Hva kan søppelkasser, skilt og graffiti lære oss om tekst og flerspråklighet?

Vi lever i en verden full av språklig og kulturelt mangfold og mennesker som forflytter seg over landegrenser. Tromsø har en lang flerspråklig historie hvor norsk, samisk og kvensk har eksistert side om side, og en rekke andre språk har vært innom som følge av handel og sjøtrafikk. Ved å se på elementer som gatenavn, skilt, busstopp, butikker, klistremerker og reklame, ser vi spor av dette språklige mangfoldet, menneskene som bor i byen og språkene vi snakker. Hva kan det språklige landskapet i Tromsø fortelle oss om flerspråkligheten i byen?

Alle språklige uttrykk er menneskeskapte. Det vil si at språk og tekster forteller oss noe om hvem som bor og beveger seg der, hvem som har makt til å utforme det språklige landskapet, hvem som er synlige og som dermed høres, og hvem som ikke er synlige og som kanskje ikke høres like godt. Tekstene vi ser rundt oss i det daglige sier altså noe om hvem som bor og beveger seg rundt i Tromsø sentrum, hvem som snakker med hverandre og på hvilke språk det snakkes og skrives i det offentlige rom. Det kan gi en slags «språklig diagnostikk» om spørsmål som gjelder flerspråklighet, forhold mellom majoritets- og minoritetsspråk og språkpolitikken i et gitt samfunn og på et gitt sted.

En annen viktig del av det å undersøke språklige landskap er å være bevisst på at ulike tekster skapes på ulike måter. Hvem som har laget en tekst sier noe om hvordan den har kommet til. Når det skal lages offentlige skilt eller navn på offentlige etater eller institusjoner skal bestemmes, innebærer det en prosess som styres ovenfra og ned: Avgjørelser om språkvalg, navn, innhold og uttrykk tas fra høyere hold, basert på vedtatt språkpolitikk.

Samtidig er det offentlige rom også fullt av tekster og språklige uttrykk som er skapt på andre måter. I den andre enden av skalaen er tekster og uttrykk som produseres langt mer privat, og dermed er mindre regulerte, og det er ingen som bestemmer hvordan de skal se ut. I den enden av skalaen finner vi for eksempel graffiti og tagging eller oppslag av privatpersoner. Søppelkassa og trafokiosken er typiske steder i det offentlige rom som i liten grad er regulert. Språket her er likevel en del av det språklige landskapet og sier noe om stedets pågående og tidligere historie. Midt mellom det offentlige og det uregulerte finnes kommersielle skilt, butikknavn og reklamer. Graffiti er assosiert med noe ulovlig, og som kunstform har det vært forbundet med å gi marginaliserte grupper en stemme i offentligheten og en måte å kreve anerkjennelse på.

Det språklige landskapet er også med på å skape ei oppfatning om stedet man befinner seg på. Som eksempelet her viser, framstilles Tromsø som en litt mystisk, nordisk og eksotisk opplevelse for de som besøker oss som turister, men det er også et sted hvor folk bor og benytter seg av lokale kulturtilbud, og hvor innbyggerne snakker både norsk og samisk. I Tromsø sentrum dominerer norsk og engelsk, som har en tydelig posisjon som markedsføringsspråk. Det finnes en del tospråklige skilt på norsk og nordsamisk og noen få enspråklige samiske tekster. Kvensk er derimot kun synlig i det offisielle navnet på fylkeskommunen og i det offisielle navnet på Tromsø by. Andre minoritetsspråk er lite synlige, det samme gjelder andre samiske språk.

Å synliggjøre språk er med på å øke statusen til språket og gjøre samfunnet bevisst på språklig mangfold. Flerspråklige skilt i det offentlige rom er med på å vise at flerspråklighet er noe som definerer stedet. For samiske språk og kvensk handler en stor del av kampen om å ta tilbake språk om å kjempe for at språkene skal være synlige. På den måten synliggjøres også de som snakker språkene. Det foregår en pågående prosess med å synliggjøre disse språkene i det offentlige rom, og en kamp for å bli sett og hørt.

De nærmest usynlige tekstene vi finner på skilt og søppelkasser kan vise oss hva slags status flerspråklighet har, og det å utforske det språklige landskapet på et sted kan si noe om hva folk sier om språk, hvilke samtaler om språk som er viktige, hvilken status språk har og hvilke arenaer og steder ulike språk blir brukt i. De viser pågående kamper om å synes og høres og kan vise til ulike måter å gjøre krav på å synes i det offentlig rom, og vise til prosesser som handler om ekskludering og inkludering. Derfor er det viktig å legge merke til både de synlige språkene og de som ikke er synlige, eller som bare er synlig på uformelle og uregulerte lerret i det offentlige rom.

Å undersøke språklige landskap er en måte å trene ens eget blikk for språk og begynne å utforske de mange betydningslagene som finnes i språklige uttrykk.