Tegnet kart basert på vitenskap og myter

De første kartografene tegnet sine kart basert på en blanding av vitenskap, reiseskildringer, myter og bibelske fortellinger.

Kart
Kart utgitt i 1613, laget av Gerardus Mercator (1512-1594) Foto: Universitetsbiblioteket
Portrettbilde av Rolland, Tomas
Rolland, Tomas tomas.rolland@uit.no Senior kommunikasjonsrådgiver
Publisert: 02.06.22 12:05 Oppdatert: 02.06.22 14:30
Arktis Historie

Universitetsbiblioteket ved UiT Norges arktiske universitet har en av de største og viktigste samlingene av historiske kart fra nordområdene, ca. 200 kart fra perioden 1482 til 1601. I tillegg inneholder samlingen en stor og systematisk samling av reiseskildringer fra nord.

Her finner du kartene som er digitalisert til nå, og dette arbeidet pågår fortsatt.

Akkurat nå er store deler av dette materialet utstilt på Polarmuseet i Tromsø gjennom utstillingen «Blikket vendes mot nord».

Norrøne folk, med Eirik Raude i spissen, hadde bosatt sørlige deler av Grønland omkring år 1000 og drev aktiv handel med blant annet Norge gjennom høymiddelalderen, frem til midten av 1300-tallet.

Men kontakt mellom Grønland og Europa ble redusert i tiårene omkring 1400, og etter alt å dømme forsvant den norrøne befolkningen allerede ved midten av 1400-tallet. De fleste kartene fra 1400-, 1500- og 1600-tallet, blant annet de som inngår i UiTs samling, ble laget da europeere hadde ingen, eller svært lite, kontakt med Grønland.

Enorm respekt for kartografene

– Når jeg jobber med disse gamle kartene, får jeg en enorm respekt for de tidlige kartografene. Utgangspunktet har vært utrolig vanskelig, så det å kunne klare å skape et mer eller mindre korrekt bilde har vært utfordrende. Kartografene har vært tvunget til å navigere blant mange motsigelser og kilder, og de måtte hele tiden unngå å komme med blasfemiske påstander, sier Henning Hansen, førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket ved UiT Norges arktiske universitet.

Portrett Hansen
Henning Hansen, førstebibliotekar. Foto: Linnea Nordström

Kartografene var tidlige vitenskapsmenn, og noen var «kirkemenn» også – slik at mange hadde god kjennskap til detaljene i bibelen. De store kartografene var kontinentaleuropeiske, det var langt derfra til det kalde nord, og de måtte bruke alle mulige kilder til informasjon for å kunne gi en beskrivelse av det ukjente.

Det var utstrakt informasjonsutveksling via brev og kartografene sendte gjerne manuskripter til hverandre.

– De forsøkte å bygge med den nyeste kunnskapen de hadde. Dette var virkelig nybrottsarbeid, det fantes veldig lite kunnskap om denne delen av verden, sier Hansen.

Gjengivelsen av Grønland på disse historiske kartene gir et innblikk i hvordan kartografien utviklet seg.

– Grønland var med fra starten, men er en av de plassene som endret seg mest, forklarer Hansen.

Tidlig navigasjon baserte seg mer på skriftlige tekster, enn på kart, og det fantes instruksjoner om hvordan man kunne reise til Grønland.

Bok
Utdrag fra Nürnbergkrøniken (1493) som viser mytiske menneskeskikkelser. Foto: Nürnbergkrøniken

Og det kunne være ganske utrolige beskrivelser av mennesker i fjerne strøk. I Nürnbergkrøniken (1493), en av verdens mest kjente inkunabler (tidlige trykte bøker) og som er den eldste boken i Universitetsbibliotekets samling, finnes det illustrasjoner og beskrivelser av fantastiske menneskeskikkelser. Blant annet mennesker med ett ben, de såkalte Unipedene, som skulle bebo fjerne land.

– Dette var etablerte sannheter og de ble gjentatt av etablerte forfattere og folk fra kirken. Denne autoritetstenkingen var veldig sterk, derfor var det ikke lett å «kaste bort» den typen kunnskap. Vi må huske at disse kartene ble skapt i en tid da slike påstander var akseptert som sannheter, sier Hansen.

Trodde Grønland var fastland

Til å begynne med så man Grønland som en del av Nordkalotten eller Nord-Russland, man trodde lenge at Grønland hang sammen med resten av landmassen i nord.

– I middelalderen var det en vanlig oppfatning at Grønland var fastland, sier Ian Peter Grohse.

Portrett Grohse
Ian Peter Grohse, førsteamanuensis. Foto: Privat

Han er førsteamanuensis i eldre historie ved Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi og har spesielt god kjennskap til denne perioden i menneskets historie.

– Før vi fikk de første fysiske kartene, har vi en skriftlig beskrivelse som er ganske toneangivende for den tiden, fra verket Kongespeilet fra midten av 1200-tallet. I en allegorisk samtale mellom en nysgjerrig sønn og en kunnskapsrik far, drøfter de Grønlands beliggenhet og geografi. Der slår faren fast at de fleste lærde menn er klar over at Grønland er fastland – blant annet fordi de har dyrearter som ikke finnes på øyer, sier Grohse.

