Velg med hodet og hjertet – bli sykepleier!

– Jeg har et fantastisk yrke!

Arbeidshverdagen er så variert og spennende at Karl Martin Thomassen synes det er vanskelig å forstå at ikke flere vil bli sykepleier. 

– Jeg vil jobbe med mennesker, ha en variert og spennende arbeidshverdag og ha mulighet til å velge min egen vei i faget. Sykepleieryrket har gitt meg alle de mulighetene, og jeg har benyttet dem, sier Karl Martin Thomassen. Lofotværingen har to fagspesialiteter, og er både intensivsykepleier og anestesisykepleier. Nå jobber han som anestesisykepleier ved Universitetssykehuset Nord-Norge.

– Jeg har valgt den veien som passet best for meg. Det er viktig for meg at jeg har en jobb som utfordrer meg, og hvor jeg stadig kan utvikle meg, sier Thomassen.

Da han søkte seg til sykepleierutdanningen, visste han mye om hva han gikk til. Gjennom befalsutdanning og jobb som offiser i Hærens sanitet, hadde han hospitert i den sivile ambulansetjenesten og på et stort sykehus.

– I Forsvaret var det mye akuttmedisin, og det har nok preget mine valg som sykepleier, mener Thomassen. I jobben som anestesisykepleier foregår mye av arbeidstiden på operasjonsstuen for å gi narkose til pasienter som kommer til planlagt eller akutt kirurgi. I tillegg deltar anestesisykepleiere i team for mottak av alvorlig syke pasienter som blir innlagt ved sykehuset, eller i behandling av akutte tilstander hos pasienter som allerede er innlagt.

– I begge mine spesialiteter jobber jeg i tverrfaglige team, hvor det er viktig å være en god medspiller. For at pasientbehandlingen skal bli så trygg som mulig, må vi jobbe godt sammen, sier Thomassen.

36-åringen har ofte fått spørsmål om hvordan det er å være mann i det som ofte omtales som et kvinneyrke.

– Både i Forsvaret og som sivil sykepleier har jeg jobbet i miljø som har vært veldig preget av en skjev kjønnsfordeling. Min erfaring er at likevekt er best – og som sykepleier har jeg hatt lett for å søke til kjønnsbalanserte arbeidsmiljø, sier Thomassen. Både på intensivavdelingen ved UNN og i dagens jobb som anestesisykepleier, jobber Thomassen med nesten like mange mannlige som kvinnelige sykepleiere. Men for han er det ikke viktig å være mannlig sykepleier.

– Jeg er sykepleier og har et fantastisk yrke. For meg er det vanskelig å forstå at ikke enda flere ønsker å bli sykepleier, uansett om de er menn eller kvinner, sier Thomassen.

En verden av muligheter

De tette båndene mellom utdanning og praksis har gjort at sykepleierstudent Kristoffer Mathiassen allerede har bestemt seg for spesialisering.

Etter videregående skole, møtte han et hav av valgmuligheter innen høyere utdanning.
– Sånn opplever jeg egentlig at det fortsatt er. Som sykepleier er det et hav av valgmuligheter for spesialisering, sier Kristoffer Mathiassen, sykepleierstudent på 3. året ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø.

For 25-åringen fra Tromsø, har de mange og lange praksisperiodene underveis i utdanningen formet den videre retningen som sykepleier.
– Variert praksis har gitt meg en oversikt over mulighetene yrket byr på, sier Mathiassen. I praksisperiodene har han også fått nyttige tilbakemeldinger fra både veiledere og sykepleiere, innspill som har gjort Mathiassen sikker på at han ønsker å jobbe med ungdom, som psykiatrisk sykepleier eller helsesykepleier.
– Ungdomstida er en definerende periode i livet. Jeg ønsker å hjelpe mennesker som trenger hjelp i denne sårbare perioden, sier Mathiassen. 

Han visste tidlig at han ønsket å jobbe med mennesker, men var usikker på om han skulle velge læreryrket eller en helsefaglig utdanning. Via nær familie har han fått innblikk i livet både som lege, sykepleier og lærer.
– Alle er de veldig glade i jobbene sine. Men jeg vil jobbe tett på mennesker, og jeg vil ha mulighet til å jobbe med de samme menneskene over tid. Derfor var legeyrket lettest å velge bort, syns Mathiassen.

