Vikingbåtfunn på Senja: kvinne gravlagt med hunden sin

Det oppsiktsvekkende funnet ble gjort allerede i 2023. To menn, som var ute med metallsøker, gravde fram to vakkert dekorerte skålspenner i bronse og noen ribbein.

Fakta - Hvis du har funnet noe

Hva gjør du om du finner noe gammelt? Les Jeg har funnet noe.
Hva gjør jeg om jeg vil søke med metalldetektor? Les Privat bruk av metallsøker.
Hvor kan jeg lære mer om båtgraveskikker i Nord-Norge? Besøk vår utstilling Båt i grav og grav i båt.

Skålspennene ble levert til Norges arktiske universitetsmuseum, hvor de ble datert til mellom år 900 og 950. Slike kulturminner automatisk fredet. Da grunneier ville utvide garasjen sin, som stod tett på funnsteder, måtte han derfor søke Fylkeskommunen.

Da ble det vurdert at utbyggingen ikke kunne gjennomføres uten å skade kulturminnet, ble arkeologene ved Norges arktiske universitetsmuseum bedt om å gjøre en utgraving på stedet. I slike tilfeller dekker staten alle kostnader, og utgravinger fører ikke til økonomiske utgifter for grunneier.

Utgravninga ble gjennomført i mai 2025. Til arkeologenes overraskelse viste det seg at det dreide seg om en båtgrav - altså en grav der den døde har blitt gravlagt i en båt. Begravelser i båt kjenner vi fra perioden mellom år 600 og år 1000, og det finnes en del av dem både i Nordland og Troms, men dette er den første båtgraven som er funnet på Senja.

Båten var sydd sammen

Båten var dårlig bevart og det meste av trevirket helt nedbrutt. Konturene var likevel godt synlige som mørke avtegninger i den lyse undergrunnen. Arkeologene anslår at båten har vært omtrent 5,4 meter lang. Den var sannsynligvis en robåt som ble brukt i kystnær fiske, transport og ferdsel. Det ble ikke funnet klinknagler av jern i båten, som i stedet ser ut til å ha vært sammenføyd ved hjelp av trenagler og rotteger eller dyresener.

Tre forskere ved båtgrav. — Noen av arkeologene som var med å grave frem båtgraven. Fra venstre: Martine Lahti, Janne Oppvang og Anna Roth Niemi. Foto: Norges arktiske universitetsmuseum

– Såkalte «sydde båter» var inntil få år siden svært sjeldne i Nord-Norge, men de siste tiårene har flere slike fartøy blitt funnet i nordnorske jernaldergraver. Trolig har utvikling i utgravningsteknikker bidratt til det økte tilfanget. Kanskje var sydde båter mange steder i Nord-Norge like vanlige som klinkbygde båter? sier Anja Roth Niemi, som er prosjektleder for utgravningen.

– Nokså nylig ble det gravd ut to slike båter på Hillesøy, bare noen kilometer nord for Sand. I dem var det gravlagt en mann og en kvinne i hver sin båt. De levde noen generasjoner før kvinnen på Sand, forteller Niemi.

En betydningsfull kvinne

Den døde var lagt omtrent midt i båten, med hodet mot nord. Skålspenner er typisk draktutsmykning i norrøne kvinnegraver, og arkeologene antar den døde også her er en kvinne. Utenom der hvor beina har vært i kontakt med bronsespennene, er skjelettet nokså dårlig bevart.

Båtgrav med hunde- og kvinne-skjelett. — Her graves kvinneskjelettet fram. Hundeskjelettet kan skimtes i forgrunnen. Foto: Norges arktiske universitetsmuseum

I tillegg til de to skålspennene har kvinnen fått med seg en sigd av jern, et skiferbryne, en metallring med to bronseperler som kan ha vært festet på et hodeplagg, i hår eller øre, to skiveformete perler muligens av rav, et spinnehjul fra håndtein, og det som kan være et vevsverd av hvalbein. I tillegg var det enkelte gjenstander av jern, som foreløpig ikke er identifisert nærmere.

