Den lange veien mot egen fiskerihøgskole i Tromsø

Men veien dit har vært lang og kronglete. I 1946 foreslo et utvalg utgått fra «Selskabet for de norske Fiskeriers Fremme» at det burde etableres en «høyere fiskeriundervisning» i Norge. Det skulle likevel gå et kvart århundre før Norges fiskerihøgskole i Tromsø kunne ønske sine første studenter velkommen i 1972, for 50 år siden i år. Hvordan var veien dit?

Fiskerinasjonen Norge har Europas lengste kystlinje, og en tusenårig historie med eksport av tørrfisk til kontinentet. Vi utnytter og forvalter noen av de største og viktigste bestandene av fisk og sild i Nord-Atlanteren, alene og i samarbeid med andre, i et havområde mange ganger større enn landarealet.

Som forvalter av havets ressurser scorer Norge svært høyt sammenliknet med andre store fiskeri- og havbruksnasjoner på internasjonale bærekraftsindekser. Målt i eksportverdi av sjømat er vi på andreplass i verden – bare forbigått av Kina. Over våre grenser eksporteres sjømatprodukter tilsvarende svimlende 37 millioner måltider hver dag.

Dette er festtalefakta som de fleste leserne av herværende avis er kjent med. At vi inntar en slik posisjon, er imidlertid noe som ikke har kommet av seg selv.

Fravær av fiskeriutdanning

En av de viktigste forutsetningene for veksten er at Norge har satset tungt på utdanning for kompetanse innen fiskeri og havbruk. Men det framstår som et paradoks at det tok så lang tid før det ble etablert én nasjonal utdanningsinstitusjon med ansvar for undervisning i fiskerifag på universitets- og høyskolenivå.

Andre store fagområder var tidligere ute. I 1897 ble Norges landbrukshøgskole etablert. Norges Tekniske Høgskole så dagens lys i 1910, mens Norges veterinærhøgskole og Norges Handelshøyskole startet opp i henholdsvis 1935 og 1936.

Men først i 1972 ble Norges fiskerihøgskole etablert, etter mange år med utredninger, planlegging – og ikke minst tautrekking mellom ulike konkurrerende fagmiljøer i Sør-Norge som også arbeidet med forskning og utdanning på ulike deler av fiskerienes område.

Hvilket utdanningstilbud?

At det var behov for en fiskeriutdanning på høyt akademisk nivå, var noe de fleste eksperter var enige om etter andre verdenskrig, også i kretser utenfor det nevnte «Selskabet». Dette var tematisert allerede i mellomkrigsårene, men i 1948 kom et utvalg med en ny utredning om saken. Et utdanningstilbud for fiskerinæringen på høyere nivå måtte omfatte både fiskeriøkonomi og juss, biologi og teknologi.

Et annet spørsmål som ble reist var om det skulle etableres en egen institusjon – «en materiell fiskerihøgskole» – eller om man skulle satse på å utarbeide et utdanningstilbud basert på at eksisterende institusjoner samarbeidet. Det var enighet om det siste.

I ettertid må det føyes til et «dessverre», for dette medførte at hele saken om en felles fiskeriundervisning ble trenert og satt på vent i nesten 20 år. Riktignok ble det opprettet et professorat i fiskeriøkonomi ved NHH, som ble besatt av Gerhard Meidell Gerhardsen fra Fiskeridirektoratet i 1952. Det ble også arrangert enkelte felleskurs på begynnelsen av 1950-tallet. Men konturene av en egen fiskerihøgskole var langt fra synlige. 

Ruud, Richardsen og Dahl Jacobsen

I 1965 ble det en viss utvikling i saken, da Fiskeridepartementet nedsatte et nytt utvalg under ledelse av Johan T. Ruud, professor i marin biologi ved Universitetet i Oslo. Utvalget gjentok konklusjonen fra tidligere: En høyere fiskeriundervisning måtte bygges på etablerte institusjoner, ha spesialemner i teknologi, økonomi og biologi, med hovedsete i Bergen.

Konklusjonen ble møtt med skuffelse i Nord-Norge, der de gryende planene for et nytt universitet begynte å ta form. I 1967 ble det nedsatt nok et utvalg. Lederen var Helge Richardsen, fiskekjøper og rekeindustrigründer i Tromsø. De forkastet Ruud-utvalgets forslag som altfor lite ambisiøst, og tok til orde for en permanent fiskerihøgskole lagt til det nye Universitetet i Tromsø, som da var under etablering.

Enda et utvalg må nevnes. I 1969 fikk statsviter Knut Dahl Jacobsen i oppdrag å utrede et studietilbud for en høyere fiskeriutdanning ved UiT, og endte med å foreslå et helt nytt tverrfaglig «fiskerikandidatstudium». Forslaget fikk stor betydning for det videre arbeidet med fagplaner for det nye studiet.

Vedtatt, men møtte motstand fra Bergen

I 1971 foreslo Kirke- og undervisningsdepartementet at det skulle etableres en høyere fiskeriutdanning i Tromsø – først som en paraplyorganisasjon, men etter hvert som en egen, selvstendig utdanningsinstitusjon. Professor Meidell Gerhardsen gikk hardt ut og mente at norsk fiskerinæring ville bli skadelidende dersom Norges fiskerihøgskole ble etablert i Tromsø. Stortinget var imidlertid av en annen oppfatning, for forslaget ble enstemmig vedtatt.

En vital jubilant med stor betydning

Å måle effekten av en enkelt utdanningsinstitusjon som forklaring på norsk sjømatnærings relative suksess vil være misvisende, og dessuten desavuere betydningen av andre forhold som har bidratt til landets sterke stilling som sjømatnasjon.

I jubileumsårsrusen er det imidlertid fristende å framheve at Norges fiskerihøgskole siden 1972 har utdannet kandidater til forskning, forvaltning og næringsvirksomhet i sektoren som samlet sett har bidratt avgjørende til skrytelista som ble nevnt innledningsvis.

Og det har vi tenkt til å fortsette med.