Å regulere fiskeriene kan være et bra bevaringstiltak

I fjor vedtok partsmøtet under biologisk mangfoldskonvensjonen (CBD) et nytt globalt rammeverk for bevaring og bruk av natur. Rammeverket er ikke en folkerettslig avtale med rettslige forpliktelser.

Et delmål her, om bevaring og forvaltning av 30 prosent av verdens havområder innen 2030 gjennom arealbaserte reguleringer, har fått mye oppmerksomhet. Hva innebærer dette for fiskeriforvaltningen?

Det globale rammeverket

Rammeverket bygger på et tidligere vedtak fra 2010 og det overordnete målet er å mobilisere til handling for å redusere og reversere tap av natur. Dette er myntet ut i 23 delmål og ett av disse er at 30 prosent av verdens land- og havområder skal være «bevart og forvaltet» innen 2030.

Dette kan skje på to måter: via verneområder, eller via andre effektive arealbaserte bevaringstiltak. Disse to måtene å nå målet på skriver seg fra vedtaket i 2010, der målet var 10 prosent bevaring.

Måloppnåelsen her er ikke lett å vurdere, spesielt ikke i havet. Begrepet «marine verneområder» har eksistert lenge. «Andre effektive arealbaserte bevaringstiltak» er et nytt begrep der CBD først nylig (2018) har gitt en definisjon. Hovedpoenget er at også reguleringer av blant annet fiskerier kan ha positive bevaringseffekter for natur, og at slike tiltak skal kunne regnes med i «bevaringsprosenten» sammen med verneområder.

Rammeverket har 22 andre delmål og mange er viktige for bevaring og bruk av marin natur. Eksempelvis dreier delmål nr. 10 seg om hvordan akvakultur og fiskeri bidrar til matsikkerhet.

Status i Norge

Stortingsmeldingen om marin bevaring fra 2021 gjør opp status for temaet i Norge. Under nasjonal marin verneplan (2004) var 15 av 36 planlagte marine verneområder opprettet per våren 2021. Siden har et nytt område i Lopphavet kommet til, og et i Andfjorden er på gang.

Totalt areal for marine verneområder i Norge er nå i størrelsesordenen 100.000 km², eller rundt 5 prosent av kongerikets havareal på vel 2 millioner km². Verneformålet i de fleste av disse områdene er å ta vare på naturtyper. Næringsaktiviteter og annet som eksisterer når områdene bli opprettet, kan som regel fortsette så lenge det ikke er strid med verneformålet.

De eksisterende marine verneområdene er innenfor territorialgrensen. En oppfølging av den nevnte stortingsmeldingen er at det utarbeides en ny lov som gir hjemmel til å opprette marine verneområder også i områdene mellom 12 og 200 nautiske mil.

Både i Norge og i andre land er det lange tradisjoner for arealbaserte reguleringer i fiskeriene. Eksempelvis har vi i Norge et generelt forbud mot trålfiske innenfor territorialgrensen, med visse unntak. Både i verdens matvareorganisasjon FAO, Det internasjonale rådet for havforskning ICES og Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen NEAFC arbeides det med hvordan eksisterende fiskerireguleringer kan vurderes opp mot CBD-kriteriene for andre effektive arealbaserte bevaringstiltak. I 2020 gjorde en arbeidsgruppe ved Havforskningsinstituttet en vurdering av norske arealbaserte fiskerireguleringer opp CBD-kriteriene og kom frem til at over 40 prosent av norske havområder var dekket av slike tiltak.

Hva nå?

Det kan spørres om prosentmål er en god tilnærming til bevaring av natur. Det er tilforlatelig og medievennlig, men også problematisk på flere måter. Blant annet er det store forskjeller mellom utfordringene i ulike områder og behovene for forvaltningstiltak varierer deretter.

Og det kan spørres om ikke 100 prosent bevaring og forvaltning er et riktigere mål, slik høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi har vært inne på. Det er også slik at mange steder er de marine verneområdene ikke annet enn streker på et kart, og prosentregningen gir et misvisende bilde av den reelle bevaringen.

Nok et poeng er at for å kunne vurdere den totale bevaringseffekten for naturen i et gitt område, må man ha en helhetlig tilnærming og se på både samlede aktiviteter og samlende forvaltningstiltak og hvordan de fungerer sammen.

Og forvaltningsutfordringene i havet er dynamiske i tid og rom – jf. klima, noe som krever fleksible tiltak som kan tilpasses løpende endringer.

Rammeverket

Det er havrettskonvensjonen og tilhørende gjennomføringsavtaler som angir de rettslige forpliktelsene statene har i forvaltningen av havområdene sine. Her er det ingen prosentmål. Hva det foreliggende rammeverket kan komme til å bety for fiskeriforvaltningen, er uklart.

Det kan i hvert fall antydes at områder som fiskes med bunntrål ikke kan defineres som dekket av andre effektive arealbaserte tiltak, og tilsvarende kan kanskje også anføres for snurrevad.

Det viktigste med rammeverket i CBD er ikke prosentmål, men at det er anlagt en helhetlig tilnærming der de 23 delmålene gir anvisninger for tiltak på en lang rekke områder. En hovedutfordring havforvaltningen globalt er manglende gjennomføring av mål og tiltak i forbindelse med for eksempel bærekraftsmålene. Et viktig grep i rammeverket her er derfor en gjennomføringsmekanisme som kan styrke oppfølgingen av delmålene.

Hoel, Alf Håkon alf.hakon.hoel@uit.no Professor

Publisert: 17.04.23 14:11 Oppdatert: 02.10.23 13:13

Bærekraft Geopolitikk Hav Samfunn og demokrati Økonomi