Små fremskritt i Polhavet

Formålet med avtalen er å forhindre uregulert fiske, derav regelen om at partene ikke vil la sine fartøy fiske utenfor 200 milsgrensene – et område på 2,8 millioner km2 i det sentrale polbassenget – før tidligst i 2037. Avtalen har riktignok bestemmelser som gjør det mulig å drive prøvefiske, men også dette ligger langt frem i tid. Fremfor alt er det lite som tyder på at det finnes ressurser av kommersiell interesse her. Dette har vært påpekt i en rekke forskermøter som har vurdert hva vi vet om økosystemene så langt nord og hva som må gjøres for å styrke kunnskapsgrunnlaget.

Starten

Det første forskermøtet i 2011 skjedde på initiativ fra de fem kyststatene i Polhavet: Norge, Russland, USA, Canada og Grønland/Danmark. På bakgrunn av klimaendringer, redusert isdekke og bekymring for at fjernfiskeaktører skulle ta seg til rette i sårbare økosystemer i nord, inviterte Norge til møte i 2010. Dette ble starten på en lengre prosess med både forskermøter og møter mellom kyststatene. Dette munnet ut i en erklæring i 2015 der de fem kyststatene avstår fra å la sine fartøy fiske det sentrale Polhavet og oppretter et forsknings- og overvåkningsprogram.

Andre aktører

I tillegg inviterte man mulige fjernfiskeaktører inn i samarbeidet, og senere samme år møttes de fem kyststatene og Kina, Japan, Sør-Korea, Island og EU i Washington DC. To år og mange møter senere så en rettslig bindende avtale om å forhindre uregulert fiske i området utenfor 200 milsgrensene i Polhavet dagens lys.

Avtalen ble undertegnet i 2018 og trådte i kraft i 2021. Innholdsmessig bygger den på Osloerklæringen fra 2015 og eksisterende folkerett. Partene avstår fra fiske i det nevnte området minst frem til 2037 og et forsknings- og overvåkningsprogram etableres. En viktig regel er også at beslutninger skal treffes ved konsensus.

Forskning

Gitt at det ikke skal fiskes, blir forsking og overvåkning et sentralt anliggende i avtalen og en hovedaktivitet i samarbeidet i årene fremover.  Forsknings- og overvåkningsprogrammet har vært utviklet over lang tid og hovedtrekkene i dette var på plass for rundt fem år siden. Et sentralt element her er kartlegging og overvåkning av økosystemer med sikte på å finne ut av om det finnes høstbare forekomster av ressurser. Et annet element er etablering av felles tilnærminger til innsamling og forvaltning av data. Det er nå opprettet to arbeidsgrupper i det som nå er en vitenskapskomité som skal arbeide videre med disse spørsmålene.

Kostbart

Gitt de store avstandene – det er rundt 6000 km fra Tromsø til Dutch Harbor i Alaska – og vanskelige operasjonelle forhold er dette svært kostbart. Dette, og at det ikke finnes utnyttbare ressurser, gjør at man kan spørre om realismen i en del av vyene rundt hva forskningen skal kunne utrette, blant annet når det gjelder dypere forståelse av økosystemene. Sett fra norsk side er det viktig å trekke på de ordningene og dataene vi allerede har, ikke minst Det internasjonale rådet for havforskning (ICES) sin ekspertise i dataforvaltning og -kommunikasjon.

Politikk og jus

Havområdene det er snakk om her er ikke et lovtomt rom. Både Havrettskonvensjonen og FN-avtalen om fiske sine regler gjelder fullt ut, og det samme gjelder alle FAO sine avtaler og retningslinjer for fiskerier og fiskeriforvalting. I tillegg er den europeiske delen av avtaleområdet også del av mandatområdet til Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) og NEAFC sine regler gjelder fullt ut her.

Drivkreftene bak avtalen har ikke bare handlet om hensynet til bevaring av sårbare økosystemer og mulige ressurser der, men også å være føre var ved å etablere tiltak før en eventuell utnyttelse. For kyststatene har det vært viktig å sikre at avtalen bygger på det eksisterende folkerettslige rammeverket og er konsistent med dette. For de fem fjernfiskeaktørene handler avtalen også om polarpolitikk, å få en plass ved et av de arktiske møtebordene og slik kunne definere seg som en aktør å regne med i Arktis.

Det første partsmøtet fant nylig sted i Sør-Korea. Mye av tiden der gikk med til diskusjon av prosedyreregler, regelverket som skal regulere hvordan samarbeidet skal fungere rent praktisk. Dette har man forhandlet om i nettmøter i to år og det har vist seg å være et vanskelig tema, ikke minst fordi flere av aktørene har sterke meninger om blant annet hvordan observatørspørsmål skal håndteres. Samtidig er det spenninger på grunn av den russiske krigføringen i Ukraina. Men observatørreglene ble landet til slutt og til neste år er det nye møter.