Sjøfuglprosjektet ble ledet av Håvard Dahl Bratrein og var finasiert av forskningsrådet (NAVF). Bratrein hadde med seg en gruppe etnologistudenter fra Oslo/Bergen, som i løpet av fire forsommere besøkte 165 steder, fra Helgeland til Sør Varanger (se kart).

I FUGLAN VEIT har vi i 2021 jobbet med å skaffe oss oversikt over det store materialet, i nært samarbeid med Håvard D. Bratrein. Noen av samtalene med Bratrein er også tatt opp på video, og utdrag fra disse samtalene ligger ved. Bratrein har også reflektert over arbeidet med Sjøfuglprosjektet i et eget notat (link til et worddokument).

Videoklipp av Håvard Dahl Bratrein.

Sjøfuglprosjektets mål og metoder:

Prosjektet hadde som mål å belyse sjøfuglenes betydning for kystfolkets levemåte.  Prosjektet skulle dokumentere metoder for sanking av egg på eggværene, produksjon og rensing av dun på dunværene, metoder for fangst av fugl i fuglefjellene og på havet, og hvordan utbyttet av egg, kjøtt, dun og fjære har vært anvendt til selvforsyning og for salg. Dokumentasjonen foregikk gjennom intervjuer og deltakende observasjoner, fotografier, samt ved rekonstruksjoner av fuglefangsten, fangstmetoder som den gang også var ulovlige.      

Den første kontaktetableringa skjedde gjennom lensmennene.   Bratrein utdyper at når de først hadde ankommet stedet eller kommunen, så ble de raskt introdusert og tipset om hvem andre de skulle snakke med.  Temaet var av en slik karakter at det var veldig lett å få kontakt og folk var interessert i å fortelle. Den tematiske intervjuguiden var omfattende og viser også en detaljert kunnskap om emnet.  Dette hadde Bratrein.  Han vokste selv opp i Karlsøy, og var kjent med sjøfuglfangst og egg- og dunsanking fra barnsben og hadde i årene før prosjektet ble finansiert jobbet med sjøfuglpraktikere i Tromsø området og i Finnmark.  Intervjuguiden dekket både egg- og dunværene og fuglefjellene, men hadde også «reserveemner» som kobbeveider og rekved, viktige tema i fiskar-bondens marine utmarksbruk.

Redningsprosjekt – gjennom dokumentasjon

Bratrein beskriver Sjøfuglprosjektet som et redningsprosjekt.  (se video) Etterkrigstidens moderniseringsprosesser og fraflytting gjorde kunnskapen om utnyttelse av sjøfugl lite ettertraktet og nødvendig.  Mange steder var det kun de eldste som selv hadde deltatt og praktisert kunnskapene. Noen steder var historiene og minnene om sjøfuglpraksisene eneste inngang til tidligere tiders livsformer. Gjennom dokumentasjon skulle kunnskapen bevares for ettertiden. 

Sjøfuglprosjektets arkiv kan også forstås som en godt bevart hemmelighet ved Tromsø museum.  Brattrein som i dag er 88 år gammel, og svært oppegående – både i kropp og sinn, forteller at Sjøfuglprosjektet aldri ble fullt ut benyttet.  Samtidig som Sjøfuglprosjektet fikk finansiering, fikk også et større forskningsprosjekt støtte, Helgøyprosjektet, som også ledet Bratrein inn i ett av sine hovedarbeider, Karlsøy og Helgøy bygdebok i fire bind. Sjøfuglprosjektet ble på en måte en parentes i hans faglige karriere.  «Du skjønner – eg har aldri lest igjennom alt materialet.  Det ble bare liggende der til eg gjekk av i 2003. Då måtte det sorterast og arkiverast.  Difør er det verken kronologisk eller stedsmessig systematikk i katalogen.  Men no føreligg han som ein utgangsposisjon som dokker må følgje -  eit tegn på si tid».  (intervju juni 2021)

Redningsprosjekt gjennom aktiviteter

Og det skal vi.  FUGLAN VEIT har fått tillatelse til å bruke Sjøfuglprosjektets arkiv som en inngang til å sette lokale sjøfuglkunnskaper på agendaen.  Regionale brokker fra arkivet skal brukast i små utstillingsrom – hvor bilder, tekster, lyd og gjenstander skal trigge minne, invitere til refleksjon og samtaler i lokale fortellerverksted hos partnerne på Vega, i Vardø og i Porsanger.  Hva har skjedd med sjøfuglbestandene de siste 50 år? Hvordan tar vi i dag vare på sjøfuglene og den kunnskapen om sjøfugler kystbefolkningen har? Hva har vi mistet, hva kan vi ta tilbake?  Hensiktene har endret seg i løpet av 50 år.  I dag trenger vi verken egg, dun eller fuglekjøtt for å overleve, men sjøfuglene trenger menneskenes hjelp til å klare å overleve. Nedgangen i sjøfuglbestandene er dramatisk både globalt og nasjonalt.  Mer enn 50 % av alle sjøfuglarter i Norge er rødlistet (ref), og den bekymringsfulle situasjonen for sjøfuglene er det alle deltakerne i FUGLAN VEIT deler og ønsker å bidra til å endre. Gjennom arkiv- og fortellerverkstedene ønsker FUGLAN VEIT at kystbefolkningens lokale kunnskaper og beskyttelse av fuglene i den sårbare hekketiden skal løftes fram og bli forstått som en ressurs i forvaltningen av truede sjøfuglbestander.

