Leonhard Seppala, kvenen som gjorde hundekjøring kjent

Denne måneden byr på to store begivenheter i nord, Finnmarksløpet 8.–16. mars og Kvenfolkets dag 16. mars. Personen som binder disse to begivenhetene sammen er Leonhard Seppala (1877–1967), kvenen fra Skibotn og Skjervøy som ble verdens mest berømte hundekjører.

Sorthvitt historisk foto av en mann i pelsjakke med trekkhunder
Legendariske Leonhard Seppala med noen av hundene sine. Foto: Carrie McLain Museum / AlaskaStock, via Wikimedia Commons

Jula 1899 rodde Jafet Lindeberg rundt Kvænangen og viste fram gullklumper fra Alaska mens han bød på madeiravin. Jafet var kven og fra Badderen, og han var blant de som hadde blitt med skipet Manitoban fra Alta til Alaska i februar 1898. Det var lastet med reinsdyr, et tiltak for å sikre matforsyninger til gullgravere i Klondyke. Vel framme fikk Jafet anledning til selv å lete etter gull i Alaska. Det fant han, og det ble starten på Pioneer Mining Company og gullrush-byen Nome.

Det kan tenkes at Jafets hjemtur den jula var for å sikre lojalt mannskap til gruvevirksomheten i Alaska. Nome var en isolert utpost befolket med mennesker på jakt etter lykken, det var mange som ville stikke av med andres gull om de fikk sjansen. Å ha sine egne sambygdinger til betrodde oppgaver kunne virke tryggere, og Jafet fikk med seg flere tilbake til Nome – deriblant kvenen Leonhard Seppala fra Skjervøy.

Nome i Alaska i år 1900. Foto: Ukjent

Leonhard fant aldri nevneverdig mengder gull selv, og de første årene i Nome ble et blodslit. Kjærligheten fant han imidlertid, og i 1908 giftet han seg med Constance fra Belgia, som hadde kommet til Nome for å jobbe som kokke. De fikk ingen barn, men tok til seg Leonhards niese og oppdro henne som sin egen.

I 1914 tok livet igjen en ny vending. Roald Amundsen planla en ny ekspedisjon med Fram, via Nome, og Jafet Lindeberg var bedt om å skaffe til veie hunder og utstyr til ferden videre. Det beste ble bestilt inn, også de beste hundene, såkalte sibirske huskyer, som man nylig hadde begynt å importere fra Russland. Leonhard ble satt til å ivareta og trene spannet, han hadde opparbeidet seg god erfaring med hundekjøring som transportarbeider for Jafet.

Den planlagte Fram-ekspedisjonen ble avlyst. Skipet viste seg å være i for dårlig forfatning for en ny polferd, og før det lot seg utbedre satte utbruddet av verdenskrigen en effektiv stopper for hele prosjektet. Amundsen avlyste sine bestillinger til Jafet, men hundespannet lot seg ikke selge. Det forble i gruveselskapets eie, men Leonhard fikk beholde den daglige driften av det. Det ble starten på hans karriere som konkurransekjører.

Hundekjøring som transport og rekreasjon var en gammel tradisjon blant urfolk i Alaska, men ettersom innvandrerne lærte seg kunsten begynte de å arrangere sine egne løp. Det lengste av disse, All Alaskan Sweepstakes, gikk 656 km fra Nome til Candle og tilbake igjen. Løpet ble arrangert første gang i 1908, og regnes som starten på hundekjøring som moderne sport.

Med det flotte spannet Leonhard nå hadde fått hånd om, fristet det å konkurrere. Det første løpet han prøvde seg på, Solomon Moose på 50 km, gikk sånn passe, men han fullførte. Det andre løpet, Safety Moose på 68 km, vant han! Det gav mot til å prøve seg på det ti ganger lengre All Alaskan Sweepstakes, men det endte nesten med forferdelse.