Sigd og bryne kan vise til jordbruk og høsting av ulike vekster, mens håndtein og vevsverd viser til spinning og veving.

– Tekstilredskaper i kvinnegraver oppfattes gjerne som en indikator på at den gravlagte hadde høy status. I yngre jernalder var det husfrua på gården som holdt oppsyn med tekstilarbeidet. Dette var et omfattende arbeid; det skulle lages tøy for klær, tepper og mye annet, men også produseres seil til båter og skip. Det var nok viktig at husfrua også kunne sørge for tekstiler av høy kvalitet. Ikke bare fine klær, men også flotte billedvever som kunne vises fram ved gjestebud eller andre besøk, vil ha understreket vertskapets status, sier Niemi.

– Både det at hun ble gravlagt i en båt, plasseringen av grava, og gravgodset viser at det dreier seg om en kvinne av høy betydning, fortsetter hun.

Hadde med seg hunden på sin siste reise

Kvinnen var ikke alene i grava; en liten hund var omsorgsfullt plassert ved hennes føtter. Hvilken type hund det var, vet arkeologene foreløpig ikke.

Hundeskjelett i båtgrav. — Hunden så ut til å ha blitt varsomt lagt ned. Kan den ha vært en kjær følgesvenn eller en vakthund som skulle følge sin eier på sin siste reis? Foto: Norges arktiske universitetsmuseum

– Sammen med hester, er hunder det dyret som oftest opptrer i graver fra yngre jernalder. Hestene finnes ofte i flere deler og var trolig ofringer, mens hundene i all hovedsak er lagt ned som hele dyr. Dette forteller at hund og menneske nok også for over tusen år siden hadde et kjært og nært forhold, sier Niemi.

Hunden kan ha vært et kjæledyr, men den kan også ha hatt andre funksjoner. Var det en trofast følgesvenn som ble med på den siste reisen, en jakthund, eller kanskje en vakthund som skulle passe på sin eier også i etterlivet?

Hva skjer videre med funnene?

Grava lå bare 20-30 cm under overflaten, og både båt, skjelett og gjenstander var dårlig bevarte. For å unngå skader, ble de fleste funnene samlet inn med jord rundt. Disse skal nå varsomt renses fram under kontrollerte forhold på laboratorium. Først når materialet er stabilisert vil det være mulig å studere gjenstander og skjeletter i detalj. Skjelettet til kvinnen vil bli undersøkt med tanke på å fastslå alder, helsetilstand, skader, kosthold og annet som kan si noe om hvem dette var og om levevilkårene. Eksperter på dyrebein vil forsøke å finne ut mer om hunden. Analyser av trevirke og trekull vil gi informasjon om når gravleggingen fant sted, og hvordan båten var bygget.

Kvinne, portrettbilde. — Anja Roth Niemi, forsker og fagleder for forvaltningsarkeologi på Norges arktiske universitetsmuseum. Foto: Norges arktiske universitetsmuseum

Vil gi oss verdifull kunnskap om forhistorien i landsdelen

– Funnene fra utgravningen gir verdifull kunnskap om tidligere tiders gravskikk og om mennesker og dyr som holdt til i dette området i vikingtid. Riksantikvaren oppfatter dette som et funn med stor kulturhistorisk verdi, sier Isa Trøim, seksjonssjef for arkeologiske kulturminner hos Riksantikvaren. Det er Riksantikvaren som vedtar den statlige kostnadsdekningen av slike prosjekter, og er en viktig brikke i bevaringen av kulturminner.

Også Niemi gleder seg til å se hvilke historier kvinnen med hunden kan fortelle oss.

– Vi forventer at dette funnet vil gi ny og veldig spennende informasjon om samfunnet i vikingtid på Senja, men som også vil være viktig for å utvide kunnskapen om forhistorien i vår landsdel. Det venter oss nå et tidkrevende arbeid med funnet, men vi gleder oss veldig til å presentere resultatene når de er klare, avslutter Niemi.