Havåret 2025 – en rettsorden under press?

De siste tiårene har sett en stadig utvikling mot en mer regelbasert orden for verdenshavene. Vi har fått Havrettskonvensjonen og en rekke andre globale avtaler, samt en betydelig styrking av reglene for regionalt samarbeid. Dette har gitt særlig kyststatene mange nye rettigheter og forpliktelser. Økte geopolitiske spenninger og tilbakeslag for grønne verdier i valgene i mange land – innebærer det at vi står overfor et globalt taktskifte i havforvaltningen?

Dagsordenen på FN-nivå i 2025

Den globale regelverksutviklingen for forvaltningen av havene vil fortsette også i 2025. For fiskeriene sin del kan en merke seg at gjennomføringsavtalen om fiskerier (FN-avtalen om fiske) under havrettskonvensjonen nå fyller 30 år. Denne har hatt stor betydning for styrking av fiskeriforvaltningen på alle nivå. Blant annet etablerte avtalen en rettslig forpliktelse til å bruke en føre var tilnærming i fiskeriforvaltningen og forsterkning av regionalt samarbeid. En slik gjennomføringsavtale som presiserer Havrettskonvensjonens regler har vi også for dyphavsmineraler. Den internasjonale havbunnsmyndigheten har fått mer oppmerksomhet de siste årene. 

En rekke stater er nå mer opptatt av miljøkonsekvenser av mineralutvinning enn av gevinstene virksomheten er tenkt å generere.

En tredje gjennomføringsavtale, om bevaring og bruk av marint biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon (BBNJ), har enda ikke trådt i kraft. Her pågår det drøftelser om å avklare uløste spørsmål i avtaleteksten, som etablering av en rekke organer under avtalen. Et hovedtema er hvordan gjennomføringen av avtalen skal finansieres. Dette er spesielt utviklingslandene opptatt av, på samme måte som i en rekke andre globale fora.

I tillegg til dette skal også de årlige forhandlingene om resolusjoner i FN sin generalforsamling om henholdsvis hav og havrett og fiskerier gjennomføres. Det som imidlertid kommer til å få mest oppmerksomhet i år, er FN sin tredje havkonferanse som finner sted i Frankrike i juni. De to foregående konferansene, mest av alt et møtested for det globale marine jet-settet, har ikke hatt særlig praktisk betydning og det kommer neppe denne til å få heller.

Geopolitiske spenninger

Stormaktsrivaliseringen mellom USA, Kina og Russland er økende. I EU har fjorårets parlamentsvalg medført at den grønne given er satt på vent. Dette påvirker den globale havagendaen.

USA er i ferd med å trekke seg tilbake fra blant annet internasjonalt klimasamarbeid og vil neppe slutte seg til BBNJ-avtalen. Landet er heller ikke part i Havrettskonvensjonen. 

Heller ikke Russland fremstår som spesielt entusiastisk til internasjonalt samarbeid om marine spørsmål, mens Kina undergraver havretten med sin fremferd i Sørkinahavet. Alle tre stormaktene synes å ha synkende respekt for etablerte territoriale grenser. Samtidig har utviklingslandene begynt å stille økende krav, ikke minst til finansiering.

På regionalt nivå er utviklingen i Antarktis og Arktis spesielt interessant. I Antarktis har man i flere år stått overfor en situasjon der Kina og Russland motarbeider bevaringstiltak mens USA har frontet krav om mer marint vern støttet av blant annet EU.

Det gjenstår å se hvordan de politiske endringene i USA og EU vil slå ut i regionalet fiskerisamarbeid, men det har formodningen mot seg at USA fortsatt vil være en vernenasjon i Antarktis. I Arktis er det særlig avtalen om å hindre uregulert fiske i internasjonalt farvann i Polhavet som er en arena for geopolitikk.

Det er lite som tyder på at det finnes kommersielt interessante forekomster av fisk her, og avtalen innebærer et moratorium på kommersiell aktivitet frem til minst 2037. USA har vært den fremste pådriveren for denne avtalen, men nedprioriterer nå internasjonalt fiskerisamarbeid. For Kina er avtalen fremfor alt en ordning som gir landet en plass ved bordet der arktiske spørsmål drøftes og slik styrker selvbildet som en «nesten-arktisk-stat». Siden det ikke er fisk der, er Polhavet også en arena for kostnadsfri demonstrasjon av grønne idealer gjennom etablering av marine verneområder.

Business as usual no more?

Disse utviklingstrekkene gjør at vi må sette spørsmålstegn ved om utviklingen de siste tiårene mot en stadig mer regelbasert verdensorden for havene vil fortsette. Den økende vektleggingen av bevarings- og klimahensyn får stadige skudd for baugen. Nord-sør motsetninger skjerpes.

Det fremstår som lite sannsynlig at stormaktene (med mulig unntak av Kina) vil slutte seg til den tredje gjennomføringsavtalen under Havrettskonvensjonen. På den annen side har de tre stormaktene alle tjent stort på den globale ordenen som den eksisterende havrettsordenen innebærer, noe som kanskje tilsier at de vil være tilfreds med status quo.