I storm og føyke havnet han med spannet ned en bratt fjellside mot kanten av et stup, og klarte så vidt å klore seg opp på flata igjen. Hendelsen preget både han og hundene. Han måtte bryte løpet, til skam og sinne fra de som hadde veddet og tapt gullstøvet sitt på ham. Året etter gikk det bedre, Leonhard vant overlegent, og det gjorde han også de to påfølgende årene løpet ble arrangert.

Sort-hvitt fotografi av en mann med en trkkhund over skulderen. Hunden ser i kamera.
Leonhard Seppala med lederhunden Togo. Foto: Ukjent

Leonhards bragder i All Alaskan Sweepstake og andre regionale løp gav ham et navn som hundekjører, men den store berømmelsen kom med innsatsen i det såkalte Serumsløpet. I januar 1925 brøt det ut en dødelig difteriepidemi i Nome. For å få fram medisin til den avsidesliggende utposten ble det arrangert en stafett med 20 hundekjørere som skulle frakte serumet fra nærmeste togstasjon i Nenana, 1085 km fra Nome.

Leonhard, med sin lederhund Togo, tok den klart lengste etappen på totalt 420 km. Gunnar Kaasen, som hadde lånt et spann fra Leonhards hundegård med hunden Balto i led, var imidlertid den som tok siste etappen fram til Nome. Han ble dermed den som fikk æren – i hvert fall i første omgang.

Kort tid etter reiste Gunnar med et hundespann med Balto i led til Seattle for å spille inn en dokumentarfilm om Serumsløpet. Leonhard kunne tåle oppmerksomheten som ble Gunnar til del, men det falt ham tungt at Balto skulle bli en slik berømthet. Togo var den beste lederhunden, og det var han som hadde gjort den lengste og største bragden.

Samme høst reiste derfor også Leonhard sørover på turné, med Togo og 43 andre huskyer. Med på reisen var også 76 reinsdyr til Lomen & Company sin julekavalkade, et forsøk på å promotere reinkjøtt. Leonhard og hundene teamet opp med deres parader rundt om i USAs storbyer. Overalt hvor de kom ble han intervjuet og invitert med på banketter og tilstelninger, og han møtte en rekke berømtheter.

Gunnar Kaasen med Seppalas hund Balto. Foto: Brown Brothers, via Wikimedia Commons

På kort tid ble han en kjent person i USA, men han lyktes ikke å få gjennomslag for Togos fortreffelighet over Balto. Reisen fikk derimot konsekvenser for hans videre karriere som hundekjører. Han begynte å kjøre løp også i nordstatene og i Canada, og vant mange av dem, og inngikk samarbeid om oppdrett av huskyer. I 1930 ble Siberian Huskie anerkjent av den amerikanske kennelklubben.

Kvenen Leonhard Seppala

Leonhard ble født i 1877 i Skibotn. Moren Anne var fra Kvalvik på den andre siden av fjorden, og faren Isak var fra en kvensk familie, nylig innflyttet fra Junosuando i Tornedalen. Smedyrket gikk i arv i Seppalaslekten, seppä er det finske ordet for smed, og Isak var da også smed. Det var imidlertid blitt mange smeder i Storfjord, så da Leonhard var to år flyttet familien til Skjervøy. Der slo faren seg godt opp, og de bygget seg hus med hele to etasjer.

Yrket gikk i arv, det var en selvfølge, men gutten hadde utferdstrang og en drøm om å bli dampskipsmaskinist. 20 år gammel reiste Leonhard derfor til Kristiania for å bli lærling, men det var trange kår for en som kom nordfra i storbyen. Man kan derfor tenke seg at det var en lett desillusjonert ung mann som så muligheter på ny den jula han møtte Jafet i hjembygda.