Denne oppfattelsen hang med til midten av 1500-tallet. Fra da tegnes Grønland stadig oftere som en frittstående øy i havet.

«Pygméene» bor i nord

Den tyske kartografen Nicolaus Germanus lagde det første trykte kartet over nordområdene, ca. år 1482. Blant hans kilder var et utrykket manuskriptkart som dansken Claudius Clavus hadde laget noen tiår tidligere.

Kart
Kart laget av Nicolaus Germanus (ca. år 1482). Foto: Germanus

– Hos Clavus ser vi at Grønland er plassert riktig på kartet, vest i havet og vest for Island, mens Germanus flyttet landet nærmere Europa. Men begge viser en lang landbru som angivelig gikk over til det nordlige Russland, sier Grohse.

Noen mener at kartografer i nord var klar over at jorden var rund, og at denne landdelen gikk over polpunktet til Russland.

– For å komme seg fra Grønland til Russland måtte man komme seg gjennom en rekke folkeslag. Noe av dette var rent mytisk og andre ting mer reelt. Man ser for eksempel at de omtaler «viltlappene» og de «hedenske karelerne» i nord, sier Grohse.

Henning Hansen peker på at denne sammenblandingen av det etnografiske, basert på faktiske observasjoner av mennesker og kultur, ofte ble blandet sammen med det mytiske.

– Disse reelle folkeslagene blandes sammen med myter og bibelske fortellinger. Man trodde for eksempel lenge at paradis lå mot øst, men man begynte å revurdere det når man hadde oppdaget mer av østen. Kanskje lå paradis mer mot nord? Og bibelen sa at i paradis er det alltid varmt og fint, og der bor de mytologiske «pygméene», forklarer Hansen.

Kartene blir mer nøyaktig

Balansen mellom det vitenskapelige og det mytiske er godt synlig i et kart laget av kartografen Abraham Ortelius i 1570.

Kart
Kartet laget av Ortelius i 1570 viser at det som da ble kalt pygméer bord i nord. Foto: Ortelius

– Her ser vi et eksempel på vitenskapsmannen som laget ganske gode kart. Grønland er fremstilt ganske realistisk og nøkternt, men lenger nord så ser vi at det fortsatt hevdes at det bor «pygméer» i nord. Her ser vi to sider, vitenskapsmannen som lager nøyaktige kart, men som blander det sammen med disse mytene fra antikken, forklarer Grohse.

Opplysningstiden strakk seg fra midten av 1600-tallet til slutten av 1700-tallet, og i denne perioden sto vitenskapen sterkt. Kartene ble stadig mer nøyaktig, men Grønland var fortsatt et relativt ukjent og mytisk område.

– Grønlandsregionen er kanskje den regionen det har tatt lengst tid å kartlegge. Det skyldes nok vanskelighetene med å komme seg dit. Man tok ikke bare veien forbi og de var derfor nødt til å benytte seg av mye sekundær informasjon, sier Hansen.

Både Grohse og Hansen peker på at de som satt på mest kunnskap kanskje var fiskerne, og at de lenge holdt fast i disse gamle mytene om Grønland.

Forløperen til det vi i dag kjenner som det statlige Kartverket, Norges Grændsers Opmaaling, ble etablert i 1773, og først da kom kartleggingen av Norge inn i faste former. Utover 1800-tallet skjer det mye på kartleggingsfronten, og det gjennomføres en lang rekke vitenskapelige ekspedisjoner til Grønland som gjør at kartene blir mye mer nøyaktige.

Kart
Kartet laget av kartografen David Crantz i 1765 viser at kartene ble stadig mer nøyaktige og detaljerte. Foto: Crantz

Forandring på forandring

– Det gjenstår mye å gjøre når det gjelder Grønlands historie som kartografisk objekt, sier Grohse.

I tidlig moderne tid, fra midten av 1500-tallet til begynnelsen på 1800-tallet, gjennomgår kartbildene av Grønland stadige forandringer.  

– I et historisk-kartografiskt perspektiv er det virkelig interessant å se på de store forandringene Grønland går gjennom, også sett i sammenheng med de omfattende mytene som omga dette landet, sier Hansen.

Grohse og Hansen peker på at den rike samlingen av kart og reiseskildringer som inngår i UiT sin samling, er et bra utgangspunkt for å studere hvordan synet på Grønland endres over tid.

– Gjennom å studere de historiske dokumentene kan vi få ny kunnskap om hvordan Grønland ble oppfattet tidligere, og samtidig se hvordan landet sakte, men sikkert, blir mer gjennkjennelig og avmytifisert – uten at Grønland mister sin fasinerende kraft av den grunn, sier Hansen.

Rolland, Tomas tomas.rolland@uit.no Senior kommunikasjonsrådgiver
Publisert: 02.06.22 12:05 Oppdatert: 02.06.22 14:30
Arktis Historie
Vi anbefaler