Sportifiseringen av Finnmarksløpet

Tre sleder, fire mann og 22 hunder stilte til start på det første Finnmarksløpet i 1981. I 2023 er det duket for 115 deltakere fra 9 forskjellige land og totalt 1 100 hunder, fordelt på tre ulike løp. I år er løpet også tildelt status som verdensmesterskap i langdistanse hundekjøring, i fire ulike kategorier. Det hele krever et enormt organisasjonsmessig apparat. En ting er de ansatte i Finnmarksløpet A/S, som jobber med planlegging og infrastruktur hele året, men rundt selve arrangementet er godt over 600 frivillige i sving ved de mange postene. I 1981 kunne hele staben telles på én hånd.

Hør foredraget Christine Smith-Simonsen holdt om Finnmarksløpet 4. mars 2023:

Finnmarksløpet har alltid vært sportifisert, i den forstand at det ble opprettet som en konkurranse der hensikten var å mestre, prestere, og gjerne vinne. Graden av sportifisering har derimot økt betydelig med årene, ettersom flere deltakere kom til og løpet ble lengre, og delt i flere ulike kategorier. De første elleve årene var det kun ett løp med én trasé, men fra 1985 kunne man delta i to klasser der den ene hadde en begrensing på antall hunder man kunne stille med. I flere år kjørte de to klassene samme trasé, men mot slutten av 80-tallet økte lengden årlig, noe som etter hvert slo uheldig ut for de med begrenset antall hunder til rådighet. Fra 1992 ble traseen derfor delt i to ulike lengder, og utviklet seg til å bli det vi i dag kjenner som FL-600 og FL-1200. Dette omtales gjerne som det korte og det lange løpet, eller som Johanne Sundby treffende har beskrevet det, som «det lange og det dritlange løpet», der det ene fort kan oppfattes som ‘svenneprøven’ for å kjøre det andre. I realiteten har det blitt to veldig forskjellige løp med ulike forutsetninger, forberedelser og kjørestiler, og flere av kjørerne har spesialisert seg på en av variantene.

En ting som er verd å merke seg med Finnmarksløpet, og hundekjøring generelt, er at alle kjørerne konkurrerer på like vilkår. Her skilles ikke på kjønn og alder. Riktignok må man være 18 det året man stiller til start, men derifra og opp gjøres ingen skilnad, og det er ikke uvanlig med kjørere helt opp i 70-årene. Det de unge kan briljere med av styrke og smidighet, kan de eldre fort ta igjen med erfaring og seighet, noe et langdistanseløp i ulendt terreng og skiftende vær og føreforhold fort krever. Historien kan by på enkelte tilfeller der yngre kjørere har sneket seg med, men fra 2014 fikk de sitt eget løp, FL-Junior på 200 km.

Grad og omfang av regelverk setter rammer for sportifisering, og for Finnmarksløpet har dette endret seg mer eller mindre organisk i takt med vekst og kompleksitet. Det første regelverket ble man enig om hjemme i stua til en i staben, kvelden før løpet. Senere ble det etablert et mer formelt regelverk, på inspirasjon fra reglene til All Alaskan Sweepstake, et tilsvarende langdistanseløp fra tidlig på 1900-tallet. Dette ble igjen noe modifisert etter at Finnmarksløpet fra 1985 inngikk i samarbeid med Norges hundekjørerforbund og deres rammeverk. Det var en fordel å komme med i på den nasjonale terminlista, men tidspunktet for løpet var ikke åpent for større forhandlinger. Det måtte gå så langt ute av mørketiden som mulig, men samtidig ikke så sent i sesongen at det kom i konflikt med reinflyttinga. Polarhunder og reinsdyr er en uheldig kombinasjon. Finnmarksløpet har dermed gått i starten av mars siden det ble etablert.

En side ved regelverket som har gjennomgått store endringer er fokuset på dyrevelferd. Første gangen løpet hadde egen veterinær var i 1992. Før det hadde man kun forholdt seg til distriktsveterinærene i de områdene løpet passerte. I dag har Finnmarksløpet et frivillig korps på ca. 30 veterinærer som operer med eget system for vurdering av hunder i konkurranse. Veterinærene kan stoppe kjørere fra å fortsette løpet dersom de ikke finner hundene ved tilfredsstillende helse. Dette har i enkelte tilfeller skapt mye debatt, også i media, både når de har hindret kjørere og når de kanskje burde gjort det. I tråd med dette er det også en langsgående diskusjon om obligatorisk hvile med hensyn til antall timer, hvor ofte og på hvilke steder i løpet.

På arrangementssida førte veksten og sportifiseringa til behov for økt profesjonalisering. Finnmarksløpet hadde antatt slike proporsjoner at det rett og slett ble for risikabelt å drifte det kun basert på frivillighet. Eieren av løpet var Alta Trekkhundklubb (ATHK), og i 1997 opprettet de Sportslig Komite, som representerte det første steget mot en klarere rolle- og ansvarsfordeling. I 2001 ble Finnmarksløpet et A/S med eget styre og daglig leder. ATHK forble hovedaksjonær, med de øvrige aksjonærene i samforståelse om at alt utbytte skulle gå tilbake til driften av løpet. Arrangementet hadde fra da et fast kontor med ansatte som tok seg av de praktiske og økonomiske sidene, mens Sportslig Komite tok seg av de rent, vel, sportslige.

Omtrent samtidig tok Finnmarksløpet også av som publikumsfest med stadig større medieoppmerksomhet, særlig etter at NRK begynte med daglige sendinger fra løpet fra 2009. Fra 2011 kunne publikum også følge med kjørerne online via GPS sporing. Flere av sjekkpunktene hadde opprettet egne arrangement den uka løpet passerte, med utstillinger, konserter og annen underholdning for lokalt og tilreisende publikum. Fra 2005 kom det også til en ‘Finnmarksløpets Siida’, der arrangementets sponsorer står for et omreisende underholdningsevent til enkelte av de større sjekkpunktene. Tildelingen av VM status i 2015 løftet arrangementet ytterligere. Det året var det for øvrig kvinner øverst på pallen i alle fire kategorier, FL-1000, FL-500, FL- Junior, og i kategorien RNB (renraset trekkhund). I år har Finnmarksløpet igjen VM status, og alt tyder på at det også høyner både arrangementets kompleksitet og oppmerksomheten omkring det.

Så, hva betyr alt dette for deltakerne? Utgangspunktet for å etablere Finnmarksløpet var å ha et villmarksløp der man kunne teste seg selv, utstyret og hundene, der de som var interessert kunne være med. Dagens idrettsevenement er mer i retning et elitestevne, komplett med sponsorer, VIP-gjester, mediedekning, og full tilrettelegging på alle sjekkpunkt. Det har medført en gradvis profesjonalisering av kjørerne selv også, særlig for de som forventes å ligge i tet. Både deltakelse og forberedelser koster tid og penger – og det gjør også det å eie og drifte så mange hunder og alt utstyret som følger med. De mest rutinerte kjørerne har dermed i økende grad gått i kompaniskap i ulike team, og ofte støttet av ulike sponsorer. Men, ikke alle, og det skal sies at Finnmarksløpet fremdeles har rom for ‘mørke hester’ som kan gjøre det bra uten å ha et større apparat i ryggen.

Kilder:

Christine Smith-Simonsen, Vinterens Vakreste Eventyr. Finnmarksløpet. Orkana forlag 2020
Christine Smith-Simonsen, «Finnmarksløpets frivillige», i Altaboken 2020. Byen som møtested. Alta historielag

Smith-Simonsen, Christine christine.smith-simonsen@uit.no Førsteamanuensis i historie

Publisert: 08.03.23 12:00 Oppdatert: 25.04.23 10:07

Arktis Helse og velferd Historie Idrett og friluftsliv