Da tromsøværingen begynte på sykepleierutdanningen, var det litt for å teste ut om han skulle bli sykepleier eller lærer. Møtet med pensum på første året var spennende, og hans erfaring fra tidlig praksis, fortalte ham at han var på rett plass.
– Et høyt karaktersnitt for å komme inn på studiet, har vært med på å skape et miljø med høy kvalitet i det vi gjør. Vi jobber mye sammen i grupper og det er motiverende å jobbe med flinke og fokuserte medstudenter. Det er et høye forventninger, og det liker jeg, sier Kristoffer Mathiassen.

Selv om tromsøværingen valgte å ta utdanningen i hjembyen, har han ikke bestemt seg for hvor han vil bo og jobbe.
– Da er det betryggende å vite at jeg vil få meg jobb uansett hvor jeg vil bosette meg, om det i byen eller på bygda, i Norge eller i utlandet, sier Mathiassen.

– Du kan bli hva du vil,
bortsett fra utlært

Som sykepleier og universitetslektor er Morten Næss Sivertsen med på å utdanne morgendagens sykepleiere.

Fra kontoret sitt i nybygget MH2 ved UiT Norges arktiske universitet, ser Morten Næss Sivertsen ned til sin gamle arbeidsplass, Universitetssykehuset Nord-Norge.
– Jeg kjenner at det kribler i sykepleierfingrene når jeg ser ned på UNN, men som jeg sier til våre sykepleierstudenter: Som sykepleier har du så mange valgmuligheter at det er bare å følge den veien du har mest lyst til. Og jeg har mest lyst til å undervise, sier Næss Sivertsen.

At bodøværingen ble sykepleier, var ingen tilfeldighet. Som portør ved Nordlandssykehuset i Bodø, fikk han et godt innblikk i livet på alle sykehusets avdelinger og yrkesgruppene som jobber der.

– Jeg la merke til den store variasjonen i arbeidsoppgaver og spesialiseringer til sykepleierne, og at de har tettest pasientkontakt, sier Næss Sivertsen. At han valgte UiT og Tromsø som utdanningssted, skyldtes et høyt karaktersnitt ved utdanningen og ryktet om høy faglig kvalitet med god og variert praksis.
– Gjennom praksisen fikk vi et godt innblikk i alle valgmulighetene yrket byr på, og det ble lettere å velge hvor jeg ville jobbe, sier Næss Sivertsen.

Første stopp i yrkeslivet ble vegg i vegg med UiT, og jobb ved nevrokirurgisk sengepost ved UNN. Så gikk turen til medisinsk intensiv.
– Her valgte jeg en redusert stilling for å kunne studere litt mer, sier Næss Sivertsen. I 2017 avsluttet han sin master i folkehelsevitenskap (Master i Public Health) ved UiT og fikk jobb som universitetslektor på sykepleierutdanningen ved UiT.
– Gjennom å være praksisveileder har jeg fortsatt tett kontakt med yrket og praksisfeltet, og jeg vet at jeg kan gå tilbake og være sykepleier når jeg måtte ønske det. Jobb får jeg meg, uansett, sier Næss Sivertsen. 

Universitetslektoren underviser i sykdomslære, klinisk sykepleie og medikamentregning. I en periode har han også vært konstituert assisterende studieleder. Budskapet han har til studentene er tydelig: Du kan bli hva du vil, bortsett fra ferdig utlært.
– Det er viktig å ta en spesialisering og å holde seg faglig oppdatert, sykepleierfaget endrer seg i takt med samfunnet og teknologiske nyvinninger, sier Næss Sivertsen. Han fornøyd med at det har blitt innført et strengere karakterkrav for å bli sykepleier. Fra høsten 2019 må alle som ønsker å bli sykepleiere ha minst karakteren 3 i norsk og matematikk.
– Jeg mener karakterkravet som er innført er viktig og riktig, og jeg prøver å motivere studentene til å bli så dyktige som mulig for at pasienten skal få det så godt som mulig, sier Næss Sivertsen.

Fortsatt sykepleier etter 42 år i yrket

At May Vollnes Johansen ble sykepleier, var litt tilfeldig. At hun fortsatt er det etter 42 år i yrket, er ingen tilfeldighet.