Klipp fra arkivet:

Sjøfuglarkivet inneholder skriftlige dokumenter, 200 timer lydopptak, fotografier i s/h og fargedias. Underveis ble Sjøfuglprosjektet også tildelt gaver; blant annet dunharper og duntre, en eggkjikar.

Det skriftlige materialet består av søknadspapirer til og fra forskningsrådet, omsøkte fuglefangstdispensasjoner, brev til og svar fra lensmenn, og en god del administrativ korrespondanse av annen karakter.  Fra feltarbeidene er det rapporter, oppsummeringer, referater fra samtaler og mer spontane møter underveis. Her et klipp fra Vardø:

 «Kom i snakk med en eldre mann på kaia da eg stod og fotograferte Brodkorpbryggene med krykkjene. Han fortalte at han var fra Svartnes.  Krykkjene som har slått seg ned på Brodkorpbryggene hadde ikke hekka der så lenge, det var vel 5-6 år sidan dei hadde begynt å verpe der. Nei, det var ingen som plukka egg der, Bryggene og krykkjene var freda.» (11.6h GP «Mann på kaia på Vardøvågen» 3-6-77)

Noen intervjuer fra lydbåndene er transkriberte, men ikke mange.  Disse er i all hovedsak fra Brønnøy- området, som var første stopp på ferden. I arkivet finnes også feltdagbøker, som gir uvurderlig innsikt i hvordan reisene ble foretatt og refleksjoner over opplevelser.  I disse notatene finnes også fine og detaljerte tegninger og oppmålinger av våningshus, uthus og é-hus (hus til ærfuglene), redskaper som ble brukt i arbeidet: tangbøtter, tangknusar mmm.  Her er dukker også en tegning av eggkjikar – et redskap de færreste har hørt om, men som var konstruert for å sjekke om eggene var stropne.  Eggkikkerten er borte, men det finnes bilder i fotoarkivet av bruken.

I det skriftlige materialet dukker det opp tegninger av teiger og parter og hvordan egg og dun fra disse ble fordelt. Her en opptegning fra Muddvær og et utdrag fra kommentarer til kartet:

Innimellom i tekstene dukker det også opp tabeller og oversikter som viser antall fugl i været over tid bla, fra Hammarn i Hysvær fra 1932- 1975, oversikter over omsetning av dun og hvor duna var sanka. 

  Koloniale relasjoner:

I Finnmark spiller har de koloniale eiendomsforholdene stor betydning for å forstå de dokumenterte sjøfuglpraksisene.  På 1970 tallet var Reinøya en hovedøy for eggsankinga, som lå under kommandanten på Vardøhus Festning. I Porsanger var Store Tamsøy en av de største dunværene i landet. Store Tamsøy ble solgt til private eiere og var på 1900-tallet eid av Ulich og seinere Bull.  Intervjuene fra Porsanger omhandler i all hovedsak tjenesterelasjoner til landeieren på Store Tamsøy, og det skjønnmales ikke.  

I arkivet finnes også en lang korrespondanse rundt identifisering av egg- og dunsankere på et foto fra Store Tamsøy tatt før krigen (Carl Schøyen). Med håndskrift står det: «Stokkene ble brukt til å jage ærfugl fra redet. Uthus tilhøre Ulick på Tamsøy- der ble bla. duna oppbevart (sic).

Slik nidtidig identifisering kan kanskje virke som unødvendig detaljert, men navnene muliggjør kontakt med etterkommere.  Dette er også viktig for FUGLAN VEIT både etisk for å sikre personvern og samtykke, men også for å inspirere til nye fortellinger. De aller fleste av de som ble intervjuet i Sjøfuglprosjektet er i dag døde, men ektefeller, barn, barnebarn og oldebarn lever og har minner, historier og nye fortellinger å dele.  Disse nye kontaktflatene mellom etterkommere (også naboer og sambygdinger) i Sjøfuglprosjektet blir grunnlaget for formidlingen i de lokale utstillingene og verkstedene som FUGLAN VEIT skal ha på Vega og i Vardø, våren 2022 og i Indre-Billefjord, våren 2023. Det gleder vi oss til. For en skatt å forvalte. Takk til Håvard D.Bratrein og prosjektgruppa og alle de hundrede sjøfuglpraktikere langs kysten som bidro til Sjøfuglprosjektet.

Tekst: Bente Sundsvold, prosjektleder FUGLAN VEIT