Forsvinninger og dødsfall i polarlitteraturen

I polarlitteraturen finnes det forsvinninger, dødsfall og uoppklarte hendelser som man kan spekulere over. Som lesere kan vi lete etter hendelsesrekkefølger for å se om noen kan lastes for de forskjellige tragediene. Men spørsmålet er om vi klarer å løse gåtene. For eksempel, hvorfor skøyt polfareren Hjalmar Johansen seg på Solli plass i Oslo 3. januar 1913? 

Hjalmar Johansens selvmord 

Hjalmar Johansen hadde vært med på den berømte Sydpolekspedisjonen. Var det fordi han ikke fikk være med til polpunktet han tok livet sitt? Og hvorfor fikk han ikke være med? Begikk han et mytteri ved å kritisere Amundsen? Hadde Roald Amundsen urettmessig ikke tålt en rettmessig kritikk; var det sjefen selv som sviktet ved å reise fra to av sine menn på en retur til basen? 

Det mener forfatteren Kåre Holt i den biografiske romanen Kappløpet (1974).  

Tromsøværingen Aase Kristofersen gir imidlertid en helt annen forklaring i romanen Skrugard fra 1927.  

Hennes roman handler ikke om ferden til Sydpolen, men om Hjalmar Johansen og Fridtjof Nansens ferd mot Nordpolen i 1895–96 med ski, hunder og kajakker.

I denne romanen fremstilles Nansen som en pratmaker og en som stadig mister motet, mens Hjalmar Johansen er den som har den fysiske og psykiske styrken til å holde dem i live. Når de kommer tilbake til sivilisasjonen, får Nansen all ære, han er vitenskapsmannen, mens med Johansen går det dårlig. Når han ber om hjelp fra Nansen til å få jobb, rister Nansen på hodet og sier nei, med begrunnelsen: Verden trenger sterke menn. Med tillegget: Du får heller vurdere siste utvei. Dette utløser selvmordet på Solli plass i 1913, antyder Kristofersen i sin roman.  

Er Amundsen skyldig? Eller Nansen? Eller ingen av dem? Andre forklaringer fins, og fortsatt spekuleres det. Som i krimlitteraturen kan man stille ulike hypoteser og følge ulike spor.  

Doktorens selvmord 

Da jeg første gang leste Otto Sverdrups tobinds verk Nytt land. Fire aar i arktiske egne, 1898–1902, undret jeg meg over et dødsfall om bord på denne andre Fram-ekspedisjonen.  

Gjennom Sverdrup, som var med på turen, blir vi godt kjent med skipslegen, Johan Svendsen. «Doktoren var utrettelig i å holde situasjonen oppe», skriver Sverdrup. Doktoren leder 17. mai-komiteen på skipet og er til stede overalt. Men så en dag er doktoren død. «Han hadde overvurdert sine krefter», skriver Sverdrup tørt. Ja vel, dør man av det?  

Mange år etter Otto Sverdrup selv var gått bort, ble dagbøkene hans tilgjengelig. Og også en av mannskapets dagbøker, Ivar Fosheim. Nå kunne man lese en annen historie, at doktoren, etter at Sverdrup har vært borte fra skipet på en sledetur og kom tilbake igjen, møtte doktoren, som holdt en pistol i hånden, og rettet den mot sitt eget hode. Hvorfor?  

Var det en protest mot ekspedisjonslederen? Depresjon? Galskap? Morfinmisbruk? En annen fortelling begynner å åpenbare seg.  – Den som er interessert kan lese dagbøkene. 

Tre menn forsvinner 

Selv har jeg vært særlig fascinert av en ekspedisjon mot Nordpolen i 1896–97: Den svenske ingeniør Andrées ballongferd.

I august i 1896 traff Andrée på Fridjof Nansen og Hjalmar Johansen i Tromsø. Nansen og Johansen hadde gitt opp Nordpolen, nå ville Andrée prøve, med ballong fra Svalbard.  

Tre menn i en kurv under ballongen «Ørnen». De lettet. – Og forsvant.  

Årene gikk. Mennene kom ikke tilbake. Hadde de nådd Nordpolen, hadde de kommet halvveis til Alaska, eller til Kina? Først 33 år senere ble de tre funnet, omkommet på Kvitøya nord på Svalbard. Hva hadde skjedd?

Mer enn 50 bøker er skrevet om dette mysteriet. Ved siden av de døde fant man sleder med nok av mat, klær, proviant og våpen. I dagbøkene kunne man lese at etter tre måneder med vandring på isen, hadde de endelig nådd fast grunn. Men så står det ikke mer. Hvorfor døde de nå?  

Mange teorier er lansert. Trikiner i kjøttet de spiste, nedkjøling, kullmonoksid, a-vitaminforgiftning fra sel-lever, blyforgiftning fra hermetikkbokser, botulisme fra bakterier, isbjørnangrep, selvmord, mord, morfin m.m.  

Den svenske forfatteren Bea Uusma ble så opptatt av å finne svar på gåten at hun utdannet seg til lege, reiste til Kvitøya, gjorde oppmålinger og fotograferte og studerte alt som fantes av gjenstander og «bevis».

I tillegg fikk hun hjelp av politiets krimteknikere til å tolke dødsstedet, som et åsted, og kommer opp med en helt ny teori.

Jeg skal ikke røpe hennes svar, les heller boka hun har skrevet: Ekspedisjonen. Min kjærlighetshistorie (2014).  

Amundsen forsvinner 

Roald Amundsen ble selv offer for en forsvinning. 18. juni 1928 tok han av fra havna i Tromsø med det franske sjøflyet Latham på en leteekspedisjon etter italieneren Umberto Nobilees luftskip Italia. Det var forulykket nord for Svalbard. Hvor var italienerne? Kunne de reddes? Det var det store spørsmålet.  

Umberto Nobile kom tilbake, men ikke Roald Amundsen. Flyet forsvant, og hvor det styret eller sank, eller hva som hendte, vet vi ikke. Tromsø havn ble siste stedet Amundsen ble sett.

Fem identiske byster av Roald Amundsen er satt opp på steder med tilknytning til hans ekspedisjoner, alle lagd ut fra en modell fra Seattle i 1921: i Tromsø, i Ny Ålesund, i Gjøahavn, i Nome, i Hobart. Hvor døde Roald Amundsen? Det vet vi ikke. Fem hoder og ingen kropp. Dette ga meg i 2021 inspirasjon til å gi ut diktsamlingen Amundsens fem hoder. 

Her kan du høre meg lese opp diktet Amundsens fem hoder.  

Polarlitteratur er altså ikke kjedelig. Og det meste er lett tilgjengelig på biblioteket, eller på Nasjonalbibliotekets nettsted bokhylla.no. 

God påske!