– Jeg har alltid likt jobben min, som sykepleier, jordmor og leder. Jeg liker å jobbe med mennesker, og for meg er det givende å få bidra til at andre får det bedre. I tillegg har sykepleieryrket gitt meg faglige utfordringer og muligheter til å lære noe hele tiden, sier May Vollnes Johansen.

At finnmarkingen ble sykepleier, kan hun takke to søskenbarn for. Vollnes Johansen visste ikke hva hun ville etter endt skolegang, men søskenbarna fortalte om en spennende utdanning og at de trivdes på Finnmark sykepleierskole i Hammerfest. Da May Vollnes Johansen flyttet til Hammerfest for å jobbe som vaske- og serveringshjelp høsten 1973, fikk hun et lite innblikk i livet på et sykehus. Året etter begynte hun på sykepleierutdanningen.

Ferdig utdannet sykepleier i 1977, stod første jobb og ventet på henne ved Hammerfest sykehus. Etter fire år på føde/barsel og gynekologisk avdeling i Hammerfest, gikk turen til Gravdal i Lofoten. Også her fikk hun jobb på dagen, denne gangen på kirurgisk avdeling.
– Som nattavdelingssykepleier hadde jeg ansvar for kirurgisk avdeling og for føden – og etter hvert jeg fikk mer og mer interesse for livet på føden, sier Vollnes Johansen. For å bli jordmor, begynte hun å pendle til Tromsø, og i 1994 var hun tilbake på Nordlandssykehuset Lofoten som jordmor.
– Muligheten til å spesialisere seg i den retningen jeg ønsket, har vært viktig for meg, sier Vollnes Johansen, som i 2019 – etter 42 år som sykepleier og 25 år som jordmor – bestemte seg for å smake på pensjonisttilværelsen.
– Jeg klarer ikke å slutte helt, og må innom avdelingen for å spise lunsj med de andre. Jeg vil gjerne holde kontakten med yrket og tar vakter ved behov. Jeg er fortsatt sykepleier og vil alltid være det, sier Vollnes Johansen.

Når hun i dag tenker tilbake på karrieren, er finnmarkingen veldig glad for at tilfeldighetene ledet henne inn i sykepleieryrket. For at hun ble i yrket, er ingen tilfeldighet.
– Jeg har fått jobb der jeg ønsket det, jeg har fått spesialisere meg innenfor det jeg ønsker å jobbe med, og jeg fikk mulighet til å jobbe som leder på vår jordmorstyrte fødeenhet. Det har vært spennende, lærerikt, krevende og givende, sier Vollnes Johansen.

Yrkeskarrieren har gitt mange fine øyeblikk, ikke minst på fødestua i Lofoten, hvor de tok imot inntil 100 barn i året. I 2011 valgte NRK å inkludere May Vollnes Johansen og hennes kolleger i TV-serien «Jordmødrene». Her kan du få et innblikk i noen av de fargerike arbeidshverdagene for den nå nesten pensjonerte sykepleieren og jordmora.

Spennende og givende, krevende og ansvarsfullt

Siden skoleslutt i 2019 har Anna Martine Aaker Abrigtsen jobbet både i hjembygda og på Universitetssykehuset Nord-Norge. – Jeg liker friheten yrket gir meg.

– Friheten til å kunne flytte på meg – eller velge å bli – setter jeg veldig pris på. Som sykepleier vet jeg at jeg har jobb uansett, jeg vet bare ikke hvor jeg vil jobbe, sier Anna Martine Aaker Abrigtsen. Akkurat nå jobber hun på barneavdelingen ved Universitetssykehuset  Nord-Norge i Tromsø – og stortrives i et godt og inkluderende arbeidsmiljø.
– For meg var det litt som å komme hjem igjen. Jeg jobbet på barneavdelingen også mens jeg studerte ved UiT i Tromsø, sier 23-åringen fra Dønna på Helgelandskysten i Nordland.

Da hun flyttet til Tromsø rett etter videregående, var det ikke sykepleieryrket hun så for seg. Men etter ett år med psykologistudier, søkte hun likevel på sykepleierutdanningen. Familien mente hun ville både passe og trives som sykepleier. Selv var hun usikker.
– Jeg visste at jeg ville jobbe med folk og bestemte meg for å prøve, sier Aaker Abrigtsen. Møtet med studiet ble en vekkelse.
– På forhånd så jeg på sykepleierfaget som noe lett, som noe alle kan gjøre. Sånn er det ikke. Det er spennende og givende, men det er også krevende og ansvarsfullt, sier 23-åringen. 

