Året som ble «pannekakeåret»

I mai er det hele 80 år siden den dagen da Norge ble ett fritt land. En dag så betydningsfull at minnene ofte satt på netthinnen livet ut.

Johan J. Sara Sr. (97) husker fortsatt den dagen han fikk beskjed om at det hadde blitt fred i Norge.

Johan befant seg på fjellet sammen med bror og onkel da de fikk det gode budskapet.

– Da livnet vi til! Vi skøyt noen skudd med en rifle vi hadde gjemt, for å feire.

Det var en lettelse å slippe å være redd mer.

Johan og familien gjemte reinflokken i fjellene utenfor Alta under hele krigen.

att.gx4ViETc3pbyIGxHQ4xJYDH1HqTKM79LYgN2DgEWvAw.JPG — Det var ikke alltid enkelt å gjemme hele reinflokken, men det gikk bra. Her er de på tur over Stjernsundet mot Alta på vinterbeite. Foto: Utlånt av Per Steine

Johan gikk fra å være en 12 år gammel gutt da krigen startet, til en 17 år gammel ungdom da krigen ble slutt. For det meste var Johan med reinflokken, men når han var hjemme bodde han i et hus med familien i bydelen Bossekop.

Folk er samlet utenfor Bossekop kirke — 17. maifeiring utenfor Bossekop kirke i 1946 Foto: Arnulf Arild / Norsk Folkemuseum

Da Tyskerne forsto at de hadde tapt krigen begynte de systematisk å brenne ned Finnmark. Johan, som på det tidspunktet gjemte seg i Beskades med reinflokken, ble vitne til brenninga.

– På fjelltoppen der så vi at tyskerne brente skiferhytta. Tyskerne sto og varmet seg rundt bålet, sier Johan.

Nesten hele Alta ble brent ned av tyskerne.

– Det var bare Bossekop kirke som sto igjen, minnes Johan.

Alta og store deler av Finnmark lå i ruiner. Hvor starter man egentlig når alle hus og bygninger er borte?

Pannekakeåret

Forskningsleder Nina Plantig Mølmann har forsket på hvordan folk som overvintret i Finnmark vinteren 1944/45, overlevde i et nedbrent landskap.

Nina Plantig Mølmann er forskningsleder for Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark IKS. Hun har en Ph.d fra det helsevitenskaplige fakultet på UiT.

– Jeg tror folk følte det som en plikt å være med på gjenreisninga av Finnmark, sier Mølmann.

Noen hadde gjemt seg i huler og andre steder under krigen. Men flesteparten var blitt sendt sørover. Da krigen var over, var det ikke bare å flytte tilbake. Det var myndighetene som bestemte hvem og når de kunne komme hjem.

– De første som fikk hjemreisetillatese var snekkere og rørleggere, forteller Mølmann.

Det var de som kunne gjøre nytte for seg som fikk komme hjem først. De som kunne hjelpe til å bygge opp bygdene. Etter hvert kom det flere yrkesgrupper.

– Det var en stor overvekt av menn, men de kvinnene som hadde lært seg å kjøre bil kunne komme for å være sjåfører. Så var det også kvinner som jobbet som kokk, sier hun.

Under krigen hadde folk bare erstatningsmel. Så de kunne ikke bake ordentlige brød, eller pannekaker. Etter krigen fikk familien til Johan vite at det hadde kommet mel fra Sverige til Kautokeino.

– Da dro et par stykker fra familien med kjørerein og hentet mel i Kauto, forteller Johan.

Det ble mange pannekaker fremover.

Vi kalte året etter krigen for pannekakeåret

Ble forvist til steinura

Johan sin familie skulle også bygge opp familiehuset som hadde blitt brent. De sendte inn en søknad om byggetillatelse, men da fikk de seg en overraskelse.

– Vi fikk ikke bo der i Bossekop lenger, sier Johan.

Ordføreren ville ikke la de bygge opp huset på samme tomt de hadde fra før. Argumentet var at de hadde hunder. Men Johan mener det var en helt annen grunn.

– Det var fordi de ikke ville ha samer der, sier Johan.

Johans far og bror fikk beskjed om å møte opp i bydelen Hjemmeluft på et avtalt tidspunkt. De gikk opp en bratt bakke og opp til steinura. Ordføreren så seg rundt og fant noen pinner som han brukte til å markere hvor de kunne bygge.

– Min far sa til ordføreren «her er jo bare ur, ikke vei og ikke vann». Så sier ordføreren «det er ikke mitt problem». Da visste vi at de hatet oss, sier Johan.

Ville ikke klart oss like bra i dag

Etter krigen ble samfunnet sakte men sikkert bygd opp igjen. Flere og flere fikk lov å flytte hjem. De måtte dokumentere at de hadde en plass å bo før de fikk komme hjem.

Heldigvis var det ikke store problemer med å få tak i mat.

– Folk hadde et lager av både fisk, poteter, kjøtt og bær. De sylta og salta, og mange var selvberga, forteller Mølmann.

Sånn er det ikke lenger.

Nå har vi en generasjon som er veldig flink til å bestille flybilletter på nett, men jeg vet ikke hvor god man vil være på å berge seg selv i en krise.

Hun mener myndighetenes beredskapsanbefalinger på en uke er for utilstrekkelig.

– Hva gjør man etter syv dager? En krig varer i gjennomsnitt 3,2 år, sier Mølmann.

Det kan være fint å kunne de mattradisjonene til våre forfedre synes Mølmann. Men man kommer langt med bare å lære seg å sløye en fisk, mener hun.

Gammelt bilde der en jente sløyer fisk — Ukjent jente sløyer fisk. Foto: Gunnar Fjermeros | Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek

– Det aller viktigste er kanskje at vi lærer å kjenne hverandre. Vite hvem som kan hva, slik at vi kan mobilisere oss om nødvendig.

Folk er ekstra sterke i en krisesituasjon, forteller Mølmann. Det var også Sarafamilien da de begynte på den tunge jobben å bygge hus i steinura.

Saraveien

– Der fikk vi bygge, og der bygde vi, jeg og familien, forteller Johan.

Etter hvert ble det bygd flere hus i området, og veien dit fikk etternavnet til familien, Saraveien.

– Det er ettertraktete tomter i Saraveien i dag, forteller Johan.

Johan går i 17. maitog — Johan feirer 17. mai 2024 Foto: Vanja Ulfsnes

Gjenreisningen av Finnmark tok mange år.

– Først i 1960 erklærte statsminister Einar Gerhardsen at gjenreisningen var ferdig, forteller Mølmann.

UiT gjør oppmersom på at journalisten er i svigerfamilie med Johan J. Sara.

Ulfsnes, Vanja Elisadatter vanja.e.ulfsnes@uit.no Senior kommunikasjonsrådgiver

Publisert: 08.05.25 09:00 Oppdatert: 09.05.25 14:16

Historie Samfunn og demokrati Urfolk