Spillet om klimakvotene
 |
|
Kristoffer Rypdal er professor i statistikk og matematikk. Foto: Randi Solhaug |
– Man trenger en internasjonal avtale, og det er riktig å prøve å få på plass en avtale om reduksjon og sette utslippsmål som man blir enige om. Men det er vanskelig, sier professor i statistikk og matematikk ved UiT, Kristoffer Rypdal.
Kyotoavtalen ble inngått i 1997, for å få redusert CO2-utslippene i verden. Men avtalen ble ikke satt i kraft før i 2005.
– Det var den tida man trengte på å få de fleste landene med. USA ble ikke med, og Canada trakk seg igjen i 2011 fordi de så at de ikke ville klare å nå sine mål på grunn av tjæresandvirksomheten, sier Rypdal.
Manglende vilje
Han skal snakke om det kommende klimatoppmøtet i Paris, og spillet om klimakvotene, på Lørdagsuniversitetet 28. november.
Les også: Ekspertliste: Klimatoppmøtet i Paris
Ifølge Rypdal har ikke utslippene i verden gått ned, til tross for Kyotoavtalen.
– Det er manglende vilje til å begrense utslippene. Økonomisk egeninteresse kolliderer med langsiktige utslippsmål, sier Rypdal.
I Kyotoavtalen ble det avtalt individuelle kvoter for hvert enkelt land. Noen land fikk reelle nedskjæringer, mens andre faktisk fikk lov til å øke sine utslipp, slik som Norge.
– I stedet for å begrense egne utslipp har Norge også kjøpt seg rett til større utslipp ved å finansiere nullutslippsprosjekter i utviklingsland. Det er det også et system for, forklarer Rypdal.
Ikke gyldig
I tillegg var Kyotoavtalen delt inn i to perioder. Den første gikk fra 2005 til 2012, mens den andre var ment å vare fra 2012 til 2020. Men det er for få land som har sluttet seg til den, og dermed er den ikke gyldig i dag.
– Det er ikke vanskelig å forstå at det er vanskelig å få til en avtale. Det oppstår interessemotsetninger både mellom kapitalinteresser og samfunnet som helhet, og mellom kortsiktige og langsiktige interesser, sier Rypdal.
Kyotoavtalen er basert på et klimakvotesystem, såkalt ”Cap and trade”.
– Selve prinsippet går ut på at de enkelte statene utsteder et visst antall kvoter som svarer til en viss mengde CO2-utslipp. Disse kvotene blir enten delt ut til industrier som forurenser eller auksjonert ut, som i EU. Kvotene er omsettelige på et kvotemarked, og ideen er at bedrifter som har større utslipp enn kvoter kan kjøpe, mens de som forurenser mindre kan selge, forklarer Rypdal.
 |
|
Internasjonale avtaler er viktige, men vanskelige å få til, mener Rypdal. Foto: Colourbox |
Kvotebørs
Kvotesystemet har fungert i korte perioder, fordi bedrifter har hatt et visst intensiv til å redusere CO2-utslippene. Men det har også ført til en omfattende kvotehandel på verdensbasis, og mange spekulanter har tjent store penger på systemet. Problemet er at kvoteprisene i Europa nå stuper, og en kvote er i dag verdt en sjettedel av hva den var i 2008.
– Det viser seg at det å sette et kvotetak blir et problem hvis man klarer å forurense mindre enn dette taket. For da er det ikke behov for kvoter, og prisene faller. Når det ikke koster noe å kjøpe kvoter, har ikke systemet lenger noen effekt, og virker ikke reduserende på utslipp, sier Rypdal.
Ifølge professoren er det flere som har lagt skylda på finanskrisen for at systemet feilet, og på at kvotene i utgangspunktet ble satt for høyt.
– Det er også en svakhet at et slikt system er ustabilt, fordi man ikke kan forutsi hvordan markedet vil utvikle seg eller redusere CO2-utslippene. Det avhenger av hvor stor prisen og straffen er, sier Rypdal.
Karbonskatt
Delstaten British Columbia i Canada har innført et alternativt system for å få ned utslippene. Systemet kalles ”Fee and divident” og er basert på en karbonskatt som legges på første ledd, der det fossilet brenselet hentes ut, enten det er i en kullgruve eller en oljebrønn.
 |
|
I Canada må selskapene som tjener på å hente ut fossilt brensel betale en egen karbonskatt. |
– Selskapene må betale avgiften, noe som fører til at prisene på alle produktene som bruker fossilt brensel vil øke, og det vil forbrukerne merke. Men det som gjøres med inntektene fra denne skatten er at den fordeles jevnt på alle skattepliktige innbyggere gjennom et skattefradrag, sier Rypdal.
På den måten vil de som endrer sitt forbruk av CO2 bli belønnet, mens de som fortsetter sitt forbruk må ta belastningen.
– Det samme gjelder bedriftene. De som forbruker store mengder CO2-intenstivt brensel får en konkurranseulempe. En av fordelene med systemet er at insentivene til å kjøre karbonnøytralt er til stede hele tida, selv om utslippene går ned. Myndighetene kan også vurdere å øke skatten, slik at det blir dyrere å forurense etter hvert som CO2-utslippene går ned, sier Rypdal.
Et viktig møte
Kristoffer Rypdal sier det kommende klimatoppmøtet er viktig, og at det har vært forberedt lenge.
– Det er større utsikter nå enn tidligere til at man skal komme fram til en avtale. Fjorårets møte i Lima var et forberedelsesmøte til det som kommer i Paris. USA og Kina har allerede hatt forhandlinger og gjort noen uformelle avtaler, sier Rypdal.
Les også: Bringer kunnskap fra Arktis til Paris
De store motsetningene i utslippsdebatten går mellom de rike landene på den ene siden og de voksende økonomiene i Sørøst-Asia og Sør-Amerika og utviklingslandene på den andre.
– Alle har forskjellige interesser. Industrilandene er de som historisk har forurenset mest, og de andre landene mener vi må ta en større del av byrden på grunn av denne arven. Kina og India har stor økonomisk vekst, og øker utslippene sine. Mens det i EU og USA har vært en svak nedgang i utslipp de siste årene, sier Rypdal.
Les også: Arctic Lessons: A COP21 Side Event
