– Vi har sett hverandre på vårt verste – sjøsyke, slitne og sultne

– Dette var en drøm for meg. Jeg så frem til å oppleve Arktis og få se dyrelivet der. Men naturen bestemmer. Det er en påminnelse om at vi ikke kan kontrollere alt, sier Delphine Gilliard fra Sveits, som tar en doktorgrad i marin geokjemi ved Lausanne universitet.

Hun står på dekk sammen med de andre fra det blå vaktlaget. Klokka er litt over åtte om kvelden, og laget har akkurat mønstret på. Alle om bord er delt inn i tre ulike vaktlag, som jobber firetimers skift døgnet rundt. Da må de heise seil, gå brannvakt, stå på utkikksposter eller ved roret eller gjøre andre forefallende oppgaver.

Les mer: Statsraad Lehmkuhl seiler ikke gjennom Nordvestpassasjen – endrer kurs grunnet isforhold

Ingen gjennomseiling

Tidligere i dag har studentene fått beskjeden om at de ikke kommer til å seile gjennom Nordvestpassasjen. Det har naturlig nok ført til en del skuffelse.

– Vi var supergira på hele pakken. Dette er en unik mulighet til å lære om Arktis og urfolksamfunn, og å få et tverrfaglig perspektiv. Det er skuffende at vi ikke kan gjennomføre denne delen av reisen, sier Hannah Thommessen som tar en master i arktisk dyrefysiologi.

Hun trekker likevel fram at den intense opplevelsen av å være sammen på et skip, der de spiser alle måltider sammen, lærer sammen, sover i hengekøyer ved siden av hverandre – og er sjøsyke sammen – skaper sterke og verdifulle bånd.

Mange personer sitter på dekket av en båt. — Når været tillater det, kan man ha undervisning på dekk. Som her, da studentene lærte om styring i Arktis, sett fra et urfolksperspektiv. Foto: Karine Nigar Aarskog / UiT

– Vi har sett hverandre på vårt verste – sjøsyke, slitne og sultne. Det har virkelig bundet oss sammen. Nå som vi begynner å bli kjent med hverandre, føles det som om vi virkelig kan begynne å dele og lære av hverandre, sier Thommessen.

Lærer og reflekterer sammen

Og det er nettopp tanken bak kurset; at det å være om bord på et seilskip i arktiske omgivelser skal gi studentene en enda større mulighet til å lære sammen og reflektere sammen.

– Gjennom en fysisk og praktisk tilnærming får studentene muligheten til å lære om Arktis' historie, natur og samfunn direkte fra lokale kunnskapsbærere, inkludert representanter fra både samiske og inuittiske samfunn, sier kursansvarlig Melania Borit.

Hver dag har studentene to timer med undervisning, som spenner fra politikk, samfunnsvitenskap, biologi, helse og juss, til logistikk, sikkerhet og isforhold i Arktis. Kurset fokuserer også på langsiktig tenkning, der studentene utfordres til å forestille seg hvordan Arktis kan se ut om 25 år. Tanken er at de gjennom undervisning, øvelser og samarbeid skal utvikle løsninger for en ønsket fremtid for regionen.

– Å sove tett sammen i hengekøyer, samarbeide med kunnskapsbærere og reflektere over fremtidens Arktis gir en unik opplevelse som ikke kan gjøres på samme måte i et klasserom, sier Borit.

Hengekøyer i et skip — Studentene sover i hengekøyer og jobber og studerer på skift. Foto: Karine Nigar Aarskog / UiT

De lærer også av hverandre på andre måter. Det er blant annet hengt opp et ark i messa der de som vil kan skrive «dagens ord» på sitt eget språk. I dag er ordet «seilbåt», eller «segelboot» på tysk, «purjelaev» på estisk, og «borjjasfanas» på nordsamisk. Og i flere av sesjonene handler det om å dele egne erfaringer og refleksjoner og lytte til andres.

– Naturen bestemmer

At den planlagte reisen gjennom Nordvestpassasjen ikke blir noe av, har også ført til helt spesifikke refleksjoner hos studentene:

Bøker i et skap — I et av skapene i messa er det laget et lite bibliotek der man kan låne bøker for to timer av gangen. Biblioteket er bemannet en halv time hver dag. Foto: Karine Nigar Aarskog / UiT

– Til syvende og sist er det naturen som bestemmer hva vi kan gjøre, og det er slik det bør være. Vi blir minnet på at vi må være ydmyke og ikke kan erobre alt, sier Laurien de Korte som tar en doktorgrad ved UiT i hvordan tilpasse seg til klimaendringer.

Hannah Thommessen trekker også fram at hun synes det er veldig positivt at flere forelesninger inkluderer temaer som urfolksfortellinger og deres betydning som en fleksibel og kunstnerisk uttrykksform.

– Jeg synes det var veldig interessant å lære om hvordan fortellinger brukes som en måte å uttrykke seg på, og hvordan de ikke er skrevet i stein. Det er en helt annen måte å tenke på, sier Thommessen.

– Innholdet er like relevant

Selv om Nordvestpassasjen ikke blir en del av reisen, ser flere av studentene fortsatt verdien i kurset.

– Innholdet i kurset er like relevant, uansett hvor det undervises. Det ville vært en bonus å være i Arktis, men læringen kan fortsatt skje, påpeker de Korte.

Og samholdet om bord er fortsatt trolig noe av det viktigste ved reisen, uansett hvor den går. Clément Masse, som tar en doktorgrad ved universitetet i Oulu, ser fram til å gå dypere inn i kursinnholdet og lære mer av hverandre:

– Vi har akkurat begynt å bli kjent med hverandre på en mer tillitsbasert måte, og jeg håper virkelig at vi får tid til å la dette blomstre, sier Masse.

Aarskog, Karine Nigar karine.n.aarskog@uit.no Seniorrådgiver kommunikasjon

Publisert: 10.08.25 12:39 Oppdatert: 11.08.25 09:09

Arktis Framtidas stifinnere i Arktis Studentliv / Studier