakt med flyktninger kjenner til barneverntjenestens mandat, og at de kjenner til hvilke hjelpetiltak barnevernet kan tilby barn og familier.

– Dette kan sikres gjennom informasjon ut fra både staten og kommuner. Gjennom samarbeid med instanser som er i kontakt med familiene kan vi lage nye historier, blant annet om de sakene der vi lykkes i samarbeidet. Barneverntjenesten kan bidra til å spre kunnskapen, men det krever ressurser og det er det ikke alltid vi har, sier hun.

Narrativ metode

Rita Sørly har nylig gitt ut boka «Narrativ metode». Der bruker hun eksempler fra en rekke forskningsprosjekter hun har vært involvert i de siste årene, blant annet HelseIntro.

Narrativ metode er en innføring i hvordan vi kan analysere både enkelthistorier og kollektive historiefortellinger for å finne ut hva som ligger bak disse fortellingene, som for eksempel at norske barnevernet er ute etter å ta barna fra nyankomne flyktinger.

Boka retter seg i hovedsak mot studenter og forskere innenfor samfunnsvitenskap, helse- og sosialfag og pedagogikk. Og går også gjennom historier fra andre gjennomførte forskningsprosjekter som for eksempel Brukerstyrt Ettervern, Brukermedvirkning i psykisk helsevern for samiske pasienter og Sun Rise, et prosjekt som ser på hva som fremmer god psykisk helse for ungdommer både i Tromsø og på den lille øya Gozo utenfor Malta.

Frantzen, Jan Fredrik jan.f.frantzen@uit.no Kommunikasjonsrådgiver

Publisert: 28.10.24 11:50 Oppdatert: 28.10.24 12:15

Helse og velferd Samfunn og demokrati