Historien om et tre (og dets innbyggere)

Artikkelen er skrevet av professor Jørgen Berge, UiT, førsteamanuensis Torill Bakken, NTNU, rådgiver Kristin Heggland, UiT, forsker Øyvind Ødegård, UiT, professor Mats Ingulstad, NTNU, professor Geir Johnsen, NTNU og førsteamanuensis Terje Thun, NTNU.

For å komme til Svalbard må tømmerstokken ha blitt fanget av havis i Karahavet, og transportert med den transpolare isdriften over Polhavet før den slapp ut av isens grep, for til slutt å synke til bunns inne i Rijpfjorden på 80 grader nord. Kun isen driver fra øst til vest – havstrømmene går i all hovedsak motsatt vei.

Da tømmerstokken ble brakt opp på dekk på forskningsfartøyet «Helmer Hanssen», ble den undersøkt av forskere som så at den var sterkt infisert av treborende bløtdyr, nærmere bestemt en art med navnet Xyloredo nooi. Pælemark og andre treborende organismer har aldri tidligere blitt rapportert fra Polhavet eller de omkringliggende arktiske sokkelhavene. 

En historie som forteller mye

Dette er imidlertid ikke bare en historie om et stykke tre som driver over Polhavet og den første rapporten om treborende bløtdyr i Arktis. Det er en historie om forbindelsen mellom klima- og miljøforhold på den ene siden, og på den andre siden menneskelig aktivitet på Svalbard, påvirkningen fra den europeiske tømmerindustrien og Sovjetunionens planøkonomi, arktisk ressursutvinning i løpet av de siste 400 årene, bevaring av marine arkeologiske artefakter og betydelige kunnskapshull når det gjelder arktisk bunnfauna. Sistnevnte med sterke implikasjoner for dagens geopolitiske spørsmål i regionen, inkludert den pågående debatten om utvinning av havbunnsmineraler.

Det var på et forskningstokt med «Helmer Hanssen» i januar 2016 utenfor Vindbukta på østkysten av Rijpfjorden (80°17'40.44"N, 22°18'0.07"E), at den sju meter lange sibirske lerka (Larix sibirica) ble fanget i en bunntrål på 250 meters dybde. Rijpfjorden er en nordvendt fjord som er dekket av sjøis store deler av året. Det er arktiske vannmasser som dominerer. Bunntemperaturen i fjorden forblir på 1,8 minusgrader gjennom hele året.

En trestokk på havets bunn kan representere en stor energi-tilførsel, og kan på mange måter sammenlignes med en død hval som har falt ned på havbunnen. Energien kommer imidlertid i form av cellulose, noe de fleste organismer er ute av stand til å fordøye. For å få tilgang til denne energien er de fleste bunndyr avhengige av organismer som Xyloredo nooi som kan spise og fordøye cellulose. Treborende organismer i dypet har dermed en sammenlignbar rolle som de beitende organismene som spiser planteplankton i havet eller beitende kyr på et jorde. 

Den demografiske strukturen til de innsamlede bløtdyrene inne i tømmerstokken indikerer lokal rekruttering og reproduksjon. Det som gjør funnet ekstra spesielt, er at artene i denne slekten er kjent for å ha obligate frittlevende larvestadier. Dette taler imot en rekruttering inne i trestammen, men antyder heller at trestammen har blitt hjem for stadig nye generasjoner av Xyloredo nooi rekruttert inne i fjorden. Dette er dermed en indikasjon på et hittil ukjent, men økologisk betydningsfullt, element av arktisk marine biota. 

I og med at disse organismene er samlet inn i fjorder som allerede er relativt godt studert, peker oppdagelsen også på et betydelig kunnskapshull når det gjelder biodiversitet og økosystem-sammensetning. Dette er ikke minst relevant i lys av debatten om havbunnsmineraler som har gått det siste året.

Den transpolare isdriften

Den eneste mulige transportveien for den sibirske lerka er den transpolare isdriften. Havstrømmene går nemlig motsatt vei. I 1884 kom den norske forskeren og oppdageren Fridtjof Nansen over avisrapporter om at skroget til seilskuta Jeannette hadde blitt funnet sør for Grønland. Han visste at skipet hadde fryst fast i isen og forliste utenfor Nysibirøyene tre år tidligere.