Første stopp etter fullført utdanning, ble hjembygda Dønna. Etter ett år med psykologi og tre år med sykepleierutdanning, ønsket hun å tilbringe sommeren sammen med familie og venner på hjemplassen – og samtidig tjene penger.
– Det var så fint å få jobb der med en gang, sier Aaker Abrigtsen. Da høsten kom, var hun klar for Tromsø igjen, og jobb ved sykehuset.
– Jeg likte Tromsø som studieby. Det er så korte avstander til alt; sentrum, marka, fjellet – og det er gode bussforbindelser. Alt er så tett på, og i studietida var det utrolig kjekt også med kort vei til praksisplassene. UNN og UiT ligger jo bokstavelig talt vegg i vegg, sier sykepleieren.

Allerede underveis i studiene, begynte tanken på videre spesialisering å melde seg.
– Det er så mange muligheter, men jeg har konkludert med ikke å ha det travelt med å velge, sier 23-åringen. Hun veksler mellom å bruke det gamle og det nye navnet på ett av de mest aktuelle alternativene – helsesøster, eller som det heter nå, helsesykepleier.
– Jeg trives også veldig godt med å jobbe på barneavdelingen på et sykehus. Det er så variert, så kanskje barnesykepleier? Jeg vet ikke, sier Aaker Abrigtsen.

Kanskje blir det flere spesialiteter, kanskje blir det jobb i utlandet. Hun liker å lære, hun vet hun får seg jobb – og har over 40 år foran seg i yrkeslivet.

Vil skape de gode øyeblikkene

Interessante livshistorier, uløste mysterier og spennende kommunikasjon. Det er hverdagen til sykepleier Stein P. Antonsen.

– Som sykepleier må du ta alle sansene i bruk, og faglig sett er barn og eldre mest spennende å jobbe med. De skiller seg ut fra alle andre, kroppene deres fungerer annerledes og det kan være mer utfordrende å kommunisere med dem. Ofte må du kommunisere også med pårørende for å danne deg et faglig sammensatt bilde, sier Stein P. Antonsen, avdelingsleder ved Kvaløysletta sykehjem.

Interessen for geriatri fikk 56-åringen allerede da han gikk på sykepleierutdanningen. Egentlig skulle han bli «bæbu»-sykepleier, ta spesialistutdanning innen anestesi og jobbe på ambulansen. Men blant mange forelesere han møtte på sykepleierutdanningen var det spesielt en som snakket veldig engasjert for sitt fagområde, om faglige utfordringer i akkurat denne delen av sykepleierfaget  ̶  geriatri.
– Det gikk hjem hos meg. Jeg liker å fundere for å finne ut av uløste mysterier hos pasientene. For meg ble det et veldig riktig valg av retning, sier Antonsen.

Utdannelsen tok han i Førde, og da han i 1995 kom til Tromsø, var det for å ta en 4-årig tilleggsutdanning ved UiT.
– En av fordelene med å være sykepleier, er at du får deg jobb uansett. Og ønsker du å studere ved siden av jobb, er det enkelt å kombinere med ei redusert stilling, sier avdelingssykepleieren. Han hadde knapt landet i nord før han var i jobb ved Universitetssykehuset Nord-Norge, på geriatrisk avdeling.

Da sykepleieren skulle velge tilleggsutdanning, stod valget mellom sykepleievitenskap og pedagogikk. Begge fristet veldig.
– Jeg landet på at en pedagogisk ballast var viktig å ha, spesielt i møtet med pasienter som må lære seg å håndtere en ny livssituasjon og pårørende som ofte står i krevende situasjoner, sier Antonsen. At det ble et godt valg, har han fått bekreftet mange ganger, også etter at han kom til Kvaløysletta sykehjem i 2009. Siden 2012 har sykepleierpedagogen vært avdelingsleder med ansvar for blant annet fagutvikling. Også der har pedagogikken kommet godt med.
– Faget er i stadig utvikling, og det er viktig å være oppdatert for å gi pasientene våre den beste behandlingen. Utfordringen er å finne metoder for faglige oppdateringer i jobbhverdagen, sier Antonsen. En av metodene han har innført, er videoundervisning på arbeidsplassen, videoer som surrer på loop på vaktrommene.
– Her er sykepleierne innom uansett, og da kan de se på fagvideoene når det passer dem, sier Antonsen.

