Mange blir berørt av det uberørte. Vi liker å tenke på Arktis som hvitt, uberørt og fjernt fra folk og fe. Som en villmark. Og kanskje ikke bare en hvilken som helst villmark, men som Europas siste villmark. Er Arktis det?
Begrepet villmark knyttes først og fremst til naturområder som i liten grad er påvirket av mennesker eller menneskelige inngrep. Rent formalistisk så finnes det en definisjon av kriterier som må være på plass for å omtale et område som en villmark. I henhold til norsk miljøforvaltning så skal et naturområde som betegnes som villmark være minst fem kilometer unna nærmeste tekniske inngrep, så som vei, vindmølle, oljeplattform eller høyspentledning.
Men så begynner det å bli litt utfordrende når vi vurderer Arktis som villmark. Begrepet og definisjonen av villmark er i praksis og i vår bevissthet knyttet til landarealer. Når du spør noen om å beskrive en villmark, vil nok de aller fleste da beskrive en fjellvidde, en regnskog eller liknende. Arktis, derimot, er i veldig stor grad et marint område.
Polhavet som knutepunkt
En annen ting som er viktig å ta med i betraktningen, er at Arktis ikke er et isolert område. Snarere tvert imot. Polhavet er et viktig knutepunkt for globale havstrømmer, og atmosfæriske forhold gjør at luftstrømmer i veldig stor grad påvirker de arktiske områdene. Dette er naturlige prosesser, men som i praksis gjør at forurensning og utslipp gjort mye lenger sør ofte ender opp i Arktis.
Plast funnet på havbunnen på Nordpolen, «black carbon» som påskynder smelting av is, luftforurensning og forsuring av havene stammer ikke fra Arktis, men er et resultat av hav- og luftstrømmer som i stor grad forbinder Arktis med sørlige breddegrader.
Reduksjon av havis er også et resultat av menneskelig aktivitet andre steder på planeten – i løpet av vår levealder er det sannsynlig at vi vil oppleve at Polhavet er isfritt om sommeren. For bare to tiår siden var syv millioner kvadratkilometer av det sentrale Polhavet dekket av is hele året. Så hvor uberørt og isolert er egentlig Arktis?
Jeg vil hevde at i alle fall store deler av polhavet fortsatt utgjør tilnærmet uberørt natur. En islagt fjord nord på Nordaustlandet kan fortsatt oppleves som både uberørt, isolert og vill. Selv har jeg hatt gleden av å oppleve dette – under det internasjonale polaråret 2007–2008 jobbet vi i lengre perioder ut ifra en gammel hytte i Rijpfjorden på Nordaustlandet.
En skitur på sjøisen en tidlig mars-dag sammen med min venn og kollega Stig Falk-Petersen har gjort et uutslettelig inntrykk på meg. Følelsen av å være i uberørt natur berørte meg virkelig. Samtidig var det jo ikke virkelig uberørt, selv ikke den gangen. Hav og luftstrømmer hadde allerede påvirket miljøet. Strendene langs kysten var full av drivtømmer som stammet fra storstilt hogst i Sibir over de siste 150 år, og fredede gamle hytter vitnet om krigsaktivitet under andre verdenskrig.
Klimaendringer og geopolitikk
Geopolitiske endringer og nye politiske posisjoneringer og relasjoner globalt har allerede medført økt aktivitet og fokus på Arktis. Et godt eksempel på det siste så vi forrige uke når Russland beskylte Norge for å militarisere Svalbard. Trolig hintet russerne til etableringen av en kommunikasjonsplattform for satellitter i polare baner utenfor Longyearbyen. Mulighet for å kunne laste ned data fra satelitter kan helt sikkert utnyttes til militære formål, men det kan også en telefonmast, havn eller en operativ kullgruve.
Under den andre verdenskrigen hadde Svalbard en militær betydning – ikke som et strategisk viktig landområde, men som en observasjonspost for meteorologi i forbindelse med de store konvoiene som gikk over Atlanteren mellom Sovjetunionen og allierte land i vest. Svalbard har helt åpenbart også en tilsvarende verdi i dag. Men i tillegg ser vi også en noe annet – klimaendringene gjør de arktiske områdene mer tilgjengelige, og dermed også mer direkte interessante i et geopolitisk perspektiv.
Raske endringer utfordrer forsvar og beredskap
Et åpent og isfritt polhav gir nye muligheter for ferdsel, både sivil og militær, og muligheter for utnyttelse av naturressurser i områder som tidligere var lite tilgjengelig på grunn av is. Nå er det viktig å minne om at selv om vi vil kunne oppleve isfrie somre i Polhavet i vår levetid, vil Polhavet alltid være kaldt, mørkt og isdekt om vinteren.
Men sesongvariasjonene vil bli betydelig større og mer dramatiske. Klimaendringene vil dermed gjøre rollen til både forsvaret og totalberedskapen mer usikker. Totalberedskap krever robuste samfunn, hele året. Men klimaet endres, og det endres raskest i Arktis. Gjennom endringer i ressursgrunnlag, geofarer, forsyningssikkerhet m.m. vil utvikling og bevaring av robuste samfunn i nord kunne møte utfordringer vi i dag ikke helt ser omfanget av.
Et annet aspekt med dette er at militære øvelser, aktivitet og kapabilitet i dag planlegges ut i fra dagens klima og det vi i dag kjenner til av naturgitte utfordringer, muligheter og begrensninger. Disse vil også endres.
Svalbards rolle
Svalbard kan her spille en viktig rolle. Det Svalbard representerer, kanskje mer enn noe annet sted i hele Arktis, er tidsvitner og studieobjekter for et Arktis i radikal endring. Fjordsystemene på Svalbard er naturlige laboratorier der man kan observere, måle, kvantifisere og modellere klimaendringer og konsekvensene av disse.
Svalbard er også inngangsporten til selve Polhavet. Overgangen fra et hvitt til et blått polhav er noe intet moderne menneske har sett, og representerer en enorm utfordring for å kunne sikre en kunnskapsbasert forvaltning av et helt hav. Et hav som kanskje ikke faller inn under definisjonen villmark, men som uansett er et av områdene i verden som er minst berørt av mennesker. Og som ganske sikkert vil berøre mange mennesker, både i et lokalt og et geopolitisk perspektiv.
Opprinnelig publisert i:
