FN-avtalen om fiske 30 år

Avtalen kom i stand fordi overfiske i områdene utenfor 200-milsgrensene («åpent hav») undergrov bærekraftig fiskeriforvaltning både innenfor og utenfor 200-milsgrensene i en rekke områder.

Avtalen er rettslig bindende for landene som er part i den. Den inneholder viktige nyvinninger både når det gjelder forvaltningsprinsipper, internasjonalt samarbeid og håndheving av regelverk. Føre-var tilnærmingen ble her for første gang nedfelt i en internasjonal avtale sammen med bl.a. prinsippet om økosystembasert forvaltning. Avtalen styrker rollen til regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner (RFMO) og -arrangementer gjennom skjerping av samarbeidsforpliktelser. Den inneholder også bestemmelser om håndheving av regelverk som styrker det globale regimet på dette området.

Gjennomføring

Internasjonale avtaler er lite verdt dersom de ikke gjennomføres («implementeres»). Dette handler om å iverksette reglene i avtalene slik at de følges i praksis. FN-avtalen trådte i kraft i 2001 og har etter den tid medført omfattende endringer i fiskeriforvaltningen i mange regioner. Fremfor alt er gjennomføringen av føre-var tilnærmingen viktig, ved innføring av høstingsregler og forvaltningsplaner der mål og midler settes i sammenheng og høstingsrater og gytebestand er definert med referanseverdier.

For det andre har de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene fått økt myndighet. Eksisterende RFMOer har fått modernisert statuttene sine, slik som i den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen NEAFC. I områder der det ikke fantes slike organisasjoner er det nå etablert flere slike, blant annet i det nordlige Stillehavet. Totalt er det nå ca 20 slike organisasjoner. Det er imidlertid fortsatt noen områder som mangler slike, blant annet i det sørvestlige Atlanterhavet. Mange RFMOer har også skjerpet sine regler om håndheving og etablert strengere overvåkning av fiskeriene.

Samtidig med denne utviklingen har det også vært forhandlet en rekke nye ordninger i regi av Verdens matvareorganisasjon FAO. Noen av disse er rettslig bindende, som havnestatsavtalen fra 2009 som styrker havnestatenes rolle i bekjempelsen av ulovlig fiske. Det er også utviklet en rekke normdannende instrumenter som ikke rettslig bindende, som retningslinjer for dyphavsfiske.

Alt er ikke såre vel

Fiskeriene utenfor 200 milsgrensene utgjør i størrelsesordenen 5% av de globale landingene. Avtalen er særlig viktig i disse områdene, men har stor betydning også innenfor de økonomiske sonene fordi mange fiskebestander befinner seg både innenfor og utenfor disse grensene.

Det er store forskjeller mellom ulike regioner når det gjelder kvaliteten på fiskeriforvaltningen og dermed tilstanden til fiskebestandene. En rekke studier viser at i regioner der moderne fiskeriforvaltning er gjennomført og reglene blir etterlevd står det brukbart til. Men FAO sine rapporter viser også en negativ trend der antallet overbeskattede bestander er økende.

Lærdommer

De tre tiårene med FN-avtalen og gjennomføringen av den byr på noen viktige lærdommer. Fremfor alt er det et poeng at avtalen er rettslig bindende, slik at de landene som slutter seg til den er rettslig forpliktet til å gjennomføre og etterleve den. Prinsippene i avtalen er således nedfelt i den norske havressursloven, for å ta ett eksempel.

Et sentralt poeng er også at det i forbindelse med at avtalen trådte i kraft ble etablert en ordning med årlige fiskeriresolusjoner i FN sin hovedforsamling, i tillegg til resolusjonene om hav og havrett. Dette gjør at verdenssamfunnet kan være tett på gjennomføringen av avtalen – resolusjonene inneholder en lang rekke anbefalinger om hvordan ting kan gjøres bedre. Det er også viktig at avtalen krever at det avholdes jevnlige review-konferanser der partene vurderer hvordan gjennomføringen av avtalen fungerer og kommer med anbefalinger om dette.

FAO sin rolle her må også understrekes. Dels utvikler FAO detaljerte normer og retningslinjer for hvordan både FN-avtalen og anbefalingene i resolusjonene skal iverksettes. Dels er det også i regi av FAO en egen samarbeidsordning for sekretariatene i RFMOene slik at gjennomføringen av regler og normer harmoniseres globalt.

Endelig skal det nevnes at avtalen legger opp til en regional snarere enn global tilnærming. Forholdene i ulike regioner er unike og krever tilnærminger og løsninger som er spesifikke for den enkelte region, men basert på noen globale prinsipper. 

Avtalens status som gjennomføringsavtale under Havrettskonvensjonen er nå et vesentlig politisk poeng når man drøfter iverksettingen av en tredje gjennomføringsavtale, om bevaring og bruk av biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon. Fiskeriene er allerede omfattet av en gjennomføringsavtale som har vist seg å fungere godt.