Nansen hadde også observert store mengder drivved langs vestkysten av Grønland, blant annet fra sibirsk lerk, og han ble derfor inspirert av funnet av Jeannette til å legge frem en hypotese om at arktisk sjøis drev vestover over Polhavet fra Sibir mot Framstredet. Den transpolare isdriften ble senere bekreftet og dokumentert av Nansen selv under «Fram»-ekspedisjonen på 1890-tallet. Sa satte han seg fore å bevise at strømmene skapt av de største russiske elvene ville generere en strøm som kunne presse et skip over Nordpolen. 

Som predikert, drev Nansen med «Fram» tvers over Polhavet, riktignok ikke over selve Nordpolen, og endte opp øst for Svalbard.

Historisk sammenheng

Lerketreet som ble funnet i Rijpfjorden startet sitt liv kort tid etter at de første russiske nybyggerne ankom bredden av Yenisei, og døde akkurat da Romanov-dynastiet gikk inn i sine siste turbulente år. 

Tidlig 1900-tall var også et kritisk vendepunkt i utviklingen av den internasjonale tømmerhandelen. Skogene i Sentral-Europa virket ikke lenger uuttømmelige; de kunne ikke møte den økende etterspørselen etter tømmer på grunn av industrialiseringen og befolkningsveksten. Da tømmergrensen flyttet seg nordover og østover, overtok Russland statusen som Sverige hadde hatt som verdens ledende tømmereksportør. 

Avskaffelsen av livegenskapet i 1861 hadde økt arbeidsmobiliteten, men tømmerhoggere i Sibir slet med å overvinne andre utfordringer; som mangel på moderne industriutstyr og transport til de europeiske markedene. Sistnevnte ble forbedret etter at den finsk-svenske oppdageren Nordenskiöld fant sjøruten til munningene av Ob og Yenisei rundt 1875, og hans ekspedisjon ble snart etterfulgt av handelsskip. 

Etter den russiske revolusjonen i 1917, og selv om isforholdene ofte er vanskelige i elver som renner mot nord, søkte sovjetmyndighetene å bygge ut elvetransport på Yenisei for handel med store varer og gods. Selv om tømmerindustrien forble overveldende konsentrert i den vestlige delen av Russland frem til andre verdenskrig, skiftet den sovjetiske tømmerindustrien i etterkrigstiden mot Sibir. 

Kombinasjonen av Gulag-fangearbeid, stalinistisk tvangs-industrialisering, importert utstyr og skepsis mot vestlige tilnærminger til bærekraftig forvaltning, førte til en massiv utvidelse av tømmerindustrien. Fløtingen av tømmer på Yenisei innebar også betydelige tap av tømmer i de første tiårene, og selv om andelen tap sank, økte transportvolumet betydelig. Antallet stokker som gikk tapt økte dermed gjennom perioden. På begynnelsen av 1960-tallet gikk 2,5 prosent av stokkene tapt under fløting. Etter oppløsningen av Sovjetunionen falt skogsdriften kraftig før den gradvis tok seg opp igjen.

Kombinasjonen av den transpolare isdriften og tømmerhogsten i Sibir har hatt enorm betydning for Svalbards historie. Uten den storstilte tømmerhogsten ville ikke dette tømmeret ha endt opp langs strendene på Svalbard. Da ville også Svalbards fangst-historie sett svært annerledes ut, da tømmeret utgjorde en helt essensiell ressurs for både bygningsmateriell og fyringsved.

Biodiversitet og kulturarv

Med utgangspunkt i at undersøkelser av de få vrakene som er oppdaget i kaldtvannstemperaturer ikke har vist tilstedeværelse av treborende bløtdyr, har det vært en antakelse at slike organismer ikke trives i arktiske hav. 

Med over 1 000 historiske skipsvrak estimert fra farvannene mellom Grønland og Svalbard-arkipelet, kan området potensielt være en skattkiste full av informasjon ikke bare om Svalbards historie, men også om Europas rikeste maritime historie gjennom 400 år. Tilstedeværelsen av treborende bløtdyr kan utgjøre en hittil ukjent trussel mot denne undersjøiske kulturarven etter århundrer med utvinningsaktivitet langs de arktiske kyster. 

Trusselen mot denne kulturarven fra Xyloredo nooi og andre bløtdyr kan avta i fremtiden, etter hvert som de arktiske havene varmes opp. Men vi vet ikke med sikkerhet hva som vil skje med denne hittil ukjente delen av den arktiske faunaen. Det vi vet er at Arktis vil varmes opp fire-fem ganger så mye som det globale gjennomsnittet. En sannsynlig effekt er at mer sørlige arter vil spre seg nordover. For de treborende bløtdyrene vi har rapportert om, er denne sammenhengen sannsynligvis motsatt. 

