Fra Grønland til Svalbard?

Svalbardtraktaten som gir Norge suverenitet over øygruppen har holdt stand i over 100 år og bidratt til å sikre stabilitet i Arktis. Men når spillereglene er i endring, vil det også kunne påvirke øygruppens rettslige status. I lys av Svalbards strategiske plassering og nærhet til Kolahalvøya bør norske myndigheter ta inn over seg at militære stormakter kan være interesserte i å søke kontroll over øygruppen.

Folkerettens regler settes nå under stort press i en stadig endrende verden, hvor stormaktene i økende grad setter politiske ambisjoner til livs ved bruk av militær makt. Dette rokker utvilsomt ved stabiliteten i verdenssamfunnet. Danmark har over en lengre periode måttet stå i en retorisk ordkrig med Trump og ande sentrale myndighetsskikkelser i USA knyttet til landets suverenitet over Grønland.

Den siste ukens hendelser hvor USA har gjennomført en militær operasjon på venezuelansk territorium og pågrepet sittende president Nicolás Maduro, viser at det som tidligere har blitt oppfattet som retoriske utspill i aller høyeste grad kan anses som trusler med meningsinnhold. Når Trump til stadighet gjentar at USA trenger Grønland, har dette ført til at selv Danmarks statsminister Mette Fredriksen har uttalt i media at hun tror at Trump mener alvor.

Bruken av retoriske utspill som virkemiddel for å true andre land kan anses som en direkte konsekvens av svekkelsen av folkerettens omdømme. FN-pakten gir utvilsomt stater suverenitet over sine territorier, noe som har vært en generelt anerkjent og respektert regel i det internasjonale samfunnet. Når folkerettens legitimitet svekkes settes også slike grunnleggende regler og prinsipper i spill. Dette skaper et mulighetsrom for militære stormakter til å anvende truende og avskrekkende retorikk.

Russlands uttalelser om å utestenge Norges fiskeriflåte fra de russiske sonene og Trumps uttalelser om at USA må ha Grønland er eksempler på hvordan retorikk kan få større innflytelse og makt når de rettslige reglene fremstår svekket.

Likevel er det viktig å understreke at selv om verdens spilleregler utfordres, så betyr ikke dette at alt nødvendigvis er tapt. Den internasjonale liberale orden – med sine verdier om demokrati og menneskerettigheter – vil trolig være den første som svekkes når reglene settes i spill, men en kjerne av folkeretten vil likevel trolig bestå. Det sentrale poenget er at det fortsatt er i alle statenes interesse å ivareta prinsipper som suverenitet og å avstå fra bruk av militær makt. Denne felles interessen skaper et minimum av forutsigbarhet og et felles rammeverk som selv de store militærmaktene har nytte av. Spørsmålet er om vi klarer å bevare og også styrke denne kjerneordnen før også den forsvinner.

Kan Trumps Grønland-scenario bli virkelighet? Den siste tids hendelser viser at retorikken hans ikke nødvendigvis bare er tomme ord. Men betyr dette at Putin automatisk vil rette blikket mot Svalbard? Ikke nødvendigvis. Svalbard representerer utvilsomt en militært strategisk øygruppe i Arktis. Det er derfor ikke utenkelig at USAs mulige kontroll over Grønland vil kunne skape en dominoeffekt hvor vår allierte skaper en presedens for at stormakter kan ta kontroll over andre staters territorium.

Denne mulige utviklingen strider klart mot folkeretten, men bør nå anses som et reelt scenario. Maktpolitikk skyver ofte regler til side, men rettssystemer består likevel når de grovt sett samsvarer med realitetene på bakken. I dagens internasjonale orden er det imidlertid verken ren makt, statenes egeninteresser eller folkeretten som dominerer alene.

Selv om folkeretten er under press, kan vi fortsatt se tydelige spor av at de rettslige spillereglene ikke er helt utvisket. Hvis USA skulle ta kontroll over Grønland, finnes det flere alternative strategier for andre stormakter enn å blindt følge i USAs fotspor. Et eksempel er at Russland og Kina, to militære stormakter med interesser i Arktis, vil kunne være mer interessert i å søke legitimitet enn i å ta kontroll over nye landområder. Dette er et scenario som kynisk kan benyttes av disse statene for å tegne et bilde av at de er forkjempere for folkeretten, og samtidig peke på hva som i deres øyne kan betegnes som USAs dobbeltmoral og hykleri.