Den erfarne sykepleieren skulle ønske at alle sykepleierne startet sine karrierer innenfor geriatri.
– Det er en fantastisk vei inn i yrket. Du er nødt til å være systematisk og du må forstå hele mennesket, ikke bare være fokusert på hjertet eller en brukket fot. Det er en kompetanse du som sykepleier får bruk for uansett hva du velger å spesialisere deg til, sier Antonsen. I tillegg tror han at enda flere hadde funnet seg til rette i en spesialisering som bringer tette møter med mennesker over tid.

– I dag har de fleste sykehjemspasientene også en demenssykdom. Det gjør at vi må tenke annerledes enn bare for noen få år siden. Vi må legge til rette for å skape de gode øyeblikkene og være til stede når de kommer. Da åpner det seg dører inn til spennende livshistorier, sier Stein P. Antonsen.

Nysgjerrig sykepleier ble forsker

Når forsker Laila Hopstock har noe på hjertet om helsa til Tromsøværingene, rydder avisene ofte plass på forsiden.

– Det er viktig at folk får vite det forskningen forteller om hvordan vi best mulig kan ta vare på oss selv og andre, enten det gjelder hjertelunge-redning, mosjon eller hva vi bør spise, sier Laila Hopstock, sykepleier, forsker og formidler ved Norges mest omfattende og best besøkte befolkningsundersøkelse, Tromsøundersøkelsen(UiT Norges arktiske universitet).

Helt siden 1974 har UiT forsket på tromsøværingene. Studiene har gitt masse ny kunnskap og en rekke interessante funn som også er formidlet via media. Høsten 2019 ryddet bladet Nordlys førstesiden for nok en gang å fortelle om helsa til tromsøværingene. Denne gangen var budskapet at hvor du bor i byen har mye å si for folks helse. Variasjonen er stor mellom bydeler, som sentrum og Elverhøy. Den ene ligger ved sjøen, den andre ligger noen få hundre meter unna, rett oppi bakken, på toppen av øya.

– Forskningen vår viser blant annet forskjeller når det gjelder andel røykere og overvektige, og hvor mye folk sier at de trener. Men den sier ingen ting om hvordan det er å bo i de forskjellige bydelene, sier Hopstock.

Helt siden tromsøværingen Hopstock som tenåring var aktiv i Røde Kors, har hun vært opptatt av opplæring og formidling. Før hun begynte å forske på folkehelse gjennom Tromsøundersøkelsen, var fokuset på livreddende førstehjelp.

– Dersom noen får hjertestans, er det helt avgjørende at de får hjertelunge-redning før ambulansen eller hjertestans-teamet er på plass. Vi har alle sammen et ansvar for å gi livreddende førstehjelp. Derfor må folk få opplæring, slik at de er trygge på å hjelpe, sier Hopstock.

24 år gammel var hun utdannet anestesisykepleier og flyttet til Drammen for å jobbe ved intensivavdelingen. Her så hun store forskjeller i hvor forberedt sykehuspersonell var på å gi livreddende førstehjelp, og sykepleieren ville lære mer om hva som skal til for å motivere også helsepersonell til å holde seg oppdatert på livreddende førstehjelp. En master i sykepleievitenskap med fokus på hjertelunge-redning åpnet døren inn i forskeryrket.

– Jeg har alltid vært nysgjerrig og lurte lenge på om jeg skulle bli journalist. Som sykepleier og forsker får jeg mulighet til å være faglig nysgjerrig og til å grave meg ned i fakta for å komme til bunns i det jeg ønsker å finne ut av, sier Hopstock.

Sykepleieren er ikke i tvil om at hennes bakgrunn som sykepleier kom veldig godt med da hun startet på doktorgraden sin i Tromsøundersøkelsen.

– Som sykepleier var jeg vant til å ha fokus på detaljer, gå etter mulige spor som kan forklare tilstanden til pasienten, lete etter små og store tegn – og være nøye på ikke å overse noe, sier Hopstock.