Kombinasjonen av mindre havis og en betydelig redusert tømmerindustri i Sibir, vil sannsynligvis resultere i redusert livsgrunnlag for treborende organismer. Dette vil på kort sikt kunne motvirkes noe av at isen i dag driver betydelig raskere enn den gjorde på Nansens tid – mens han brukte mer enn tre år på sin drift over Polhavet, brukte noen isobservatorier vi satt ut på Nordpolen i 2022 bare sju måneder på sin ferd over Polhavet og ut i Framstredet (se illustrasjon under).

Funnene av sibirsk lerk med treborende bløtdyr i fjordene på Svalbard gir mye og viktig informasjon. For det første gir lerkestammene et godt bilde på hvordan natur og historie henger sammen. De store forekomstene vi har sett av drivtømmer langs kysten av Svalbard de siste 100 årene er et resultat av en unik kombinasjon av en naturlig isdrift og utstrakt tømmerhogst i Sibir. 

Drivtømmer fra skogene i Sibir har også tidligere eksistert, og var ganske sikkert noe Willem Barentsz må ha lagt merke til da han som første moderne menneske oppdaget Svalbard i 1596. Men tilførselen av tømmer var trolig langt lavere enn gjennom 1900-tallet, da store mengder tømmer forsvant ut i havet gjennom fløting på elevene i Sibir. 

For det andre utgjør funn av Xyloredo nooi et økologisk mysterium. Vi kan med ganske stor grad av sikkerhet si hvordan trestokkene de levde i kom til Svalbard, men vi kan bare spekulere i hvordan de treborende bløtdyrene kom dit. Vi mener at den minst usannsynlige forklaringen er at de representerer en hittil ukjent del av bunnfaunaen på Svalbard, potensielt også i de andre sokkelhavene rundt Polhavet. De finnes i dyphavet i Nord-Atlanteren, og larver kan transporteres inn i Polhavet med det innstrømmende atlanterhavsvannet. Dette er en naturlig og kontinuerlig strøm som vi vet påvirker økologien og forekomsten av arter både rundt Svalbard og inne i Polhavet. 

For det tredje så er forekomsten av trespisende organismer med på å forklare et annet fenomen: Til tross for at vi med sikkerhet vet at et stort antall treskuter har forlist inne i fjordene på Svalbard, har vi per i dag ikke funnet mange spor etter disse. Det kan skyldes at det i liten grad er gjort systematiske søk etter skipsvrak på Svalbard, men selv i Smeerenburg, hvor det har blitt gjennomført til dels svært grundige undersøkelser med forskjellige typer autonome og fjernstyrte plattformer, er ingen skip så langt funnet. 

Mulig at vi har store kunnskapshull

Det nordligste vraket som er funnet og dokumentert, er det gamle flytende hvalkokeriet MS «Figaro» som sank i 1908 i Tryghamna, ytterst i Isfjorden. Andre vrak er ikke dokumentert lenger nord, noe som utgjør et ganske stort paradoks. Vrak kan selvsagt dekkes av sedimentering, som er stedvis meget stor i fjordene på Svalbard på grunn av avrenning fra de mange breene, men det er påfallende at ingen vrak har blitt funnet. Om de da ikke er spist opp av treborende bløtdyr. I så fall er disse bløtdyrene et levende og godt bevis på at vi har store kunnskapshull om den arktiske biodiversiteten og hvilke arter som i dag lever på havbunnen lengst mot nord. Dette er arter og biodiversitet som vi risikerer å miste i et fremtidig varmere Arktis – før vi i det hele tatt vet at de eksisterer. 

Når isen i nord smelter, og Polhavet forandres fra et permanent isdekt, hvitt hav til et sesongmessig åpent, blått hav, endres også økosystemet. Vi vet i liten grad hvordan endringene vil slå ut, bare at de kommer.

Referanse: Berge, J., T. Bakken, K. Heggland, J.-A. Sneli, Ø. Ødegård, M. Ingulstad, T. Thun, and G. Johnsen. 2025. Exploring climate change, geopolitics, marine archeology, and ecology in the Arctic Ocean through wood-boring bivalves. Oceanography. https://doi.org/10.5670/oceanog.2025.311

Les mer om planlagt utforskning av Polhavet her.