Kort forklart: Det kan være mer å vinne for stormakter som Russland og Kina dersom de distansere seg fra slike aggressive handlinger enn ved at de eventuelt søker å ta kontroll over eksempelvis Svalbard. Et slikt scenario kan paradoksalt nok potensielt bane vei for Russlands «gjenreisning» som en stormakt som nå «følger» de rettslige spillereglene.

Vi har gode grunner til å umiddelbart tenke på Russlands invasjon av Ukraina eller Kinas brudd på havretten i Sør-Kina-havet, når vi snakker om brudd på folkeretten. Nå står vi overfor en situasjon hvor en nær alliert og vestlig stat er den som setter folkeretten under press. Samtidig har Russland og Kina i årevis kritisert det de kaller et falskt skinn av «en regelbasert orden». De to landene har til og med utstedt flere felles erklæringer om å opprettholde folkeretten.

Når spillereglene endres får dette også konsekvenser for hvilke stater som fremstår som folkerettens forkjempere, med hele verden som vitner. Støtte og legitimitet kan anses som en nøkkelressurs for å utøve innflytelse, og ved å fremstille seg som forsvarere av nettopp folkeretten kan land som Russland og Kina ta et strategisk valg for å styrke sine egne posisjoner i det internasjonale samfunnet. Denne tilnærmingen er særlig rettet mot det globale sør.

Selv om ingen med sikkerhet kan vite hva som nå diskuteres i Kreml fremstår det tydelig at det ikke nødvendigvis entydig vil være i Russlands interesse å ta kontroll over Svalbard. Alvoret i situasjonen tilsier imidlertid at norske myndigheter i aller høyeste grad bør være på vakt, og at den såkalte «dominioeffekten» representerer et vel så sannsynlig scenario som at Russland søker å påta seg en rolle som forkjemper for folkeretten.

Men hva vil så trolig skje med Svalbard? Maktbalanse er et sentralt nøkkelord her. Rettslige avtaler tenderer til å følge etablerte maktforhold mellom verdens stater, og så lenge det er i statenes egne interesser å opprettholde de rådende forhold, så holder disse gjerne stand.

Det som setter Svalbard i en særstilling i denne sammenheng er nettopp Svalbardtraktaten, som både USA, Russland og Kina har ratifisert og forpliktet seg til å følge. Paradoksalt nok kan det faktum at det foreligger en folkerettslig avtale bli det som gjør at Norges suverenitet over Svalbard ikke vil bli truet i tiden som kommer. Til tross for at folkeretten generelt svekkes, kan nettopp Svalbardtraktaten og de rådende maktforholdene representere de stabile brikkene som gjør at Norges suverenitet består.

Det er utvilsomt at Svalbardtraktaten eksplisitt gir Norge full og absolutt suverenitet over øygruppen. Det er i denne forbindelse også viktig å understeke at traktaten gir andre stater rettigheter etter likebehandlingsprinsippet. En av Norges største utfordringer i tiden fremover vil være å håndheve Svalbardtraktaten på en måte som fortsetter å ta hensyn til statenes felles interesser.

Dette kan vise seg å være sjakktrekket som Norge kan benytte for å bevare suvereniteten over øygruppen, stabiliteten i Arktis og over tid forebygge truende retorikk knyttet til Svalbard. Forutsatt at medlemslandene opplever at de har reelle rettigheter avledet fra traktaten, så vil et angrep på én av dem i realiteten kunne anses som et angrep på alle. Det er derfor i både Norges og fellesskapets interesser å nå ta et aktivt valg om å verne om Svalbardtraktaten.

Til tross for at folkerettens regler synes å være i fritt fall, har traktatens medlemsland nå en ypperlig anledning til å markere at denne viktige avtalen skal bestå i tiden som kommer.