Kinas ekspanderende arktiske horisont

Til tross for at Kina lenge har vært bevisst hvilke effekter klimaendringer har i Arktis, og hvilke politiske konsekvenser disse kan få, har landets internasjonale interesser hatt et annet fokus enn områdene langt mot nord. De siste årene har imidlertid Arktis blitt viktigere for Beijing, og Kinas tilnærming til de nordligste områdene har blitt mye mer mangefasettert. For øyeblikket er det tre tydelige dimensjoner ved Kinas tenkning og strategiutvikling om Arktis, og en fjerde er muligens under utvikling som følge av pågående prosesser.

Det første prioriterte området for Beijing har vært vitenskapelig diplomati, tydeliggjort ved en interesse for å utvikle partnerskap i forskning med arktiske stater. Hensikten er å bedre forståelsen av både de miljømessige endringer som skjer i Arktis, og hvordan disse endringene i neste omgang vil påvirke Kina. Det skapte stor bestyrtelse i enkelte grupper, inkludert USA, da Kina begynte å betegne seg som en «nær-arktisk-stat». Dette skjedde først i vitenskapelige artikler, og så senere i policy dokumenter og offisielle taler. Kina har ikke noe territorium i eller nært Arktis, men motargumentet har vært at klimaendringer har begynt å påvirke klima og utslipp i landet og at dette på sikt kan ha potensielt økonomiske konsekvenser for landet.

Kina vurderer også økt vitenskapelig samarbeid som et tiltak for å framheve sin politiske ambisjon om å være en «ansvarlig stormakt». Beijing har forpliktet seg til å styrke sin kapasitet til å drive forskning og undersøkelser med to isbrytere, en forskningsstasjon på Svalbard, og samarbeid med arktiske stater på ulike forskningsområder. I fjor lanserte Kina og Russland et felles forskningssenter som skal drive med arktiske studier, og kinesiske representanter har vært svært synlige på arktiske konferanser for forskere og sivilsamfunn og som i utgangspunktet ikke er dedikert for diplomater («Track II-konferanser»).

Det andre prioriterte området er knyttet til det økonomiske potensialet i Arktis, et aspekt som har blitt mer synlig etter hvert som potensielle ressurser og fordeler ved skipstrafikk i regionen blir mer kjent. I det første policy-dokumentet om Arktis, fra januar 2018, bekreftet myndighetene i Beijing en ambisjon om å gjøre Arktis til en del av sitt ekspanderende økonomiske nettverk, «Belt and Road». Den konkrete ambisjonen var å utvikle en ny silkevei, «Ice Silk Road», som skulle strekke seg fra Kina til Norden via Sibir. En stor del av denne nye silkeveien befinner seg fortsatt på planleggingsstadiet, slik som mulige investeringer i jernbane til Kirkenes. Men Kina har allerede investert i LNG-produksjon i den russiske delen av Arktis, det er økt skipstrafikk der kinesiske lasteskip har økt sin aktivitet.

Kinas vurderinger er også knyttet til et tidspunkt når Nordvest-passasjen i den kanadiske delen av Arktis, og til og med Polhavet, kan benyttes til økt skipstrafikk. Kina har investert i gruvevirksomhet på Grønland, noe som førte til reaksjoner både i Danmark og USA. De vil muligens foreta investeringer i Nunavut, Canada, og det er muligheter for at de vil investere i petroleumsprosjekter i andre områder av Arktis.

Det tredje området er i ferd med å føre til et kinesisk tilbakeslag i deler av Arktis og er knyttet til interessen Kina har for å bli mer direkte involvert i styringen av Arktis. I 2013 ble landet formelt observatør i Arktisk råd, og de har støttet initiativ i Arktis, som Polarkoden for skipsfart (2017) og avtalen mot ulovlig og uregulert fiske i Polhavet (2018). Selv om Beijing har bekreftet sin støtte til det juridiske og politiske regimet i Arktis, også Havrettstraktaten, kan det stilles spørsmål ved om Kina – som øker sin økonomiske og politiske synlighet – fortsatt vil være fornøyd med å ha en støttende rolle til det som skjer i området. Dessuten har Trump-administrasjonen kommet med skarp irettesettelse, og anklaget Kina for å forsøke å endre eller reformulere den arktiske styringen selv om kinesiske myndigheter ikke har utfordret lokale regler og normer. Bekymringen for å bli utnyttet av USA kan utløse en reaksjon der Kina tar en mer selvsikker tone i utviklingen av sin arktiske politikk.

Dette fører til det potensielt fjerde aspektet ved Kinas interesser: hard eller militær sikkerhetspolitikk og militære markeringer. Så langt har landets militære nærvær i Arktis vært minimalt, for å si det mildt, med unntak for manøvrer i Baltikum og utenfor kysten av Alaska. Det må imidlertid legges til at Kina var en nøkkeldeltaker i den russiske militærøvelsen Vostok-2018. Det er da også bekymringer blant arktiske stater for at et tettere kinesisk-russisk partnerskap i Arktis kan innebære en tydeligere sikkerhetsdimensjon. Med USA sin «nullsum-tilnærming» til Arktis, hvor de vektlegger konkurransen mellom stormaktene, kan Kina bli presset til et vanskelig valg: Enten å møte USA sin politikk direkte, eller å bli marginalisert fra en region som de vurderer å ha økende betydning.