NTL ved UiT

Kvinner taper i kampen om lønnsutviklinga?

Statistikken viser at kampen for likelønn har stoppa opp og på en del områder gått tilbake. Hvordan kan det ha seg når fagbevegelsen i så mange år har prioritert likelønn? Skjer dette også i staten? Ønsker arbeidsgiverne større lønnsforskjeller, syns menn det er greit og hva gjør politikerne?

Stat og kommuner er best på likelønn. Det skyldes etter min mening at størstedelen av lønnsdannelsen skjer sentralt i forhandlinger mellom partene og omfatter alle ansatte. Det samme bilde ser vi i lavlønnsyrker i privat sektor. Her har partene de seinere åra prioritert å løfte de lavtlønte og det har redusert andelen lavlønte kvinner.

Samtidig øker lønnsforskjellene på mange områder. I de områdene av arbeidslivet hvor det er stort innslag av lokal lønnsdannelse så er lønnsforskjellene mellom kvinner og menn størst. Verstingene er virksomheter innen finansverden. Her er lønnsforskjellene på hele 28 %! Også blant industrifunksjonærer er det stort innslag av lokal lønnsdannelse og økende lønnsforskjeller.

Dette betyr at det partene oppnår i de sentrale tariffoppgjørene undergraves lokalt. Dette gjelder både kampen for likelønn og kampen for å heve lavlønnsgrupper. Lokalt gis de med høyest lønn de høyeste tillegga. De samme arbeidsgiverne som ikke har råd til å heve lønna til arbeidsfolk, bevilger store tillegg til mannlige ledere og mannsdominerte funksjonærgrupper. Dette betyr at både klasseforskjellene og lønnsforskjellene mellom kvinner og menn øker.

Dette er Akademikernes lønnspolitikk i praksis som dagens regjering har sagt at de ønsker å se mer av, også i offentlig sektor. Lokal lønnsdannelse undergraver fagbevegelsens rolle og betyr et lønnssystem med store individuelle forskjeller hvor kvinner blir lønnstaperen.

Det er usolidarisk å bare sloss for seg sjøl og sin egen gruppes interesser. Kvinner og menns arbeid med sammenlignbar kompetanse og ansvar må lønnes likt. For samfunnet er det ikke mer verdifullt å planlegge skolebygg og sykehjem enn det er å undervise barn og pleie syke. De store lønnsforskjellene mellom manns- og kvinnedominerte yrker undergraver også kampen for likestilling og er med på å opprettholde de skjeve maktforholda i familiene.

Likestilling og likelønn kommer ikke som resultat av individuelle og lokale valg. Tallenes tale viser at det tvert i mot reverserer kampen for likelønn. Dette gjelder også for akademikergrupper. Derfor er kampen for å forsvare en felles Hovedtariffavtale som omfatter alle og hvor hoveddelen av lønnsdannelsen skjer sentralt, så viktig.


Sist endret: 11.04.2014 09.37