Jafet var også kven, men selv om de var fra samme folk og sted var de ikke nære omgangsvenner i Nome. Jafet var eldre, Leonhards arbeidsgiver, rik, og medlem av sosieteten. Klasse skilte dem mer enn det som bandt dem sammen. Da hadde Leonhard nærere bånd til Gunnar Kaasen, også fra Kvænangen. Han var fra nabobygda Burfjord og av innvandret Østerdalsslekt. Det ville kanskje representert et skille der hjemme, men i Nome stod de likere på rangstigen og var venner.

Leonhard var bevisst sitt opphav som kven, og presenterte seg som det til journalister og andre da berømmelsen steg. I USA var begrepet helt ukjent, og siden han var liten av vekst og gjerne kledt i pels og skinn, ble han som regel oppfattet som urfolk. Ved ankomst Detroit på turneen ble han i avisene presentert som finsk med norske aner, og byens finlendere trykket ham til sitt bryst og arrangerte bankett for ham.

Ta ham hjem?

I 1950 vendte Leonhard hjem på et lengre besøk. Det var ikke første gangen, men det var lenge siden sist. Mye hadde endret seg, og krig, nedbrennning og evakuering satt friskt i, selv om gjenoppbygging og pågangsmot stod i fokus. Fornorskningen hadde også satt sitt preg. Det samiske og det kvenske hadde gått opp i det norske, både på papiret og i det synlige samfunnslivet.

Seppalamonumentet i Skibotn. Foto: Brukeren Svedenhaus på Wikimedia Commons.

Leonhard ble mottatt som en helt, i både nord og sør, og det ble arrangert middager og festligheter for ham. I Tromsø be han æresmedlem av den lokale trekkhundklubben. Det ble han også i Oslo, og Norges Trekkhundforbund opprettet et eget løp til hans ære, Seppalaløpet. Det gikk første gang i 1951, og arrangeres ennå, med et av hans gjeveste løpstrofeer som vandrepokal.

Også i USA er arven etter Leonhard synlig. Verdens lengste hundeløp, Iditarod, som siden 1973 har gått fra Anchorage til Nome, ble arrangert første gang i 1967. Leonhard skulle åpne løpet, men døde en måned før, nesten 90 år gammel. Fram til 1980 ble han æret med startnummer 1, og fra 1982 har den høythengende prisen for beste hundestell båret hans navn, Leonard Seppala Humanitarian Award. Han var nemlig kjent for sitt gode lag med hunder, og han var klar på at man aldri kunne tvinge eller true en hund til å jobbe for seg. Pisken, som var standard utstyr i konkurransesleden, brukte han aldri. Omsorg, respekt og lederskap var veien til et godt team.

Leonhard var stolt av å få et løp oppkalt etter ham, og all ære til arrangørene av Seppalaløpet sørpå. Her i nord går det flere lange hundeløp, der Finnmarksløpet byr på de desidert lengste og tøffeste løypene. Da løpet ble etablert i 1981, var det inspirert av og tuftet på reglene nedfelt av All Alaskan Sweepstakes, og løpets utforming gir gjenklang av den typen hundekjøring Leonhard var kjent for. Men, arven etter Leonhard Seppala er lite synlig her. Å knytte ham tydelig an til Finnmarksløpet kunne være en god måte å ta ham ‘hjem’, den nordnorske og kvenske hundekjøreren som gjorde sporten så kjent?

Referanser

Nilsen, Nina Kristin (2017). Sepp. En biografi om Leonhard Seppala. Cappelen Damm.
Nansen, Elizabeth (1932). Seppala, hundekjøreren. Gyldendal forlag.

Opprinnelig publisert i Nordnorsk debatt
Portrettbilde av Smith-Simonsen, Christine
Smith-Simonsen, Christine christine.smith-simonsen@uit.no Førsteamanuensis i historie
Publisert: 15.03.24 13:08 Oppdatert: 15.03.24 16:20
Opprinnelig publisert i Nordnorsk debatt
Innlegget er en del av UiT sitt Forskerhjørne, hvor forskere ved UiT formidler sin egen forskning.
Forskerhjørnet Historie